Det går gjerne en stund mellom de filmene som fra start til slutt får meg til knipe det meste jeg har av muskler i spenning. Dette er, rent overfladisk, den største suksessen til How to Blow Up a Pipeline som seeropplevelse – men det overfladiske skal vise seg å være alt annet enn staffasje. Vi veit jo hva dette skal handle om, og vi veit at vi må gjøre noe med klimaendringene, så hvordan lage en film om noe vi allerede veit, som faktisk engasjerer?

Med en tittel som oppsummerer filmens handling, hopper vi fra første sekund rett inn i nettopp dette: handling. På lerretet veksler nokså hurtige klipp mellom det som skal bli filmens hovedpersoner, mens de gjør seg klare til kamp. Nærbilder av bildekk som skjæres opp, og en gul lapp med overskrifta «Why I sabotaged your property» som festes under vindusviskeren. Overvåkningskameraer som blir tukla med. Kofferter og bagger, tekstmeldinger på skjermen. Rastløs instrumentell musikk, som brukes effektivt gjennomgående, skaper en kroppslig uro hos seeren. Det står noe på spill her, og filmen har ingen tid å miste.

«At what point do we escalate?» spør Andreas Malm tidlig i boka med samme tittel som filmen, utgitt på Verso i 2021. Den svenske klima- og kapitalismeforskeren lanserte med dette noe forlaget omtaler som et lyrisk manifest, hvor Malm argumenterer for at de viktigste historiske endringene har skjedd gjennom sabotasje og voldelig opprør, ikke fredfulle protester som vi kanskje skulle likt å tro. Når den forholdsvis ukjente regissøren Daniel Goldhaber (Cam) året etter begir seg ut på noe så dristig som å filmatisere et manifest, er utnyttelsen hans av form aleine en leksjon i hvordan kunst kan brukes politisk. Det kunne fort ha blitt preachy, det kunne enda fortere ha blitt dørgende kjedelig, men i stedet er det gripende.

Goldhaber har sjøl oppgitt Steven Soderberghs Ocean’s Eleven fra 2001 og Quentin Tarantinos Reservoir Dogs fra 1992 som formmessige inspirasjonskilder til filmen. Begge er ypperlige eksempler på heist-filmer med fart og spenning, hvor en gruppe mennesker, delvis ukjente for hverandre, går sammen for å utføre storslåtte ran. I likhet med Tarantinos debut introduseres vi i How to Blow Up a Pipeline (heretter forkorta til Pipeline) til hovedpersonenes bakenforliggende motivasjon for å være med, jevnt fordelt utover filmens drøye 100 minutter. Tilbakeblikkene kommer gjerne på strategiske spenningspunkter i filmen som gir en vellykka cliffhanger-effekt og utnytter filmens tempo, så vel som seerens puls, for alt den er verdt.

Hovedpersonene er en nokså blanda gjeng, forent i en sak: å sprenge en oljerørledning i Texas-ørkenen. Alle åtte er unge amerikanere, i tjue-tretti-åra, og i ulik grad direkte ramma av oljeutvinning. Xochitl (Ariela Barer) har nylig mista mora si i en «freak heat wave». Barndomsvenninna Theo (Sasha Lane), som har vokst opp i samme område av Long Beach i California, har nådd et dødelig stadium av kreft forårsaka av luftforurensing fra de lokale oljeraffineriene. Theo ledsages av kjæresten, Alisha (Jayme Lawson), som er direkte investert i Theos liv og helse, men grunnleggende skeptisk til prosjektet.

Xotchitl rekrutterer også Shawn (Marcus Scribner), en filmstudent som blir desillusjonert med et oppdrag som dokumenterer ofre av klimaendringer. Når han og en medstudent filmer Dwayne (Jake Weary), en mer klassisk Texas-type (som til og med kan tenkes å være Trump-tilhenger) med kone, barn og rifle, innser Shawn at det ikke er nok å bare vise lidelse; han vil gjøre noe, og han får med seg Dwayne. Dwayne har fått familietomta ekspropriert av oljeselskapet, og har på cowboyaktig vis forsøkt å forsvare eiendommen sin med kuler, men tapt slaget.

På et møte med en håndfull miljøengasjerte studenter treffer Shawn på Xotchitl, som mener at boikottstrategien de tar til orde for, er nytteløs. Bare her, med Shawns bakhistorie, rekker Goldhaber å kritisere kunstprosjekter som nøyer seg med å illustrere urettferdighet, og omtaler det som aktivisme. Også boikott framstilles som en passiv, bedagelig form for protest. I sjølve ordet «aktivisme» ligger det jo en lovnad om praksis, om handling.

Xochitl kan kalles igangsetteren av prosjektet, men ikke akkurat lederen – de holder en flat struktur, hvor alle har sine vitale oppgaver. Med seg på laget har de også Michael (Forrest Goodluck), fra et urfolksreservat i North-Dakota, som i likhet med Dwayne har fått landskapet sitt invadert av oljeselskapene. De siste som er med, er et pønkete kjærestepar, Logan (Lukas Gage) og Rowan (Kristine Frøseth – for øvrig norskamerikaner). De bidrar med praktisk erfaring og ikke minst mot fra ulike former for opprør og maktmotstand. Men med alle disse ulike figurene i gjengen, stiller man seg også spørsmålet: vil noen feile, eller sette kjepper i hjulene for hele aksjonen?

Når de samles går de rett på sak: begynner å forberede eksplosiver. Slik jeg skreiv om i en tekst om Chantal Akerman sammen med Hedda Robertsen her på Montages, har film en unik evne til å skape empati gjennom å vise mennesker som utfører oppgaver. Om det er fangen som forsøker å rømme fra fengsel i Bressons En dødsdømt er rømt (1956), eller den gamle dama som strever med å kaste ei glassflaske i søppelkontaineren i Kieslowskis Blå (1993), tror jeg det er en menneskelig impuls å ville se at en handling fullendes. Ja, til og med partiet i Hitchcocks Psycho (1960) der Norman Bates vasker og rydder opp etter det berømte dusjdrapet, kan få oss til å krysse fingrene for at han skal lykkes. Slik brukes også uavbrutte og detaljerte bilder av handling i Pipeline for å engasjere seeren til å heie på det som egentlig er en ulovlig og omstridt form for økoterrorisme.

Goldhabers film er uforskamma unyansert, og det funker. Den henvender seg til et publikum som allerede godtar premisset – at det haster å gjøre noe for å forhindre klimakatastrofen. Filmen – verken å se den eller å lage den – er ikke aktivisme i seg sjøl; den agiterer seeren til å støtte og utføre slike former for aktivisme. Den bruker forfriskende lite tid på å overbevise oss med tall og statistikk knytta til klima og miljø, men heller «cut to the chase» og viser i praksis én av mange mulige måter å drive sabotasje på. Planen til de åtte er nemlig ikke å bruke sprengningen som en enkeltstående hendelse for å skape oppmerksomhet rundt klimasaken, men å motivere til flere lignende sabotasjer verden over slik at oljeindustrien blir en ustabil økonomisk investering på verdensbørsen.

Slik sett kan det være en svakhet at hovedpersonene er såpass personlig, til og med kroppslig, berørt, av oljeutvinning, for det kan innsnevre budskapet til å gjelde andre i lignende situasjoner, og ikke mønstre en bred bevegelse av sympatisører. Samtidig kan dette være et grep for å vise at ekte mennesker allerede nå rammes av den økologiske krisen, og at det en dag likeså gjerne kan være snakk om din kjæreste, din mor eller din slektsgård.

How to Blow Up a Pipeline lykkes uansett med sin konkrete oppgave; både å være en medrivende popcornfilm som skyver deg ut på kanten av setet, og et politisk manifest som gir deg noe å tygge på – lenge etter at lyset er skrudd på i kinosalen.