Kosmorama 2017: De svakeste filmene for barn fortaper seg i intertekstuelt referansefrieri myntet på et voksent publikum – som om fortellingen ikke er nok i seg selv, og for å innsette som estetisk lov det falske skillet mellom den voksne kulturen og den barnslige sanseligheten.

De eldre tilskuerne kan fryde seg over harmløse erotiske lemfeldigheter som det antas at et barn aldri er i nærheten av å oppfatte, mens de yngre tilskuerne er henvist til slapstick og fysiognomi. En latterlig strategi, som verken tar den voksne eller barnet på alvor, for ikke å snakke om barnet i den voksne.

Heldigvis finnes det også virkelig gode filmer for de yngste, og disse tar gjerne utgangspunkt i erfaringen ved å være liten. Min nabo Totoro (1988) er en av tidenes beste filmer nettopp fordi den har en så kompleks forståelse for barnets verdensanskuelse og fantasi, fordi den appellerer til den ufiltrerte, førsymbolske fantasien. Også adaptasjonene av Roald Dahls bøker hyller den frie tanken og forestillingsevnen, og utforsker nødvendigheten av et eget rom i det indre (både Kaja Schjerven Mollerin og Roskva Koritzinsky har skrevet fint om dette i Vinduet).

Løvetannbarn («Ma vie de Courgette») springer nettopp ut av et Dahlsk premiss: det foreldreløse barnet som rykkes opp av kjente, men truende omgivelser, der det voksne og det monstrøse går hånd i hånd, og kastes inn i ukjente og enda mer truende omgivelser, med barnehjemmet som det selvfølgelige stoppestedet.

Filmens hovedperson, Courgette, mister moren sin til alkoholisme. Den sympatiske politimannen Raymond sørger for at han raskt blir overført til et barnehjem – som fremstår troverdig ved å ikke være underlagt et overdrevent strengt voksenregime, slik vi har sett i så mange lignende fortellinger. Hjemmet legger seg opp mot en slags avslappet Steinerskole-pedagogikk; Camille, som Courgette forelsker seg i, kan eksempelvis lese Kafkas «Forvandlingen» med største selvfølgelighet (filmens eneste voksen-pun!).

Figurene minner om Henry Selicks dukker, bare i plastelina – det er særlig noe Coraline (2009) over ansiktene i Løvetannbarn. Britisk Trumptonshire-estetikk er en annen assosiasjon, først og fremst i animasjonenes «ærlige» enkelhet; filmen er sofistikert, uten at det gjøres et stort poeng av den kreative visualiteten. Det er i det hele tatt noe bedagelig selvsikkert over Løvetannbarn, der den beveger seg sakte fremover, med ro og omtanke. (Originaltittelen, «La vie de courgette», «livet til en squash», fungerer for øvrig langt bedre enn den norske, som ikke akkurat bærer preg av antydningens kunst.)

Manusforfatter Céline Sciamma viderefører den varsomme utforskingen av gryende seksualitet og identitetsdannelse fra Vannliljer, Tomboy og Girlhood, uten å infantilisere og gjøre barnlig forelskelse til sukkersøt puppy love. Ikke minst styrer fortellingen klar av tanken om at alle filmer som skal appellere til barn må være overlesset med narrative eksplosjoner – det er ingen spor av den transportetappe-aktige dataspillogikken vi forbinder med særlig amerikanske animasjonsfilmer.

Relasjonene som tegnes er ikke akkurat tvetydige, og lener seg på arketyper fra den klassiske barnelitteraturen (med god smak, vel å merke), men Sciammas dialoger har et sjeldent varsomt, åpent blikk for barnets overveldende møter med verden utenfor fantasien. Med små krusninger skildres en universell barndomserfaring, en lammende følelse av å stå i usikkerheten, i det åpne, i det lille.