Oslo Pix 2018: Med Queen of Earth befester Alex Ross Perry sin posisjon som en av de mest interessante regissørene i det uavhengige amerikanske filmlandskapet.
Det er ikke urimelig å tenke at Alex Ross Perry er en real misantrop. Listen Up Philip, en av de siste årenes mest originale amerikanske komedier, er gjennomsyret av usympatiske relasjonelle rom, forsurede litterater, hovne kulturmenns mannssjåvinisme (vekselsvis som kostyme og kutyme) og pessimistiske handlingsforløp. Den bygger ironisk på Antonionis credo om at kvinner og menn ikke lenger kan snakke med hverandre, og munner ut i en slags påstand om at det muligens er mannens feil. Ebba Witt-Brattström ville ha vært stolt.
Etterfølgeren Queen of Earth er dramaturgisk sett en helt annen film; et mørkt psykodrama som navigerer i tunge, mentale landskap, uten det lette steget til Listen Up Philip. Samtidig rommer den de samme mennesketypene, som slettes ikke vil hverandre vel. Perry deler Hirokazu Koreedas trang til å studere nære relasjoner, men er selve antitesen til den japanske auteurens kompromissløse humanisme og nestekjærlighet.
Merkelappen misantrop står imidlertid i fare for å redusere en annen tilnærming til historiefortelling enn den håpefulle Hollywood-modellen til karikert svartsyn. Som Ross Perry selv utdyper i et intervju med Indiewire i fjor:
«Misanthrope» is what people say when what they mean is like, «I just don’t see easy solutions to most human dramas.» It’s not that I don’t believe that they exist or that I don’t believe that people can find a sense of relief. I just fully don’t believe that it can happen in the span of time that most films are capable of covering […] It’s not misanthropic to say that problems can’t be solved in seven days. But when I put that out there people tend to be very disturbed by it. The notion that someone who was like in the throes of depression at the end of ninety minutes and seven days of the character’s life every thing should be fine? I just don’t buy that.
Et slikt utgangspunkt fordrer en ømfintlig tilnærming til de psykiske utfordringene som gjerne skjuler seg under overflaten hos lite hensynsfulle mennesker. I Queen of Earth er Ross Perry virkelig sofistikert i sin behandling av menneskelige svakheter og brister, og skildrer rollefigurene på sitt svakeste, uten «falsk snillhet».
De nære venninnene Catherine (Elisabeth Moss) og Virginia (Katherine Waterston) reiser til et feriehus for å bearbeide sorgen etter bortgangen til Catherines far, en kjent kunstner – men det er mer enn dødsfallet som ulmer i de unge kvinnenes underbevissthet. Ross Perry lar hytteturen utspille seg som et nåtid/fortid-limbo, der skikkelser som ikke lenger finnes i Catherines liv plutselig dukker opp; en turbulent fase i hovedpersonens liv destilleres ned til én ukelang filmisk utflukt. En plastisk, omskiftelig nåtid gir opphav til en ransaking av alt som har vært.
Der Listen Up Phillip danset av gårde, har Queen of Earth et helt annet estetisk utgangspunkt med sin raffinerte, «nyoppussede» mumblecore og sitt håndholdte, søkende Cassavetes-kamera (Joe Swanberg er for øvrig filmens produsent). Den er aldri utpreget morsom, men bevarer noen av de bitende, tragikomiske øyeblikkene fra Perrys forrige film; dialogene er like skarpe, «skrevne» uten å fremstå manierte (og aldeles troverdige til å komme ut av munnen på selvbevisste og selvhevdende typer).
Den beste formen for intertekstualitet og pastisj er den som anerkjenner sitt forelegg; som ikke forsøker å skjule verkets utspring, men evner å kaste nytt lys over originalen og si noe interessant om forholdet mellom original og kopi. (I stedet for å lage et biografisk drama om en av sine favorittforfattere, Phillip Roth, skapte Ross Perry et dårlig kamuflert rothsk alter ego i Listen Up Philip, som ble en mentor for hovedpersonen.) I møte med Queen of Earth skal det vanskelig gjøres å ikke påkalle en viss Bergman-klassiker fra 1966, og idet Catherine og Virginia bytter personlighet allerede tidlig i filmen, åpner inspirasjonen fra Persona et velkjent mentalt landskap av tvetydige følelser.
På samme måte som Persona er Queen of Earth vaklende, også stilistisk; den begrenser seg ikke til å være ”en dramafilm”. Flere ganger bryter den opp det strenge fokuset på Catherine og Virginias relasjon med ubehagelige, nesten thriller-aktige sekvenser, tonesatt med illevarslende lydspor. Leken med sjangergrep bidrar imidlertid ikke til å velte Ross Perrys visjon om å fange opp noe vesentlig ved samspillet mellom de to; snarere gir de nesten Polanski-aktige innslagene den ellers pratesyke filmen en sanselig side, slik at Catherine og Virginias interne maktspill får drømmeaktige, audiovisuelle utløp.
Med usedvanlig poengtert mimikk og velfunderte, verbale stikk er Elisabeth Moss som vanlig den beste skuespilleren i en film hun medvirker i, men Katherine Waterston – som de fleste sikkert husker fra Inherent Vice – gjør en nesten like sterk figur som Virginia. (Er det lov å antyde en mulig referanse til Virginia Woolf og To the Lighthouse, der en av de kvinnelige rollefigurene maler, lik Catherine, i en selvrefleksiv bevegelse mot romanens konstante tilblivelse?)
Moss er spesielt slående i grensesituasjoner mellom total blottstillelse og skalkeskjul, i avslørende øyeblikk der rollefigurens indre psykologi både truer med å briste og å forsvinne inn i seg selv; hun er perfekt når pendelen svinger mellom publikums medfølelse, apati og antipati.
Queen of Earth er et sterkt drama om minner, selvfølelse og selvrespekt, som anerkjenner tvetydigheten i enkeltmenneskets opplevelse og historie.