TIFF 2020: Sergey Loznitsas arkivbaserte iscenesettelse av Stalins begravelse er en leksjon i historisk ydmykhet.

Den ukrainske filmskaperen Sergey Loznitsas nye dokumentar tar for seg det orkestrerte og mildt sagt patosfylte forløpet i kjølvannet av Stalins død 5. mars 1953. I fraværet av dramaturgi, fortellerstemmer og intervjuobjekter, er den utelukkende basert på arkivmateriale fra opptakene til Sergei Gerasimovs, Il’ia Kopalins, Elizaveta Sviolvas, Irina Setkinas og Grigorij Aleksandrovs Den store avskjeden (1953). Ferden går over fem dager, fra den sorgfulle stemmen som annonserer over radio at Josef Stalin har gått bort, via utenlandske delegasjoner fra sympatiserende regjeringer og et estetisert og prangende likskue med uendelige mengder blomster, til den kalde optimismen som propaganderes for en storslått sovjetisk fremtid uten unionens store totalitære far og undertrykker.

State Funeral er et imponerende filmatisk reisverk, et ambisiøst forsøk på å konstruere et sammenhengende narrativ fra allerede konstruerte bilder om en konstruert statlig sorgprosess. Underveis reiser den helt grunnleggende spørsmål om hva det vil si å se fortid utfolde seg i bevegelige bilder, hva relasjonen mellom skapelsen av en personkult og erfaringen av å bivåne og puste i kultens klamme omfavnelse skaper av umiddelbar affekt, og hvordan historien konstrueres fortløpende, om det så er fra sovjetisk hold på 50-tallet eller i vårt blikk på en fortid vi bare kan erfare i glimt og revner.

Med unntak av et knippe statsoverhoder og sovjetiske politburo-topper, sirkler brorparten av Loznitsas film inn de anonyme mengdene, det være seg fiskere, minearbeidere, tilfeldige sørgende i Stalins mausoleum eller bønder fra andre sovjetstater – i vel to timer er det gråtende, alvorlige, tankefulle og tenkende ansikter øynene våre hviler på.

Etter hvert skjer det noe underlig med de så å si identiske bildene: Den stringente, orkestrerte rytmen, hvor de like identiske talene og nyhetsrapportene utgjør det samlende, totaliserende elementet – en tilbakevendende påminnelse om enheten og sentrumet i det sovjetiske veldet – antar plutselig en hypnotisk karakter. Insisteringen på å se det unike i hvert glemte, av historiebøkene forlatte ansikt, fravrister menneskemassene den kvelende og velkjente følelsen av å få fastslått identitet mellom sovjetisk ideologi og hvert enkelt menneskes personlighet.

Ingen skal trekke i tvil at totalitære regimer alltid rommer en negasjon av det partikulære og egne, men utslettelsen av flerstemmighet ligger like mye nedfelt i de statsfinansierte nedrighetsøvelsene som den gjør i en outrert tanke om at vi får full tilgang på massenes indre psykologi bare ved å observere alle gestene som lider under den usynlige partipiskens vold. State Funeral er ikke forsøket på å få historiens glemte erfaringer i snakk – de forblir stumme, de observerende og sørgende – men nettopp tausheten, det at Loznitsa ikke dramatiserer sjelslivet og lar følelsene oppstå i refleksjonen, rommer en ydmykhet og respekt i møte med alle som felte sine tårer i dagene etter Stalins hjerneslag. For hvem er egentlig «vi» til å tvinge fortiden til å tale til – og for – «oss»?

Nå er det heller ikke bare sovjetkommunismens vulgære nei til all menneskelig egenart som blir motsagt av Loznitsas nitide studier i ansiktene. Slik Céline Sciammas bejublede Portrett av en kvinne i flammer (2019) fikk voldsomt nedslag mye på grunn av omsorgen den viste for ansiktstrekkenes særegenhet i en tid der selvportrett er synonymt med tvungen selveksponering, får State Funeral uventet resonans ved å bruke de støvete arkivbildene. De nykomponerte billedseriene skaper en forbindelse mellom sovjetisk ideologi og dagens medievirkelighet, som begge innlemmes i samme anklage om nedrighet. Volden mot individet består i at begge strategiene for estetisering gjør alt likt, fornekter det enestående og opphøyer «det enestående» til krigstyper, sensasjonalisme, fetisj og ideologi.

På film og TV i dag får vi for det meste servert lettfordøyelige fabler om Sovjetunionen – særlig Stalins skrekkvelde – som stort sett nøyer seg med å avlevere en og annen plump vits om planøkonomi, bakstreverske russere med bjørnefitte og bart, inngrodd bad commie-mentalitet og knotete byråkrati. Den kalde krigens visuelle retorikk lever videre i reduksjonen av innbyggernes individualitet til gjentatte «hvordan kunne de være så dumme og slemme!»-utrop. Den retrospektive (og fullstendig ukontroversielle) fordømmelsen av statskapitalistisk vanstyre og sovjetisk diktatur tjener sjelden til å skape et faktisk refleksjonsrom rundt styreformer eller forholdet mellom kunst og historiefremstilling. Som regel stanser tankerekken med avlat: noen klapp på skulderen og selvgratulerende påminnelser om at «vi», altså «de liberale demokratiene», heldigvis driver med noe helt annet.

Den repetitive bruken av musikkstykkene i filmen – berømt klassisk musikk, fra Tsjajkovskij til Chopin – sender tankene til elektronikaartisten The Caretakers spøkelsesaktige lydlandskaper, og særlig albumene An Empty Bliss Beyond This World (2011) og Patience (After Sebald) (2012). Sistnevnte består kun av variasjoner over hvit støy og knitring spredt over samples fra en nesten hundre år gammel innspilling av Schuberts Winterreise (1828), og har en uforlignelig hjemsøkende kvalitet. Loznitsas film Austerlitz (2012) hentet da også tittelen fra W. G. Sebalds (1944–2001) roman ved samme navn, og den tyske eksilforfatterens behandling av fortidige traumer, historisk glemsel og utviskingen av glemte historiske skjebner får en svakt elegisk gjenklang også i State Funeral.

Særlig tenker jeg på ydmykheten (som aldri må forveksles med uforpliktende ærbødighet), undringen og det melankolske temperamentet til Sebald i omgangen med arkivklippene. Det ville nok ha vært enda mer i forfatterens ånd å la frysbilder figurere i filmen, som kunne tilført en fornemmelse av tid i roterende, oppstykket bevegelse, og minnet oss på at det lineære, fremadskridende historiesynet nettopp er dét: et syn, en konstruksjon, og ikke en gudegitt størrelse fundert på de essensielle og nødvendige størrelsene velferd og progresjon. Men stort sett er monomanien i prosjektet både kompromissløs og vellykket.

Under visningen begynte jeg motvillig å tenke på (oppsynet til) Donald Trump, noe som uansett skjer minst ti ganger i uka. Ikke fordi han er den mediale reinkarnasjonen av Josef Stalin, men fordi det stadig gjentas under deklamasjonen av Stalins død at døden ikke er endelig, at «Koba» vil komme til å overleve seg selv og overvintre i kommunismens verdensomspennende sjel. Forestillinger om udødelighet er naturligvis ikke noe nytt når det kommer til tyranniske statslederes personkult, men der Stalin faktisk måtte dø for å hjemsøke verdenshistorien i egenskap av ikonografi, er den amerikanske presidenten allestedsnærværende selv når han ikke lyser opp de tusen små mobilskjermer og gir de milliarder ivrige fjes et skinn av god eller dårlig samvittighet. Hans aller største og mest groteske triumf, som naturligvis er massesamfunnets fortjeneste og ikke Trumps egen, er at ingen klarer å la være å tenke på ham.

Under samme visning satt jeg også et par seter unna to eldre menn som fant det for godt å snakke under store deler av filmen – høyt, selvrettferdig og med den største selvfølgelighet, som om kinovisninger, særlig på festival, var et velegnet sted for å kommentere filmens innhold og fortellingens gang. Noen ganger tippet slimete hosting over i høylytte utpust, og den første gangen en mørkhudet mann ble vist på lerretet (nesten til slutt, under den iskalde og protokollaktige talen til Stalins umiddelbare etterfølger Georgij Malenkov) fikk publikum gleden av et kontemplativt «mmhm, ja, mhmm» fra de godmodige skurkene på tredje rad.

Etter hvert ble det liten vits i å la seg tirre over dialektikken mellom snørr og storpolitikk, og det slo meg at State Funeral er en sjelden kinobegivenhet fordi den så til de grader går inn for å ødelegge publikumskontrakten. Den avtvinger forestillingen om innlevelse i fortiden på et vis det nesten aldri er plass til i den moderne «historiske» filmen, det være seg fiksjon eller dokumentar.