Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Roberto Benignis Livet er herlig (1997) vises fra og med torsdag 16. november – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
Filmhistorien har vist at humor kan bringe oss nærmere hverdagsmenneskers opplevelse av store tragedier. I holocaust-skildringen Livet er herlig («La vita è bella») er latteren sjelden langt unna.
Hvordan kan man portrettere holocaust på film? Er det mulig å fremstille det ufattelige på en respektfull måte som skaper forståelse? I sytti år har filmskapere forsøkt å svare på disse spørsmålene. Den franske regissøren Alain Resnais følte seg tynget av tvil og skyldfølelse da han laget den rystende dokumentaren Natt og tåke (1956), som besto av originale fargeopptak fra Auschwitz, nyhetsreportasjer fra krigen og gruoppvekkende arkivbilder som de allierte tok under frigjøringen av konsentrasjonsleirene.
Å legge dokumentaropptak og sannhetsvitner til side for å lage fiksjon av jødeutryddelsen, er med andre ord et risikabelt prosjekt. Italieneren Roberto Benigni gjorde det likevel, og insisterte på å la humor være en viktig ingrediens i Livet er herlig (1997).
Resultatet ble en kommersiell og kunstnerisk suksess, som vant hele tre Oscar-priser. Enkelte hevdet imidlertid at Benigni på skamløst vis brukte holocaust for å underholde, og at han i prosessen forminsket ofrenes lidelser. Må holocaust-filmer være deprimerende og lidelsestunge for å ha verdi? Hvor autentisk er autentisk nok? Med Livet er herlig demonstrerer Benigni at holocaust-skildringer kan inneholde humor og samtidig gjøre inntrykk.
*
For folk i Sentral- og Øst-Europa har selvironi og svart humor lenge vært en strategi for å takle undertrykkelse og tunge tider, og det mange gode svarte komedier fra regionen som gjenspeiler denne mentaliteten. Hovedpersonen i disse filmene er ofte en vanlig mann som forsøker å leve livet uten å bli involvert i de store politiske og historiske omveltningene som foregår rundt ham. Han vil for all del ikke bidra militært og risikere livet for en større sak. I Andrzej Munks Eroica (Polen, 1958) og Jiří Menzels Closely Watched Trains (Tsjekkoslovakia, 1966) ender de late og selvsentrerte hovedkarakterene ironisk nok opp som krigshelter – helt tilfeldig og høyst ufrivillig.
Avmystifiseringen av heltemyten var en protest mot myndighetenes nasjonalisme og manipulering av historieskrivingen; filmene fremstilte hverdagsmenneskets opplevelse av krig og konflikt, med humor og glimt i øyet. Et nyere eksempel er Radu Mihaileănus Train of Life (Frankrike/Romania, 1998), om en jødisk landsby som iscenesetter sin egen deportasjon for å unnslippe nazistene. Filmen ble hyppig sammenliknet med Livet er herlig da den ble lansert i USA, og en del amerikanske kritikere mente den var en mer vellykket og usentimental film om emnet.
En annen film som interesserte seg for vanlige menneskers opplevelse av krig, var Ján Kadár og Elmar Klos‘ Den lille butikk (Tsjekkoslovakia, 1965), som i likhet med Livet er herlig tematiserer holocaust. Filmen handler om Tono, en fattig slovakisk snekker som mot sin vilje blir trukket inn i de nazi-støttede fascistenes planer. Han beordres til å ta over en konfiskert jødisk butikk, men blir i stedet venn med eieren, en gammel og forvirret jødinne. Tono later som om han er assistenten hennes i stedet for å avsløre den vonde sannheten. Det underlige vennskapet blir en kilde til humor, men antisemittismen vokser seg stadig sterkere, og når dagen for deportering kommer, blir Tono tvunget til å velge side.
*
De to klassikerne Livet er herlig og Den lille butikk har mye til felles. Begge er humanistiske fortellinger om jødeforfølgelsene med humor som virkemiddel; brede, underholdende filmer som endte opp med hver sin Oscar i kategorien for beste fremmedspråklige film. Det viktigste fellestrekket er imidlertid at hovedpersonene lyver for å beskytte noen. De lyver fordi sannheten er for nedslående. De er helter på en annerledes måte, langt unna slagmarken.
Alternative helter finner vi også i Frank Beyers Jacob the Liar (DDR/Tsjekkoslovakia, 1974). Filmen handler om en jødisk ghetto i Polen, totalt isolert fra omverdenen og den pågående krigen. Befolkningen kan når som helst bli deportert til dødsleirene, og moralen begynner for alvor å slå sprekker. For å tenne et håp, begynner en mann ved navn Jakob å lyve om at radioen hans mottar meldinger om de alliertes fremmarsj. (Den amerikanske nyinnspillingen ved samme navn, med Robin Williams i tittelrollen (1999), er mindre vellykket, og ble ansett for å være en annenrangs kopi av Livet er herlig.)
Løgnen som holder håpet levende, er den ene emosjonelle bærebjelken i Benignis film. Den andre er hans unike utstråling i rollen som Guido Orefice. Rollefiguren er muligens i overkant naiv, men hans evne til å se det positive i enhver situasjon er sjarmerende. I filmens første akt aner man det voksende jødehatet i samfunnet gjennom små, ubehagelige hendelser og replikkvekslinger («Dette er en jødisk hest»). Den andre halvdelen, der Guido innbiller sønnen at oppholdet i konsentrasjonsleiren er en avansert lek, er mer problematisk, men samtidig original og hjerteskjærende.
Livet er herlig gir oss lov til å le, uten å glatte over lidelsene i bakgrunnen. Tvert imot skaper humoren enda mer empati med rollefigurene, og blir en inngang til å forstå hvor absurd og grusomt dette folkemordet var. Filmer om historiske tragedier rendyrker ofte tristesse, og på sitt minst vellykkede kan de fremkalle en nummen tilstand hos publikum – og gi mat til moralens voktere, som ikke vil la andres perspektiver slippe til i diskusjoner.
Livet er herlig er en «filmatisk fantasi» på godt og vondt, men det skal godt gjøres å ikke la seg røre av kjernen i fortellingen: Det dypt menneskelige i å lete etter håp når alt ser som mørkest ut. I likhet med sine mer dempede slektninger fra Sentral- og Øst-Europa, gjør filmen inntrykk nettopp på grunn av spillet mellom brutale trusler og beskyttende løgner.