Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter fokus på filmene i utvalget gjennom ukentlige artikler. Marcel Carnés Paradisets barn (1945) vises fra og med torsdag 7. mars – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
Artikkelen nedenfor er opprinnelig publisert i 2014, og løftes nå frem i anledning de aktuelle visningene av filmen.
*
Marcel Carnés klassiker Paradisets barn («Les enfants du paradis») er satt til den parisiske teaterscenen i 1820- og 30-årene, men sier vel så mye om sin egen samtid.
Paradisets barn fra 1945 skildrer et Paris preget av pantomimer, gjøglere, akrobater, skuespillere, svindlere, brevskrivere og drømmere. Selve handlingen i Marcel Carnés er tilsynelatende enkel å gjenfortelle: Fire menn – pantomimekunstneren Baptiste, skuespilleren Frédérick, skurken Lacenaire og aristokraten Édouard – forelsker seg alle i skuespilleren Garance (Arletty), og kjemper om hennes gunst.
En slik beskrivelse utelater imidlertid de mange sidesprangene, blindveiene og overraskelsene som inntreffer i forbindelse med forelskelsene. Filmen er som en voldsom roman, eller snarere en overvektig novellesamling. Paradisets barn et grandiost epos på over tre timer, som ved aldri å begrense seg til «noe» søker mot å fortelle «alt».
Skuespillerne ved Funambules-teatret i Paradisets barn dyrker eksess. Hver replikk, gest eller handling bærer preg av en slags total teatralitet. De store ordene og svulmende metaforene aksentueres også fonetisk, slik at den verbale fremføringen og den overdrevne mimikken går i ett. Over tre timer viskes gradvis skillet ut mellom det virkelige teatret og livets teater slik Carné ser det. Å finne det storslåtte melodramaet i det hverdagslige kjennetegner den poetiske realismen i Frankrike, men denne higenen etter det lyrisk storslåtte i alle og enhver, sier også noe om hvordan Paradisets barn forholder seg til sin egen samtid.
Mot slutten av 2. verdenskrig regisserte altså Carné en av de store klassikere i fransk filmhistorie, under vanskelige omstendigheter i Nice. Innspillingen var turbulent, og Carnés kamp for å få den storslagne filmen ferdig ble også en kamp mot samarbeidspartnere og Vichy-regimet, og den konstante overvåkningen lå som en tung skygge over produksjonen.
Modernismens ordløshet og representasjonsproblematikk hadde kanskje ikke nådd den franske populærfilmen med full kraft i 1945 – noen vil nok argumentere for at den først kom med Hiroshima, mon amour i 1959. Litt forsinket, med andre ord, etter litteraturen og den visuelle kunsten. Men Paradisets barn er likevel påfallende i utakt med tiden den er laget i. Den er uhemmet romantisk og reflekterer en flere århundre gammel «all verden er en scene»-forestilling, hvor maske- og rollespill og overflate dominerer livet både på og utenfor scenen.
Selv filmens narrative struktur kan sies å være «fanget» i – eller i det minste forholde seg til – et teatralsk rom. Filmen er inndelt i to akter, handlingen er episodisk (men ikke fragmentert), og forløper seg kronologisk uten at tidsrommet mellom hver av scenene indikeres fullt og helt. Paradisets barn er en film om teater – av teatret.
Hvorfor er en film laget mot slutten av den tyske okkupasjonen så nostalgisk? Spørsmålet besvarer nesten seg selv. Samtidig er det naturligvis problematisk å skulle redusere Paradisets barn til eskapisme. Men i Carnés storslåtte hyllest til teaterets fakter ligger det mer enn en virkelighetsflukt og et ønske om enklere tider. Er det kanskje riktigere å snakke om en elegi over tapte tider?
Den androgyne pantomimekunstneren Baptiste er bare én av fire som forelsker seg i Garance, men samtidig den rollefiguren som i størst grad omfavner kjærligheten som den tragiske skjebnen, som mimer tragedien; han er filmens representant for naivitet og uskyld. En naivitet som tas av dage med krigen, men som i et annet århundre, i en annen tid, fortsatt kan leve videre og få sitt utløp i form av pantomimen.
I en av filmens fineste scener, under et pantomimespill, har Baptiste gjort klart repet fra et tre, for å gjøre det hele slutt. En liten jente som kommer trillende på sykkel ber om å få tauet. Han velger å gi det fra seg, slik at hun kan hoppe tau.
Paradisets barn omfavner den karnevaleske teatertradisjonen og blir et sentiment fra Marcel Carné om å holde fast ved fantasien og flukten. En påminnelse fra Vichy-regimets dager om alltid å fortsette – både av og på scenen.