Red. anm: Montages-redaktør Karsten Meinich er en av to klippere på filmen Eksplosjoner i hjertet, som denne analysen handler om. Artikkelen er skrevet av en bidragsyter som ikke kjenner eller har hatt redaksjonell kommunikasjon med Meinich.
*
Jeg har alltid, med bravur, påstått at skeiv, norsk film har grunnleggende mangler som distanserer og fremmedgjør skeive tilskuere. De er sjelden laget for skeive mennesker. Derfor ble jeg svært overrasket da Eksplosjoner i hjertet rørte ved noe inni meg.
Eksplosjoner i hjertet bygges opp som en klassisk kjærlighetshistorie. Hovedpersonen Billy (Vic Carmen Sonne) introduseres som en ubrydd kvinne i slutten av tjueårene. Hun bor i kollektiv i en blokk på Enerhaugen i Oslo med to festglade venner, Jessica (Amy Black Ndiaye) og Viktor (Harald Behare). På et rave, i ei glenne i skogen, ser Billy etter hvert Nilo (Silvana Imam). De to innleder en relasjon, og Billy faller hodestups for Nilos nonchalante og krasse, svenske sjarm.
Det hele er uproblematisk og magisk frem til Nilo, helt uventet, erklærer at hun er polyamorøs og at hun allerede har en langdistansekjæreste, i tillegg til å date en annen kvinne. Billys ideer om sex og kjærlighet settes på prøve: Hun forsøker å forstå sine egne oppfatninger og forventninger til andre og seg selv. Regissør og manusforfatter Yen (som tidligere står bak en anerkjent kortfilm med samme tittel) skildrer sårbar, skeiv kjærlighet på en måte jeg aldri har sett tidligere i norsk film, og resultatet er et kroppslig eventyr av en spillefilmdebut.
Representasjon
Det er lettere sagt enn gjort å etablere en solid norsk, skeiv filmhistorie. Når folk sier at forholdene for skeiv film er i endring, er jeg i utgangspunktet enig: vi får sakte, men sikkert større plass i populærkulturen. De fleste av disse handler imidlertid om menn, til tross for at flere kvinner åpent identifiserer seg som skeive. Et unntak i norsk sammenheng er Joachim Triers Thelma (2017), men filmen faller i en velkjent felle når det kommer til representasjon av skeive, nemlig et karakterportrett der skam er mest betegnende, understreket av traumer knyttet til en religiøs oppvekst (en klisjé).
Mange filmer om skeive maler et bilde av en dyster og trist virkelighet der rollefigurene er ute av stand til å være i balanse og bli lykkelige. Et annet nyere, norsk eksempel er serien Verden er min (2022) skapt av Amy Black Ndiaye (som også spiller Billys romkamerat i Eksplosjoner i hjertet). I serien møter vi lesbiske Odile som i de fleste tilfeller er friere enn Thelma i Triers film. Hun er ute av skapet blant venner og er i et forhold med en annen kvinne. Odile er mer opptatt av sin minoritetsbakgrunn enn sin seksuelle identitet: Hun er i flere skeive relasjoner i løpet av serien, og den seksualiteten diskuteres i sammenheng med forhold, kjærlighet og intimitet heller enn i sammenheng med skam og politikk. Likevel oppstår en konflikt mellom Odile og faren, som konstant oppfordrer Odile til å finne seg en mann. Følelsen av utilstrekkelighet og skam i møte med sosiale forventninger henger dermed igjen, også i denne ellers relativt nyskapende serien i norsk sammenheng.
Eksplosjoner i hjertet har ikke noe plass for slikt. Yen gir i stedet tilskueren et innblikk i hvordan det føles å eksistere i en skeiv kropp. Regissøren utfordrer både filmmediet som formidler av kroppslige opplevelser, og min oppfatning av hva som mangler i skeiv representasjon. Det som mangler er autentiske bilder av livet som skeiv, formidlinger av hvordan skeivhet erfares. Hvordan føles det å være i en relasjon som bryter med det heteronormative, og hvordan uttrykker man dette emnet på en måte som fanger og gir en innsikt man ellers ikke kunne ha fått? Jo, man dykker ned i det fundamentale ved menneskets natur og forsøker å vise frem det rå og sanselige ved forelskelse og kroppens opplevelse av kjærlighet.
Følelsen av forelskelse
«Det jeg vil, er å bli sett. Jeg vil bo inni noen», sier Billy i filmens åpningsscene, med nærbilder av lepper, hårete lår og sammenvokste tær. Kropp på sitt aller mest sårbare og kjærlige. Anslaget setter tonen for en film som er grenseløst intim og nærgående. Den intense og paniske følelsen av å ville være så nær noen at man smelter sammen til en ugjenkjennelig, kroppslig masse formidles i Eksplosjoner i hjertet gjennom påtrengende og teksturert kinematografi. Der andre filmer om kjærlighet forsøker å vise oss intens forelskelse – og det som utvikler seg til å bli en nærmest skremmende, besatt kjærlighet – forsøker Eksplosjoner i hjertet å få oss til å føle det på kroppen.
Åpningen fremstiller en slags metamorfose av kjærligheten mellom Billy og Nilo. Det som starter smått med fysisk nærhet og bilder av kjærtegn, går sakte over til scener som reflekterer intensiteten og impulsiviteten som etter hvert omslutter forholdet deres. Det er noe dyrisk i relasjonen mellom dem – naturlig, men samtidig rått og sårt. Bilder som gir sterke assosiasjoner til sanseopplevelser knyttet til kvinnelige kjønnsorganer etterfølges av døde dyr, rød væske og pulserende blodårer. Til slutt kommer vi til forholdets dramatiske slutt hvor Billy proklamerer sitt hat overfor Nilo til bilder av bygninger som rives. Scenen blir som et sammendrag av hele forholdets opp- og nedturer. Den er en av mange gjennom filmen som effektivt oppfordrer seeren til å delta i rollefigurenes tilstander og blir et blikk rett inn i Billys minner – den er som å se gjennom noens kamerarull etter en spesielt våt sommer. Vi får innsikt i Billy som en som elsker og føler inderlig og desperat. Kjærligheten hun har til Nilo blir til avhengighet.
Samtidig som filmen henvender seg direkte til sansene våre, leker den samtidig med vår oppfatning av tid. Det er vanskelig å skille mellom timer, dager, uker og måneder i forholdet til Billy og Nilo. Frem til bruddet fremstår det som en flytende masse av intime øyeblikk og turer blant massive syrin- og epletrær. Det er uklart hvor lenge de to er sammen før Nilo bryter illusjonen og bringer historien tilbake til virkeligheten. Også romfølelsen blir utfordret, for Oslo er til dels anonymisert og måten fortellingen er seksjonert på gjør oss usikre på grensene mellom den ytre virkeligheten og Billys indre. I hovedstaden finnes både natur og tett bebyggelse, men med unntak av de ruvende blokkene på Enerhaugen der Billy bor og noen innslag av nordmenn med sosiolekter vi vanligvis forbinder med byen, er den bare en kulisse, en hvilken som helst nordisk storby.
Det er i Billys indre at de sterkeste (og skeiveste) følelsene oppstår. I scenen hvor Billy og Nilo møtes, står de mot hverandre i et slags røykfylt vakuum omringet av almefrø som glitrer i luften. En følelse av tekstur som er typisk for filmen – av og til gjennom skurring, merker, kanter eller riper i selve bildet. De har nettopp møttes på et festivaltoalett på et rave, men er allerede så oppslukt av hverandre at de nesten ser ut til å eksistere på utsiden av fiksjonsuniverset filmen etablerer. Det finnes én virkelighet hvor begge eksisterer sammen med andre folk og med jobber og venner, og så finnes det en annen hvor det bare er dem og naturen.
Vi plasseres i dette vakuumet med Billy og Nilo flere ganger, og innimellom fungerer disse passasjene som levendegjøringer av det vi oppfatter som Billys minner eller rene fantasier. Ved å etablere Billy som en dagdrømmer allerede i åpningsscenen, desperat etter å glemme hele forholdet til Nilo, etableres et upålitelig fortellerperspektiv tilskueren til enhver tid må vurdere på egenhånd om er en subjektiv konstruksjon eller ikke.
Eksplosjoner i hjertet eksperimenterer med filmatiske virkemidler for å understreke kvinnenes kobling til hverandre, til naturen og til kroppens ulike sanser og reaksjoner. I en skremmende scene snakker Billys fortellerstemme om sitt forhold til Nilo på lydsporet, og klippingen understreker at synsvinkelen er splittet mellom den ytre virkeligheten og Billys egen «Nilo-verden». Billy observerer seg selv idet hun tvinger Nilo til å innrømme at hun fremdeles elsker Billy. Det blir mørkt og ubehagelig idet Nilo tvinges i bakken, og Billy setter kneet sitt i ryggen hennes. Her skjønner vi at hennes indre er mørkere og mer dominerende enn antatt. Billy blir så betatt av Nilo at hun er villig til å bryte alle barrierene hun kjenner til, inkludert det å utøve vold.
Nærhet og distanse
I noen tilsvarende ukomfortable scener forsøker Billy å utforske polyamori med et annet par. Det kan virke som et forsøk på å forstå og samtidig vise at Nilos preferanser ikke setter grenser for kjærligheten deres. Problemet er bare at polyamori er utenfor Billys komfortsone, og som resultat blir både hun og tilskueren distanserte og nesten dissosierte i disse sekvensene. Her endrer kinematografien seg for å distansere sexen hun har med paret fra den nære tilknytningen Billy har til Nilo. Den etablerte estetiske signaturen – som er fysisk nær Billy – trekkes her lenger unna. Vi får mindre innblikk i de kroppslige reaksjonene på alt som foregår rundt henne.
Yen gjør det tydelig at Billys relasjon til Nilo er en fundamental del av hvordan hun opplever verden og hvordan hun opplever sin egen kropp. Hun understreker at selv om Billy har full autonomi over sin egen kropp og tar et valg om å ligge med et annet par, så forsvinner deler av den personligheten vi har sett når hun er sammen med Nilo. Kameraet distanserer seg og teksturene i bildet, som er fremtredende i scener der hun tenker på Nilo, forsvinner. Fargene blir gråere, den varme sommersola skinner svakere gjennom vinduet.
Det er interessant å studere effekten distanseringen har på representasjonen av Billys skeivhet. Som nevnt gir scenene med Nilo inntrykk av å eksistere alene i et vakuum, men straks de er sammen med paret, og Billy er usikker på om dette er riktig for henne, trekkes også vi som publikum bakover og ut av situasjonen. Filmen har oppfordret oss til å føle på berøring og teksturer som respons på Billy og Nilos forhold, men nå er vi bare observatører.
Her blir det tydelig for meg at Eksplosjoner i hjertet, i motsetning til så mange andre filmer om skeive, føles skeiv. Ved å bli plassert i rollefigurenes kropper, som om de var avatarer, kommer vi i ett med sansene og følelsene deres, men effekten opphører straks Billy går imot sine egne preferanser og ønsker. Når hun er i forandring og avhengigheten til Nilo leder henne til å tråkke over egne grenser, har vi ikke lenger muligheten til å ligge tett på Billys indre liv.
Forandring
Eksplosjoner i hjertet handler om forandring, at Billys liv endres dramatisk når hun møter Nilo. Forventningene om en rolig A4-tilværelse med en monogam partner brister kontinuerlig gjennom fortellingen, og Billy erfarer og forstår at måten hun føler og elsker på ikke er den eneste som eksisterer. Det finnes ingen fasit for kjærligheten, ingen ryddige kategorier – alt dette brytes ned for Billy, som utfordrer seg selv for å kunne bli i relasjonen med Nilo, selv om de egentlig befinner seg langt unna hverandre.
Til slutt ser vi Billy dypt inn i øynene imens hun takker kjærligheten for å ha gitt henne muligheten til å endres. Hun takker Nilo, men også tilskueren. Resultatet blir at Eksplosjoner i hjertet forholder seg nokså nøytralt til at den handler om skeive personer, men likevel fremstiller skeivhet og personlig grensesetting på en kroppslig, taktil måte. Vi er med Billy på en reise gjennom nyforelskelse, ned i mørket og hele veien tilbake, til hun innser at forholdet ikke er levedyktig.
Eksplosjoner i hjertet handler om å bli sett og føle seg forstått av andre. Om måten kjærligheten forandrer en fysisk og psykisk, uavhengig av legning. Den formidler det å eksistere som skeiv og en følelse av å bryte med forventningene man selv har til kjærlighet. Etter å ha sett filmen, sitter man igjen med en følelse av at kroppen er et halvgrodd skrubbsår, fremdeles ømt.
Eksplosjoner i hjertet har forandret hva jeg forventer av skeiv, norsk film.
*
