Ellen Ugelstads The Recovery Channel veksler mellom fiksjon og dokumentar for å belyse tvangsbruk i psykiatrien. Resultatet er en slagkraftig film som til tider oppleves litt uforløst.
The Recovery Channel er først og fremst aktivistisk og tar utgangspunkt i regissør Ellen Ugelstads egen erfaring med en bror som har vært i psykiatrien store deler av sitt voksne liv. Psykiatri og tvangsbruk har vært utgangspunkt for flere av Ugelstads produksjoner, blant annet i den prisbelønte dokumentaren Indian Summer (2011), et portrett av broren der hun følger ham gjennom gode og dårlige perioder, og inn og ut av psykiatriske institusjoner.
I de siste scenene i The Recovery Channel samles en gruppe demonstranter, inkludert flere av skuespillerne i filmen, i en demonstrasjon foran Stortinget der de protesterer med et brøl mot det mangelfulle behandlingstilbudet for psykiatriske pasienter – ikke ulikt andre aksjoner de siste årene, som «helsebrølet» og «klimabrølet». Demonstrasjonen oppsummerer filmens prosjekt: å sette tvangsbruk og brudd på menneskerettigheter i psykiatrien på dagsorden.
Filmens tittel viser til den fiktive nyhetskanalen som er historiens omdreiningspunkt. Kanalen rapporterer kun nyheter fra bruk av tvang i psykiatrien. Det er et originalt grep som understreker hvor mye stoff det kan være å formidle fra ett enkelt samfunnsområde. Man kunne sett for seg en tilsvarende kanal om andre institusjoner der det heller ikke mangler på oppsiktsvekkende nyheter, som for eksempel skolen, eldreomsorgen eller barnevernet.
I filmen følger vi Randi (Turid Rivertz Vatne), nyhetsanker i The Recovery Channel. Søsteren hennes Ylva (Valentina Alexeeva) lider av en alvorlig psykisk lidelse. Når vi møter Randi, er Ylva i en dårlig periode der hun har isolert seg i leiligheten og Randi og moren bestemmer seg for å få henne tvangsinnlagt.
Flere av utøverne i filmen spiller mer eller mindre seg selv; de har samme tittel, personlige historie og ekspertise. Men satt i denne fiktive konteksten, får de en ny agens. Handlingen byr på tankevekkende møter med både virkelige og fiktive mennesker i ulike livssituasjoner: isbaderne som dupper seg for fellesskap og for å «roe nervene» uansett vær, Inger Mari Eidsvik som kjemper for å bli hørt i rettssystemet etter å ha blitt utsatt for unødig tvangsbruk i over 30 år, og hun som klarte å overvinne stemmene i hodet ved å begynne med amatørteater.
En sentral del av filmen foregår på møterom der redaksjonen for The Recovery Channel diskuterer ulike temaer i psykiatrien. Diskusjonene er interessante, men den fiktive rammen er ikke særlig troverdig. Det forblir uklart hva nyhetskanal-konteksten tilfører. Møtet mellom ulike eksperter kunne like gjerne ha blitt formidlet innenfor rammene av en dokumentar.
Og noe av det som er litt uhåndterlig i denne filmen ligger nettopp i møtet mellom det fiktive og dokumentariske. Jeg blir sittende med en følelse av at det som egentlig er viktig foregår utenfor filmens univers, noe som skjer på «ordentlig». Dermed oppleves de fiktive lagene mer som verktøy enn som et selvstendig kunstnerisk uttrykk.
I enkelte scener er imidlertid fiksjonen et nødvendig grep for å gi innblikk i problemområdene Ugelstad vil til livs. Den scenen som virker sterkest på meg er når Randis søster Ylva legges i belter på akuttpsykiatrisk avdeling. Scenen viser at pasienten er fullstendig underlagt andre menneskers kontroll. Som i omsorgsyrkene generelt, er ivaretakelsen av et menneskes integritet i akuttpsykiatrien helt og holdent avhengig av de personlige egenskapene og holdningene til de ansatte på institusjonen. Vi på utsiden må bare håpe på at denne makta forvaltes med omsorg og respekt for livet man griper inn i.
I belteleggingsscenen vises situasjonen fra flere perspektiver. Ylva passes på i gangen av en av pleierne, og på et tidspunkt vurderer han oppførselen hennes som truende eller i ferd med å eskalere. Situasjonen er spent, og til tross for pleierens forsøk på å roe Ylva ned, blir hun mer og mer agitert. Hun merker at situasjonen er i ferd med å endres, og omsorgsarbeideren tilkaller mer personale.
Det er kombinasjonen av Ylvas skrik og massive motstand og omsorgsarbeidernes forsøk på å berolige henne, som gjør scenen virkningsfull. Scenen skildrer et menneske oppløst i krise, som tvangsfôres med en slags utgave av omsorg. Det er fælt å se på, og regissør Ellen Ugelstad får godt fram hvor uutholdelig det er – både for den som tvinges og de som tvinger.
Det å bruke tvang i psykiatrien, og særlig beltelegging, er underlagt strenge retningslinjer, noe som også framgår av scenen. Tvangsbruken analyseres og diskuteres i etterkant av det teamet som var med på å legge Ylva i belter, og de vurderer hvorvidt belteleggingen var helt nødvendig, hvordan de nærmet seg henne og om de burde holdt henne lenger i bakken før de spente henne fast.
I filmen er omsorgsarbeiderne reflekterte og selvkritiske, noe man som vitne blir beroliget av. Samtidig viser scenen hvor skjørt dette systemet er. Klarer man å ha en slik vurdering i alle situasjoner med tvangsbruk? Er det for mye makt og ansvar å legge på den enkelte omsorgsarbeider? Hvem er det som tåler å jobbe i systemet over tid?
Allerede i en av de første scenene etableres sjangerblandingen og bruken av metaperspektiv eksplisitt som grep. Filmen åpner med en scene der en kvinne blir ført ut av en leilighet av to politibetjenter for å tvangsinnlegges. Deretter geleides seeren inn bak kulissene, vi blir plassert i et planleggingsmøte der folk småprater, kameraer og utstyr rigges, og regissør Ugelstad presenterer prosjektet for rollebesetningen.
I denne introduksjonen avkler Ugelstad filmens (og hennes egen) intensjon og skriver den kunstneriske kontrakten med publikum. Videre er det hovedpersonen Randi som pakker ut filmens konsept, og hun påpeker blant annet at regissøren legger opp til sømløse og poetiske overganger mellom dokumentar og fiksjon. Hun poengterer også at skuespillerne har en tilknytning til psykiatrien på ulike måter. Selv er hun for eksempel sykepleier. Hun ser direkte inn i kameraet og legger dermed premissene for filmens fortellerstil og visjon.
Disse metagrepene gir assosiasjoner til NRK-serien Makta (2023-), uten sammenligning for øvrig. I Makta, som jeg ellers er ganske begeistra for, synes jeg tidvis det kan være noe uforpliktende i disse metaperspektivene. De risikerer å undergrave universet som bygges opp, ved at de hele tiden peker på at dette kunne vært annerledes eller dette kunne ha foregått på en annen måte. Da blir historien mer av en lek med form, enn et forpliktende kunstnerisk verk å tenke med.
Makta og The Recovery Channel er naturligvis veldig forskjellige produksjoner. Parallellen går ut på at det dokumentariske materialet de behandler har så stor tyngde at metaperspektivene føles nødvendige. I Makta brukes de noen ganger for å peke på noe som burde være åpenbart, eller implisitt i alle kunstneriske verk – nemlig det faktum at dette bare er én versjon av historien, og ikke den fulle og hele sannheten.
Som seer kan man føle seg undervurdert når man får dette påpekt gjentatte ganger. De direkte henvendelsene i The Recovery Channel oppfatter jeg imidlertid mer som en diskusjon om filmens utsigelsesposisjon, altså hvem som snakker på vegne av hvem, og på hvilken måte. Når nyhetsankeret Randi gir en leser- eller seerguide til filmen, tolker jeg det som en synliggjøring av hvordan Ugelstad prøver seg fram i tematikken. Det signaliserer en slags ambivalens og skepsis, til sjanger og form, fiksjon og dokumentar.
Å synliggjøre egen famling eller ambivalens kan være et virkningsfullt grep, men i The Recovery Channel forhindrer fortellernivåene meg fra å forplikte meg til filmens prosjekt. Selv om konseptet om en nyhetskanal gjør at man får dekket et bredt spekter av problemstillingene, sliter jeg med å feste blikket. Her bobler det fram så mange enkelthistorier som hadde fortjent en egen film viet kun til dem. Ugelstad har nok ønsket å vise et mangfold av historier og erfaringer, men risikoen er at hver enkelt historie ikke får puste.
The Recovery Channel er et opprør mot tvang i psykiatrien, og en forlengelse av Ugelstads tidligere prosjekter, som nevnte Indian Summer og Making Sense Together (2018). I Indian Summer, der Ugelstad skildrer brorens reise gjennom psykiatrien i Oslo-området, framstår overgrepene og den urimelige voldsomheten sterkere og klarere for meg fordi man så tydelig ser hvordan broren hennes, Torstein, preges av det. Man blir kjent med et menneske som blir lagt i belter over tre døgn, noe som framstår som helt vanvittig, for ikke å si umenneskelig. Indian Summer er for meg mer overbevisende – som film, og kanskje også som aktivisme.
Likevel blir jeg engasjert og berørt av flere av de sterke scenene i The Recovery Channel. Filmen er en viktig påminnelse om at privilegier er ujevnt fordelt.
