Det finnes et nesten umerkelig tablå i Paweł Pawlikowskis Cold War («Zimna wojna»), ganske langt ut i filmen: Musikeren Wiktor (Tomasz Kot) sitter foran en polsk utsending til Paris, der han har levd flere år i mistrøstig eksil, og blir spurt av sin landsmann om han virkelig elsker hjemlandet sitt.
Situasjonen iscenesettes selvsikkert, men samtidig varsomt, preget av den samme lyssettingen og de kjølige sorthvite bildene som kjennetegnet Paweł Pawlikowskis forrige film, Ida (2013). Det ligner utallige andre filmsett som skal skildre etterkrigstidens bleke Europa, der antihelten møter herredømmet personifisert i en anonym, sjelløs byråkrat.
Men i likhet med filmens øvrige rollefigurer, unnslipper Wiktor den sjåvinistiske psykologiseringen Hollywood gjerne tyr til for å aksentuere det undertrykkende øst og det markedskapitalistiske, frie vest, der protagonisten fra et land utenfor Vest-Europa tillegges større individualitet, kreativitet og egenart enn de andre marxistene. Har denne protagonisten reelle venstresympatier, skal disse skildres så konfliktfylt (eller livsløgnaktig) som mulig, slik at kampen for å bevare en siste rest av verdighet for seg selv og familien alltid står i et antinomisk forhold til staten, uansett hva denne staten måtte bestå av.
Slike fremstillinger – og la det være liten tvil om sovjetkommunismens brutalitet – er nødvendigvis ikke revisjonistisk amerikansk propaganda, men bidrar ofte til lite annet enn å befeste et fiendebilde i fortiden for å gi næring til ens egne gullalderforestillinger. De tilfører lite innsikt i mekanismene bak totalitære stater eller forholdet mellom individ og samfunn, og er martret av en påfallende mangel på historisk eller politisk bevissthet eller nyanser, der enhver annen levemåte eller anskuelse må innskrives som et (heldigvis) tilbakelagt kapittel i historiebøkene.
Heldigvis finnes det unntak, som verken portretterer det vesteuropeiske subjektet som handlekraftig overmenneske eller det sovjetiske som eksotisk undertrykt. De seneste årene har en rekke representasjoner av akkurat denne epoken lokket til seg kunstfilmpublikumet: Christian Petzolds avmålte, nyanserte Barbara (2012) – som dog på dulgt freudiansk vis setter fortrengt seksualitet i relieff mot det repressive statsapparaturet i DDR – er et av de foreløpige høydepunktene, og faller aldri for fristelsen å forløse komplekse historiske motsetninger.
Særlig tyskspråklig film har behandlet tiden etter 2. verdenskrig på sofistikerte og politisk innfløkte måter, og noe lignende skjer i Cold War. Når Pawlikowskis manus lar Wiktor, som er musiker, dirigent og habil på opptil flere instrumenter, være like lite animert som sin endimensjonale overmann, bærer det ikke bare vitne om hvordan hans egen individualitet og muligheter til å yte motstand har forfalt etter et tiår med politiseringen av den frie kunsten – det bærer bud om en film som nekter å gå velvillig inn i den vante psykologiseringen, og som ikke spiller opp til enkle dikotomier mellom kommunistiske Polen og det åpne Paris.
Mer enn noe annet er scenen et glimt fra en ikke altfor fjern fremtid, et Polen og et Europa der etnisk og nasjonal tilhørighet stadig blir viktigere, og der den reaksjonære hangen til slike identitetskategorier lever videre – ikke bare på den ekstreme høyresiden. Wiktors resignerte respons i den nevnte scenen er en påminnelse om hvor pervertert en slik forståelse av nasjonalstaten er. I det stilltiende svaret ligger det også en skjult påminnelse om hvor (fatalt) dagligdags det er å akseptere denne overleverte forståelsen.
Heller enn å innskrive Cold War i det velkjente narrativet om et splittet Europa som ble forent, skylder vi Pawlikowskis film å tenke i forlengelsen av det den selv tenker, uansett hvor forførende estetikken er. Filmen er på ingen måte feilfri, men besitter en stor varsomhet for kulturelle tegn og markører, og innehar en sjelden evne til å observere enkeltmenneskets fysiognomi, gester og følelser i slående visuelle iscenesettelser.
I enda større grad enn Ida klarer den å innkapsle i bilder fornemmelsen av og den resignerte aksepten for å leve i et samfunn der den historiske bevisstheten og forestillinger om nasjonalstatens historie vekselvis holdes på en armlengdes avstand, utnyttes i propagandaøyemed og forplanter seg i menneskelig kommunikasjon.
Bevrende bilder fra danse- og musikaloppsetninger (filmens sterkeste øyeblikk) oppført av folkemusikktruppen Wiktor og kjæresten Zula (Joanna Kulig) jobber for, er kortfilmer i seg selv, og griper direkte inn i Polens nåtid, der høyreekstrem ideologi og kulturkonservative demagoger vinner stadig mer terreng og normaliseres i nasjonalforsamlingen og den offentlige samtalen. Slik aktualiseres også fortiden under kommunismen – og ikke bare som skremselspropaganda fra en svunnen tid.
I Cold War er den sovjetiske kommunismens politisering av estetikken personifisert i lederen for musikkompaniet, Kaczmarek (Borys Szyc) – en partitro, hul personlighet som velvillig går med på å la folklorisk nasjonalsjåvinisme prege oppsetningene, som får reise rundt fra Øst-Berlin til Jugoslavia. I en motsats til dette står Wiktors lidenskap for jazz. Det er imidlertid ikke snakk om en forkjærlighet jazzens opprinnelse, men snarere hva den signaliserer som en måte å leve på: ustadighet, opprør, improvisasjon.
Men hvis jazzen (Coltranes «My Favorite Things» som ansatsen) er opprørske variasjoner over et gitt tema, er Wiktor og Zulas forhold hovedsakelig preget av en skjebnesvanger repetisjonstvang: Dette er to mennesker som åpenbart ikke er skapt for å leve sammen, med radikalt ulike levemåter, som kolliderer og ikke klarer å kommunisere i en hvilken som helst europeisk by.
Denne utfordringen kommer naturligvis, på fatalistisk og romantisk vis, skarpest til uttrykk i Paris. Der Wiktor vil forbi ideologien og finne sin egen livsrytme, og derfor også forlater truppen (som er basert på den virkelige Mazowsze-gruppen), forblir Zula værende, selv om hun åpenbart heller vil synge og opptre friere, utenfor politiseringen av dansen og sangen. Dette er, forutsigbart nok, filmens kalde krig (utover den åpenbare geopolitiske referansen), i en nokså konvensjonell fortelling om en forelskelse som aldri kunne vare.
Nevnte Ida var ikke stort annet enn en serie fint strukturerte og nesten internett- og klikkvennlige tablåer – i betydningen at de er pittoreske, vakre å se på, men dypest sett ornamentale. Den sparsomme, dvelende estetikken la seg tettere opp mot en skjermsparerversjon av Bresson og Tarkovskij enn hva Pawlikowski sannsynligvis selv siktet mot, og jeg tilhører nok ikke den filmens største beundrere: Sammenstillingen av den nedtonede stilismen og de tross alt presserende motivene (katolsk angst, fortidens nag, historisk bevissthet og forstillelse nedfelt i gester, samtaler, blikk, samt den kollektive skammen etter både offentlig politikk og sivilsamfunnets behandling av Polens jødiske befolkning) resulterte i en litt for åpenbar og påtrengende fremstillingsform.
Paradoksalt nok, for det er jo en film som på ingen måte skriker ut sine politiske utsigelser, men antydningens kunst lot seg sluke av regimessig selvbevissthet og epigoneri. Dette litt debutfilm-aktige er for så vidt ikke visket ut av Cold War, men den er mindre subtilt selvforelsket – og mindre opptatt av sin egen subtilitet. Innstillingene er også, selv om de befinner seg i forlengelsen av de statiske tagningene fra Ida, hakket mer organiske og bevegelige, og det tilfører filmen en sårt tiltrengt dynamikk, uten at det går på bekostning av den stilistiske beherskelsen.
Cold War er rett og slett formfullendt, og et verk der formen er innholdet på en mer forutsigbar, men også mer vellykket måte enn i Pawlikowskis forrige film. Kanskje er den noen ganger smakfull på grensen til det duse og harmløse – hvor mange kunstfilmer trenger egentlig Bach etter Gould? (Etter å ha sett von Triers The House That Jack Built er svaret «fortsatt ganske mange.») Musikken er derimot så godt integrert i filmens fortellerstruktur at det aldri blir for påfallende.
Nettopp i kjærligheten til formen, til det intensjonsløse og musikkens frie sang, ligger også håpet i Cold War – et frempek mot noe som kan overskride ideologiene.