Virkeligheten i Agnieszka Hollands nye film er et non-stop slag i trynet.
Hvis det var fiksjon, hadde det vært for grovt til å være troverdig. Men det er ekte. Green Border er en brutal framstilling av de faktiske forholdene for migranter som forsøker å ta veien mellom Belarus og Polen til et bedre liv. I protest mot EUs sanksjoner har den autoritære presidenten i Belarus, Aleksandr Lukasjenko, de seneste årene brukt menneskers desperasjon som brikker i et grufullt maktspill. Filmen følger en syrisk familie som har trodd på de falske lovnadene om en fri passasje, bare for å bli sendt fram og tilbake over grensa mellom polske og belarusiske grensevakter.
Gjennom filmens ulike kapitler får vi også innblikk i en polsk grensevakts moralske kvaler og aktivisters iherdige kamp for å hjelpe migrantene. Jeg hadde nær sagt «heldigvis», for dette er en av de hardeste filmene du kommer til å se på lenge. Det er lite pusterom tross skiftene i perspektiv. Scenene er hektiske, drar deg hele tida videre og utsletter raskt håpet om ei trygg havn. Bare unntaksvis og i korte glimt hviler kameraet på noe utenfor desperasjonen. Idet det lander på et dyr eller et tre i skogen, er øyeblikket allerede forbi, og det frenetiske fokuset tilbake på menneskene.
Den polske regissøren Agnieszka Holland (f. 1948), som har en lang og vidtfavnende karriere bak seg, tar både tematikken og publikum på ramme alvor, med en akutt aktuell film som kan og bør oppleves på kino.
Skogens uro
Filmens tittel henviser til skogområdet hvor grensa går og der mesteparten av handlinga utspiller seg. Den er imidlertid djupt ironisk, satt opp mot den svarthvite koloritten som ofte er så beksvart at det er krevende å følge med i landskapet. Intet grønt å spore, skjønt vi forstår at under andre omstendigheter, kunne dette ha vært en setting for naturskjønne tablåer. Mye skjer i nattens ly, under et mørke som byr på midlertidige skjulesteder og muligheter for forflytning.
Men aller først befinner vi oss over skylaget, på en flyreise hvor den syriske familien møter en afghansk kvinne ved navn Leila (Behi Djanati Ataï). Med et felles mål om å komme til Polen tar de ferden videre sammen fra flyplassen. Sjøl om de tidlig møter hindre, holder pågangsmotet og Leilas lommebok håpet i live en stakket stund. Så snart det nasjonale maktspillet viser seg på bakkeplan, blir filmens skildring av en ulidelig skjærsild til et to og et halvt times langt faktum.
Det blir stadig mer kaotisk å se på idet andre migranter kommer inn i bildet; i partier mister vi våre opprinnelige hovedpersoner av syne, før de viser seg igjen, forsvinner igjen, i det uendelige. Filmens lyd er også brutal, med spedbarns intetanende skrik, voksnes fortvila rop, og ingen musikk til å trekke oppmerksomheten vekk.
Små detaljer er av største betydning, som hvordan bartrærnes greiner blir et naturens drikkeredskap med regndråper i tørste barnemunner. To epler representerer både et måltid for en hel familie, og en valuta i bytte mot en batteridreven mobillader. Det er noe grøsseraktig ved at vi som seere og menneskene vi følger, aldri veit hvem eller hva vi kan stole på. I scenen hvor Leila får de dyrebare eplene fra en bonde på en åker, for eksempel, går vi i samme minutt fra lettelse til skrekk når bonden øyeblikket etter tar til telefonen sin, og vi kan ikke vite om han skal tyste på dem eller tilkalle hjelp.
Makt og motmakt
Når filmen skifter perspektiv fra menneskene på flukt til soldatene som skal sende dem tilbake, introduseres et noe klisjéfylt premiss. Den unge soldaten Jan (Tomasz Włosok) venter barn med sin kjæreste, og sliter derfor med å utøve sin plikt. Implikasjonen er at kjærligheten for det ufødte barnet vekker en empati i ham som gjør han mjuk i møte med de harde grensene han er satt til å forsvare.
Også her er Holland nådeløs. Ett godt menneske er ikke nok til å utfordre makta som rår. Visst kan han gjøre små forskjeller, som å la fare en varebil hvor et par øyne stirrer inn i hans, gjemt bak et lass med kasser. Men som med de andre glimtene av håp, kjører den lille seieren videre inn i motgangen.
Det største håpet – sjøl om det bare er som et plaster på såret å regne – ligger i de polske aktivistenes utrettelige kamp for å hjelpe migrantene. De kaotiske scenene vedvarer, med skikkelser som går inn og ut av rom, men evnen til å organisere seg med asylsøknader, medisinsk assistanse og nye sko (i ett tilfelle aktivistens egne par), tilfører et etterlengta driv i den hvileløse stillstanden.
Psykologen Julia (Maja Ostaszewska) trer inn som en ressurs i gruppa og et nytt holdepunkt i det uoversiktlige persongalleriet, i en scene som minner om en annen polsk regissørs dramaturgi, som Holland for øvrig har samarbeida med, Krzysztof Kieslowski. Slik han ofte introduserer en ny rollefigur som en avløser til en vi allerede følger, kommer Julia på scenen via Jans gravide kjæreste i køen på butikken. Det er en elegant detalj i historiefortellinga, men henviser også til et flettverk av menneskeskjebner hvor ingen er uberørte, sjøl om de måtte ønske det.
Da jeg for et år siden skrev om Daniel Goldhabers fremragende film How to Blow Up a Pipeline, hylla jeg den som et eksempel til etterfølgelse innen aktivistisk film. Der Goldhaber bruker etterprøvde grep fra klassiske heistfilmer for å underholde seeren uten å bagatellisere et politisk budskap, gjør derimot Holland noe ganske annet.
Det er ingenting fornøyelig med Green Border. Den er rett ut vanskelig å anbefale til noen, all den tid det er en prøvelse å se den fra start til slutt. Likevel utvider og utfordrer den gleden min over å se en politisk film som lykkes, nettopp fordi den nekter å innfri ønsket om en pause fra det virkelige liv. Her er det tvert imot virkeligheten som er målet, og ubehaget middelet.
Vi må tåle å se det, uten å hvile.