Oslo Pix 2018: Alex Ross Perry stjeler uhemmet fra sine forbilder, men sparker mer fra seg enn Woody Allen har gjort på årevis. Hans tredje spillefilm, Listen Up Philip, er en bitende mørk New York-dramakomedie om egosentriske kulturmenn.

En emblematisk scene oppstår i sommerhuset til den prisvinnende og notorisk folkesky forfatterlegenden Ike Zimmermann (Jonathan Pryce). Med en lenge neglisjert og derfor bitter datter i andre etasje (Krysten Ritter), har Zimmermann – som med sin overveldende likhet til Philip Roth vanskelig kan omtales som noe annet enn en uhemmet pastisj – tatt med seg to damer hjem fra en slags lokal danseklubb for eldre.

Sammen med en forfatterkollega, gjør han sitt beste for å forføre med kulturell kapital og vellagret whisky. I et anfall av maskulin utilstrekkelighet, ser imidlertid Zimmermann seg nødt til å bringe inn sin langt yngre protegé Philip (Jason Schwartzman) – en om mulig enda mer selvsentrert, poserende misantrop og New York-forfatter. En farsfigur reproduserer ønsket om en sønn som ønsker seg en far. Den freudianske understrømmen bruser faretruende godt i de store kulturmennenes hi.

Det er i det hele tatt mange slike scener i Listen Up Philip, en sjeldent vellykket komedie, som aldri går av veien for å spytte på og avkle rollefigurene. Tilnærmingen er langt fra tradisjonell – her er lite psykologisering, få forsøk på å meisle ut nyanserte karakterportretter, forsvinnende lite lek med sympatistrukturer – og satirisk på en måte som kan minne om nettopp Philip Roths litteratur (en sentral inspirasjonskilde for filmen, også utover de mange intertekstuelle referansene).

Regissør og manusforfatter Alex Ross Perry har skapt et univers bestående av rene gestaltninger og konsepter, som ikke baserer seg på identifikasjon. Dette åpner et befriende cinematisk rom, en slags filmet «New Yorker-diskurs» som er ideell for å utforske hovedmotivene: symbolsk vold, kjønnspolitikk, relasjoner, kulturell makt og -avmakt.

Jason Schwartzmans Philip Lewis Friedman (navnene i filmen virker for øvrig uhyre presise) innser aldri sin egen avmakt. I det hele tatt dreier det seg om en rollefigur med fullstendig mangel på selvinnsikt. Den unge, lovende forfatteren som skriver på den vanskelige andreromanen, kan vel egentlig sies å ha forvekslet selvbevissthet – iscenesettelsen av et kulturelt selv – med selvinnsikt, og beveger seg inn i litterære kretser som et masochistisk oppblåst kunstnergeni, og dermed ut av alle tenkelige relasjoner.

Philip er en gjennomgående tragisk karakter – en mann hvis repetisjonstvang reproduserer de samme skjeve kjærlighetsforholdene, med de samme destruktive utfallene og den samme endelige ensomheten. Han er avhengig av nære relasjoner, men befinner seg i et fastsatt mønster av berøringsangst for sosial intimitet.

Takket være et skarpt, lekent manus og ditto skuespill (Schwartzmans beste rolletolkning siden gjennombruddet i Rushmore), består Perry prøven det er å skape en fullstendig usympatisk karakter med glans. Listen Up Philip former en fallen helt uten karakterutvikling; en ung mann av den gamle skolen; en Freud ville ha betegnet som «en som går til grunne på grunn av suksessen, og ikke på tross av den». Suksessen går ham ikke engang til hodet.

De potensielle fallgruvene ved å snevre inn fokuset på en maskulin diskurs er mange – uavhengig av om mennene legges på hoggestabben eller ikke. At rollefigurene reduserer kjærestene sine til biroller er som oftest en tynn unnskyldning (det er ikke alltid det gjøres like smakfullt og tragisk som i Reprise, der den manglende omtanken fra Erik får et perfekt visuelt uttrykk; vi ser aldri annet enn ryggen til kjæresten Lilian før hun endelig får nok og slår opp med ham).

Listen Up Philip unngår heldigvis å tråkke i salaten. Philips samboer Ashley Kane (en som alltid god Elisabeth Moss – trekker man referansestrikken langt, kan navnet leses som et nikk til dramatikeren Sarah Kane) er det eneste nyanserte motstykket til en remse bestående av heller unyanserte mannsportretter. Ashley er Perrys eneste ”eksistensielle helt” i en film fundert i eksistensielle tragedier. Når hun bryter ut av handlingslammelsen som synes å ha rammet samtlige av de øvrige rollefigurene, skjer dette uten at filmen spiller på kjedelige troper om den ”frigjorte kvinnen”. Og når hun endelig avviser Philip mot slutten, oppleves avgjørelsen som en seier på begge sider av skjermen.

Perrys inspirasjonskilder er nok først og fremst litterære forelegg, men filmen leder også tankene over til Joachim Triers Reprise. For eksempel approprieres fortellerstemmen i Triers debutfilm med stor effekt; en overforklarende, roman-aktig voiceover bryter iblant inn i filmfortellingen, og forklarer rollefigurenes indre følelsesliv på reduksjonistisk manér. Grepet tilfører en sårt tiltrengt letthet; teknikken er kanskje hentet fra tidligere filmer enn Reprise, men måten den brukes på, er som løftet ut av Triers mesterverk.

Woody Allen er et annet naturlig referansepunkt – særlig hva angår den estetiske tilnærmingen. I likhet med Allen, preges Perrys kinematografiske rom av et fravær av variasjoner; dramatikken springer direkte ut av manuskriptet. Dette utelukker imidlertid ikke interessante formgrep; filmens grovkornede, beherskede stil åpner opp for nøktern observasjon gjennom fine nærbilder, og selv om kameraets fokus tidvis virker litt for kalkulert (se avstanden mellom dem!), er komposisjonene en fryd for øyet.

Når Allen først er nevnt, kan det være betimelig å minne om at han ikke har laget en virkelig god film på veldig mange år (med forbehold om at jeg ikke ser de store kvalitetene i den bejublede Blue Jasmine) – han har reprodusert seg selv til et punkt hvor det ikke lenger finnes rom for overraskelser. Alex Ross Perry har imidlertid tatt den kyniske verdensanskuelsen og den sjarmerende pessimismen til et annet, mørkere sted: Listen Up Philip er den beste og mørkeste Woody Allen-filmen Woody Allen aldri laget etter 70-tallet.