Luca Guadagninos Bones and All er en allegorisk og romantisk triumf, men ikke like organisk som hans to mesterverk.
Susan Sontags livsbejaende, munnrappe og vakre novelle The Way We Live Now fra 1986 handler om hvordan AIDS-epidemien traff New York. Sykdommen nevnes aldri med navn; den er en slags lidelsens, dødens og fellesskapets jungeltelegraf. Han som er rammet sendes mellom sykehuset og leiligheten, mens venner samler seg for å sørge, dele, gi omsorg, huske og fortsette å håpe. At det dreier seg om en sykdom som siden begynnelsen av 1980-tallet (og frem til 2018, per statistikk) har tatt livet av mer enn 700.000 amerikanere, og som i aller størst grad har rammet skeive og svarte – grunnet kunnskapsløshet, fordommer eller regelrett forakt fra myndigheter, legemiddel- og medieindustri – er det ingen tvil om, men akronymet finnes ikke, det stirrer snarere ut fra sidene med et grusomt fravær.
Sontag ble selvfølgelig kritisert for ikke å navngi epidemien i The Way We Live Now – senest i Benjamin Mosers tåpelige og moraliserende mastodont-biografi fra 2019 – slik hun også i flere kretser var uglesett for å ikke stå frem som lesbisk, eller for ikke å fronte den amerikanske feminismen. (Jeg har brukt [altfor] mye tid på å lure på hvilke filmer hun ville ha likt i dag hvis hun ikke døde i 2003. Det kan hende at elementene av europeisk dekadanse og finslepen estetisisme hos Guadagnino ville ha vært noe for henne. Kanskje ikke!)
Bones and All, Luca Guadagninos syvende spillefilm, er – blant mye annet – en allegori over epidemien, og slik står den i motsetning til Sontags novelle, som ikke er noen parabel, men glassklar: flere av rollefigurene snakker til og med om hva det gjør med deres døende venn å si ordet. Jeg faller i tanker om teksten til Sontag fordi den er satt til omtrent samme tid, Reagans puritanske, metaforiske USA, og fordi den er glødende interessert i hvordan vi tenker på, snakker om og sanser likheter, forskjeller, individ og fellesskap, den ene og det allmenne.
Det er mye som kan tyde på en AIDS-allegori i en fortelling hvor utenforskap og tabuiserte livsformer er et spørsmål om liv eller død, og hvor mye av spenningen er hentet fra strategier for overlevelse i smug – i mørket og i parentesene av det etablerte samfunnet. Men filmen har også mye til felles med We Are Who We Are, HBO-miniserien hans fra 2020 som før den ble en slags sukker- og traumefri utgave av Euphoria i løpet av de siste fire episodene, brukte mulighetene til langsom, langstrakt og formålsløs historiefortelling serieformatet tross alt kan tilby; til å utforske hvordan ungdommelig identitet ikke er en fortelling om kronologisk utvikling og stabile begreper. Guadagnino har alltid vært opptatt av marginaliserte eksistenser, av subjekter som på ulike måter har blitt brakt til taushet eller kastet ut av et større fellesskap – kvinnen som kues av et borgerlig ekteskap i I Am Love (2009), den homofile tenåringen i Call Me By Your Name (2017), det glemte tidsvitnet i Suspiria (2018) – men alltid uten å nagle dem fast til enkle kategorier som «offer» eller «helt».
Som i de viktigste allegoriene blir aldri den estetiske kraften i bildene forflatet eller knust under tyngden av den større historien eller sammenhengen de antyder. Slik får både den allegoriske forestillingsevnen og de enkelte partiene større rom til å puste. Det er flust av set pieces i Bones and All, komprimerte enkeltscener som sprenger seg ut av en større helhet, og som nærmest ber om å bli ikoniske, slik Call Me By Your Name i dag huskes mest for ferskenpuling, roping i fjellene, berøring under frisbeespilling eller tårer over telefonrøret, uten at det forflater følelsen av å ha opplevd å være i en større, kompleks totalitet, å ha tatt del i å skape en verden. Eller å ha sett noe tidløst, noe som snakker og beveger seg hinsides heuristikker og vaner.
Forholdet mellom del og helhet er Guadagninos force. På den måten unngår han det som jevnlig rammer mindre interessante kunstfilmskapere, nemlig at én eller to scener som på liksommodernistisk vis skal bryte med beherskelsen i et kontrollert forløp, ender opp som kostelige avstikkere eller instrukser til publikum om å «føle på noe nytt». Imot den undertrykkelsen av sansning – den kroppslige tilstedeværelsen i verden – som rollefigurene hans ofte føler på, presenterer Guadagnino en annen struktur for sanselighet, en form for sidestilling. For å si det «sontagsk»: Metaforen tar ikke livet av det enkelte livet. Så også i årets kannibalfilm.
Bones and All starter med et jafs. Maren (Taylor Russell) har blitt invitert til jenteromstreff hos en ny skolevenninne, men det viser seg raskt at snikingen på nattestid er den minste utfordringen. Det blir aldri noen overnatting, ny neglelakk eller så mye hviskende og tiskende koseprat på Maren, som akkurat har flyttet til et nytt småsted i Michigan, for en av de nye vennenes pekefinger er rett og slett for fristende. Vel hjemme hos faren (André Holland) med blodmunn og hjerteklapp blir det raskt klart at den lille familien må ut på flyttefot igjen, og at dette ikke er første gang – Maren har vært kannibal siden hun var tre, og appetitten er umettelig. Når faren forstår at han ikke lenger kan temme sulten og helst bør redde seg selv før det er for sent, sendes Maren ut på en plutselig coming of cannibal age-reise fra slitne busskur til innvielse i kannibalenes svar på tre stjerner i Michelin-guiden: å spise «bones and all», rubbel og bit, både flesk, trevler, muskler og skjelett. Parallelt med reisen gjennom et nedslitt amerikansk motorveislandskap lytter hun til en tape faren har spilt inn, og kommer sakte, men sikkert på sporet av en fortiet, mørkere morsarv.
Den første Ada møter i sin nye tilværelse som skrubbsulten landstryker er Sully (Mark Rylance, som neppe har gjort en bedre rolle utenfor teateret), en eksentrisk sørstats-skraphandler-type, en skjelmsk historieforteller som ikke bare deler matpreferansene hennes, men som kan formidle til tenåringen at det er mange av dem der ute, og at det finnes noen regler – en spiser spiser ikke en annen spiser. Det gjør heller ikke Lee (Timothée Chalamet), men han er mer garvet og mer vant til omstendighetene, og Bones and All kjører hastig inn i Thelma & Louise-terreng når de to blir rømlinger (uten en ordensmakt som puster dem i ryggen).
Herfra og ut får vi en fengslende, variert og nydelig fotografert kavalkade av odde typer, naturskjønne tablåer og forlatte u-steder: tomme sletter, gammelt begjær, rustne bensinstasjoner, nedstøvede veikroer, onde hensikter og bunnskrapte lommebøker (ikke ulikt Andrea Arnolds American Honey). Den sentrale moralske intrigen er gnisningen mellom Marens avventende, skamfulle holdning til sin egen kannibalisme, og Lees nådeløse, formålsrettede strategier for å hanke inn det neste offeret. Filmen dykker gradvis ned i den umulige kjærligheten på en klassisk, men rørende måte.
Chalamet, som garantert ikke har gjort sin siste rolle for Guadagnino – og som antageligvis kommer til å «ta over» etter Tilda Swinton som regissørens muse – har for lengst, selv i Dune, klart å overskride sin egen GIF-vennlige ikonografi som guttevalpete, keitete sexsymbol siden Call Me By Your Name. I Bones and All spiller han på det han kan best: en rufsete sjarme balansert opp mot et sårbart og skadet indre, et uttrykksfullt ytre som rives mellom behovet for nærhet og trangen etter overskridelse. På mange måter er Chalamet en perfekt leading man for ambisiøse, men også kommersielt gangbare engelskspråklige filmer i minst tyve år fremover. Han har en kroppslig tilstedeværelse som rommer en mer fleksibel og porøs (tidsriktig) maskulinitet, men også enorm sex appeal og et stort antall nyanser av alvorlige ansiktsuttrykk (uironisk ment!). Motspilleren Taylor Russell er kanskje ikke like fullendt som skuespiller ennå, men står aldri i veien for dynamikken de to imellom – en slags kannibalistisk Romeo og Julie-konstellasjon for det amerikanske rustbeltet.
Man snakker ofte om Paul Thomas Anderson som Stanley Kubricks arvtager, og det er sant hvis man begynner å bruke Harold Blooms pseudo-freudianske begreper om kunstnerisk innflytelsesangst og homososial arverekke, men jeg vil nesten slå et slag for Guadagnino. Ikke fordi de to ligner på hverandre i selve filmskapingen (da er heller Todd Field med Tár eller Brady Corbet med Childhood of a Leader og Vox Lux relevante sammenligninger; Kubrick var klinisk, anti-psykologiserende og distansert, Guadagnino er en empatisk humanist med konsekvente ambisjoner om å speile rollefigurenes indre følelsesliv i det filmatiske uttrykket), eller i hovedmotivene (Guadagninos interesse for individuell identitet ligner overhodet ikke Kubricks fornektelse av en koherent menneskelig subjektivitet, da må en heller se til halve filmografien til PTA) men i det at Guadagnino også aspirerer til å forene megalomane kunstneriske vyer – å si noe sant om sin samtid og sin nære fortid – med forlokkende publikumsappell.
Særlig de tre siste filmene hans er sjeldne eksempler på en type film som viser at det fortsatt, midt i helvetet som er industrien, å lage verker som både snakker til en allmenn tilskuer og hever tilskuerens oppmerksomhet om betingelsene for hvordan vi erfarer verden. Det er få etter Kubrick som har klart det.
Når Bones and All dessverre ikke når de samme høydene som Guadagninos double bill fra 2018 (noe som nesten hadde vært rystende), tror jeg at det har mye å gjøre med at den ikke deler de to forrige spillefilmenes utrolig finstemte og avklarte balanse mellom, ja, vi kan kalle det «perfekt filmskaping» og «organisk følsomhet». Til å være så utpreget og nitid skapte, kontrollerte og gjennomtenkte rommer de begge en sjelden følelse av å se mennesker samhandle og vokse, bli til, i sanntid, som har alt å gjøre med Guadagninos følsomhet for famling og prosess; særlig Call Me By Your Name er helt suveren i måten den balanserer kroppslig utprøving, følelser som ennå ikke er satt på begrep og fortellingens og rollefigurenes utvikling på.
I tillegg kan man innvende at selve sjangeraspektet i årets film – det kroppshorrorske eller det skrekkmessige, det sjokkerende og abjekte – krever en form for regelmessig sadisme, en overflødighetshornregi-aktig vilje til å virkelig manipulere og leke med filmformen for å manipulere og leke med seeren, som Guadagnino ikke (ennå?) har. (A Bigger Splash [2015] var kanskje lett sadistisk, med en viss tøysete kynisme, men ingen De Palma. Kroppene i Suspiria var vonde å se på, men var ikke marinerte i von Triers narrelek – og godt var det, tross alt.)
Så kan man sikkert innvende tilbake igjen at Bones and All ikke er en sjangerfilm, at den på samme måte som Suspiria ikke var en skrekkfilm bare bruker tropene som et mer eller mindre allegorisk bakteppe; de største sjangerfilmene oppløser uansett høna eller egget-diskusjonen om hva som kommer først, sjangergrepene eller «meningsinnholdet» (cue Julia Ducournaus Raw, mens vi først er inne på mennesker som eter mennesker). Den grunnleggende impulsen i Bones and All – spenningen mellom «det korrekte», eller renheten, og «det gale», eller det å spise mennesker – er temmelig godt opphevet i syntesen av form og innhold, selv om enkelte sikkert vil anse den som litt for glanset, litt for perfeksjonert. I større grad enn Argento-remiksen lener den seg på filmkonvensjoner, og føles ikke like overrumplende: road movie-tropene, de forventede konfliktene, de klassiske farene, den konstante trusselen om å bli oppdaget.
Det er lite som feiler utføringen av disse grepene, heller ikke selve inntaket: Det fråtses, det blir blødd, det tyter, renner, sildrer og mettes, det kunstige menneskekjøttet er troverdig og tilgangen på føde for de to unge kannibalene oppfyller FNs menneskerettighetskonvensjon om «den fundamentale retten til å være fri fra sult» og vel så dét. Men skorter det ikke litt på Guadagninos appetitt på den ekstreme karnivorismen? Blodigere eller mer burlesk hadde filmen på ingen måte trengt å være, men en halv uke etter å ha sett den føles flere av bespisningene som om ikke venteretter, så i det minste hakket for lite filmatisk virtuose (cue Julia Ducournaus Titane, mens vi først er inne på kroppslig ekstremsport som speil for indre sårbarhet og nærhetslengsel).
En scene hvor sjokkeffekt og forholdet mellom det indre og det ytre virkelig går opp i en høyere, visuell enhet lar vente på seg helt til det siste, hvor klisjéen om å synes kjæresten sin er så søt at man vil spise hen opp, går i besk oppfyllelse. Og for en som synes gastronomi og smakshierarkier er en utømmelig kilde til nytelse, glede og forakt er det jo litt kjedelig å bli… avspist, med et litt for lite innfløkt matmessig system. Det kunne ha vært flere detaljer og mer sort humor – enda mer verdensbygging (filmen kunne like gjerne ha vært tre timer) uten at kjærlighetshistorien ble frarøvet sitt bankende hjerte eller rufsete uttrykk.
En av flere «utstikkere» i Bones and All som sitter lenge igjen, er gjenforeningen mellom Call Me By Your Names Elio og faren rundt et leirbål, eller snarere gjensynet mellom Timothée Chalamet og Michael Stuhlbarg. Lee og Maren får selskap av to drifters i et lumskt skogholt, det mer eller mindre redneck-messige paret Jake (David Gordon Green, av alle!) og Brad (Stuhlbarg), som i første omgang bare har lyst til å by på noen kalde Budweisers, men som snart viser seg å være kannibalrikets største feinschmeckere. Jake er ikke engang kannibal av «legning», men teller snart fire menneskelige serveringer, og Brad er den som presenterer Maren for «bones and all»-konseptet.
Lynch-stemningen står når som helst i fare for å bikke over i lynsjestemning, og det unge paret værer at noe er ordentlig galt. Det varer i fem, seks, sju minutter, og emosjonelt sett er det ikke det største Guadagnino har å by på denne gangen, men sekvensen er mesterlig utført, som i en kortfilm i sin egen rett: Innsatsen heves, kaloriinntaket blir enda mer skremmende, de to dagdriverne er ordentlig ekle, atmosfæren bikker over i det akkurat litt for uvirkelig virkelige (som hos Lynch, der noe alltid er akkurat litt feil, litt på vranga), og følelsen av at Jake og Brad kan dukke opp igjen når som helst for å kokkelere, melder seg umerkelig og ordløst igjen gjennom hele resten av filmen.
Det er vanskelig å komme utenom at det er mange tematiske retter på et bredt anlagt filmatisk buffetbord her – for mange til å bli fortært og ferdigfordøyd etter bare ett gjennomsyn. Videre analyser kan helt sikkert avdekke enda mer grundige refleksjoner enn jeg fikk øye på, rundt matinntak og hygienisk fornuft, senkapitalistiske diettpreferanser, veganisme, markedsstyrt kostholdstyranni, kroppen som prosjekt, hvilke sosiale sanksjoner som styrer hva vi putter i oss og ikke – og ikke minst spis eller bli spist-kapitalismen, rovdyrdriften på utsatte eksistenser som har dominert den vestlige livsstilen siden den nyliberale kontrarevolusjonen tok til på 1970- og 80-tallet.
Selv om det ikke er en like fruktbar dialektikk mellom disse fortolkningsnøklene og den idealistiske «til døden skiller dem ad»-romansen mellom Maren og Lee, som det var mellom biopolitiske kroppsintriger og historiske traumer i Suspiria, gjør det Bones and All til en rik, mettet og uomgjengelig film, og alt annet enn et hvileskjær før neste storverk fra Guadagnino.