Da jeg satte meg ned med Kids in Crime i fjor, ble jeg øyeblikkelig sugd inn i den energiske – på grensa til maniske – spenninga og humoren. Etter å ha binga første sesong, og oppfølgeren denne høsten, mener jeg at serien mangler sidestykke i norsk TV-historie.
Vi skriver 2001: I motebildet er kneppebuksene til Adidas på sitt absolutte toppunkt, alle bruker dem overalt – også Tommy (Kristian Repshus) i Kids in Crime, der han kommer humpende på krykker bortover en gate i et boligfelt i Sarpsborg. Han er på vei til skolegården, innbitt og klar for å slåss, til tross for alle ungdommene som kommer løpende og advarer mot «størrelsen på han fyren». Eurotrance-musikken dundrer mens Tommy og den andre fyren står og slenger dritt til hverandre, helt til Tommy løfter den ene krykka og smeller den i hodet på motstanderen som umiddelbart går i bakken. Dette er Østfold, midt i Rohypnolbølgen, like før helvetet bryter løs.
For min del gikk Kids in Crime under radaren da den ble lansert høsten 2022. Serien fikk en merkelig lunken mottagelse – NRK og VG trilla 3 og 4 på terningen, blant annet begrunna med at plottet var forutsigbart. Disse vurderingene er det vanskelig å si seg enige i, og heldigvis hadde den norske tv-bransjen vett nok til å belønne den første sesongen av Kids in Crime med hele fire Gullruten-priser.
*
Hva er det som gjør Kids in Crime enestående? Hvilke elementer bidrar til den energiske fuck you-stemninga som man blir hekta på? Det er nok flere ting, men det er særlig fem momenter jeg har festa meg ved: Stedet, det visuelle formspråket, humoren, mørket og skuespillerne.
Men først, et kjapt sammendrag: Som nevnt foregår Kids in Crime i Sarpsborg. Hovedpersonen i første sesong er Tommy Olsen (Kristian Repshus), som etter å ha pådratt seg en skade som gjør at han ikke kan spille fotball igjen, havner på det beryktede skråplanet. Sammen med sine partners in crime, Pål Pot (Martin Øvrevik) og Monica (Lea Myren) roter han seg inn i en situasjon der han skylder penger til narkokongen Freddy Hælvette (Jakob Oftebro). Da de ikke kan betale det de skylder, går også alt til hælvette, og vi følger dem i en heseblesende jakt på hyppere, penger og Freddy. Sesongen ender i et vilt oppgjør som involverer hagleskudd i et gudsforlatt hus på landet.
I sesong to er det Freddys ekskjæreste, Monica, som er hovedpersonen. Sesong to er mindre strømlinjeforma, og starter blant annet med et lengre tilbakeblikk fra da Monicas bestemor, Lissy Larsen (spilt av Moa Aukland og Wenche Bjerke), bodde på barnehjem fordi hun var romani (eller tater som de sier i serien). Diskrimineringa og overgrepene romanifolk ble, og til dels fortsatt blir, utsatt for er i spill gjennom hele sesongen. Plottet er mer kaotisk i denne omgangen, men kort sagt følger vi Monicas forsøk på å ta over rohypnolgeskjeften fra Freddy Hælvette. Monicas prosjekt har sitt endepunkt i en velspilt og gruoppvekkende scene i en kjeller i Aremark, parallelt med at Freddy og Tommy hallusinerer seg inn og ut av en show down hjemme hos Tommy.
1.
Regissør og manusforfatter Kenneth Karlstad er fra Sarpsborg og har sjøl en historie med rus og kriminalitet. Tidligere er Karlstad mest kjent for den prisbelønte kortfilmen Gutten er sulten fra 2017, med det samme miljøet som omdreiningspunkt. Stedsforankringa er kanskje det beste ved Kids in Crime. Til forskjell fra andre spennings- og krimserier som enten foregår i en mytisk versjon av Oslo, ofte helt umulig å kjenne igjen, eller på et eller annet lite sted som minner om ei norsk bygd, men som har blitt fiksjonalisert til det pregløse, foregår Kids in Crime utvilsomt i Sarpsborg. Det er overflødig å påpeke at ikke alle særpinger vil kjenne seg igjen i denne versjonen av hjembyen deres, men for fortellingen er tilknytninga til stedet helt avgjørende – og den fremkaller sterk innlevelse hos meg som tilskuer.
Den tydeligste markøren for stedstilknytninga ligger i at alle snakker bred Østfold-dialekt av Sarpsborg-typen (med unntak av Laila Goody i rollen som Monicas stemor, men hun er en utenforstående på flere måter). Den gjennomførte dialektbruken er viktig fordi det skaper en følelse av realisme. Stedets egenart er uløselig knytta til måten man uttrykker seg på, hvilke verb og adjektiv man beskriver hendelser med, hvordan man hilser og banner. Måten man snakker sammen på i en by eller bygd sier mye om identitet og kultur, dialekta er en viktig kulturbærer. Derfor irriterer jeg meg mye over de seriene der stedet skal spille en viktig rolle, uten at det følges opp med autentisk dialektbruk.
2.
Visuelt framstår tidsepoken akkurat slik jeg selv husker den, selv om jeg ikke drev med narkotika. Hjemme hos Tommy, Pål og Marius Fitta finner vi spraglete gardiner med besynderlige fargekombinasjoner i rektangulære mønstre: grønn, oransje og rosa. Jeg mener at vi hadde nøyaktig de samme foran vinduene hjemme. Tunge furumøbler med myke linjer, gul strietapet og furupanel til halvveis opp på veggen, og en sånn jævlig mønstrete bord der panelet slutter. Djevelen ligger som kjent i detaljene. Ulike Nokia-modeller er i aller høyeste grad representert i Kids in Crime. Hyperstate husker jeg bare som et fenomen som foregikk en eller annen plass i kulissene, men estetikken brant seg inn: Lange skjørt over bukser i et allværsjakkemateriale, jentene med håret i knuter i stedet for musefletter, sånn som Monica av og til har i serien.
Bredden i de visuelle fortellermåtene i Kids in Crime er overskuddsprega, noe som er en sjeldenhet i norske TV- serier, kanskje med unntak av Makta. Anslaget i første sesong er en montasje av en rekke nyhetsinnslag om ravepartier, ecstasy og rohypnolbølgen. Som i Makta finner vi også i Kids in Crime bruk av metagrep: Tommys fortellerstemme introduserer Sarpsborg og de ulike figurene for oss i starten, og bidrar med både forhistorie og frampek. Perspektivene er litt off, og varierer gjerne med hvor høye de er. Noen ganger er rollefigurene framstilt fra undenfra, for så å forflytte seg til en scene der alle avstander plutselig er unaturlig store. Vidvinklinga og krappe inn- og utzoominger bidrar til en følelse av å kave hektisk ved siden av Tommy, Pål og Monica i dette klaustrofobiske miljøet.
Flere scener er skutt med håndholdt kamera med farger og teksturer i hjemmevideokvalitet, som understreker følelsen av tidlig 2000-tall og ikke minst hvor sliten og stusselig denne verdenen er. Kontrastene mellom Tommys selvbilde, at han er sikker på at han skal bli noe stort, opp mot hvordan dette lusne småbylivet medieres gjennom hjemmevideoblikket, er morsomt, og selvfølgelig samtidig dypt tragisk.
3.
Karlstad har også klart å skru humoren riktig. Norske krim- og spenningsserier har en tendens til å bli humørløse og selvhøytidelige. For å ta noen tilfeldige eksempler: Kodenavn Hunter, Heksejakt, Mammon. Kids in Crime dyrker en livsnær og ganske subtil komikk, som unngår å ta brodden av spenninga og alvoret. Noen ganger tillater serien seg likevel å skli ut, som de avsluttende scenene i siste sesong der Freddy og Tommy barrikaderer seg i huset til sistnevnte. Her kjøres det på med jazz og tydelige nikk til andre hallusinatoriske rusfortellinger som Frykt og avsky i Las Vegas (1998) og The Wolf of Wall Street (2013). Et sidespor rent plottmessig, men herregud så morsomt. Jeg satte spesielt pris på post mortem-blunket til Jakob Oftebro mens han bæres ut på en båre til slutt.
Et annet humoristisk høydepunkt inntreffer når Pål Pot introduseres i første sesong, og vi får vite litt om bakgrunnen hans. Pål, som har MBD, eller minimal brain dysfunction, som er det ADHD ble kalt i 2001, er kjent for å være utagerende og å ruse seg. Nøkkelscenen i Påls barndom vises gjennom et tilbakeblikk der læreren tar Pål ut på gangen, lukker døra, og forteller medelevene at Pål har en ørliten hjerneskade. Det gjenkjennelige og dypt tragiske i denne scenen gjør den ustyrtelig morsom. Etter dette er selvfølgelig Pål dømt til et liv som hakkekylling.
4.
Spillet mellom lys og mørke er et viktig moment. Blant scenene som virkelig løfta serien til de store høydene for meg i første sesong, er de som åpner opp Freddy Hælvette sin bakgrunnshistorie. Hjemme hos Freddy møter vi Jimmy Terning (Dennis Storhøi), Freddys far, som kaster terning med en kompis (Glættn) om å ha sex med mora til Freddy som ligger syk og høy inne på soverommet. Her er vi dypt inne i Østfolds mørkeste hjerte med faren som en general Kurtz som forvalter pillemisbruk, ondskap og nedrighet med jernhånd.
Scenen gjør flere ting: Den gir Freddy en kompleksitet som brutale rollefigurer jo helst skal ha, og samtidig viser den fram et endepunkt for denne typen liv, ikke minst for kvinner i rusmiljøet. Scenen er faktisk et frampek til åpningsscenen i sesong 2 der Monica befinner seg i et lignende scenario som Freddys mor, på en «fest» med to gamle gubber der vi kan anta at hun bytter sex mot piller.
En annen nattsvart scene finner vi mot slutten av sesong to, der Monica og Pål drar for å kjøpe hyppere fra Freddys tidligere leverandør, Tingen eller Tom Ingar (Gaute Næsheim). De kommer til en bondegård i Aremark der de ringer på og blir invitert inn av en kvinne som viser seg å være mora til pillemakeren. Uhyggen bygger seg opp på ekte skrekkfilmvis når ungdommene blir invitert på kjøttkaker mens de venter på at den vodkaslurpende Tom Ingar skal komme opp fra kjelleren. Monica blir med Tingen ned i kjelleren, som holder en slags dystopisk rusfilosofisk tale for henne, og som forutsigbart nok vil at hun skal ha sex med ham. Hun skjønner at de for mange år siden holdt ei jente som var romani/tater fanga i kjelleren, som blir grunnen til at hun ikke gjennomfører handelen likevel.
Mørke kjellere med gjemte hemmeligheter kunne fort ha blitt en litt fiks og enkel måte å skape dybde på. I scenen med Freddys mor i første sesong føles det likevel ikke som et påfunn, men realisme. Jeg tror på at de disse jævlige hjemmene finnes, og at en som Freddy er fra et sånt et. Rusfilosofen i andre sesong har jeg vanskeligere for å gå med på, men han gir en annen dimensjon til historien. Og hvem vet hvem som gjemmer seg nedi kjellere i de minst besøkte områdene Østfold?
5.
Sist, men ikke minst, er det skuespillerne som får Kids in Crime til å svinge. Særlig castingen av Kristian Repshus som Tommy Olsen, og Jakob Oftebro som Freddy Hælvette, er briljant. Oftebro gjør det sterkt i en type rolle jeg ikke forbinder ham med i utgangspunktet. Ikke bare mestrer han dialekta; han forvalter også Freddys ekle, uforutsigbare og brutale vesen til perfeksjon. Som Tommy skaper Repshus en rollefigur med masse gutteaktig sjarm, som beveger seg sømløst mellom manipulasjon, hensynsløshet og oppriktig omsorg og snillhet.
Et eksempel er dynamikken med Tommys mor (Heidi Gjermundsen), som er slående troverdig. I første episode spør hun godtroende, men bekymret hvordan det går med ham, og han svarer på ekte tenåringsguttvis: bra, mamma, og det er svaret på dette spørsmålet herfra og ut. Det går bra! Pål Pot, spilt av Martin Øvrevik og Monica (Lea Myren), er også velspilte og godt avrundede rollefigurer. Monicas intense raseriutbrudd iblanda rå sårbarhet og ufyselig misbrukerkynisme, er et imponerende stykke arbeid. Pål, det litt ubehjelpelige vedhenget til de to andre, er trolig en mindre takknemlig rolle å spille, men Martin Øvrevik lykkes likevel i å gjøre ham minneverdig. Har vi ikke alle gått i klasse med Pål på barneskolen?
De brå vekslingene mellom humor og alvor er modige. Framstillingen av rus unngår for mange klisjeer, og de få den tyr til knas sammen på en måte som likevel fremstår nytt og annerledes. Kenneth Karlstad forteller gnistrende godt og forankrer rollefigurene sine i et konkret miljø med ordentlige stedsnavn og lokal dialekt. Kids in Crime er en type serie jeg gjerne skulle sett flere av, og som det ikke finnes maken til i Norge.