På asylmottaket, ved foten av et stort fjell, i et kaldt og snødekket landskap, drømmer alle om å flykte. Det isnende hvite lyset blender ubønnhørlig de unge asylantene, som kan høre fjerne skudd fra militærbasen som ligger i nærheten. De er imidlertid mer redde for å leve enn for å dø. Den mest intense angsten er knyttet til dagen de fyller 18 år. Da er det tid for å pakke kofferten og bli deportert. Dagen da de blir myndige og voksne, er også den sørgeligste.
Hisham Zamans nye film er en vakker mollstemt poetisk fabel. Det handler om vennskap, kjærlighet og lengsel. Mest av alt er dette en sammensatt fortelling om melankoli og sorg. A Happy Day gir rom til følelser og stemninger i utforskningen av flyktningens grunnleggende eksistensielle utenforskap. Filmens unge asylsøkere har ingen forutsetninger for å få bli i landet, og slik handler det også om hva fraværet av håp gjør med et menneske. De er kastet ut i tilværelsen, på vent, plassert i et ingenmannsland inntil deportasjonen på nytt sender dem ut i det uvisse.
18-årsdagen har en brutal ironi. Asylsenterets leder sier at dette er selve dagen som åpner opp muligheter, men de unge asylantene vet at det er noe helt annet som venter dem når de deporteres. Det «hjemmet» de sendes til eksisterer ikke lenger.
Det er ti år siden Hisham Zamans forrige langfilm, den sterke Brev til kongen (2014), og det kan synes som om Zaman har benyttet tiden til å rendyrke noen av sine motiver, visuelle grep og narrative teknikker. A Happy Day er i så måte et typisk Zaman-verk. Samtidig føles det som en modnere film enn de han har regissert tidligere. A Happy Day har en dypere følelsesmessig forankring i rollefigurer, miljøer og stemninger, og er djervere i sin nærmest magiske realisme der drøm og virkelighet tones over i hverandre.
Filmen er kjølig, nesten distansert i uttrykket, med øyeblikk av sterk dramatisk intensitet eller humørfylt absurdisme. Poetisk og nøktern. Zaman risser opp liv og situasjoner preget av en skjebnesvanger uunngåelighet, som skaper sår ømhet og oppriktig tyngde. Regissøren har tatt et steg bort fra den realistiske grunntonen som finnes i hans tidligere prosjekter. Og selv om filmen føles som en allegori eller parabel er det som alltid menneskene som utgjør kjernen i fortellingen.
Til tross for en relativt beskjeden produksjon er Hisham Zaman helt klart en av de mest sentrale norske filmregissørene siden årtusenskiftet. Han er kjent for historier preget av sterk inderlighet, som føles viktige og vesentlige. Zaman er mindre interessert i handling og psykologiske nyanser i personskildringen, men skjærer alltid inn til beinet. Slik finner han stemningen og det følelsesnivået som passer.
Ved å unnlate å fortelle alt utfordrer han sitt publikum. Ofte arbeider han med små virkemidler, indirekte og antydende, og lar følelsene brenne med en usedvanlig kraft. Noen ganger sitter latteren løst, andre ganger skildrer han fortvilelsens smerte med overbevisende bittersøt innlevelse.
At innvandrer- og flyktningeopplevelsen står så sentralt i Hisham Zamans filmer er uunngåelig. Det er også hans eget liv. Som tiåring måtte han og familien flykte fra Irak, og tilbrakte flere år på flukt i Iran og Tyrkia før de til slutt fikk politisk asyl i Norge. Zaman var da 17 år gammel. Denne grunnleggende eksistensielle erfaringen er en tilbakevendende tematikk i filmografien. Å være asylsøker, å krysse grenser, å være innvandrer i et fremmed land. Følelsen av å leve i et slags ingenmannsland.
Menneskene og det menneskelige i de vanskelige og desperate situasjonene er hovedfokuset. Zamans styrke er evnen til å utfordre stereotypier og klisjeer. Han ser alltid det menneskelige i rollefigurene. Det politiske budskapet i filmene formidles på indirekte måte. Regissøren velger ofte drøm og poesi over brutal sosialrealisme.
Zamans første gjennombrudd kom med kortfilmen Bawke i 2006. Utvilsomt en av de sterkeste norske kortfilmene fra nyere tid. [Den er tilgjengelig å se digitalt, via Filmarkivet, red. anm.] Bawke viser også hvordan Zaman utvikler en historie mot et følelsesmessig høydepunkt i smertefull tung sårhet. Avslutningen, der en far forlater sønnen sin for å gi ham muligheten til å bli i Norge, og ignorerer guttens tårer og desperate rop, hører til de sterkeste scenene i norsk kortfilms historie. Tidligere kortfilmer som Filmskole-arbeidet Piraten (2002) og Broen (2003) viste da også at Zaman var et sjeldent talent.
Den sjarmerende timelange dramakomedien Vinterland (2007) gjorde det ikke bare tydelig at Zaman behersket et lengre filmformat, men ga oss innblikk i en mer humoristisk side gjennom historien om Renas og Fermesk. Historien er først preget av skuffelse. Hun er ikke som det har blitt fortalt da ekteskapet ble arrangert på avstand, og han er heller ikke helt slik han framstilte seg selv. Langsomt endrer forholdet seg og når et punkt av ny ømhet og selvforståelse.
Spillefilmene Før snøen faller (2013) og Brev til kongen (2014) er svært forskjellige, men har også noen likhetstrekk. Førstnevnte handler om den fattige bondegutten Siyar som reiser gjennom Europa på jakt etter storesøsteren Nermin. Hun har rømt fra landet for å unngå å bli giftet bort til en hun ikke elsker. Siyar skal drepe søsteren for å rette opp ubalansen som har oppstått gjennom søsterens flukt, og på sin jakt etter hevn ender han opp i Norge. Sistnevnte er en flettverkfortelling som skildrer et knippe asylsøkere på busstur inn til Oslo. De har en kjærkommen pause fra livet på mottaket, og vi følger dem i deres ulike møter med det norske storsamfunnet.
I likhet med Zamans to første spillefilmer, føles A Happy Day enkel og lett, samtidig som den er bærer av en gripende, mørk og melankolsk livsvisdom. Den særegne spenningen i rollefigurer og i fortellingen åpner opp for innlevelse og forståelse og viser hvor sammensatt filmvisjonen er. Alle aner hvor vanskelig det må være å sitte ventende på et asylsenter. Etter å ha sett A Happy Day kan vi også leve oss inn i følelsen og stemningen, og se menneskene bak tallene, statistikken og nyhetsreportasjene.
Ved fjellets fot
Hovedpersonen i A Happy Day er 17 år gamle Hamid (Salah Qadi). Han tilbringer dagene på et asylmottak for unge mennesker sammen med sine to venner Aras (Ravand Ali Taha) og Ismail (Mohamed Salah). De tre vennene drømmer om et bedre liv på den andre siden av det ruvende fjellet ved mottaket, men de vet at ingen før dem har klart å flykte fra det ødslige området. Likevel gir de ikke opp. «Vi må prøve igjen», sier de i åpningssekvensen, der de hentes av politiet etter et mislykket fluktforsøk.
Hamid skiller seg ut fra de andre på mottaket, han er glad i ord og skriver poesi. En notatbok er alltid i hånden hans. Han er en drømmer, som ser mennesker og dyr som ikke er til stede. Et fantasifullt reinsdyr følger etter ham og dukker opp overalt. Han er den visjonære, en veiviser, og den mest sårbare av de unge asylsøkerne.
En dag endrer alt seg for de tre. Unge Aida (Sarah Aman Mentzoni) kommer til mottaket, og hun vekker umiddelbart oppsikt med rødt hår og opprørsk personlighet. Hamid faller for den unge kvinnen, og dette får konsekvenser for dynamikken mellom de tre unge mennene. Aras og Ismail vil fremdeles flykte, før de blir deportert på 18-årsdagen, mens Hamid blir mer opptatt av Aida. «Vi hadde en pakt», sier Aras og Ismail til sin venn, men slaget er tapt: Hamid trekkes uunngåelig mot Aida.
Den nyankomne markerer seg på mer enn én måte. Hun blir raskt leder for en liten uvøren jentegjeng, og føler seg tiltrukket av den stillfarende Hamid. Hun liker at han ser på henne, og han liker det han ser. Hun er imidlertid litt av en kameleon. De fleste på mottaket lyver om hvem de egentlig er, eller har falske identiteter og papirer, men Aidas historie er mer komplisert. Selv sier hun at hun har blitt utsatt for et identitetstyveri, men da Hamid en dag ringer til henne tror hun han er en annen. Dermed gir hun Hamid et glimt av en helt annen fortid. At hun alltid har på seg parykk, og har en haug med ulike parykker med seg, gjør ikke Aida mindre mystisk. «Om morgenen er jeg meg, om kvelden er jeg den jeg vil være», sier hun til Hamid.
Hamids forelskelse gjør ham ikke bare mindre opptatt av kameratenes fluktplaner, som kretser om en tunnel gjennom fjellet som finnes i den nærliggende militærforlegningen, men påvirker også mange av de små rutinene på mottaket. De tre vennene har for eksempel en liten virksomhet som gir ekstrainntekter: De tar fem kroner for at de andre guttene skal få kikke inn i jentedusjen, gjennom et hull de har laget i veggen. For Hamid blir det imidlertid uutholdelig at alle guttene skal kikke i smug på jenta han er forelsket i.
Underveis i fortellingen har Hamids forestillingsverden blitt synliggjort også for oss, drøm og virkelighet har smeltet sammen og skilles ikke ad. Mot slutten av filmen blir ulike poetiske visjoner stadig viktigere. Både de to bestevennene og Aida fyller år og må forlate mottaket. Da politiet kommer rett etter Hamids fødselsdag finner de imidlertid rommet hans tomt. Har han flyktet, eller har noe mer dramatisk skjedd med Hamid, etter at alle han bryr seg om er borte?
Mellom vennskap og kjærlighet
I bunnen av A Happy Day ligger en enkel og samtidig komplisert historie om å være revet mellom vennskap og kjærlighet. Denne tematikken finnes i utallige oppvekstskildringer, men Zaman klarer likevel å lade situasjonen med en særegen melankoli og kraft. Hamids forhold til vennene Aras og Ismail skifter brått karakter idet Aida dukker opp. «Jeg klarer ikke å være noe sted uten dere», sier han innledningsvis, men snart har han bare øyne for jenta.
Før Aida kommer til asylmottaket er de tre sammen hele tiden. De sitter på gårdsplassen mellom husene og røyker vannpipe. Som de tre musketerene er de uadskillelige, og ivrer etter å hjelpe hverandre. Aida slår en kile inn i det solide vennskapet. I en scene forteller Hamid om en drøm der han var en møll. Han flyr famlende i blinde, men ser plutselig en sterk lyskilde og flyr mot den og brenner seg på et lys. Slik er kjærligheten og forelskelsen i filmen. Den brenner og skaper en avstand til de Hamid har vært nærmest gjennom lang tid. Kjærlighet og vennskap synes vanskelig å forene. Kjærligheten er så mye sterkere og gjør den som rammes blind for alt annet.
Også Aras har en kjæreste, men denne relasjonen er uklar og preget av misforståelser. Han sier at blonde norske Ingvild (Thea Sofie Loch Næss) er kjæresten hans, mens hun slår fast at selv om hun en gang var støttekontakten hans var de aldri sammen. Nå er hun soldat og har ikke lov til å dele ut ømhetsbevis. I scenene mellom Aras og Ingvild skaper Zaman en særegen hverdagsabsurdisme der de to snakker forbi hverandre. Og kanskje er Aras først og fremst opptatt av at Ingvild kan være et redskap i fluktplanen. Hun sitter kanskje med nøkkelen, om hun kan hjelpe dem gjennom tunnelen. Ingvild er også en som venter. Hun skal snart til grensen der en ukjent fiende kan angripe når som helst.
Hamids forelskelse er et eksistensielt midtpunkt i en fortelling som først og fremst handler om asylopplevelsen. Vi kan imidlertid alle føle med dette store dilemmaet, der forelskelsen brenner så sterkt at Hamid ikke kan velge vennene. Dette bidrar til å understreke mennesket i fortellingen, fanget i en helt spesiell situasjon som flyktning i et fremmed land og sperret inne av lover og byråkratiske regler. Isolasjonen gjør også at han rammes så sterkt av kjærligheten, som erstatter håpet om flukt.
Hisham Zamans filmer er ofte både nærgående og unnvikende. Holdningen til rollefigurene er fundamentalt anti-psykologisk. Når A Happy Day er over sitter vi igjen med sterke følelser, for det er en gripende film om kjærlighet, ømhet og sorg, men samtidig forblir Hamid og de andre flyktningene til syvende og sist hemmelighetsfulle og diffuse. Hvem er Hamid egentlig? Vi får ikke vite mye om ham, og enda mindre om fortiden. Zaman unngår rikt utmeislede karakterstudier der bakgrunn, motivasjon og handlingsmønstre bidrar til å gjøre rollefigurene detaljerte, tydelige og mangefasetterte. Hamid er en flat karakter, til tross for at hans indre forestillingsverden er det mest sentrale i filmen.
Isteden for å meisle ut en rund personskildring med en rik bakgrunn blir Hamid mer enn noe annet flyktning. Et symbol. Likevel er det med følelsene vi nærmer oss Hamid, Aida, Ismail og Aras. A Happy Day handler om hvordan uvisshet og isolasjon huler ut et ungt sinn, om å se eller ikke bli sett. Filmen tematiserer hvordan forelskelse og det eksistensielle møtet med et annet menneske river alt i stykker, og samtidig skaper en følelse av at man blir hel igjen. Det er en film om sorg og omsorg.
Stilisert poetisk magi
Den verden Zaman risser opp i A Happy Day er ikke realistisk. Det er snarere et stilisert univers som til forveksling ligner på vårt eget. Filmen har forstørret og tydeliggjort noen aspekter ved vår felles tilværelse. Mottaket der Hamid befinner seg befolkes kun av unge mennesker. Ingen kan bli over 18 år i denne leiren. Etter myndiggjøringen kommer politiet, og man deporteres.
Det er imidlertid ingen entydig negativ verden. De som driver mottaket er sympatisk skildret, og politiet er ganske hjelpeløse. At de to betjentene dukker opp som musiker og sanger på en fest på senteret, er et eksempel på hvordan Zaman ikke ønsker seg et realistisk uttrykk, men arbeider med andre virkemidler. Det er noe søvngjengeraktig ved alle «de norske» i filmen. Det er som om de mener og vil «det gode», men likevel ikke fullt ut kan forstå alvoret i livene til menneskene som befinner seg på mottaket. De er fulle av velmenende råd, og oppfører seg stort sett sympatisk, men sympatien er da også regulert av at stedet man befinner seg på er umulig å flykte fra.
Bak smilene og sympatien finnes en hardere verden. Det kan synes som om unge Amel har klart å flykte fra politiet tidlig i filmen, men han gjenfinnes ihjelfrosset. Politiet viser kroppen hans til Hamid og de andre for å vise at all flukt er nytteløs. Flukt kan bare ende i døden. Bak fjellet er det enda et fjell, og ikke et paradis uten snø eller stein.
Ikke bare er asylsenteret der filmens handling utspiller seg stilisert, med sin emblematiske port som ikke leder noen steder, men også menneskene er stiliserte, vage og diffuse. Dette forsterker følelsen av at filmen er en fabel, ikke et direkte realistisk lærestykke, men en indirekte og poetisk skildring. Følelsene og stemningene er viktigere enn karakterutvikling og handling. Det er avgjørende at vi ikke helt vet hvem Hamid er. Av og til skaper små detaljer i framstillingen uro og irritasjon. De unge migrantene er ofte kalde og klager over kulden, men knepper ikke sine jakker og frakker. Om dette er et bevisst grep for å skape stilisert vaghet fungerer det snarere avsporende.
At asylsenteret ligger i et hvitt og vinterlig ingenmannsland, isolert og langt fra sivilisasjonen, bidrar til å forsterke det stiliserte uttrykket. Grepet åpner også for en skildring av ankomsten til Norge. Vi får et annet blikk i Zamans film. Det gir også viktig lærdom. Vi tvinges til å se Norge utenfra. Der en del nordmenn vil se et vakkert og majestetisk vinterlandskap, med et stort fjell omkranset av et dryss av eviggrønne nåletrær, ser de unge migrantene bare tomhet.
En del nordmenn kjenner intenst nærvær i synet og opplevelsen av et slikt vinterlandskap, andre kjenner først og fremst på fraværet. Dette er et lite, men viktig tema i nyere norske filmer som skildrer innvandreres opplevelser. I Leiv Igor Devolds Norwegian Dream (2023) klager de polske arbeidsinnvandrerne på at det vakre norske landskapet ser ut som et ødslig månelandskap som man fort blir lei av. I A Happy Day opplever vi noe lignende, og tvinges til å studere alt det vi tar som en selvfølge med et annet perspektiv.
Vinterlandskapet åpner også for mer lekne og sanselige erfaringer. I en scene spør Aida Hamid om han vil være med å spise snø, og litt senere sier Hamid at han har noe med til Aida, nemlig ferske snøballer, og de gir hverandre snø å spise. Om guttene kommuniserer med ørefiker og slag, er forholdet mellom Aida og Hamid regulert av poteter og snø, ord og små kjærtegn med hender og blikk.
Fordi filmen er mer interessert indre landskap enn ytre handling og forklaringer, legger Zaman vekten på sanselige detaljer og forsiktige gester. Kameraføringen er spesielt interessert i ansikter og hender, og særlig ansiktene til de fire hovedpersonene er temperaturmålere for stemninger og følelser. Dette gir filmen en egen tone som understrekes av en langsom og ettertenksom rytme.
Ettersom filmen bruker mye tid på å framstille Hamid som annerledes, både poet og veiviser, blir måten vi opplever hans indre verden på avgjørende. Her beveger Zaman seg mot en magisk realisme, i små øyeblikk der den dovne stemningen på asylsenteret suppleres med glimt av en hemmelighetsfull og truende verden. Hamid sammenlignes med et reinsdyr som er kommet bort fra flokken, men reinsdyret er som alle andre symboler i filmen tvetydig.
En viktig og vesentlig film
Som alle filmer Hisham Zaman har laget føles også A Happy Day viktig og vesentlig. Ikke gjennom å fortelle en historie som er realistisk, klar, direkte, tydelig og politisk slagkraftig, men snarere gjennom å fortelle indirekte og gjennom poetiske metaforer. Samfunnskritikken er åpenbar, men den snikes inn gjennom følelser istedenfor å slå tilskueren rett i fjeset.
A Happy Day oppleves som et enda mer personlig prosjekt enn Zamans tidligere filmer, og han refererer da også til flere av sine egne arbeider. I en scene ser vi at Vinterland spilles på en fjernsynsskjerm i bakgrunnen, og en anekdote Hamid forteller om ankomsten til Norge, er den samme lille historien som brukes i den tidlige kortfilmen Piraten. Det er en hverdagsabsurd liten fortelling om å følge etter en kanin. Ikke som Alice ned i kaninhullet, men fra sted til sted inntil man hadde gått seg vill.
A Happy Day er en hyperaktuell samfunnskommentar og berører det mest grunnleggende menneskelige i oss. Det er dette som løfter historien til å bli noe mer enn en innvandrer- eller flyktningfilm. Zaman er spesifikk i skildringen av asyltilværelsens meningstap, og samtidig blir dette et bilde på en eksistensiell grunnopplevelse. Vi kan kjenne oss igjen i Hamid, og nettopp derfor blir filmen så sterk.
Samtidig tvinger A Happy Day oss til å se nærsynt på Norge og «det norske». Vi vet utmerket godt at hvordan vi ser på verden, og hvordan vi møter andre mennesker, er formet av våre erfaringer og vår bakgrunn. Kunstfilosofene kaller det gjerne vår forståelseshorisont. Vi befinner oss alltid innenfor denne horisonten, og kan ikke komme oss utenfor.
Men vår horisont kan utvides, som det heter. Film er som all annen kunst ikke bare et rom for opplevelser og stemninger, men et redskap for å åpne opp verden. Til syvende og sist tvinger Hisham Zaman oss alle til å dele blikket og livsverdenen til Hamid, Aida, Aras, Ismail og de andre på det isolerte asylmottaket.
A Happy Day har en sterkere modernistisk impuls enn flere av Zamans tidligere filmer. Han skaper poetiske åpninger i en sammensatt fortelling som tvinger oss til å tenke etter, og i avslutningen løses nærmest fortellingen opp i en serie poetiske bilder.
Aras og Ismail har kommet til den andre siden av fjellet, der naturen er grønn og mer innbydende. Aida vender tilbake til Hamid, men vennene er deportert. Det er kun drømmer. Om natten på 18-årsdagen kommer politiet for å hente Hamid også, men han er allerede borte. Vinduet er åpent, og gutten er forsvunnet. I et siste hemmelighetsfullt bilde er Hamid tilsynelatende eldre, og han forteller den samme merkelige historien som innledet filmen, en fortelling om en rødhåret mann som ikke hadde hår.
I likhet med vår egen verden er A Happy Day tvetydig og åpen, full av drømmer og håp, men også med en mollstemt klang som kaster mørke skygger inn over det hvite landskapet.
