It Follows, del 1: Ondskapen inntar Suburbia

Frysbildene fra It Follows som siteres i denne artikkelen er hentet fra en tittekopi gjort tilgjengelig for Montages av filmens norske distributør. Artikkelen inneholder kun milde spoilere, inntil et visst punkt, som blir annonsert underveis i teksten, der sentrale poenger i intrigen avsløres.

*

It Follows er en diabolsk fremmaning av en hypnotisk marerittilstand, der tilskueren blir et paralysert vitne til undergangen. Filmen er også en inntagende skildring av en tenåringsjente og hennes miljø.

Regissør David Robert Mitchells andre spillefilm vekker ærefrykt langt utenfor skrekkfilmentusiastenes rekker. En av grunnene er at den i sjeldent stor grad åpner for mange innfallsvinkler. I denne første av i alt tre artikler skal vi se på 10 mulige innganger til filmen, og forsøke å sette ord og bilder på hva som gjør den så spesiell. Den andre artikkelen undersøker sentrale motiver som søvn, vann og rød fargekoding. Den tredje artikkelen dreier seg om filmens iscenesettelse og estetikk.

1. Livets grunnelementer

food and water

Som mye stor kunst opererer It Follows med grunnleggende elementer i menneskelivet. Familie, sex, liv, død, mat, vann og søvn settes i spill både på og under verkets overflate. Forbannelsen i filmen overføres til neste person i rekken gjennom seksualakten. Det som skulle lede til liv fører til død, etter paranoid seigpining der offerets siste timer skal være så grufulle som mulig. Den uforstyrrelig dødelige «Følgeren» opptrer gjerne i form av kroppen til en av dine nærmeste, for at den emosjonelle torturen skal bli ekstra stor før den dreper deg.

It Follows setter dette opp mot livgivende elementer som mat, vann og søvn. (Rødt, den mest iøynefallende av primærfargene er for øvrig også et viktig motiv i filmen.) Den enigmatiske asjetten med mat i bildet over opptrer i to situasjoner, men forblir urørt. Begge tallerkenene er fetisjert gjennom et unaturlig kamerablikk, og blir nesten kvalmende. Vann opptrer i mange varianter: drikking (i enorme mengder), regn, svømmebassenger, strender. En av de aller ekleste Følgerne har form av en forslått kvinne i en tilstand av evig urinering.

Mot slutten av filmen leser en av rollefigurene opp litterære visdomsord om dødens ubønnhørlighet og bevissthetens opphør, mens hun like fullt, nærmest på autopilot, gomler i seg en sandwich. Hennes monotone stemme og scenens døsige stemning antyder at ordenes rekkevidde ikke blir helt fordøyd, og en av tilhørerne sover, i en av filmens utallige forekomster av søvn.

sleep dostojevskij 0

2. Maika Monroe

Hovedrollen spilles av den betagende Maika Monroe. Hun har både en indre skjønnhet og et av disse ansiktene man aldri blir lei av. Mitchell avdekker stadig nye aspekter av hennes framtoning, som om hun nesten er flere forskjellige personer gjennom filmen. Selv om det ikke er påkrevd at hun viser den samme spennvidden, har hun noe av den samme magnetismen og formbarheten som Ine Marie Wilmann i den kinoaktuelle norske filmen De nærmeste.

Samtidig er Monroe ytterst troverdig som en helt vanlig amerikansk ungdom og med sin sympatiske utstråling har hun glimrende egenskaper som identifikasjonsobjekt – en av årsakene til at It Follows har en slik overbevisningens kraft.

Maika Monroe

Allerede her begynner It Follows å skille seg fra den gjengse skrekkfilm: Vi blir interessert i hovedpersonen i kraft av dybden i spill og personlighet. Eksempelvis tilfører Barbara Hershey en ekstra dimensjon av karakterdrama til The Entity (Sidney J. Furie, 1982), mens den unektelig sympatiske og tiltrekkende Jocelin Donahue aldri klarer å løfte The House of the Devil (Ti West, 2009) til å bli noe mer enn en briljant sjangerfilm.

Med sin følsomhet gir også Monroe It Follows et poetisk skjær: Rollefiguren er knyttet til gress, busker og trær, og jeg har aldri sett en skrekkfilm som har så mange fredfylte blikk opp mot himmelen og trekronene – som blir et av filmens mange motiver.

3. Ungdomsfilm

The Myth of the American SleepoverIt Follows er nesten like mye en ungdomsfilm som skrekkfilm. Den viderefører David Robert Mitchells særegne tilnærming til sjangeren i debutverket The Myth of the American Sleepover (2010). Der følger vi ikke mindre enn 17 viktige rollefigurer den siste helgen før et nytt skoleår. Det avholdes en lang rekke fester der overnatting er en del av programmet, og ungdommene opptrer nærmest som nomader på evig vandring gjennom forstadslandskapet, på søk etter kjærlighet, forståelse og identitet. Også Mitchells debutfilm er frisk og original for sjangeren, med sine omhyggelig realistiske karaktertegninger og neddempede tone.

Akkurat som i It Follows – bortsett fra de akutte skrekksituasjonene – er det ingen som hever stemmen. Dialogene er preget av små pauser. Begge verkene føles hypnotiske og styrkes av superb casting. Mitchell makter å tegne et bilde av ordinære ungdommer, men gi oss en følelse av at hver og en er unike, med emosjonell dybde. Også It Follows dveler i flere situasjoner ved at grupper av ungdommer overnatter i andres hus.

I It Follows spiller Maika Monroe 19-årige Jay. Hun er omgitt av en fast krets: lillesøsteren Kelly (Lili Sepe), deres felles venninne, den lett eksentriske Yara (Olivia Luccardi), og Kellys arbeidskamerat, den saktmodige Paul (Keir Gilchrist). Han har «et godt øye» til Jay og henger rundt for å vente på sin sjanse, og må holde ut mye tyn og hånsord fra jentene. Den kjekke, litt Johnny Depp-aktige Greg (Daniel Zovatto) bor tvers over gaten og engasjerer seg i Jays problemer etter hvert som forbannelsen utvikler seg, av medfølelse, men kanskje mest av alt fordi han gjerne vil ligge med henne. En annen sentral rollefigur er Jeff (Jake Weary), som under falsk navn er Jays kjæreste i starten av filmen. Også Jeff vil ligge med Jay, men motivet er svært annerledes: for å overføre forbannelsen til henne slik at han kan bli kvitt Følgeren som jager ham. (Blir Jay drept selv, vender imidlertid forbannelsen tilbake til forrige ledd i kjeden, så i praksis kjøper Jeff seg kun tid.)

The Myth of the American Sleepover basseng
Fra The Myth of the American Sleepover.

Svømmebassenger er viktige arenaer for Mitchell. The Myth of the American Sleepover åpner ved et svømmebasseng, et basseng er sentralt under en av de største festene, og en svømmehall utgjør åstedet for en av filmens viktigste scener, der en av guttene gjør stillferdig kur til to tvillingjenter, som han begge har følelser for. (Dette gis et nennsomt ekko i It Follows, der det i en scene – hvis atmosfære ligger tettest opp mot debutfilmen – avsløres at Paul har kysset både Jay og søsteren.) Jay introduseres i et provisorisk svømmebasseng i bakgården – en gjenstand som skal bli et tilbakevendende symbol – og filmens klimaks utspiller seg i en svømmehall. Som Britt Sørensen påpeker i sin anmeldelse (bak betalingsmur) i Bergens Tidende har filmen også fellesnevnere – verkets tone, samt viktige locations som en lekeplass og en svømmehall (som åstedet for klimaks) – med Tomas Alfredsons La den rette komme inn (2008).

Finalen i svømmehallen, der ungdommene har lagt en plan for å ta knekken på Følgeren en gang for alle, har for øvrig blitt trukket fram som en svakhet ved It Follows. Undertegnende stusset også ved det første møtet med filmen, men sekvensen har mer og mer trådt fram som et definitivt høydepunkt. Det kan føles umusikalsk at dette action-orienterte og høydramatiske opptrinnet bryter med resten av verkets avdempete tone, men det er virtuost både i iscenesettelse og det rent fotografiske. Surrealistiske undervannsbilder, et trolsk lysspill fra vannflaten reflektert i vegger og tak, delikate lilla fargetoner, atmosfæriske og stiliserte kamerakjøringer, det bisarre synet av husholdningsapparater nedsenket i vann – og sekvensen fungerer som drama også, hvis noen skulle lure! Noe som kan ha bydd på problemer for enkelte er Mitchells meget dristige grep i forkant: Han senker tempoet i handlingen nesten til null, og setter av over tre og et halv minutt til forberedelser og venting på at Følgeren til slutt skal dukke opp.

4. The Carpenter Connection

John Carpenters skrekkfilmer blir trukket fram som referanser og inspirasjonskilder for It Follows. I forbindelse med denne artikkelen har jeg nettopp sett Halloween (1978) og The Fog (1980). Jeg er klar over å være på tynn is – jeg er ingen skrekkfilmkjenner og mitt kjennskap til de to filmene er kun overfladisk – men det synes som om David Robert Mitchell opererer i et helt annet register.

Carpenter framstår som en dyktig og idérik håndverker, men Mitchell er en visjonær kunstner med en mye høyere ambisjon og bredere aksjonsradius, både tematisk og emosjonelt. It Follows kombinerer sitater fra Dostojevskij og et dikt av T. S. Eliot med gamle, corny science fiction-filmer, noe som kan sies å være emblematisk for hvordan Mitchell lager stor kunst i en «lavkulturell» sjanger. Stemningen er også annerledes: Der Carpenter er hissende og pirrende, er Mitchell knugende.

The Fog

Mens It Follows synes å følge en nøye utarbeidet, helhetlig plan for det visuelle uttrykket, virker Carpenter mer styrt av luner og innfall. Typisk er hvordan han lenge dveler ved den bratte trappen ned til fyrtårnet i The Fog. Det ser visuelt flott ut, men med en slik vektlegging forventer man at trappen skal spille en rolle senere i filmen (for eksempel at den skal hindre hovedpersonen å unnslippe). Men nei, det var bare en kul idé der og da. Videre har jeg sjelden sett en regissør vie så mye plass til karaktertegning med så slett resultat som Carpenter. Det blir utvendig uansett hvor mye han strever, men hos Mitchell er skikkelsene interessante i kraft av seg selv og karaktertegningen stiger organisk fram fra materialet. Til slutt faller den usjarmerende Jamie Lee Curtis fra Halloween gjennom sammenlignet med Maika Monroe, både i personlighet og evnen til å spille redd på en naturlig måte.

Mitchell liker nok forgjengeren godt, for det er et mylder av referanser fra It Follows til Halloween: dører er svært viktige (også i The Fog); et forfallent hus ransakes på jakt etter en kriminell som har bodd der (inkludert en skikkelig «bø-effekt»: henholdsvis en takrenne og en vegg raser ut); grufulle ting skjer i hus tvers overfor hverandre; gamle science fiction-filmer ruller på TV’en; tegneseriene med fiktive navn i Halloween motsvares av pornobladene med like fiktive titler.

Halloween classrom montasje
Hovedpersonene sitter også begge i klasserommet og oppdager plutselig en (hvit) trussel gjennom vinduet. I en ironisk kontrast står seriemorderen i Halloween svært ofte stille, men Følgeren i It Follows nesten alltid er i bevegelse.
Halloween suburb
En av mange scener fra Halloween som foregår i et ryddig forstadslandskap til forveksling lik It Follows, med samme vekt på den rette strekningen. (Morderen er også her stasjonær.)
Halloween montasje e
Her er en visuell referanse, via kamerabevegelse: Ved ankomsten til et hus hever kameraet seg fra en lav posisjon med en bil i forgrunnen. (Halloween til venstre.)

Disasterpeace (Richard Vreeland) har blitt hyllet for sitt synth-soundtrack for It Follows og det spiller en uvurderlig rolle i filmens appell: avvekslende flerrende dissonant, syntetisk romantisk, kvernende monotont. Et lyrisk høydepunkt inntreffer når ungdommene nærmer seg svømmehallen, der drømmende bilder, skumringslys og duvende håndholdt kamera kombineres med en skurrende, sireneaktig hymne i samspill med et motorisk tikkende tema.

Musikksporet er helt klart inspirert av Carpenters egenkomponerte musikk til filmene sine, men også her trekker forgjengeren det korteste strået. Mens (den unektelig flotte) musikken hos Carpenter har som hovedfunksjon å være hissende og spenningsoppbyggende, spiller It Follows igjen på et mye bredere register, da den i tillegg er kommenterende, underliggjørende og til tider opererer i opposisjon til bildene. Den er heller ikke uten komiske innslag, med «mini-trudelutter» à la Ennio Morricone. Musikken er også mer variert og har mange flere temaer. Når det gjelder lyd, må vi heller ikke glemme at Mitchell utnytter absolutt stillhet på besettende vis i mange scener.

5. Ubønnhørlighet i tempo og form

Med unntak av oppgjøret i svømmehallen der Mitchell slipper seg mer løs, springer mye av filmens vedvarende intensitet ut fra en planmessighet i utformingen. Han velger en begrenset palett av virkemidler som han nødig fraviker, men anvender i metodiske varianter.

Et av de mest hypnotiske og intensiverende virkemidler i filmspråket er å la kamera nærme seg situasjoner og personer, og It Follows har en enormt høy forekomst av innstillinger der kameraet lister seg ubønnhørlig nærmere. Det er nesten komisk når man blir klar over i hvilken grad mange scener hviler på dette «trikset», som er latterlig enkelt, men effekten er udiskutabel og besettende. (Den får en ekstra dimensjon i en film der en overnaturlig drapsmaskin hele tiden truer med å nærme seg personene.)

Et av de mest visuelt betagende eksemplene er den tidlige scenen der Jay elsker med Jeff:

trin 11

Bevegelsen er tydelig markert og er her ment å ha en bevisst poetiserende effekt hos tilskueren. Det flotte med dette virkemidlet er imidlertid at ved et langsomt tempo går det som oftest helt «under radaren», med kun en underbevisst effekt. Uten å kunne sette fingeren på hvorfor, har tilskueren bare en følelse av å bli ubønnhørlig dratt framover, innhyllet i en atmosfære av ulmende, stadig intensiverende spenning eller jakt på forståelse. Et godt eksempel er denne scenen:

trin1
På jakt etter Jeffs virkelige identitet har ungdommene ankommet et hus i et fraflyttet strøk.
trin2
Kameraet lister seg innpå, og bevegelsen reflekterer glimrende Jays følelse av å være iakktatt eller engstelsen for at en Følger kan lure i nærheten. (Hun passer inn i rektangelet foran på huset, som om hun er plassert inne i en slags målskive.) Bevegelsen illuderer både vår egen og Jays underbevisste følelse, og vi blir som ett med henne. Så snur hun seg…
trin3NY
…og kameraet lister seg også inn på det hun ser (nesten umerkelig, men sammenlign med det hvite skiltet på hekken i bildets underkant), som om bevegelsen også reflekterer hennes økende konsentrasjon på hva som eventuelt skjer ved nabohuset…
trin4
…tilbake til Jay, der kameraet ufortrødent fortsetter sin langsomme marsj fremad, og intensiverer vår (og hennes) nysgjerrighet på mysteriet huset skjuler.

All bilkjøringen i filmen blir en del av dens ubønnhørlige foroverbevegelse:

trin21
Her kjører Jay bort fra skolen etter å ha blitt truet av Følgeren i den gamle kvinnens kropp…
trin22
…og det klippes rett til en kamerakjøring inn mot arbeidsplassen til Kelly, som Jay oppsøker for å be om råd.

It Follows minner i grunnen mer om Kubricks The Shining (1980) enn Carpenters filmer, med fellestrekk som formmessig jerngrep, hypnotisk effekt, sjangeroverskridende ambisjon, knugende stemning og viltvoksende paranoia. Mitchells rytmiske veksling mellom å filme rollefigurene forfra og bakfra er forøvrig et kjent Kubrick-grep, aller mest anvendt i nettopp The Shining.

Tankene går også til M. Night Shyamalans velmaktsdager. Den metodiske tilnærmingen til fortellerstil og visualitet, langsomt tempo anvendt for å øke spenning, kunstfilmgrep i sjangerfilm – alt dette minner om verker som Unbreakable (2000) og Signs (2002). Videre minner rødfargens betydning (som også er fremtredende i Halloween) og noen av Følgernes ille tilredte tilstand om spøkelsene i Shyamalans gjennombruddsfilm Den sjette sansen (1999). Scenen hos Mitchell der Jay oppdager en Følger på kjøkkenet synes å være en direkte referanse til situasjonen i Den sjette sansen der gutten møter et spøkelse på sitt eget kjøkken. Og med begge sine filmer plassert i (forstedene til) Detroit av en regissør som har vokst opp i området, kan kanskje Mitchell bli for Detroit hva Shyamalan var for Philadelphia?

Den sjette sansen montasje
Rød neglelakk benyttes også med stor effekt i begge filmene.

Mitchell og Shyamalan iscenesetter ofte skrekksituasjonene på en nøktern, nærmest hverdagslig måte. På sitt beste viser de en evne til å grave fram – fra menneskehetens kollektive underbevissthet – det vi frykter i sin mest fundamentale form, slik at scenene forblir dypt foruroligende uansett hvor mange ganger man ser filmene. It Follows og Den sjette sansen deler også en strategi om å veksle mellom selvbevisst virtuose scener, gjerne filmet i en tagning, og scener konstruert av filmspråkets mest fundamentale byggestener.

I åpningsscenen i It Follows er kameraet plassert midt i gaten og foretar en møysommelig piruett der det følger en livredd jente som flykter fra en usynlig fiende. (Tagningen varer i 106 sekunder.) Kontrasten mellom den nesten overdrevent kontrollerte kameraføringen og jentas tilsynelatende irrasjonelle skrekk bidrar til scenens forrykte stemning. Senere i filmen gjør kameraet en lignende bevegelse (på 91 sekunder) der det for hver omdreining fanger inn en Følger som stadig rykker nærmere. Sirkelstrategien anvendes også i mindre ekspansive utgaver og utgjør et av filmens mange motiver.

Denne typen scener er så minneverdige at man forlater kinosalen med en følelse av at It Follows er nærmest eksperimentell i sin form. Men en av mange årsaker til filmens besettende totaleffekt er at svært mange situasjoner faktisk hviler på filmmediets aller mest fundamentale virkemidler for å skape identifikasjon og innlevelse. Scener som der Jay sitter på lekeplassen og er redd for at en Følger skal dukke opp, eller der hun speider ut av soveromsvinduet og til slutt oppdager en Følger ute i gaten, arter seg som urverk, i en kontinuerlig, fluid veksling mellom nærbilder av Jay og bilder av det hun ser, på klassisk suspense-manér à la Hitchcock. For It Follows som helhet ender vi dermed opp med en gjennomsnittlig tagningslengde så lav som 6,7 sekunder, noe som er godt over normalt for kommersiell film, men langt fra et verk dominert av lange tagninger.

En lignende veksling mellom to moduser ser vi også i filmens tone. Mitchell holder seg for det meste til sin begrensede palett, men med jevne mellomrom bryter han mønsteret. Dermed kan vi plutselig få lyriske vendinger som scenen der kameraet nærmer seg Jay mens hun sminker seg, før det ender opp med et fetisjerende, dvelende nærbilde av henne i speilet, som var hun en melankolsk prinsesse. Uten å blunke tar Mitchell her en pause fra alt som heter handling i hele 69 sekunder. It Follows inneholder også briljante enkeltideer som å feste kameraet til rullestolen Jay er bundet fast til, når hun møter sin første Følger, og når Jeff kjører stolen av gårde rister kameraet sammen med stolen. Dermed blir vi ett både med hennes situasjon og det vanvittig merkelige ved den. Videre er Jays oppvåkning på sykehuset et mesterstykke av vedvarende underliggjøring.

6. Følgerne som metafor

sex

Forbannelsen overføres via seksualakten. Britt Sørensen er i sin anmeldelse også inne på det seksuelle som et overgangsrite og voksenlivet som noe skremmende som kommer mot rollefigurene i form av Følgerne (langt de fleste kroppene Følgeren ifører seg er voksne). Den som til enhver tid er rammet av forbannelsen vil alltid se Følgeren forfra, og det som metaforisk kommer mot dem er voksenlivets depresjon eller uhygge. Like ubønnhørlig som Følgeren vil voksenlivet inntreffe – og blant annet knuse uskylden – og avslutningsscenen samt Dostojevskij-sitatet like før antyder også Følgeren som metafor for vår like ubønnhørlige død. I noen tilfeller dreper Følgernes skikkelser også sine «barn». Filmen påkaller forøvrig temaet om vanskelige forhold mellom generasjonene allerede i prologen, der jenta som snart skal bli drept unnskylder sin dårlige oppførsel overfor faren i en siste telefonsamtale.

Det er også et annet overgangsrite i filmen: Jay og Paul mimrer om den gangen de fant pornoblader som barn og satt og bladde i dem helt åpenlyst, til stor oppstandelse når voksne oppdaget dette. Barna bare flirte og lo av det hele, for «We didn’t really know how bad it was.» Hendelsen førte til at begge fikk «sex education» av foreldrene neste dag, i en overgang fra barnets uskyld til en mer voksen (og skambelagt?) verden. (Er det tilfeldig at det er akkurat når seksualundervisningen nevnes at Følgeren bryter seg inn, gjennom å knuse kjøkkenvinduet?) Senere finner Paul, som var den som brakte pornoen på bane, en ny bunke slike blader inne i huset der ungdommene leter etter Jeff. Uskylden rundt bladene fra barnetilværelsen er nå definitivt forvandlet til noe skittent og simpelt, via både kjennskapet til forbannelsen og omgivelsene i det «degenererte», forfalne huset.

sex 2
Ungdommene spiller «Gammel jomfru» i en ironisk kommentar til den seksuelt overførbare forbannelsen.

All skrekkfilm handler om angst, men It Follows kan også tolkes som en metafor om angst for angsten. Selve redselen for slike anfall kan hos de angstrammede være like kvelende for livskvaliteten som angsten selv. Mitchell spiller konsekvent på at Følgeren kan være hvem som helst (eller ingen) av personene som dukker opp i de utstudert hverdagslige scenene, slik at Jay går i konstant redsel for at Følgeren/angsten kan ramme henne. (Dialogen i en av filmene Paul ser på TV kommenterer dette: «Almost sounds like a girl »; «A girl?»; «Perhaps – or a monster.» Dialogen er også innsiktsfull om Pauls egen situasjon, hundset av jentene: «Stop teasing him, he’s in love.»)

It Follows er også om selvoppholdelsesdrift. Man kan kvitte seg med forbannelsen ved å gi den til andre gjennom å ligge med dem. Jay kvier seg lenge for dette, men etter en spesielt skrekkinnjagende opplevelse er kvaler og samvittighet som blåst bort, og hun legger som i sjokktilstand ut på en svømmetur mot tre gutter i en båt. I en oppfinnsom, pirrende vending nekter Mitchell å vise i klartekst hva som hender. På lignende vis bare antyder filmen i en annen scene at en av rollefigurene vurderer å gi forbannelsen videre til noen prostituerte. Mitchells antydende strategi har imidlertid her en konkret funksjon: Filmens «fornektelse» reflekterer det at Jay helst ikke vil tenke på det hun nettopp har gjort – hun har i praksis drept en av guttene for å redde seg selv.

Jays kjæreste, som hele tiden har planlagt kun å bruke henne for å bli kvitt forbannelsen, fremstår ved første øyekast som en forferdelig person, men selvoppholdsdriften styrer også ham. Han viser imidlertid mer hensyn enn de to andre rollefigurenes egne overleveringer. Han forklarer faktisk Jay, den neste i rekken, hva forbannelsen går ut på og hvordan man best kan overleve. (Det er dog i hans egen interesse at nestemann klarer seg, siden Følgeren ellers vil vende tilbake til ham – og i filmens egen interesse, da det er en grei måte å forklare oss opplegget på uten at det føles som overtydelig eksposisjon.)

7. Forfallet som en Følger

Et av filmens mange tilbakevendende motiver er bilkjøringsscener, og i løpet av disse sniker etter hvert Detroits sosiale situasjon seg inn som et aspekt ved fortellingen. Byen har enorme økonomiske problemer og store områder er preget av fraflytting. (Byens tristesse spiller også en rolle i en annen nylig film, Only Lovers Left Alive av Jim Jarmusch.) Filmen dveler ved øde strøk i bykjernen preget av forhutlede hjemløse skikkelser (nesten alltid kledd i svart), og forfalne villastrøk i forstedene.

Detroit

I tillegg til å øke filmens generelle stemning av tomhet og menneskefiendtlighet, kan man se på disse strøkene som en slags metaforisk Følger som langsomt kryper inn på og spiser opp byen, eller som uttrykk for at hele strøk er utslettet av Følgere. Forfallet er også et innslag i Jays egen bakgård, i svømmebassenget hennes:

forfall 0
Her er vi introduksjonsscenen, der hun sin vane tro betrakter himmelen og trærne…
forfall 1
…hun ser også et ekorn…
forfall 2
…hun er fredfylt og alt står bra til med verden…
forfall 3
…så merker hun noe…
forfall 4
…det er en liten maur – et lite «forfall» som forstyrrer idyllen hennes…
forfall 5
…men i sin harmoni overfor verden, slår hun den ikke, slipper den bare ned i vannet igjen.

Senere er ungdommene inne i et forfallent hus – i et villaområde som er en fraflyttet, degenerert versjon av ungdommenes eget strøk – på jakt etter Jeffs egentlige identitet:

forfall 27
Vinduene er dekket av avispapir og tegneserier, men plakaten til høyre ser underlig ut…
forfall 28
…og det ser også ut som det er to (kanskje tre) store, Rorschach-aktige hoder av demoner/udyr gjemt inne i lappeteppet…
forfall 29
…som i introduksjonsscenen ser Jay ut mot verden. Etter alt hun har opplevd hittil i filmen, er det som om «demonene» er et slags symbolsk prisme hun har begynt å se verden igjennom, som noe tiltagende ondt…
forfall 30
…så ser hun et ekorn fare forbi, noe som knytter direkte an til den tidligere idyllen…
forfall 31
…men nå er det ikke en vennlig maur som dukker opp, men noe som kan være en Følger (det er imidlertid sannsynligvis en hjemløs person i nabolaget)…
forfall 32
…Jay gisper av frykt og trekker seg lynsnart unna, i talende kontrast til introduksjonsscenen.

I en scene mot slutten har forfallet nådd huset hennes for fullt:

forfall 42
Svømmebassenget er tilgriset og tømt for vann…
forfall 43
…tomheten råder…
forfall 44
…så tones det over i en asjett med mat, lik den som var avbildet helt i starten av artikkelen, her (svømmebassenget er sirkelformet som tallerkenen og glasset)…
forfall 45
…og igjen står maten urørt. (Denne gangen er det mugg på brødskiven – en diskret understreking av forfallet – og blodårene på hånden ser blå og usunne ut.)

Hånden tilhører Kelly, og vi skal tillate oss kort å følge en av filmens mange plutselige poetiske vendinger, der et glidende kamera til slutt fester seg ved Jay:

forfall 46 forfall 47 forfall 48 forfall 49

Fra nå av kommer artikkelen til å spoile vesentlige sider ved handlingen.

8. Følgerne

En viktig årsak til at It Follows oppleves som så foruroligende er at Følgerne opptrer med en solid forankring i det hverdagslige. Deres framtredelse er iscenesatt med en slags tilknappet virtuositet, der kameraet liksom tilfeldigvis fanger dem inn. I en tidlig scene, før Jay i det hele tatt vet om forbannelsen, spiser hun middag med Jeff:

Følger 1
I løpet av scenen kommer det en utydelig skikkelse inn i bakgrunnen av bildet…
Følger 2
…idet Jay lener seg ned, forskyves fokus…
Følger 3
…slik at vi ser skikkelsen tydelig…
Følger 3a
…den kommer nærmere…
Følger 4
…men i det hun lener seg tilbake igjen, forskyves fokus på ny, samtidig som hun nå skjuler skikkelsen.

Er skikkelsen i bakgrunnen en Følger? Det er ikke usannsynlig, og muligens lar den være å angripe Jeff på restauranten for ikke å vekke oppsikt. Samtidig har opptrinnet en pirrende tvetydighet, siden den visuelle komposisjonen av scenens endepunkt antyder at dette er noe som foregår inne i Jays hode, en slags indre angst. Dette får et kuriøst ekko i scenen der Jay oppdager en Følger på kjøkkenet:

Følger 11
Her er situasjonen, i motsetning til mange av de andre, sterkt underliggjort via ultra-slow-motion…
Følger 12
…når Jay når fram til telefonen, stopper hun idet hun skjuler den med hodet…
Følger 13
…akkurat da er det hun snur seg…
Følger 14
…og ser kanskje den grusomste av alle Følgerne komme mot seg.

I denne scenen synes telefonen å symbolisere en slags kommunikasjon med det overnaturlige.

De fleste av Følger-kroppene er ukjente for Jay, men den grusomme apparisjonen som dukker opp på Gregs landsted synes å være identisk med gutten vi flere ganger har sett spionere på henne:

Følger boy montasje
Sammen med en annen gutt, ser han på henne mens hun bader i starten av filmen; han spionerer på henne på badet (det var han som kastet den røde ballen mot ruten); og han dukker opp mens ungdommene gjør seg klar for å dra til svømmehallen.

Gutten er alltid kledd i rødt. Står han i ledtog med Følgeren, eller er han bare en vanlig, nysgjerrig nabogutt? Det er litt påfallende at han stadig dukker opp. På den annen side kan han være en menneskelig utgave av Følgeren, en tematisk parallell: en innpåsliten type. Dette gjelder også Paul, som stadig henger rundt Jay, uten å være særlig velkommen, men venter på sin sjanse. Det er derfor interessant at It Follows skaper en parallell mellom Paul og flere av Følger-skikkelsene:

Følger Paul
Følgeren banker ofte på dører og vil inn, men den klareste parallellen opptrer når den ikler seg kroppen til Gregs mor, og står og dunker på døren hans.

Den aller første gangen vi ser Paul i filmen banker han på døren til Jays hus. Dette skjer i scenen der Jay blir introdusert og kameraet fanger inn Paul i bakgrunnen, mens det er underveis på sin reise mot Jay i svømmebassenget i bakgården. Parallellen er ytterst subtil – ved det første møtet med filmen aner vi ikke engang hvem Paul er på dette tidspunktet – men den er unektelig til stede.

9. Den fraværende foreldregenerasjonen

Ungdommene i filmen er fullstendig overlatt til seg selv i å løse sine problemer. Akkurat som i The Myth of the American Sleepover er foreldregenerasjonen nesten helt fraværende. I begge filmene gjennomføres det så konsekvent at vi knapt ser ansiktene til noen voksne, iallfall ikke på nært hold. Det kommer nærmest som et sjokk når vi ser moren til Jeff i nærbilde når Jay ringer på – unntaket som bekrefter regelen. (Moren ligner forøvrig på en av de få voksne vi ser ansiktet til i American Sleepover).

voksne
Typisk for It Follows: Vi ser verken ansiktet på politimannen som avhører Jay, pleieren på sykehuset, eller den ansatte i skoleadministrasjonen som bistår ungdommene med å finne Jeffs identitet.

En undertone av lengsel etter barndom opptrer i forbindelse med foreldregenerasjonen i flere scener. Når de kjører til Gregs landsted, sier han at han elsker å være der fordi faren pleide å ta ham med på jakt der oppe. Når Jeff og Jay er på kino, leker de en lek om hvem av de andre som de ville ønske å bytte plass med her i livet. (Dette ville medføre et bytte av kropp – en liten allusjon til Følgerens konstant skiftende framtoninger?) Jeff overrasker henne med å ha valgt et barn istedenfor hennes kandidat, en mann som står sammen med en vakker kvinne:

water kino
Han foretrekker en person som ikke er forbundet med seksuell aktivitet. (Merk at alle de tre bildene av kandidatene knytter dem til filmens drikke- og vannmotiv.)

Strategien om fravær gjelder også for en så potensielt sentral person som Jays mor (faren er helt ute av bildet i familien.) Bortsett fra i de to scenene vi snart skal se på, opptrer moren kun i tre situasjoner i filmen (alle vinflaskene og glassene assosiert med henne antyder at hun er alkoholisert):

parents 11
I bakgrunnen mens ungdommene ser på TV; sovende ved Jays sykeseng (med ansiktet megetsigende kuttet av rammen); og i forbifarten via et speil. I den siste situasjonen har hun sovnet for kvelden med klærne på, og Kellys bemerkning om at moren står opp kvart over fem hver morgen antyder et hardt liv i et kriserammet Detroit – kanskje hun må reise til en jobb langt unna?

Følgende scene kommer rett etter Jays samleie med Paul, sent i filmen. Moren forsøker angivelig å trøste den sorgfulle Jay, men tatt i betraktning foreldregenerasjonens posisjon i filmen virker hennes plutselige nærvær nesten skummelt:

parents 21
Det gjør det ikke noe bedre at hånden synes å leve et eget liv, frakoblet ansiktet hennes…
parents 22
…hånden virker snarere som en slags klo, som om hun krafser og klår snarere enn stryker Jay…
parents 31
…tankene går til de to berøringene fra Følgeren i filmen, som ga Paul og Jay store blemmer…
parents 32
…igjen vises hun som ansiktsløs, med vinglasset som sin faste «Følger». Fotografiet i bakgrunnen vekker assosiasjoner til en tidligere scene der kameraet også tilsynelatende grunnløst dvelte ved et foto…
parents 33
…Mitchell lar ikke dette nærere bildet stå lengre enn omlag ett sekund.
parents 41
Den siste Følgeren, fra klimakset i svømmehallen, bar kroppen til Jays far.

Dette er helt klart et uhyre subtilt poeng som kun skal åpenbare seg for oss når vi vender tilbake til filmen. (Det gikk undertegnende hus forbi de to første kinovisningene – en tittekopi måtte til.) Fotoet vises nært kun et øyeblikk og Følgeren vises på nært hold bare i ett eneste bilde i klimakset. Vi ser for øvrig at grønnfargen på veggen i hallen matcher fargen på jakken til faren (og det grønne lakenet på Jays seng like før spiller også med i denne fargekjeden). Farens framtredelse er også årsaken til at Jay nekter å si til Kelly hva hun ser når Følgeren dukker opp.

Skikkelsen Følgeren ifører seg her gjør at foreldregenerasjonen ikke bare er fraværende, men symbolsk sett blir den delaktig i ødeleggelsen. Dette gir også ekstra dybde til det incestuøse innslaget i It Follows, nemlig den sjokkerende scenen der en Følger tar knekken på Greg, ved å iføre seg hans mors skikkelse og knulle ham til døde.

Faren er imidlertid også til stede i et annet fotografi. Tidlig i filmen ser vi bildet festet til speilet mens Jay sminker seg før sin date med Jeff. Plasseringen antyder at Jay er nært knyttet til faren (og det er antagelig hun som er den lille jenta). Vi ser det samme bildet senere i filmen når Paul er inne på rommet til Jay og får ideen om å lure Følgeren til svømmehallen. Bildet av faren står like under et bilde av Jay i den samme hallen, og fungererer dermed som et frampek i to stadier: først som et generelt varsel og deretter som et varsel om den meget spesifikke koblingen mellom faren og Følgeren i klimakset. Bildet knytter også svømmehallen til det provisoriske bassenget i bakgården som Jay nettopp har badet i.

parents 42
Bildet av faren i de to scenene det opptrer.

Så til den første fotografi-scenen med moren:

parents 51
Igjen uten å vise ansiktet (med flasken på plass) snakker hun med Gregs mor om Jays forferdelige opplevelse kvelden før…
parents 52
…nøyaktig det samme mønsteret opptrer som i den senere scenen: Ansiktet er ute av fokus, mens fotografiene er viktigere…
parents 53
…igjen går vi til et nærbilde, og denne gangen dveler kameraet lenger. Mannspersonen ligner på den nest siste Følgeren, som dukker opp på taket i en av filmens mest briljante og fryktinngytende framtredelser. (Som en ytterligere knytning har han samme farge på skjorten som jakken til Jays far.)

Dette er sannsynligvis Jays bestefar. Det incestuøse elementet opptrer dermed i opptrappende rekkefølge i It Follows, og som en kulminasjon av Følgerne. Som forbannelsen overføres fra person til person i en kjede, går foreldrenes problemer i arv fra en generasjon til en annen.

10. Det tvangsmessige og håpløse

Sett på en måte jeg mener filmen oppfordrer til, er It Follows et usedvanlig trist og deprimerende verk. Filmen dveler ved mennesketomme flater, forfall og ubegripelig angst, og er preget av monotonien som ligger i de mange tilbakevendende motivene og virkemidlene. Her representerer for eksempel bilkjøringen, i samspill med den ofte melankolske musikken, et slags gjentagelsens vemod. Stemningen blir ikke lettere etter at Følgeren tilsynelatende er nedkjempet, snarere tvert imot. Scenen der moren «trøster» Jay er allerede nevnt. Den følges av filmens kanskje mest trøstesløse situasjon, der Paul funderer på å gi forbannelsen videre og betrakter to meget slitne prostituerte under en blygrå himmel omgitt av en postindustriell ødemark, mens filmmusikkens hovedtema sakner farten til en klagende brumming.

Mens døden i form av Følgeren stadig kryper inn på oss, fremhever filmen at vår menneskelige tilstand er uforanderlig. Når Paul endelig har ligget med Jay helt mot slutten, rister de begge trist på hodet av spørsmålet «Do you feel any different». På filmens overflateplan spør de om de føler seg annerledes nå som forbannelsen er overført til ham. Men på et metaforisk plan synes verken overgangsritet til voksenverdenen gjennom samleiet, eller Pauls oppfylte drøm om å ta Jay i besittelse, å ha ført til noen som helst forandring i hvordan de opplever verden. Samleiet utføres forøvrig med et visuelt akkompagnement av kameraet som stirrer sløvt ut i en bakgård, klar for at en eventuell Følger skal dukke opp, mens regnet hamrer ned som i en påminnelse om klimakset i svømmebassenget.

Samleiescenen starter forøvrig med et bilde av en blokkert dør, der det «rennende» lyset på døren fra regnet utenfor, er en direkte referanse til lysspillet i svømmehallens tak:

water

Etter at Jay har ligget med Jeff tidlig i filmen, holder hun en liten tale mens vi ser de røde fingerneglene poetisk mot en liten blomst. Talen er trist nok i seg selv, men at den blir umiddelbart fulgt av et ytterst forrædersk, brutalt overgrep – Jeff bedøver henne med en klut med kloroform – er megetsigende for filmens tone:

It’s funny. We used to daydream about being old enough to go on dates and to drive around with friends in their cars. I had this image of myself holding hands with a really cute guy, listening to the radio, driving on some pretty road – up North maybe, where the trees start to change colours. It’s never about going anywhere really. It’s about having some sort of freedom, I guess, and now we’re old enough, where the hell do we go?

Det er fristende å se utsagnet i samband med all bilkjøringen i filmen – de drar på et tidspunkt faktisk nordover til Gregs landsted – der all forflyttingen likevel ikke fører noe steds hen. Et av Yaras Dostojevskij-sitater er også interessant i dets fatalisme, og er illustrerende for piken i prologen, som har gitt helt opp og venter bare på at Følgeren skal komme og drepe henne:

I think that if one is faced by inevitable destruction – if a house is falling upon you, for instance – one must feel a great longing to sit down, close one’s eyes, and wait, come what may.

Dostojevskij-passasjen Yara leser opp helt mot slutten av filmen, som en slags konklusjon, punkterer ethvert håp:

When there is torture, there is pain and wounds, physical agony, and all this distracts the mind from mental suffering, so that one is tormented by the wounds until the moment of death. And the most terrible agony may not be in the wounds themselves but in knowing for certain that within an hour, and then within ten minutes, then within half a minute, now, in this very instant – your soul will leave your body, and you’ll no longer be a person, and that this is certain. The worst thing is that it is certain.

Mitchells påpasselighet i form gir It Follows et tvangsmessig skjær. Bortsett fra den tidlige scenen der Jay og Kelly spaserer langs veien, er så å si alle transportscener til fots skutt på den samme måten, der Mitchell veksler mellom å filme rollefigurene forfra og bakfra. Dette illustreres i den følgende lysbildeserien:

fb101
fb102
fb103
fb104
fb105
fb106
fb107
fb108

Den rette strekningen er et annet motiv i filmen, noe som antyder mangel på valgmuligheter. Dette er fra filmens åpningsscene, som utgjør en del av filmens lille prolog:

prologue 1
Kameraet peker rett nedover en forstadsgate…
prologue 2.
…etter at det har gjort en 180 graders vending, peker det i motsatt retning. Den vettskremte jenta er nesten tvangsmessig plassert langs en midtstrek i gaten, som hun ikke fraviker, mens kameraet følger etter henne (et annet virkemiddel som er obsessivt anvendt i filmen)…

Snart blir Jay introdusert i filmen, også dette i en lang tagning (43 sekunder):

line 1
Først beveger kameraet seg sidelengs i rennesteinen, i et varsel om forfallet som skal prege filmen. Vi ser blant annet en sammentrykket boks, noe som knytter an til all drikkingen i filmen, og at slike bokser, nettopp i en sammenpresset tilstand, vil bli brukt som alarmredskap ved to tilfeller…
line 2
…kameraet løfter seg og fanger inn enda en rett strekning, der tallene gjerne kan spille på rekken av ofre for Følgeren. Kameraet følger strekningen, der numrene i stigende rekkefølge peker mot Jay…
line 3
…kameraet løfter seg igjen, og vi ser henne for første gang, klar til å bade i bassenget…
line 4
…mens kameraet igjen nærmer seg obsessivt. På lydsporet hører vi den samme infernalske buldringen som under fortekstene, som brått ble avløst av koselig fuglekvitter idet prologen startet. Også her klippes den brått ved det neste bildet, av Jay i svømmebassenget. Buldringen og dens plutselige opphør knytter Jay til jenta i prologen.

Den følgende lysbildeserien viser den rette strekningens motiv i sin fulle bredde, ofte generert av bilkjøringen:

line 11
line 12
line 13
line 14
line 15
line 16
line 17
line 17a
line 18
line 19
line 20
line 20c
line 20a
line 20b
line 21
line 22

Dostojevskij-sitatet ovenfor etterfølges av en scene som føles som en epilog eller coda. Som for å understreke mangelen på en positiv konklusjon, speiler den prologen ved den nesten demonstrative lyden av fuglekvitring mot et bakteppe av stillhet, og ved at den rette strekningen igjen er toneangivende:

epilog 1
Kameraet beveger seg igjen forover…
epilog 2
…Jay og Paul har blitt en slags kjærester, men det ser ikke fantastisk hjertelig ut. De lignende klesdraktene, som er nye for filmen, antyder dog et fellesskap…
epilog 3
…det er umulig å unnslippe forfra/bakfra-vekslingen, mens personen på plenen er litt urovekkende, siden han er kledd i rødt (som faren i prologen)…
epilog 4
…dette ser vakkert ut, men det er som om kameraet ved å konsentrere seg om dette har henfalt til et øyeblikks svakhet – lik en tennisspiller som slipper ballen med øynene – for skjult bak hendene har noe dukket opp…
epilog 5a
…det er som om nettopp fokuseringen på symbolet på kjærlighet har ført til at en Følger har dukket opp – tilsynelatende fra intet, siden han ikke var å se i forrige bilde fra samme posisjon…
epilog 5b
…og nå spiller mannen i rødt på ny med i situasjonen. Skikkelsen i bakgrunnen er kledd i hvitt, som mange av Følgerne, og har en dæsj av rødt på innsiden av jakken (situasjonen er imidlertid tvetydig siden han går en tanke raskere enn Følgerne pleier)…
epilog 6a
…Jay og Paul er på vei inn i evigheten…
epilog 6b
…mens kameraet nok en gang tar litt innpå, før bildet går i svart.

*

Rollefigurene forsøker å unnslippe Følgeren ved å gi forbannelsen videre eller forflytte seg geografisk, for å «kjøpe seg tid,» som en av dem formulerer det. Men Følgeren kommer alltid tilbake. Vi lever kun i én retning, forover i tiden. Det er bare denne veien å gå, men som It Follows antyder, fører den ingen steder. Vi kan bare kjøpe litt tid, før døden innhenter oss.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 30 kommentarer

  1. Even G. Benestad sier:

    Det er veldig givende å lese disse analysene og denne er god, men noen ting synes jeg er litt rart. Personlig var jeg ikke hals over hodet begeistret for filmen. Noe av grunnen til dette er nok at jeg har glemt flere horrorfilmer enn det vanlige folk har sett av grøss og gru. Jaget etter å bli skremt ut av mitt eget skinn i trygge omgivelser har vært og er fremdeles stor hos meg.

    It Follows leverer ikke mye nytt til sjangeren, men den gjør en god jobb i å hylle grøsserne fra slutten av 70tallet og store deler av 80tallet. Halloween er nok den tydeligste inspirasjonen.

    John Carpenter hadde en ide om la vanlige mennesker bli utsatt for noe grusomt. Derfor snakker jentene i filmen om trivielle ting når de går sammen på gaten osv.

    Dette grepet bruker David Robert Mitchell også i It Follows, men der John Carpenter var en innovatør har David Robert Mitchell noen tiår med inspirasjon, en tirade av filmer og selvsagt fremstår hans film da som langt mer moden nå. Det er ikke til å komme bort fra et Halloween i dag er ganske gammeldags.

    Om It Follows egentlig er dypere enn andre filmer i sjangeren vet jeg ikke helt. Mitchell lar mange elementer være åpne. Blant annet setter han aldri fingeren på hva dette «onde» egentlig er. Noe som igjen tvinger de som ser til å lete etter svar og mening. Dessverre benyttes grepet alt for lite i sjangeren. Horror er en sjanger der alle bitene ofte må på plass. Kommersielle hensyn spiller nok en stor rolle her… Uansett skader det helheten for de som liker å leke i hodene sine. For å trekke frem et eksempel på dette er filmen Sinister talende. Lenge klarer den å leke med angst, det vi ikke vet og frykten for hva som måtte komme.

    Når det faktisk kommer tryner historien flatt på magen. Dette ser jeg alt for ofte i horror.

    En annen film som nok har fanget blikket til Mitchell er den japanske grøssersuksessen Ringu fra 1998. Dette er også en film om en demon som kommer etter deg. Løsningen på problemet er her som i It Follows. Nemlig å sende forbannelsen videre.

    Forskjellen er at den ikke kommer tilbake om nestemann ikke klarer å holde den tilbake eller sende den videre. Ringu er fremdeles for meg en av de beste grøssere som noensinne er laget. Den faller aldri for dumheter eller lette løsninger, men holder spenningen oppe helt til slutten. Filmen slipper heller ikke taket ved ut strengt talt ikke helt vet hva utfallet er.
    It Follows blir mot slutten lite rettferdig mot seg selv. Scenen i bassenget fikk meg til å flire flere ganger. Noe som selvsagt var trist siden den første timen var direkte fryktinngytende.

    For øvrig er det svært interessant å se den amerikanske re-maken av Ringu som på alle måter er forferdelig dårlig film. Der Ringu leker med drømmelogikk og ting som er vanskelig helt å forstå forklarer The Ring hver eneste detalj og fratar de som ser all rett til å gjette og lage egne teorier. Samtidig blir den langt mindre skummel.

    David Robert Mitchell legger ikke skjul på sine referanser heller. Bare legg merke til hvordan jenten som kommer løpende ut av huset i første scene er kledd. Undertøy og høye hæler? Hva har hun drevet med? Før kamera panorerer mot huset ser vi en gate som er ligner mistenkelig mye på gatene vi ser i Halloween. Musikken knuser ut av høyttalerne for å understreke at det vi ser ikke er noe greit. En annen regissør som er kjent for å gjøre dette er Dario Argento og selvsagt John Carpenter.
    Til slutt vil jeg nevne trappen i The Fog. Filmen er ikke tilfeldig og John Carpenter filmet store deler av filmen to ganger da han ikke var fornøyd. Trappen fungerer svært godt som den eneste veien ned. Det at den aldri blir fluktruten. Det at den ikke har et løst trinn gjør den ekstremt bra. Vi tenker at hun kommer til å prøve å løpe opp der siden bildet står så lenge. Det er viktig, men allikevel ikke. Det finnes nemlig ingen annen flukt ut av tåken enn å holde seg borte fra nettopp den. Selv ikke en lang farlig trapp kan fungere som en redning. Kort sagt følger ikke Carpenter opp et forventet grep. Noe han gjør i flere av sine filmer. Blant annet bruker han scope formatet briljant i sine beste filmer. Ofte er det ekstremt mye luft i den ene enden av bildet. Du forventer at noen skal komme hoppende ut i den ene eller andre enden, men når det smeller kommer det fra midten eller et annet sted du ikke nødvendigvis allerede har flyttet blikket til. Grep som i dag er godt brukt og en del av de mindre begavede grøsserregissørers verktøykasse.

    David Robert Mitchell er begavet, men ikke helt en mester. Ikke enda…

  2. Dag Sødtholt sier:

    Som jeg skrev stusset også jeg (veldig) over klimakset i bassenget, men mitt eventuelle flir har blitt helt borte når jeg har sett filmen om igjen: Jeg mener det er virtuost iscenesatt og et svært verdig punktum for filmen. (Kommer tilbake i dette i del 2.) Det er likevel mulig at han iallfall burde bygd opp til det på en annen måte, siden det er en gjenganger hos enkelte at førstegangsopplevelsen av filmen har skurret på dette punktet. Kanskje det er for uklart hva som er planen til ungdommene?

    Jeg kan bare si at It Follows grep meg dypt på et menneskelig plan, helt uavhengig av at det var en horrorfilm, og det er kanskje det viktigste for meg i min begeistring for filmen. Både via hovedpersonen, den melankolske stemningen og soundtracket, og ikke minst den kvelende eksistensielle angsten som filmen oppmuntrer til å fortolkes som. Det er dette laget av dypt seriøs tematisk ambisjon lagt oppå horrorfilmkonvensjonene som hever den opp for meg.

    Jeg tenkte naturligvis på Ringu, men endte ikke opp med å nevne den, kanskje fordi den overhodet ikke gjorde noe inntrykk meg når jeg så den, den ene gangen for nesten 15 år siden. Husker ikke hvorfor, antagelig fordi jeg mente den ble utvendig horror og for lite engasjerende på det menneskelige plan. Jeg skal se den om igjen snart, skal også se Carpenters The Thing. Var et par filmer jeg måtte vente med, fordi jeg ville få artikkelen ut omtrent samtidig med premieren. :-)

    Interessant det du sier om broen i The Fog. Jeg kjøper det imidlertid ikke helt uten videre, fordi dette er vesensforskjellig fra de mer lokale grepene, med uventede hendelser i billedrammen, du nevner. Har du forresten noen konkrete eksempler på dette siste fra filmene hans? (Slik at jeg kan lære noe.) Scenen i Halloween der et tiltagende lys avslører morderen sittende oppe i et skap (?) er visst berømt, men der var det iallfall masse rom ledig akkurat der han dukket opp. :-)

    Ja, handlingen i It Follows kunne like godt ha utspilt seg i Halloweens forsteder. Nå ser vel slike steder i USA fryktelig like ut uansett, men det er helt klart en link. Jeg glemte i farten at jeg hadde bilder fra en scene i Halloween der kamera tracker foran ungdommene som kommer mot kamera, og der hovedpersonen plutselig ser morderen stående ved en hekk. (Du husker sikkert scenen). Trackingen og de rette gatene/fotgjengerstiene er en meget klar referanse. Får se om jeg kanskje legger det inn. [Redigert: Har lagt det inn nå.]

    (Veldig enig i det du sier om Sinister. Fascinerende veldig lenge. The House of the Devil var en film som holdt hele veien inn i min bok.)

  3. Lars Klevberg sier:

    Da har jeg endelig fått sett ItFollows. Har vært i sitrende ventemodus i nesten 1 år da de første meldingene om filmen kom fra Lars Oles twitterfeed.

    Skal sies at jeg var den eneste (1) som så den på Colosseum sal 1 igår. En opplevelse. Særlig da kinovakta kom inn i sluttminuttene av filmen og begynte å gå opp trappene.

    Uansett jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til filmen, men 1 års ventetid vil uansett skape en forventning det er vanskelig å innfri. Men det betyr ikke at filmen ikke lider av konkrete feil og mangler som jeg stusser veldig på. Det jeg sitter mest igjen med er hvordan filmen aktualiserer og utbroderer dets tema hvor sex og seksuelt overførbare sykdommer er med på forme filmens narrative struktur på en slik gjennomført måte. Hvis det er noe filmen vil bli husket for så er det denne tematikken / symbolikken som er så tilstedværende i filmen man kanskje ikke ser det, fordi det er så lett synlig.

    Jeg tolker svømmebassenget i starten av filmen som en slags livmor, hvor protagonisten ligger svøpt i trygghet og venter på å tre ut i de voksnes rekker. Etterhvert som filmen vandrer av sted og hun utsettes for utrivelighetene av å bli voksen (sex, ansvar, sykdommer) så ser at bassenget er sprukket og vannet har gått. Jeg tolker vannslangen som ligger i det tomme bassenget som navlestrengen.

    Jeg er usikker på når i filmen denne scenen er (hvilken scene var før denne), så her må noen hjelpe med å friske opp hukommelsen min).

    De originale kamerabevegelsene fungerer som du sier, Dag, som et urverk. Jeg fikk følelsen av å være en viser på et ur som tikket nådeløst i sirkel. For hver runde (minutt) som gikk kom døden (følgeren) nærmere og nærmere. Særlig i scenen hvor de er på skolen og finner navnet på han som Jay hadde sex med. Litt usikker men kameraet går muligens kun venstre-høyre i disse sekvensene.

    Følgeren: Litt vag förklaring på selve reglene for følgeren, men jeg fikk inntrykk at de som følgeren valgte å bekle seg som var tidligere offer for den samme demonen. Men det stemmer ikke med strand-scenen hvor den bekler seg som hun i vannet, og den lille creepy gutten. Men jeg fikk inntrykket av at Jays far også hadde lidd samme skjebne og enten vært utro og blitt drept av en følger selv (jeg fulgte ikke godt nok med på farens historie utenom at han dukket opp på slutten). Mulig han er inspirert av T-1000 i T2 som sakte men sikkert beveger seg mot målet. (også han ender i et basseng på slutten hvor vi ser alle de han har drept komme tilsyne gjennom hans person).

    Fint at du skisserer den fraværende foreldregenerasjonen. Dette kom til uttrykk på mange kreative og direkte måter uten at det føltes anstrengt.

    Svakheter: Filmen lider av å ha et for dårlig klimaks. Jeg forstår ikke hva Reg. Mitchell prøver å gjøre i bassengscenen? Ingen av filmens visuelle trademarks benyttes, og det han velger kan ikke ha vært gjennomtenkt nok. Kameraet er nå helt objektivt og vi ser ikke det Jay ser. Det samme viser han oss på strandscenen. Men det faller totalt på bakken og skaper ingen frykt eller nerve. Klimaksets twist ved at Jay ser sin far er ikke godt nok behandlet og vi holdes på avstand i en kaotisk kamerahåndtering. Siden vi ikke har stiftet så mye bekjentskap med faren i form av følelser eller annet så går det meg hus forbi og den siste følgeren er faktisk en kjekk kar som vandrer rundt i bassenget. Hvorfor Mitchell velger den visuelt kjipeste følgeren og den kjipeste reaksjonen til Jay er underlig. Den første følgeren i form av den bakbundede hora på kjøkkenet med den ekstremt tilstedeværende slowmotionreaksjonen til Jay er jo milevis foran bassengscenen. Og siden det tydeligvis ikke utgjør noen fare med elektriske maskiner i vann så faller hele scenen sammen.

    Følgeren ble skutt i hodet, og forsvinner? Her må noen bidra til å kommentere, for herfra og ut bare velger filmen og hoppe elegant over et viktig filmatisk punkt ift antagonistens regelverk? For den ble skutt i hode før og det funka ikke! Fordi den var i vann?

    Den siste slutten hvor de velger å leve med sykdommen og da godta skammen fungerer godt for min del. Jeg tolker det som en slags begravelse. Hvor de har på seg mørke og “fine” klær.

    Rent visuelt og særlig bruken av farger og komposisjoner vil jeg si ItFollows er bemerkelsesverdig gjennomført og Mitchell er en jeg kommer til å følge med et lærende blikk! Man blir et øyeblikk paranoid og bruker lerretet til det fulle ved å scanne etter potensielle følgere.

    Men det er synd filmen faller på en sekvens som føles hastig og kaotisk – og jeg ender med å verken føle frykt eller skam. Bare lett irritasjon. Hva du finner ut av denne scenen i ditt neste kapittel, Dag , gleder jeg meg til, men det er ikke til å komme utenom at de flestes umiddelbare reaksjon til den scenen har vært med på å senke filmens kvalitet flere hakk. Dessverre. Etter de ekstremt kjipe skrekkfilmene som Mama, Conjuring, Insidious (dritt!!) så har vi savnet en slik film som ItFollows at når den kommer så velger vi ubevisst eller bevisst å se blindt på de store feilene også ItFollows har.

    L

  4. Tore Andre Øyås sier:

    Enig i at det kan sies utrolig mye bra om filmen både rent håndverksmseesig, tematisk, med dens underliggende og mer overliggende meninger, med mer., men spesielt skummel blir den sjelden.

    Det er som regissør Mitchell ironisk nok verken har den siste biten kunnskap OG evne til å gjøre noe virkelig creepy, men at han tidvis har stålkontroll på så veldig mye mer. Summert opp blir det derfor enkeltscener som rett og slett bare funker for dem som har gjort dem, som f.eks bassengscenen som som nevnt faller pladask (hehe) i bassenget selv.

    Det er videre også direkte provoserende at man da ikke har gjort bruk av mang en gyllen sjanse for direkte å skremme! Som om man bevisst ikke skal bruke klassiske skremmekonvensjoner, trå bort i fra dem, for enhver pris? Hvorfor dukker ikke Følgere plutselig opp rett bak en person f.eks., eller hvorfor kunne ikke Følgerne virkelig SETT jævlige ut, alle sammen? Hva er skremmende med en pen jente eller en kjekk kar som kommer gående mot folkene?! Som sagt; her drar man bevisst (?) bort skremme-elementene og faktorene.
    Filmens beste scener rent spenningsmessig er for meg f-eks når hovedpersonen ligger på magen i bilen (etter sexen), hvor kamera, utsnitt og vinkler gjør at man føler noe ondt kan komme fra alle kanter. Litt for ofte skjer det derimot ikke noe likevel, og da spiller man jo på forventninger, joda, men hvor lenge klarer filmen overleve som spenning med å rope ulv-ulv liksom…?

    Veldig enig i at Sinister var forferdelig vellykket i stemning og ugne følelser, helt frem til det nevnte punkt hvor ondskapen vises og avsløres, noe som er alt for sørgelig typisk ja…

  5. Dag Sødtholt sier:

    SPOILERS Først til Lars: her var det mange interessante tanker, og tanken om at sluttscenen er som en begravelse, med de sorte jakkene utenpå for dem begge, klinger meget elegant i mine ører!

    Når det gjelder scenen med det tomme bassenget, kommer den rett etter situasjonen hvor hun svømmer ut til båten med ungdommene. Etter begge scenene hvor hun “prostituerer seg”, først ved å ligge med Greg, og så med minst en av de i båten, ser vi bassenget, så her er det nok et mønster. Etter scenen med Greg svømmer hun i bassenget, men er så paranoid over at en Følger kan komme at hun trekker seg inn i huset, for å isolere seg. Etter scenen med de i båten, er bassenget helt forlatt og tomt. Så det er et slags indre forfall hos henne, later det til, parallellt med forfallet i den ytre verden, som jeg skrev om i artikkelen.

    Følgerne: Virker ikke som det er noe spesielt mønster her, noen ganger er det kroppen til døde (må vi anta), noen ganger kroppen som er mest hensiktsmessig for å komme nær inn på offeret (Hugh/Jeff nevner dette), som i tilfellet med Gregs mor (herlig scene, ikke sant!!). Det er totalt 15 Følgere (to av dem riktignok litt usikre) i filmen, hadde tenkt å gå litt inn på hver av dem, men rakk det ikke før deadline, håper å komme tilbake til det.

    Svømmebassenget: It Follows er jo en film av en type man ønsker å se flere ganger, så det skal bli spennende å høre om andre får samme opplevelse som meg, nemlig at denne sekvensen oppleves som sterkere og “riktigere” etter hvert. (Jeg gleder meg stort over den hver gang nå, etter å ha ristet av meg skurringen.) I utgangspunktet synes sekvensen ikke være ment å ha den samme stemningen av langsom, kvelende skrekk som resten av filmen, men være mye mer dramatisk og forløsende. Noe som skurrer/oppleves som ulogisk er at vi ikke ser Følgeren, men det er fordi vi for en gangs skyld skal oppleve scenen, i starten, fra de andre ungdommenes synsvinkel. Det er slike øyeblikk før, når Følgeren på stranden drar i håret til Jay, men da har vi jo sett Følgeren snike seg inn på henne først.

    Elektrisk analyse: Ungdommene har jo planlagt å lure Følgeren ut i vannet og så senke apparatene ned i det og sende strøm gjennom bassenget. Men Følgeren derimot kaster apparatene for å drepe/skade Jay (eller kanskje rett og slett for å drive henne ut av vannet) og kontaktene blir dermed rykket ut av støpslene. Det høres iallfall plausibelt ut, men jeg er ikke helt sikker. Vi ser også en stikkflamme fra kontakten i veggen når Følgeren kaster det første apparatet (og når han kaster det andre apparatet) – kan en slik flamme kanskje oppstå når støpselet rykkes ut? Men her er det annet moment: Det virker som om lyset går i salen når den første flammen kommer – kan det være snakk om en kortslutning i hele systemet slik at ingen av apparatene deretter vil være strømførende? (Selve lyset kommer imidlertid på igjen raskt.) Jeg husker at jeg lurte fælt på hvordan alt dette kunne ha seg – i grove trekk! – første gangen jeg så filmen, så det virker unektelig litt klønete. Og når Følgeren kaster den lille hårtørreren får scenen i tillegg et komisk skjær (her kan det jo også tenkes at Følgeren leker med Jay).

    Faren: For meg så virker det faktum at den siste Følgeren har kroppen til Jays far simpelthen som et fiffig ekstrapoeng, som skal åpenbare seg når man vender tilbake til filmen. Ellers hadde det nok vært poengtert mye tydeligere? (Og at den nest siste Følgeren antagelig har kroppen til bestefaren er jo nesten helt umulig å se, og føyer seg inn i dette mønsterets svært diskrete natur.)

    Følgerens skjebne: Det virker som om den ikke tåler å bli skutt mens den er i vannet ja. For meg så virker det helt åpent om dens endelikt kun er midlertid. Jay og Paul virker iallfall stadig engstelige for at den skal dukke opp igjen, det antydes at Paul gir forbannelsen videre til prostituerte, og scenene etter svømmehallen fører videre undergangsstemningen.

    Til Tore Andre: Etter hva jeg hørt mener de fleste at denne filmen er skikkelig skremmende, men dette er jo individuelt. (“Fryktinngytende” sier skrekkeksperten Benestad i en kommentar over her.) For min del synes jeg de mer “snilt utseende” Følgerne er skremmende de også, fordi skrekken blir forankret i noe hverdagslig. Den søte unge jenta som kommer ut av skjulet og går søvngjengeraktig etter Jay synes jeg er noe av det mest foruroligende i hele filmen. Dessuten skal vel ikke skrekken i denne filmen for det meste være “gross out”, men av den mer ulmende typen?

  6. Lars Klevberg sier:

    Dag, du har nok rett med stikkontaktene. De ryker jo selvfølgelig rett av når de blir kastet ift den avstanden. Men det forklarer ikke den logiske bristen med at følgeren plutselig forsvinner i en filmatisk dissolve i bassenget. Det må være noe her som vi har oversett. Ja det er et følelsesmessig sting at faren er følgeren, men det får ikke den effekten som var ønskelig tror jeg. Og det er her Mitchell feiler, for hvis det er et sted han burde være subjektiv, så er det i denne scenen hvor “alt står på spill” for protagonisten. Da holder det ikke å plassere meg på avstand hvor jeg opplever det på lik linje med de rundt.

    Scenen hvor Greg blir “knullet til døde”. Den var ekstremt bra. (Forferdelig setning, men står for den på et vis) Men jeg har tenkt hvordan filmen hadde blitt hvis Mitchell hadde byttet kjønn på de. At Greg var jente og følgeren var hennes far. Og scenen hadde vært det samme. Tenk på den kjønnspolitiske debatten som hadde dukket opp da. Filmen hadde gått rett inn i B-rullen og Mitchell hadde blitt stemplet som både gal og sjåvinistisk. Men siden det er moren som rir sin sønn til døde så aksepterer vi det. (på en måte). “What the fuck, dad!”

    Enig i at følgeren er best som nesten normal. Ikke helt normal, for det var noe creepy med de mørke øynene til kjempen, gutten og hun bakbundne.

    Må se filmen igjen. Prøve å være åpen for bassengscenen, men jeg er i overkant skeptisk til at den vil innfri. Mest vil jeg se den igjen for å studere detaljene i alle de store panorerende totalene. For der var det mye snacks man kan studere.

    Lars

  7. Dag Sødtholt sier:

    Lars, lykke til med gjensyn av filmen! Er enig med deg i at hvis man hadde snudd kjønnene på hodet i “voldtektsscenen” kunne man ha ventet reaksjoner ja. Mener det er, etter hvert, også en god del bilder fra Jays POV i svømmehallscenen, så vi er med henne også der.

    Dette er forøvrig det som Hugh/Jeff sier om Følgerne: “It could look like someone you know, or it could be a stranger in the crowd, whatever helps it to get close to you. It could look like anyone, but there’s only one of it. Sometimes…sometimes I think it looks like people you love, just to hurt you.” Det blir altså aldri sagt at noen av kroppene nødvendigvis må tilhøre Følgerens tidlige ofre. Hun som dukker opp fra skjulet ligner på offeret fra prologen, men ser ut til å være for liten av vekst til å være identisk.

  8. Lars Klevberg sier:

    Jeg tror det er hun fra prologen (hun som kommer fra skjulet). Det var det som fikk meg til å tro at de som ble drept var mennesker følgeren kunne velge å etterligne.

    At hun er lav er vel fordi hun kanskje ikke har på seg de høye hælene som hun hadde i prologen. (?)

    L

    • Lars Klevberg sier:

      Også har jeg tenkt mer på slutten. Jeg tolker det som om Jay og han gutten forsoner seg med skammen. At de har kjønnsykdommen. I avsluttende bilde så ser vi de gå fra følgeren istedet for å løpe. Med andre ord de er ikke friske men de har akseptert følgene av sitt valg. Noe som alltid er befriende, da hvis man sammenligner det med Hiv/AIDS. Derfor er følgeren kontstant på samme avstand (litt avvik).

      Lars

  9. Tore Andre Øyås sier:

    Veldig enig i at dette er en film som bare må sees gjerne flere ganger. Men i dette ligger jo også mye av det klassisk mindre velfungerende, i verste fall direkte svake, ved slike filmer. Enten man snur, vrir og vender på filmen i alle retninger kan det fort bli mindre imponerende om ikke filmen og regissøren klarer tydeliggjøre så sentrale scener som f.eks bassengscenen ved første gjennomsyn, eller hva? Her er det for mye som skurrer til at det direkte løfter filmen ved første gjennomsyn, mer enn at det altså slår sterkt positivt imot en som seer, spør du meg… Veldig mye som ikke funker første gang, funker vel heller ikke andre gang, mye fordi samspillet mellom våre reaksjoner, følelser, stemninger og de faktiske bildene med lyden rett og slett er mindre effektiv enn kanskje tiltenkt?

    Personlig synes jeg ikke en helt vanlig utseende jente som går som om hun bare er litt morgentrøtt finnes særlig skummelt. At det er forankret i noe hverdagslig hjelper jo derfor ingenting, det er jo ikke noe skummelt til stede i verken denne situasjonen eller i bildet til å gjør meg skremt eller foruroliget! Han høye eldre mannen, og med mørke øyne som det refereres til ER derimot litt vemmelig, FORDI han ikke ser normal ut, men likevel nok til å sees på som et menneske, og ikke f.eks noe utenomjordisk eller umenneskelig. Så….små nyanser her, men NOE nyanser må jo skille Følgerne fra helt vanlige mennesker?

    At filmen ‘skal være’ ulmende er jo bare et grep lagt av regissøren selv, det betyr ikke at alle disse lavmælte grepene faktisk funker godt alle stedene av den grunn. Derav ønsket om bittelitt mer variasjon kanskje, og slik derfor overraskende som grep fra regissøren i seg selv.

  10. Dag Sødtholt sier:

    Det skremmende med den helt vanlig utseende jenta er vissheten vår at hun i virkeligheten er en drapsmaskin, så jeg mener det definitivt er noe skummelt til stede i scenen. Hele grunntonen i filmen er skummel, så alle disse Følgerne blir ladet med noe uhyggelig, nærmest uansett hvordan de ser ut. De er jo ute etter å drepe henne.

    Ellers synes jeg det er ganske stor variasjon mellom Følgerne, noen er hverdagslige, noen er skumle og noen er gross-out (som den bedårende jenta på kjøkkenet). Jeg kommer tilbake til dette i artikkel 2. Jeg synes det fungerer meget godt med alle Følgerne egentlig, noe jeg da har til felles med de fleste andre som har skrevet om filmen eller fortalt om sin opplevelse med filmen – folk synes den er dritskummel, så da fungerer det jo for oss. Da synes jeg det blir vanskelig å hevde at Mitchell har gjort noe feil med akkurat det aspektet ved filmen.

    Når det gjelder hva som funker første og andre gang, mener jeg at når man kommer seg over irritasjonen over det som kanskje er klønete og utilsiktet forvirrende første gang, kan man ved andre gjensyn nyte artisteriet i iscenesettelsen av sekvensen, altså det som går utover det rent fortellende. Som jeg skriver i artikkelen: “Surrealistiske undervannsbilder, et trolsk lysspill fra vannflaten reflektert i vegger og tak, delikate lilla fargetoner, atmosfæriske og stiliserte kamerakjøringer”. Du er vel enig i at gode filmer ofte har mer å by på det enn det rent fortellende. Så hvis man ved annen gangs gjensyn kan legge bak seg det som var mulig kløneri i det fortellende laget – noe som etter mitt syn er kun helt i starten av sekvensen: (1) vi ser ikke Følgeren, noe som er uvant for oss og (2) undringen vår over hvorfor Jay ikke får strøm gjennom seg når Følgeren kaster ut apparatene – så er vi ikke irriterte eller forvirrede lenger og kan nyte de store kvalitetene i sekvensen. For meg så har denne sekvensen blitt et av høydepunktene i filmen, men jeg kan jo ikke tvinge noen til å innta samme standpunkt! :-)

  11. Tore Andre Øyås sier:

    Vel, da får jeg bare henvise til det motsatte, alle de kommentarene jeg har lest hvor folk ikke klarer synes dette er særlig skummelt, og ikke bare jeg. Slik også John Carpenters filmer sjeldent har gjort noe skummelt, (kanskje bortsett fra “The Thing” som er så spekket med stemninger at det er umulig å ikke leve seg inn i ting), så er det svært mye mer vanskelig å føle en skummelhet over noe som er overnaturlig, versus det som er jordnært, enklere å relatere seg til og er unormalt innenfor dette?
    Har absolutt aldri hevdet Mitchell har gjort noe feil ved denne typen spenning, sier bare det ikke funker for alle (les: mange), noe jeg altså er overbevist om ligger i disse aspektene rundt virkelighetsnært og troverdig satt opp i mot en tenkt overnaturlighet i hendelser, karakterer og plot.

    Er helt enig i at flere gjennomsyn av en film kan gi andre og “nye” opplevelser av den, så absolutt. Poenget mitt er vel at disse tiltenkte scenene fremdeles aldri blir noe bedre eller skumlere av denne grunn? Du snakker jo om noe helt annet ved disse scenene hvis du drar frem andre aspekter ved dem?
    En scene kan være så vakker, særegen og flott filmet som den vil, uten at den funker ved femte gjennomsyn fordet?
    Når du så ser tilbake på filmen… om den er aldri så flott laget i bassenscenene så er den vel fremdeles rivende ruskende smått “mislykket” som spenningsscene?
    Mulig du er lett tilgivende, og bra er det, hehe, men det føles litt meningsløst i det store og det hele, som om man skal tilgi at klimaksscenen i en film tryner sterkt liksom….

  12. Dag Sødtholt sier:

    Jeg ser altså på filmen som noe langt mer enn en horrorfilm, så det er ikke noe ødeleggende for opplevelsen av filmen som et helhetlig kunstverk at den ikke for en stakket stund fungerer som en spenningsscene, når denne scenen samtidig har så mye annet å by på og fungerer på mange andre plan. Jeg redegjør for alle disse andre innfallsvinklene og kvalitetene gjennom de ti punktene i artikkelen, og kommer tilbake med mer i del 2 (også om svømmehallsekvensen).

    Nå har vi begge lagt fram våre synspunkter, og ingen av oss kan vel forvente at den andre uten videre skal overta den andres synspunkt. Jeg føler at det blir vanskelig å komme videre i denne diskusjonen, så jeg foreslår at vi bare blir enige om å være uenige. Filmer vil alltid oppleves forskjellig fra person til person, og ingen filmskaper kan lage noe som vil fungere for absolutt alle.

  13. Tore Andre Øyås sier:

    Så lenge dette er en selvtitulert ‘grøsser’ så mener jeg sentrale scener, som overtydelig nettopp er ment å være skumle og/eller helt avgjørende for handling og helhet, bør fremstå som nettopp dette. Hvis en sci-fi feiler eller ikke takler sentrale sci-fi-spesifikke sider, ja så kan man da ikke hylle dette ved å henvise til filmens øvrige kvaliteter, solide og pene sider, slik du gjør her? Det kalles vel en stor avsporing?

    Det er dog selvsagt helt kurrant å se filmen på andre premisser, bevares, men når hovedåren/trekkene bommer i en sentral scene, ja så finner jeg personlig mindre formildende omstendigheter rundt dette. Så får man heller være enige om å være uenige utover dette, helt enig! :)

  14. Dag Sødtholt sier:

    Vanskelig ikke å bli revet med av den pure filmgleden i denne omtalen: http://ekkelt.montages.no/2015/04/12/en-kjappis-it-follows-2015/

  15. Even G. Benestad sier:

    John Carpenter er en av de regissørene som har vært med på å skape det vi i dag ser på som horror klisjeer. Rundt Halloweentider i fjor gikk jeg på kino for å oppleve Carpenters Halloween på kino. I salen satt det mange hardkokte filmnerder, men også en del unge mennesker som bare skulle se en grøsser. Etter filmen var det en opplevelse og overhøre alle de kommentarene som kom på vei ut av salen. Flere påpekte at dette var en film så full av klisjeer, og kjente grep at det nesten ble pinlig. Andre syntes bare den var kjedelig og særlig en syntes en person at musikken ødela fordi den dukket opp hver eneste gang det skulle være skummelt. Jeg ser ikke på It Follows som mer enn en horrorfilm. Selv om den er langt mer intellektuell enn mange andre filmer i sjangeren er fremdeles filmens oppgave å gi de som ser ubehag. Noe den også gjør. Hadde den ikke gjort det hadde den neppe fått all den oppmerksomhet den faktisk har fått. At noen ikke finner den skummel og at man heller ikke finner Carpenters filmer sitrende blir en snodig og svært subjektiv debatt. Hvis det hadde vært et allment syn at John Carpenter ikke lagde skumle filmer hadde han rett og slett ikke hatt en karriere. Det kan man trygt si at han har hatt. Han er også en regissør som har klart å ha en filmatisk integritet til tross for at han har jobbet i en sjanger preget av «harde cash». Jeg ble oppriktig skremt flere ganger av It Follows og det var en stor spenning i salen. Filmen benytter seg ikke av for mange billige triks heller som eksempelvis den berømte skyggen foran linsen akkompagnert av en ekstremt høy lyd. Slikt for deg til å skvette, men redd blir man egentlig ikke. Etter å ha lest alle innleggene her føler jeg et sterkt behov for å sjekk ut It Follows en gang til…

  16. Tobias Strøm-Blakstad sier:

    Det er nesten en naturlov at grøssere kollapser mot slutten. Spørsmålet jeg gikk inn i salen med var derfor ikke om filmen kom til å skuffe siste akt, men hvor mye. Sånn sett kommer It Follows godt ut. Klimakset i bassenget var verken særlig skummelt eller ga umiddelbart så mye mening, men sammenlignet med feks. havariet i The Conjuring var dette småsprekker.

    Hadde jeg vært David Robert Mitchell ville jeg fulgt filmens tagline og gjort IT-en mye mer målrettet. Ikke lugg jenta i håret, ikke dra de elektriske anleggene ut av sokkelen, ikke stå oppe på taket i trusa, bare gå sakte og konstant mot målet og fullfør jobben.

  17. Dag Sødtholt sier:

    Tror faktisk ikke fyren på taket hadde på seg noe, jeg, bortsett fra kraftig hårvekst. Jeg synes forøvrig at det påfunnet der var en av de mer foruroligende manifestasjonene av Følgeren.

  18. Tore Andre Øyås sier:

    Når det gjelder John Carpenter og spenning/skrekk-delen av hans filmer syns jeg personlig det blir direkte feil å bruke Halloween som utgangspunkt, fordi den skiller seg mye fra Carpenters mer typiske filmer på flere måter. Dette er en helt fantastisk bra film, banebrytende og ekkel, men her er da også skrekken forankra i virkeligheten, noe den ikke er på samme måte i “The Thing”, “The Fog”, “Village of the Damned”, m.fl. Her er det klare overnaturlige elementer som man må kjøpe, svelge og leve seg inn i, noe som for meg ihvertfall kan være svært mye mer vanskelig å få til, og dermed også føle seg skremt av, enn den creepy M.Myers som tross alt er helt på grensen til overmenneskelig, men dog akkurat innafor hva som kan være mulig i virkeligheten.
    Gode og stemningsfulle filmer lager han kanskje, men spenningen brytes fort om man ikke kjøper det overnaturlige i filmene.
    At dette blir subjektivt er vel ikke noe mindre reellt enn at folk generelt har skapt en oppfatning av at Carpenters filmer er sitrende? Kjenner mange som backer ut pga overnaturlig tematikk osv….ergo ER det ikke skummelt for disse, på samme måte som det er skummelt for dem som klarer å leve seg inn i dette.

  19. Dag Sødtholt sier:

    Innlegg etter innlegg som kun handler om din personlige smak er ikke særlig konstruktivt når det gjelder å diskutere hva som for eksempel gjør John Carpenters filmer eller It Follows skremmende. For det er konsensus om at de er nettopp det. Som Even påpeker, hadde ellers ikke Carpenter hatt noen karriere, eller It Follows ikke fått den oppmerksomhet den har fått, både hos kritikere (83/100 på Metacritic, kun 5 og 6 hos de norske kritikere som er referert til på Filmweb) og bloggere (blant annet to her på Montages, begge av skrekkfilmentusiaster). Det vil si at både hos kritikere og sjangerfans – folk med kyndighet og lang erfaring med film generelt og i den aktuelle sjangeren – er det enighet om at Mitchell gjør visse grep som får en i utgangspunktet helt tullete og overnaturlig ide til å framstå som høyst reell, gripende og skremmende. Opp mot dette kommer du hele tiden med “om man ikke kjøper det overnaturlige i filmene” så funker det ikke for deg personlig, og du trekker fram anekdoter om at du kjenner mange som har det som deg. Men det er altså grunn til å tro at dette ikke er representativt, og i en diskusjon som forsøker å forstå disse filmene blir dette en blindvei.

    Sett at det foregikk en diskusjon om mekanismene som har gitt for eksempel westernsjangeren en slik bred posisjon i filmhistorien eller om hvorfor Marlon Brando er en så god skuespiller. Hvis en av debattantene konstant avviser hele sjangeren i utgangspunktet med for eksempel å si at man ikke orker å forholde seg til filmer med mye vold og skyting, eller at man ikke kan utstå skuespillere som mumler, er dette kun å vise fram sin egen personlige smak. Det er ikke noe konstruktivt bidrag til debatten. Man kommer aldri ut av startblokkene.

    Alle har naturligvis rett til sine egne meninger og jeg forstår at din personlige smak er høyst reell for deg. Men å fortsette å diskutere videre i dette sporet her føles ikke spesielt relevant i arbeidet med å forstå It Follows.

  20. Tore Andre Øyås sier:

    Så fordi jeg ikke fant ”It Follows” spesielt skummel så er det irrelevant å skrive/mene noe om hvorfor jeg følte det nettopp slik? Det blir vel litt vel brutalt å si?

    Jeg forsøker da absolutt ikke å påstå eller å konstatere at ”It Follows” og Carpenters filmer IKKE er spennende, jeg forsøker å foreslå årsaker til hvorfor jeg selv og eventuelle andre ikke synes det, og det er to helt forskjellige ting. Ekstra interessant, om enn for min egen del, er det å tenke på at jeg selv er en svært ihuga skrekkentusiast, samt har jobbet årevis med film. Kanskje er det en ørliten frustrasjon i meg selv som gjør at jeg søker svar på hvorfor jeg ikke fant dette så spennende, kanskje er det også andre årsaker… Likevel, du må vel være enig i at ikke alt føltes optimalt velfungerende og sterkt rent spenningsmessig ved filmen? Hva tenker du i så fall kan være årsaker her? Jeg fra min side prøver altså å forstå grunnene til dette, og følgende skriver jeg jo om det.

    Mine meninger er jo bare en forlengelse av blant annet den nevnte bassengscenen, som for flere personer her inne og andre steder jeg har lest, ikke virker helt tilfredsstillende. Det er et forsøk på å forstå hvorfor den ikke føltes så bra og effektiv som den ønskelig kunne vært. Selvsagt ser jeg jo at jeg tydeligvis går mot strømmen her, så absolutt, prøver vel bare å forstå hvorfor, og jeg mener oppriktig at noe av grunnen til denne scenens svakhet ligger i at den eventuelle skummelheten man har fått bygd opp frem til da i filmen rives litt ned når man ikke hele tiden fikk se et fysisk menneske der, bare apparater og gjenstander som fløy i luften. Da tenker jeg at filmen tar et steg bort ifra det fysiske og synbare mennesket/Følgeren som truer, til noe som ikke visuelt synes lenger, og da skjer det noe i meg som seer som også gjør noe med spenningen for meg, jamfør Carpenters enda mer utstrakte bruk og krysning av overnaturlige grenser. Så jo… jeg vil hevde at å diskutere videre i dette sporet her føles relevant i arbeidet med å forstå It Follows, både på vegne av de som eventuelt ikke fant filmen så skummel, samt for å belyse enkeltscener og deres eventuelle litt haltende virkning. Det kan jo slik være glidende overganger og sammenhenger her.

    Men mulig dette ikke er interessant akkurat her i denne spalten/analysen, fordi dette er for dere som faktisk syntes filmen ER skummel, så greit nok, den debatten kan man kanskje ta et annet sted, kan for så vidt være enig i det.

  21. Dag Sødtholt sier:

    I mine øyne er denne spalten for de som synes filmen er skummel, men aller mest for de som også ser på filmen som et kunstverk som går langt utover å være en horrorfilm. Dette er et kommentarfelt til en artikkel som behandler filmen som et kunstverk. Nesten ingenting av det jeg har skrevet om handler om hvorfor filmen er skremmende eller skummel. Jeg skrev forøvrig tre lange artikler om Interstellar og det var forsvinnende lite av dette som var om science fiction. Min holdning er at It Follows er et kunstverk, og da blir det litt enerverende med dette intense fokuset på kun å snakke om den som en sjangerfilm. Jeg synes jo folk som er glad i skrekkfilmsjangeren burde være ekstra glade jeg, når det kommer en film som tåler å sammenlignes med The Shining og The Exorcist (eller Carnival of Souls for den saks skyld). Disse filmene har ikke den posisjon de har i filmhistorien bare fordi de var så gode til å skremme vannet av publikum dengang da. Akkurat som The Searchers og Ondt blod i vesten har betydelige kvaliteter som transcenderer sjangeren de har laget i og det er vel nettopp derfor de huskes spesielt godt i dag.

    Men for ordens skyld, jeg synes så godt som “alt føltes optimalt velfungerende og sterkt rent spenningsmessig ved filmen”. Faktisk. Som de fleste anmeldere og andre jeg vet om, satt jeg som naglet hele tiden. Både på grunn av den rent spenningsmessige iscenesettelsen, men også fordi alle de andre tingene, det som jeg skriver om i artikkelen som ikke har med det sjangermessige spiller med, og får spenningen i filmen til å føles ekstra relevant og resonant – for eksempel medfølelsen med hovedpersonen, gjennom karaktertegningen og spillet av Maika Monroe. Og alle de andre tematiske tingene jeg omtaler i saken. Du later ikke til å forstå hvordan slike ting kan gjøre en film mer intens og spennende, og jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal kunne forklare det bedre enn det jeg har gjort. [REDIGERT: For eksempel hvis man oppfatter Følgeren som en metafor for døden, den døden som kommer til å grine både deg og meg i ansiktet den dagen vi ligger og skal pigge av, ja da blir Følgeren ekstra intens og spennende.]

    Det eneste unntaket er noe rent forbigående i forbindelse med (starten av) klimakset i svømmehallen, men som jeg har sagt mange ganger nå, har denne sekvensen mange andre betydelige kvaliteter. Som du fullstendig overser, på grunn av din fiksering på kun å dømme filmen ut fra om den skremmer vettet av folk eller ikke.

    Så jeg synes du skal ta diskusjonen et annet sted.

  22. Tore Andre Øyås sier:

    Er fullstendig enig med deg i det du sier om at filmen er interessant som kunstverk, m.m., noe jeg selv også regelrett påpeker i min anmeldelse av filmen på et annet nettsted jeg jobber for. Det er ikke det som er poenget mitt, og jeg synes du legger ord i min munn når du nærmest hevder jeg ikke bryr meg om andre sider ved filmen enn kun det rent spenningsmessige, for selvfølgelig gjør jeg da det! Men det må være lov til å henge seg opp i dette siden det nå en gang ER en spenningsfilm, eller hva? Dessuten har jeg i motsetning til deg kun sett den en gang, og da er det vel naturlig å nettopp henge seg opp i slike mer sentrale sider enn de mer underliggende…

    Men det er på ingen måte meningen å ta bort ditt fokus på filmens andre kvaliteter ved å gnage om (eventuell mangel på) spenningen i den. Det får jeg forsøke å få forståelse for andre steder.

  23. Jeg har nå sett It Follows fire ganger (to ganger under Bergen Internationale Filmfestival i fjor, og to på ordinære kinovisninger i år), og håper å få presset inn en femte iløp av uken. Allerede etter andre visning var det klart for meg at dette var en helt spesiell sjangeroverskridende kunstfilm, og om dere tillater meg å bruke topplisteordboken har It Follows delt førsteplass over 2014/15 med Xavier Dolan’s Mommy siden oktober i fjor. Det er kanskje irrelevant å liste filmer forløpende, men det er talende… og ikke minst litt harmløs moro for å sette alt i perspektiv.

    Synes debatten om filmens sjanger, og hvorvidt den faktisk leverer, er meget interessant. Mitt argument er da: Hvorfor MÅ en film være låst til én sjanger? Det er flere nyere kritiker- og publikumsfavoritter som ikke kan låses til i en sjanger. Eventuelt, å faktisk låse dem i en sjanger er å overse utallige verdier i det endelige verket. Som Dag nevner, Interstellar: En superb “science-fiction”-film, så absolutt, men å låse den til det vil si å miste så mye av dens andre, mer filmkunsteriske verdier. En annen er fjorårets Whiplash. Ifølge IMBD en “drama, music” film, men ved andre (eller i mitt tilfelle syvende) gjennomsyn, faller den litt flat som “musikkfilm”. Ikke misforstå: Musikken i filmen er perfekt, men Miles Teller – uansett hvor fantastisk han er i filmen – klarer ikke helt å overbevise på trommene. Her kommer klippingen til Tom Cross å redder dagen. Andre filmer som fint illustrerer argumentet mitt er Ridley Scott’s The Counselor, Ryan Gosling’s Lost River, PTA’s Inherent Vice og ikke minst Adam Wingard’s The Guest. I mine øyne er det sjeldent vi ser rendyrkede sjangerfilmer, og med mindre David Robert Mitchell har sagt en plass at It Follows er en rendyrket horrorfilm, blir det urettferdig å redusere den til det.

    Jeg mener absolutt ikke at din kritikk er ufortjent Tore Andre, bare at filmen har mange verdier utover horrorfilm-sjangeren. Jeg vil også legge til at det du mener tar bort ifra horroren, er i mine øyne det som skremmer mest. I min anmeldelse fra BIFF ifjor, var min eneste kritikk mot filmen at den til tider falt offer for tradisjonell horrorkonvensjoner – se den store “intense mannen”, den forfallne damen på kjøkkenet etc. For meg er idéen Følgeren – både som filmmonster og retrospektivt marerittfór – mest intens og skummel i en “tradisjonell” og “uforstyrret” form. En eldre dame på et universitet. En ung allminnelig jente, hvor ditt eneste hint er at hun kommer fra en plass som ikke gir geografisk mening (en av midtscenene, tar Følgeren denne formen, og kommer tilsynelatende ut fra en murvegg. Hva har en allminnelig jente der å gjøre?).

    Når det kommer til klimakset ved bassenget, er jeg også på linje med Dag. Nå skal det sies at den ikke skurret spesielt for meg ved første gjennomsyn heller, men den har bare vokst for hver visning. Den éneste scenen jeg fortsatt stusser på, og savner i denne artikkelen/debatten er Følgeren på taket like før klimakset. Hva gjør den der? Hvorfor står den i ro? Det bryter med all logikk og regler vi har fått vite om Følgeren opp til da? Det er en kul scene, så absolutt, men tenk hvor mye bedre den kunne vært om den faktisk fortsatte å gå rett mot Jay for å falle hardt i bakken, hvor den brekker armer og ben, bare for å reise seg og fortsette mot henne?

    Til slutt vil jeg legge til et sitat som fint beskriver min holdning til horrorsjangeren fra spillet Alan Wake – som henter mye inspirasjon fra Stephen King. “Stephen King once wrote that “Nightmares exist outside of logic, and there’s little fun to be had in explanations; they’re antithetical to the poetry of fear.” In a horror story, the victim keeps asking “Why?” But there can be no explanation, and there shouldn’t be one. The unanswered mystery is what stays with us the longest, and it’s what we’ll remember in the end. My name is Alan Wake. I’m a writer.”

  24. Dag Sødtholt sier:

    Jeg kommer såvidt inn på Følgeren på taket på slutten av kapittel 9, men ikke på hvorfor han står stille. Men med så mye trasking må kanskje selv en Følger ta en pust i bakken? :-) Det kan imidlertid være at den står og vurderer hva den skal gjøre, nå som Jay er på vei bort i bilen. Videre, hvis skikkelsen utenfor restauranten som jeg nevner i starten av kapittel 8 er en Følger, virker det som om de noen ganger stopper opp, for det vil kanskje vekke for stor oppsikt om han tar livet til Jays kjæreste inne på restauranten. Selv om ingen andre kan se Følgeren, kan jo døden inntreffe på en ganske dramatisk og oppsiktsvekkende vis, jfr hva som skjer med Greg og jenta i prologen, og det vil vekke oppsikt. Det blir jo understreket at “It’s very slow but it isn’t dumb”, så den kan nok foreta rasjonelle valg. (Det kan også virke som jenta i den gule kjolen, som kjæresten peker ut på kinoen, men som verken vi eller Jay ser, står stille under utpekingen, for ellers burde vel kjæresten ha vært engstelig for den allerede med en gang, om dette var en enslig skikkelse som beveget seg mot ham?)

    Men ellers tror jeg ikke vi skal pirke for mye borti logikken her. For hvorfor i all verden ikler den seg kroppen til den gamle damen i nattøyet, hvis formålet er å snike seg inn på Jay ubemerket…? Tror nok en del er gjort for skremme/kulhets-effektens skyld her, jfr fyren på taket. (Dessuten, med tanke på hvor stort USA her, og Følgerens langsomhet, kan man bare pendle fra kyst til kyst og så være trygg. Temmelig lumpent gjort mot Følgeren å dra tilbake til LA fra New York mens den ennå ikke har kommet lenger enn til Ohio.)

    Apropos den unge jenta som tilsynelatende kommer ut fra murveggen, du husker kanskje ørlite feil? Det er en ung jente, men hun kommer ut fra skjulet, via den samme åpningen i veggen som Jay bruker for å komme seg ut, i scenen som leder opp til bilkrasjet. Men vent, du tenker kanskje på (den mulige) Følgeren som dukker opp under kameraets sirkelbevegelse mens ungdommene leter opp Jeffs identitet på skolen? Det ser faktisk ut som om den kommer ut av veggen, ja, første gang rundt på sirkelbevegelsen. (Har alltid trodd det var en mann, men den er så langt unna at det er vanskelig å se.)

    • hehe, du sier noe med at Følgeren kanskje har stått i ro/tatt rasjonelle valg tidligere i filmen. Synes fortsatt at den skurrer litt, ettersom de andre scenene har vært reelle situasjoner, i at Følgeren kommer utenfor en resturant, eller inne i en kinosal. På et tak? Det er da verken rasjonelt eller “not dumb”? Det er nok som du sier kun for kulhetens skyld, noe som er helt OK i mine øyne. Den har bare skilt seg ut for meg som en liten logikkbrist i en ellers tett film. Men som sitatet jeg refererte til i kommentaren over sier; Vi trenger ikke å få vite alt.

      Og ja, jeg tenker på jenten (eller mannen?) vi ser i kameraets sirkelbevegelse på skolen.

  25. Even G. Benestad sier:

    Det er ganske pussig at når en film hever seg for mye så må den ut av den opplagte sjangeren den er laget i. Dette har skjedd en rekke ganger med science fiction også. Da tenker jeg mest på litteraturen. Eksempelvis har «magisk realisme» blitt brukt på ekstremt god science fiction. Jeg synes det er helt på sin plass å diskutere It Follows ut fra det faktum at den er nettopp en grøsser. Selv om intellektuelle litt for ofte kvier seg for å vedkjenne seg sjangeren. The Shining er også i aller høyeste grad en grøsser. Stanley Kubrick hadde nok til stor hensikt å skremme ville vann av sitt publikum. Dette har han gjort ved egentlig å bruke masse kjente virkemidler. Riktignok har han hevet dem til et nivå få andre filmskapere har klart og resultatet er lange analyser og ikke minst en dokumentarfilm som handler om en rekke tolkninger, og forklaringer. Misforstå meg rett. Analyse av film er ekstremt givende og ikke minst inspirerende. Uansett er It Follows om den er kunst eller ikke lik fullt en grøsser. Selvsagt er det da relevant å snakke om hvorfor den skremmer, og ikke minst hvorfor den også på flere plasser i historien svikter i nettopp dette. It Follows er en sjangerlek. Den er pepret med referanser og leker hemningsløst med horrorklisjeer. Slik sett kaster den kos til nerdene samtidig som den skremmer. Personlig synes jeg filmen er best når den er på sitt reneste. Altså der «følgeren» kommer som noe farlig ukjent. Ideen at man ikke nødvendigvis løser problemet med å pule seg til avstand er veldig smart. Det jeg sliter med er at denne «noe» kan falle av noe så enkelt som en kule. Eller? Kanskje kan den ikke det… Kanskje er det ikke en følger som går etter paret på slutten… Muligens er alt en forestilling siden hovedpersonen strengt talt er forfulgt helt fra starten og hun ser kvinnen på kinoen… Muligens er filmen en metafor for HIV. Muligens skam… Regissøren har selv uttalt at han selv ikke vet det og at han ikke fundert for mye på det. Noe som igjen tvinger publikum til å stusse. Hvorfor? Man blir urolig av det…

  26. Dag Sødtholt sier:

    Even, tror ikke vi er så uenige egentlig. I yngre år var jeg hardcore science fiction-leser – uten at jeg var aktiv i fandom – og husker godt hvor bittert det var å oppleve den “too good to be science fiction”-holdningen du snakker om. Naturligvis er It Follows en grøsser – blant annet – og det er ikke meningen å “rappe” den fra sjangeren. Det ble bare enerverende med det ensidige fokuset på den som kun en grøsser. (Kubrick la vel inn en god del ting i The Shining som ikke var der primært for å skremme, f.eks mønstre i tepper, scenografi og farger, så det er vel ikke bare fordi skrekkvirkemidlene hans var så ekstremt gode, at den ble så interessant å analysere.)

    Skutt i hodet blir Følgeren to ganger (den blir skutt før også, i halsen, i skikkelsen til Yara på stranden, der er jo der det etableres at den er “usårbar”), første gang faller den i vannet, men later til å komme tilbake i full vigør igjen, akkurat som på stranden. Det er når den blir skutt i vannet at den ikke klarer å samle seg igjen, noe som antydes ved at blodet – dens essens? – fyller hele bassenget. Vi vet jo egentlig ikke hvordan den funksjonerer, så hvorfor ikke? Jeg synes det er greit. Om den er tatt knekken på for alltid vet vi ikke – ungdommene virker ikke sikre ihvertfall.

  27. Jeg er nettopp kommet hjem fra min femte visning av filmen, og vil bekrefte to saker som har vært nevnt i diskusjonene over: 1. Stikkontaktene “eksploderer” (i mangel på et mer treffende ord) når Følgeren kaster de forskjellige apperatene i vannet. Det er lett å se ved de to første, men også mulig å skimte enn liten “flamme” ved stikkontaktene litt senere (i kryssklippingen hvor Paul hever revolveren). 2. Jeg er 90% sikker på at det er en jente som tilsynelatende kommer ut ifra murveggen når Jay og Greg er på skolen. Det ser i hvert fall slik ut ved første kjøring, mens det er ekstremt problematisk å si noe sikkert i kameraets andre panorering over Følgeren – mye på grunn av såkalt, aliasing (har vi et norsk ord for dette?).

    Små bagateller, men når visningsantallet er halveis til tosifret, blir det vel ofte slikt en legger merke til.

  28. Dag Sødtholt sier:

    Vedkommende har ihvertfall langt hår så det er godt mulig det er en dame ja. Har du noen forklaring på hvorfor lyset midlertidig blir borte i svømmehallen samtidig med første eksplosjon? Kanskje bare en slags overbelastning av det elektriske systemet? (Jeg har ikke peiling på slikt.) Er ikke helt sikker på hva du mener med aliasing – er det uskarpheter i fokus når kameraet er i bevegelse?

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>