I Johanna Pyykkös spillefilmdebut Min fantastiske fremmede presenteres store og vanskelige samfunnsproblemer i kondensert form. Klasseforskjeller, utenforskap og dets voldelige potensial utforskes gjennom en uortodoks forbindelse mellom to mennesker.
Pyykkö er en svensk regissør basert i Norge, som utdannet seg ved Den norske filmskolen på Lillehammer. Etter eksamensfilmen Oslo Traffic i 2016 har hun signert flere kortfilmer, og bemerket seg særlig med prisbelønte The Manila Lover (2019) som fikk sin premiere i Kritikeruken i Cannes. Siden da har det vært knyttet høye forventninger til Pyykkös neste prosjekt, og med Min fantastiske fremmede lever hun opp til disse – dette er en svært sterk første langfilm.
Vi møter hovedpersonen Ebba (Camilla Godø Krohn) rammet inn av glassvegger i et kontorbygg på Aker Brygge. Et 40-årslag utspiller seg i bakgrunnen mens hun tørker støv, kledd i uniformen fra firmaet Clean Oslo. Kontrasten mellom Ebba og de bemidlede bursdagsgjestene er tydelig; hun er mye yngre og arbeider som lavt betalt vaskehjelp. Allerede i første scene ser vi henne stjele noen av bursdagsgavene – dyre viner og andre luksusvarer – og vi forstår henne så altfor godt. Samtidig vekker denne upåliteligheten et visst ubehag.
Ebba etableres som en karakter i konflikt. Hun bor i et dyrt nabolag, som ligner på Nordstrand eller Ulvøya, der hun leier en sokkelleilighet, i en villa eid av et eldre ektepar (Liv Bernhoft Osa og Per Gørvell). Hun vedkjenner seg ikke helt sin lave sosioøkonomiske status; hun er ensom og drømmer om å komme seg opp på rangstigen. Dette framstilles elegant i en klein tidlig scene der Ebba står på balkongen og har en fiktiv samtale med noen ungdommer i nabohuset, som hun spionerer på.
Når ekteparet hun er leietager hos skal reise bort, ber de Ebba om å ta seg av huset og kattene, en oppgave hun påtar seg. En kveld etter jobb finner Ebba en skadet, fortumlet mann (Radoslav Vladimirov) nede ved Oslo havn. Han husker ikke selv hvem han er, og når han besvimer ringer hun først legevakt og ambulanse for å hjelpe, før hun ombestemmer seg og tar ham med hjem.
Det er når mannen, som heter Ivaylo, våkner igjen og Ebba forteller ham at de er kjærester, at filmen virkelig skyter fart. Ebba finner hans ID-kort og bil, men holder informasjonen skjult. Hun går så langt som til å gi ham et falskt navn: Julian. Kidnappingen og manipulasjonen av Ivaylo er kanskje et forsøk på å unnslippe ensomheten?
Men for Ebba er det å få seg en vakker kjæreste også et viktig ledd i klatringen på den sosiale rangstigen. Dynamikken dem imellom når han prøver å komme til bunns i sin egen identitet er nervepirrende, preget av ømhet og latent aggresjon på samme tid. Her gjør bulgarske Radoslav Vladimirov en sterk rolle som offer rammet av hukommelsestap. Ivaylos desperate situasjon ulmer av frustrasjon, sinne og sårbarhet.
I tillegg til stjelingen og kidnappingen, kommer tvetydigheten i Ebba også til uttrykk gjennom at vi vet lite om hvem hun er og hvor hun kommer fra. Når Ebba forteller om seg selv lyver hun ofte. Vi får verken bekreftet eller avkreftet det hun forteller. Men hun har en søster, Andrea (Maya Amina Moustache Thuv), som har downs syndrom og også jobber på samme sted som Ebba. Og hun har en mor som jobber i et omsorgsyrke, uten at vi får avklart nøyaktig hvilket.
Årsaken til Ebbas ambivalente selvframstilling får vi også kun rede på antydningsvis. I samtaler med Ivaylo forstår vi at hun muligens har hatt en røff oppvekst preget av mobbing. Hun er fattig, og kan åpenbart ikke leve på foreldrene, så når hun forteller huseieren at mora er lege og faren har jobba med finans, framstår dette som usannsynlig.
Camilla Godø Krohn gjør en formidabel prestasjon i hovedrollen som Ebba. Kombinasjonen av uskyld og brutalitet kommer subtilt til syne gjennom ansiktsuttrykk, gester og replikker. Det er en uforutsigbarhet i mimikken, sluheten ulmer bak et falskt smil. Til tross for hennes naive lengsel etter kjærlighet og trygghet, er det som om hun alltid også er på randen av et raseriutbrudd.
Berettigelse
Ivaylo får ikke tilbake noe særlig av hukommelsen, selv ikke etter han har fått vite mer om hvem han er. Etter å ha oppdaget at Ebba har løyet og manipulert ham, returnerer han likevel til henne. Da tar han ansvar og flytter dem tilbake ned i kjellerleiligheten. Ivaylos tilbakekomst er en realitetsorientering for Ebba, men min forventning som tilskuer – om at dette skal føre til forsoning og forløsning mellom de to – møtes ikke.
Ebba responderer dårlig på å bli behandlet som den hun egentlig er. Plutselig må hun slutte å kjøre den flotte bilen og slutte å late som om hun studerer, og fantasien om det perfekte livet hun har prøvd å drømme seg bort i, slår sprekker. Ivaylo tvinger fram en erkjennelse av at livet hennes kan komme til å bli middelmådig.
Ebbas handlinger, både når hun stjeler vin og luksusvarer på jobb, kidnappingen og det at hun flytter inn i herskapshuset, kan leses som en opplevelse av berettigelse. Det er som om Ebba føler hun har krav på et bedre liv enn hun har, og når hun innser at hun ikke kan få det livet, eller at det livet krever mer innsats, noe Ivaylo påpeker, vil hun kvitte seg med den innsikten.
Andre filmer fra de siste årene som parer fattigdom og berettigelse er Parasitt (2019) og Triangle of Sadness (2022), og det er noe potent og forfriskende i det at den utsatte får lov til å ta hevn og gjøre opprør i disse filmene. Den fattige, den som står utenfor, er et aktivt handlende subjekt som yter motstand mot sin prekære situasjon.
Rollebytte
I både Min fantastiske fremmede, og i Pyykkös kortfilm The Manila Lover (som kan ses på Filmbib), bryter maktforholdet mellom hovedpersonene med vante stereotypier. I begge filmene blir mannen plassert i en rolle som vanligvis er tildelt kvinner; som bortført og hjelpeløs i førstnevnte, eller som en økonomisk utsatt gledespike i sistnevnte.
Dette grepet minner meg om en samtale jeg overvar da Dag Johan Haugeruds Det er meg du vil ha (2014) hadde kinopremiere. I samtalen ble det stilt spørsmål om det oppfattes som like ille når en kvinne er den som innleder et forhold til en mindreårig som når det er en mann. Haugeruds svar på det spørsmålet var noe i retning av «det håper jeg da inderlig». Og selv om jeg er enig i det, og strafferammen for overgrep jo er den samme uavhengig av kjønn, er det interessant hvor annerledes og mer forsonende jeg fortolker både filippinske Abigail i The Manila Lover og Ebba i Min fantastiske fremmede.
I The Manila Lover ligger synsvinkelen hos Lars (Øyvind Brandtzæg), den sårbare i relasjonen, mens det er Ebba vi får mest tilgang til i Min fantastiske fremmede. Ebba vever et nett av drømmer og løgner rundt Ivaylos tilværelse, slik at hans utfoldelsesmuligheter blir fullt og helt avhengig av hva hun er villig til å gi ham.
Filmen viser fram hvordan denne makten Ebba plutselig besitter vitaliserer henne og gjør henne modigere. Å bryte med stereotyper på den måten som Pyykkö gjør er effektivt, det åpner fortolkningsrommet og muligheten til å leve seg inn i rollefigurene. Ebba og Lars befinner seg i uvante posisjoner, og begge er i villrede om hvor veien skal gå videre, en usikkerhet som fanges presist i Lars’ febrilske dansing i The Manila Lovers siste scene.
Kjærlighet i prekariatets tid
Ebbas uutgrunnelighet er en viktig motor i filmen, vi vet aldri helt hva hun kommer til å gjøre. Hun veksler mellom å framstå kalkulert og manipulativ, men også hjerteskjærende ensom og sårbar. Selv om de nevnte variablene (ung, jente, fattig) gjør at man som tilskuer delvis tilgir, eller i hvert fall forstår, handlingene hennes, er det er nok likevel forvaltningen av disse variablene i filmen, av både regissør og hovedrolleinnehaver, som gjør at seeren ikke klarer å felle en entydig dom over Ebba.
Det at tvetydigheten hennes opprettholdes gjennom hele filmen, gjør at skildringen av hennes prekære tilværelse oppleves akutt relevant, i filmen, og i samfunnet for øvrig. Hennes situasjon og umodne livsanskuelse peker på hvordan samfunnskroppen, med sine institusjoner og sikkerhetsnett, er grunnpilarer i opplevelsen av sammenheng og livskvalitet for individet.
Å sette søkelys mot store problemstillinger knytta til fattigdom, utenforskap, makt og avmakt kunne fort ha blitt sjablongmessig. Men i Pykkös regi blir Min fantastiske fremmede alt annet enn det.
Filmen viser fram og undersøker svært gjenkjennbare liv og mennesker, og spørsmålene filmen stiller oppleves rammende uten at de noen gang blir belærende eller dogmatiske. Jeg gleder meg til å se mer fra Johanna Pyykkö framover.
