Lena Dunhams nye film, Catherine Called Birdy framstår som inkonsekvent og uforpliktende pludring om «kvinner i gamle dager». 

Med Catherine Called Birdy (som nylig hadde premiere på strømmetjenesten Prime Video) har Lena Dunham lansert sin andre spillefilm i 2022 – tidligere i år hadde komedien Sharp Stick, med norske Kristine Froseth i hovedrollen, premiere under Sundance-festivalen. Catherine Called Birdy er en adaptasjon av en barnebok ved samme navn av Karen Cushman (1994), der handlingen foregår i England på 1300-tallet og kretser rundt Catherine (Bella Ramsay), en 12 år gammel jente fra en velstående familie som bryter med konvensjonelle jenteroller, i vår egen tid og i hvert fall i middelalderen.

Vi introduseres for Cathy med alle sine ideer og påfunn, og får introdusert en rekke problemstillinger som i varierende grad følges opp. Forsøket på å gjøre mange ting i én og samme film, resulterer i en forvirrende opplevelse. Catherine Called Birdy gir inntrykk av å rette seg mot et ungt publikum, men kan ikke akkurat sies å være noen barnefilm. Til dét er humoren og innholdet for voksent. Likevel griper den fatt i motiver man kan kjenne igjen fra barnekulturen – for eksempel initiering, altså overgangen fra barn til voksen, som er en gjenganger i eventyrsjangeren. Catherine står på terskelen til voksenlivet og får mensen for første gang, og trer dermed inn i de voksnes rekker, på papiret i alle fall. Cathys far, Lord Rollo (Andrew Scott), har havnet i økonomiske problemer, og hans eneste mulighet til å redde seg ut av uføret, å gifte bort Cathy. Dette er en avgjørelse som Cathy kjemper aktivt imot ved å på ulike vis skremme bort frierne sine.

Hovedlinjen i plotet er Catherines reise fram mot voksenlivet og modenhet. Men antallet sidespor og forviklende elementer er så mange, at det er vanskelig å få grep om hvilke hendelser og relasjoner som er viktig for Cathys utvikling. I motsetning til de klassiske eventyrenes unge hovedpersoner, utvikler ikke Cathy noen tydelige egenskaper eller karaktertrekk for å takle voksenlivet, noe som kunne ha gitt filmen en eller annen form for nødvendighet eller relevans.

Catherine står i grell kontrast til rollen Bella Ramsey ble kjent for, Lyanna Mormont i Game of Thrones. Lyanna er spennende og overrumpler seerne med sin standhaftighet og styrke til tross for både kjønn og alder, og er ikke minst glimrende fortolket og spilt av Ramsey. Cathys opprørskhet på sin side er forutsigbar, den rampete og litt frekke guttejenta er en klisjé som her ikke blir tilført noe nytt. Det er neppe Ramseys innsats og register det står på – det virker umulig å formidle denne irriterende figuren med troverdighet.

Cathy Called Birdy sliter med noe av det samme som Lena Dunhams rollefigur Hannah Horvath i Girls (2012-2017); en slags krampaktig uangripelighet. Siden Girls skildrer voksne og millenials, er kanskje Hannahs personlighet gjenkjennelig for flere, og kan leses som en representant for en generasjon. Hannah, og til dels også Cathy, er lite sårbare på utseendet, og i Girls er dette et poeng som gjentas (til det kjedsommelige), men som tross alt er et sympatisk element ved serien. Problemet er at verken Hannah eller Cathy er sårbare på noen ting; ingenting står på spill. Heller ikke relasjonene til de andre i filmen er egentlig framstilt som ekte eller viktige på noe begripelig vis.

Birollefigurene er i beste fall statister for Cathys framferd, men så lite utviklet at de framstår som dødt inventar. Den ene etter den andre presenteres som Cathys bestevenn, bror, favorittonkel og så videre, men ingen av dem har noe interessant å bidra med, annet enn at Cathy får vist fram sin opprørske uregjerlighet.

Handlingen er, som nevnt, lagt til England på 1300- tallet, og omsluttet av visuell idyll. Vakre naturbilder og herskapelige scener fra inne i familiens slott, gir assosiasjoner til periodedramaer, som eksempelvis Fornuft og følelser (1995). En velvillig fortolker kan hevde at de vakre omgivelsene kontrasterer Cathys underfundige, rebelske vesen og underbygger en tenkt komisk effekt. Problemet er bare at filmen ikke er særlig morsom, så den visuelle romantikken virker malplassert.

Når Russell Brand dukker opp som frier og innleder en lengre replikkveksling med Catherine og Perkin (Michael Woolfitt), får jeg en fornemmelse av hva filmen kunne ha blitt hvis den hadde forplikta seg til å være en komedie. Her går dialogen i retning av det absurde og løftes av Brands spillestil. Men sporet leder ingensteds – i stedet veksler Catherine Called Birdy klossete mellom melodrama, som verken tas på alvor eller vitses ordentlig bort, og lettvinte vitser. Et eksempel på de melodramatiske faktene er at Cathys mor (Billie Piper) stadig vekk føder dødfødte babyer, uten at vi skjønner hvordan dette påvirker Cathy og familien. I det ene øyeblikket er det et stort traume, i det andre bare en bagatell.

At Cathy blir slått av faren sin er også et element som plutselig kommer inn fra sidelinjen og bryter med en ellers ganske gjøglete omgang med det arrangerte ekteskapet Cathy skal presses inn i. Det virker gjennomgående som om filmen ikke klarer å bestemme seg for hva den skal være. Sjangerbrudd eller -blanding kan løfte en film eller ei bok, men her blir alt bare rørt sammen til en brungrå saus.

Et avgjørende vendepunkt oppstår når Cathy aksepterer å gifte seg med den gamle og fæle «Shaggy Beard», eller Sir John Henry Murgaw (Paul Kaye), som han egentlig heter, etter påtrykk fra faren. Dette er for så vidt en handling som vitner om en utvikling i Cathy; hun tar en uselvisk avgjørelse og har modnet som menneske. Men hva som fører henne til beslutningen er forvirrende og ikke koblet til noen av de sentrale rollefigurene eller konfliktlinjene i filmen.

Det virker som om ideen til Catherine Called Birdy aldri kom lenger enn til tankekartet; filmen er en samling løse assosiasjoner koblet til en ubestemmelig kjerne som har «noe med gamle dager og kvinner» å gjøre. Det er også vanskelig å skjønne poenget med den historiske settingen når filmen er så dypt anakronistisk i alt hva den er og gjør. Dialogen og oppførselen til Cathy er påfallende moderne, og den lett ironiske tonen gjør at du aldri tar periodesettingen på alvor. Hvorfor ble ikke denne historien like godt lagt til vår egen tid?

Kanskje ligger Dunhams film tett på romanen, slik at det også er Cushmans anakronismer vi blir utsatt for. Uansett må en adaptasjon justere historien og formatet, slik at den kan stå på egne bein. Et argument for slike anakronismer kan være å trekke paralleller mellom samtiden og en historisk periode for å sette ens egen virkelighet og privilegier i relieff. Men filmen er så uforpliktende både hva gjelder fortellerstil og estetikk, at ingenting får reelle konsekvenser, ingenting står egentlig på spill.