Dokumentaren Stories We Tell er skrevet og regissert av Sarah Polley, og baserer seg på historien om hennes egen mor og familie. Filmen gikk på norske kinoer i vinter og er nå utgitt på DVD.

*

1.

We tell ourselves stories in order to live. […] We interpret what we see, select the most workable of the multiple choices. We live entirely… by the imposition of a narrative line upon disparate images, by the ‘ideas’ with which we have learned to freeze the shifting phantasmagoria ― which is our actual experience.

– Joan Didion, The White Album, 1979

Alt er fiksjon, alt er historier. Ikke akkurat en ny idé, men snarere noe man har utforsket og tenkt på i lang tid. Få formulerer det like godt som forfatteren Joan Didion. Hun kaller den virkelige opplevelsen av verden for «the shifting phantamasgoria». Et fantasibilde, i konstant forandring. Bilder dukker også opp tidligere i samme setning: «disparate images»: ulike bilder, påtvunget et narrativ, en historie. Men i Didions tankerekke, som slutter med det flyktige fantasibildet, kommer hun frem til «den virkelige opplevelsen». Det må bety at hun har funnet noe som ligger bak alle fortellingene, noe virkelig, men også virkeligere, noe mer.

Men: «We live entirely…» Som et altomsluttende slør av fiksjon ligger fortellingene våre over det egentlige virkelige. Er ikke dette bare fenomenologi, formulert med Didions skarpe setninger? Det er uansett Sarah Polleys utgangspunkt for det paradoksale blendverket Stories We Tell.

Stories We Tell anerkjenner at «det virkelige» er ukjent for oss. Uansett hvor hardt vi prøver, er «the actual experience» – slik Didion lanserer begrepet – hele tiden borte, uhåndgripelig og umulig. Men vi fortsetter å prøve, og det er her det blir virkelig interessant. Fordi det er her historiene oppstår. Historien i Stories We Tell kretser rundt moren til Sarah Polley. Hun døde av kreft i 1990, da Polley var elleve år gammel. Polley, som aldri har laget dokumentarfilm før, bestemmer seg for å intervjue en rekke familiemedlemmer. Hun skal finne Diane Elizabeth Polleys historie.

2.

Stories We Tell anerkjenner paradokset. Den anerkjenner at vi fortsetter å lete etter den faktiske opplevelsen, en slags sannhet. Men den anerkjenner også at den faktiske opplevelsen, sannheten, aldri vil komme helt frem, fordi vi i denne prosessen konstruerer så mange, eller så få historier, at den til slutt ikke finnes. Denne anerkjennelsen blir fort en erkjennelse, og det er en slik erkjennelse – uansett hvor sår den måtte være – Sarah Polley bygger Stories We Tell på. Hun går så langt i å akseptere at alt er fiksjon at hun til og med fiksjonaliserer moren. Hun skyter 8mm-filmer som i dokumentarens indre logikk fremstår som (eller forsøker å fremstå som) virkelige. Sarah gjør et forsøk på å skissere opp morens fortelling, hvordan hun var, hvordan hun virket på menneskene rundt seg. Hvordan de husker henne. Klippene forsøker å nære opp om alle historiene som forteller om moren. For de er nettopp dét: bare historier.

Det er også lett å tenke at dette er en form for minnebearbeidelse. Men en dristigere måte å bearbeide minner på enn vanlig, fordi det er minner som formes av å utgjøre en nostalgisk-estetisk funksjon i en film, og som filtreres gjennom andre familiemedlemmers historier. 8mm-filmene er den eneste fiksjonaliserte fiksjonen om moren, men om Stories We Tell er en sannhetssøken, er det fortsatt en søken etter en sannhet som består av hundre famlende sannheter. Samtidig er det også Sarah Polleys måte å skape minnene på. Når hun ikke husker så mye av tiden med moren, ettersom hun døde da Sarah var elleve, må minnene konstrueres i etterkant. Av nødvendighet. «We tell ourselves stories in order to live».

At det ikke stopper med rekken av intervjuer er interessant; Sarah Polley sier seg ikke fornøyd med hvordan fortellingene kommer frem gjennom menneskene som husker moren. Minnene skal også bli gjengitt i bilder. Det blir en påminnelse om nødvendigheten av fiksjonen. Den må være der. Fortellingene skal frem. Sarah ber faren om å lese opp memoarene sine mens kameraet går. Han er også fortellerstemmen i Stories We Tell. Men han er bare en av mange fortellere.

3.

Siden Stories We Tell baserer seg på paradokser, kan det være fint å tenke over dokumentarformen. Til å være en film som hele tiden jobber mot fiksjonens maske i forsøket på å finne noe sant, men som likevel vet at den er prisgitt fiksjonen – fiksjonen som verdensanskuelse – er de fleste bildene i Stories We Tell påfallende naturlige og rå. Bortsett fra 8mm-klippene er filmen skutt på en sober måte. Enkelt og ærlig. Siden det ikke er mulig å finne en utilslørt sannhet, blir intervjusekvensene stilistisk sett det nærmeste Sarah Polley kommer et slags tiltenkt ideal om ekthet. Det intervjuobjektene snakker om er selvfølgelig deres egne fortellinger, deres egne og bearbeidede versjoner av virkeligheten, men formspråket i disse sekvensene har ingen tilløp til konstruksjon; det er kamera mot ansikt, dokumentarfilmen ned til benet, bare ansiktet som snakker.

Helt frem til Sarah Polley begynner å snakke selv. Det gjør hun forresten stort sett hele tiden. Et nytt paradoks. Men bildene av menneskene som snakker fortsetter å være der, og i seg selv fremkaller de mer empati enn all den saturerte nostalgien i de konstruerte hjemmevideoene, skutt på autentisk 8mm. Stories We Tell er til dels en film som eksisterer like mye i sine egne konsepter som på skjermen, men under intervjuene er det lite av dette konseptuelle som har festet seg i bildene. Filmen, lik Polley, er blottlagt. Hun har filmet seg frem til Didions «actual experience.»

4.

Moren til Sarah Polley var selv skuespiller. Hun må ha visst ett eller annet om fiksjon.