1. Kuru Otlar Üstüne («About Dry Grasses», Ceylan)
2. Gutten og hegren (Miyazaki)
3. Tár (Field)
4. Menus plaisirs – Les Troisgrois (Wiseman)
5. Decision to Leave (Park)
6. Aftersun (Wells)
7. Priscilla (S. Coppola)
8. Ryuichi Sakamoto | Opus (Sora)
9. Killers of the Flower Moon (Scorsese)
10. Pacifiction (Serra)

*

Hva var den største kinoopplevelsen du hadde i 2023?

Det står mellom å ha se Menus-plaisirs – Les Troisgrois i Venezia, på en rolig pressevisning, nærmest sakralt skjermet fra biennalens kulturindustrielle glamour – og å ha blitt filleristet av Miyazakis Gutten og hegren nesten helt alene i salen, grytidlig på morgenen en grå oktoberdag.

Kan du nevne et særskilt filmøyeblikk som risset seg inn fra året som gikk? Et enkeltbilde, en lyd, en stemning? 

Bruddet med – og gjenreisningen av – den fjerde veggen i About Dry Grasses.

Hvis du må velge én rolleprestasjon fra 2023, hvilken vil du trekke frem? 

Ece Bağcı som Sevim i About Dry Grasses.

Hva tenker du er det mest nyskapende som skjedde i filmkulturen i 2023?

At Nuri Bilge Ceylan gjenoppfant kunstfilmen med About Dry Grasses.

Kan du løfte frem et bra element fra en film du mislikte?

Nå mislikte jeg den jo strengt tatt ikke… men jeg elsket ikke Kaurismäkis Høstgule blader, samtidig som jeg virkelig ikke klarte å slutte å le da to ekstremt Kaurismäki-messige, fordrukne kjøttklumper veltet ut av kunstfilmkinoen i Helsinki etter å ha sett Jim Jarmuschs The Dead Don’t Die (2019), nikker stilltiende til hverandre og sier at den minnet dem om Bressons En landsbyprests dagbok (1951) og Godard, før de går hvert til sitt.

Hvilken av fjorårets filmer hadde best fashion? 

Garderoben til Cate Blanchett i Tár.

Hvilket soundtrack fra 2023 har du lyttet mest til? 

Et litt svindler-aktig svar, med utgangspunkt i svanesangen Opus: Ryuchi Sakamoto. Hele diskografien fra ende til annen, inkludert mer av Yellow Magic Orchestra enn noen gang før.

Hva var den beste “gamle” filmen du så for første gang i 2023? 

2023 var et rystende godt år for nyoppdagelser av klassikere. Delt førsteplass går derfor til Nils Malmros’ Kundskabens træ (1981), Bo Widerbergs Mannen på taket (1976), Robert Altmans The Long Goodbye (1973), Takeshi Kitanos A Scene at the Sea (1991), Marguerite Duras’ India Song (1975), Jean Eustaches Mes petites amoureuses (1974), Hou Hsiao-hsiens A Summer at Grandpa’s (1984), Moving (1993) og Typhoon Club (1985) av Shinji Sōmai, François Truffauts Les Deux anglaises et le continent (1971), Agnès Vardas (kortfilm) Elsa la rose (1966)… og Pasolinis Salò eller Sodomas 120 dager (1975), som jeg endelig turte å se i sin helhet.

Hvilken film gleder du deg mest til å se i 2024?

Hvis Brady Corbet har gjort seg ferdig med The Brutalist, er spørsmålet enkelt å besvare. Så både gruer og gleder jeg meg til Francis Ford Coppolas Megalopolis.

*