What Maisie Knew er et hjerteskjærende, lavmælt drama fra regi- og manusforfatterteamet Scott McGehee og David Siegel, om et samlivsbrudd gjennom barnets øye. Unge Onata Aprile imponerer stort i hovedrollen.

Noen ganger er de minst presserende og overveldende filmene de beste. Filmer som ikke er ute etter å felle en dom, filmer som er bevisste om de emosjonelle strengene de spiller på, men som er varsomme, trår stødig for ikke å havne i melodramatisk sensasjonalisme, og som holder tilbake den dramaturgiske manipulasjonen for å gi seeren rom for refleksjon. Det går imidlertid en tynn linje mellom spenningsmessig apati og opplevelsen som oppstår i observasjonens og antydningens kunst. På den andre siden av spekteret står Lars von Trier, fortsatt en av Europas mest interessante filmkunstnere, som en følelsenes puppetmaster, og trykker på akkurat de riktige knappene. Men som alltid – det beste fra to verdener. Noen ganger er den rake motpolen helt riktig. What Maisie Knew er en sånn type film.

Hvorfor den ikke har blitt plukket opp av noen norske distributører er vanskelig å si. Kanskje filmen faller mellom to stoler; den er ikke arketypisk arthouse verken i utforming eller markedsføring, og dermed ikke et naturlig valg for Arthaus (også tatt i betraktning den mer politiske/sosiokulturelle linjen de har lagt seg på de seneste årene). Den er heller ikke noen storproduksjon eller en naturlig publikumsmagnet, selv om skuespillernavn som Julianne Moore, Alexander Skarsgaard og Steve Coogan på ingen måte er ukjente i norsk kinofilmsammenheng. Har den blitt veid og funnet for lett i tonen? Det er vanskelig å si noe om. Og selv om mulighetene for norsk kinodistribusjon teoretisk sett fortsatt er til stede, er What Maisie Knew allerede tilgjengelig på DVD og Blu-ray.

I et nett av hjemlige konflikter, skilsmissepapirer, domsavsigelser og voksen utilstrekkelighet, står syv år gamle Maisie (Onata Aprile). Filmen åpner med en opprivende krangel mellom Julianne Moores Susanna, en aldrende rockestjerne, og hennes mann, den på de fleste plan fraværende kunsthandleren Beale (Coogan). Begge går rettens vei for å få beholde datteren hos seg, og det som følger er ikke overraskende en flyktig tilværelse i New York hvor begge foreldrene raskt får nye partnere – og ektefeller. Fokuset ligger hele tiden på Maisie, følger henne i skolegang, fra hjem til hjem, med barnepiken Margo (Joanna Vanderham) og Susannas nye kjæreste Lincoln (Skarsgård). Ved første øyekast kan filmen likne en slags tidsriktig hipsterutgave av Henry James’ roman med samme navn fra 1897, satt til New York. Heldigvis går filmen dypere enn som så. What Maisie Knew er et intelligent, fintfølende portrett av en barndom i møtet med utpreget postmoderne familiekonstellasjoner, og i sin nedtonede form er den tidvis svært vond.

What Maisie Knew står og faller på Onata Apriles prestasjon. Det ser ut til at det går trend i å slippe til barneskuespillere i større roller de seneste årene – som i eksempelvis Beasts of the Southern Wild og Broken – og i så måte er Aprile et funn. Den unge skuespillerinnen slipper å lide av et kalkulert manuskript, overdreven instruksjon eller for mange utstuderte scenarioer i samspill med sine foreldre og steforeldre, og fremstår forfriskende troverdig. Reaksjonsmønsteret er realistisk, nettopp fordi det får utfolde seg over hele filmens spilletid. Det er et sjeldent nyansert karakterportrett av en syv år gammel jente, og det er grunn til å tro at McGehee og Siegel har latt mye være opp til Apriles egen, barnlige intuisjon; gestaltningen bærer preg av improvisasjon og letthet. Maisie er ikke bare den mest fascinerende rollefiguren i What Maisie Knew, hun er også den mest velspilte – og dét i samspill med de etablerte navnene jeg nevnte innledningsvis.

Bruken av disse skuespillerne er interessant. I tilfellet Julianne Moore gir det seg utslag i form av en noe haltende klisjé, hvor dybden i prestasjonen til tider uteblir. Det tilfaller imidlertid i større grad rollen og manuset i tilfellet Susanna, enn Moores prestasjon. Helt siden Melancholia har jeg tatt meg i å lure på hvorfor Alexander Skarsgård ikke får mer komplekse, utfordrende roller. I nevnte Trier-film er han sylskarp med sin noe karikerte, maskuline sårbarhet, og om What Maisie Knew ikke byr på de største utfordringene, fyller han rollen godt som Susannas nye ektemann; den litt ambisjonsløse, men like fullt sympatiske bartenderen Lincoln. Steve Coogans komiske timing legges til siden – og godt er det – selv om hans Beale, en noe pretensiøs, verdensvant type, i utgangspunktet åpner opp for mye humor. Det må tilskrives manuset, men også Coogans underspilte tolkning, og foruten Onata Aprile er han filmens største positive overraskelse.

Som tittelen så fint antyder, ligger det et tydelig spenningsmoment i skjæringspunktet mellom Maisies erfaringsverden og hva mottakeren vet. Lite er overlatt til fantasien i samlivskonfliktene, som preges av høylytt, lidenskapelige krangling, for selvfølgelig vet vi – underforstått som den voksne mottaker – hva som skjer. Slik handler filmen like mye om hva Maisie ikke vet, men som hun gradvis, steg for steg, vil måtte komme til å forstå, og bli konfrontert med. What Maisie Knew er heller ikke bemerkelsesverdig uforutsigbar, noe som viser seg å være et smart trekk når fatalismen i forholdene åpner opp for en større sårhet. Det skaper imidlertid en fin kontrast til den lite sensasjonalistiske tonen, der filmen driver litt retningsløst av sted uten en klar oppbygging til det store klimakset. Lik Maisie driver av sted uten de store holdepunktene.

Men filmen overrasker også på det tematiske planet, og nesten like sårt er det å se hvordan barn av 68-generasjonen forsaker sine barn i selvrealiseringens navn. De voksne er feilbarlige og egoistiske, men ikke banale. I stedet for å være en moralsk pekefinger rettet mot fraværet av det håndfaste familielivet, blir filmen snarere en interessant observasjon, et tidsbilde uten dom. Det er også et tidsbilde som er ganske ubetinget av miljøet det er lagt til – de litt småborgerlige hipsterforeldrene er på ingen måte geografisk avgrenset til New York – og filmen bør utvilsomt kunne treffe et sårt punkt også her i Norge.

What Maisie Knew er interessant som en skildring av familieliv i 2013 fordi den ikke har antagonister, fordi den ikke bygger spenningen på en enkel modell av cause and effect. Skilsmissen mellom Susanna og Beale er en naturlig katalysator, men ender heldigvis ikke opp som et massivt konsekvensmaskineri. De forsaker Maisie, men det gjør heldigvis ikke McGehee og Siegel, og påminnelsen om at det alltid vil være barnet som lider mest av en familie i oppbrudd, er like aktuell som i 1897.

I en avbalansert forpakning, og med Onata Aprile – etter dette utvilsomt et av de største amerikanske skuespillertalentene i dag – klarer What Maisie Knew å overskride sitt eget utgangspunkt – paradoksalt nok fordi det ikke går for langt vekk fra premisset.

*

What Maisie Knew slippes på norsk DVD og Blu-ray 13. november, men er allerede tilgjengelig i amerikansk utgave.