Ole Giævers film Ellos eatnu – La elva leve er et sterkt historisk-politisk dypdykk i samenes rettigheter. Den er også en intim historie om å bli voksen, hvor alle scener er sentrert rundt et ungt menneske som står overfor store valg; som famler, snubler og kjemper seg opp igjen.

Sent februar, tidlig mars 2023: Unge samer og miljøaktivister demonstrerer i åtte dager ved Regjeringskvartalet i Oslo. Demonstrantene er kledd i samiske kofter og boblejakker, de er omgitt av samiske flagg og plakater med slagord som Urfolksrett er ikke valgfritt. Mens mediekorpset tar bilder, bærer uniformerte politibetjenter demonstrantene bort.

Aksjonen var utløst av statens manglende handlekraft i Fosen-saken, etter at Høyesterett 500 dager tidligere fastslo at staten har brutt menneskerettighetene til reindriftsamene på Fosen i Trøndelag med vindkraftutbyggingen i deres reinbeitedistrikt. Det voksende sinnet og mistilliten til den norske staten handler imidlertid om mer enn de 151 vindturbinene på Fosen. Lista er lang over lignende saker og kommende kamper for samene.

Samtidig med aksjonen i Regjeringskvartalet, ble Ellos eatnu – La elva leve vist på norske kinoer. Skuespiller Ella Marie Hætta Isaksen preget norske medier som en sterk og talekraftig leder for Fosen-aksjonen og som hovedrolleinnhaveren i en ny film om en sentral miljøkamp. I likhet med Hætta Isaksen, kjemper hennes fiktive motstykke Ester Isaksen en kamp for å bevare naturen og den samiske kulturen mot den norske statens stykkvise ekspropriasjon.

«Bit for bit vil de spise opp Sámpi», skrev en aksjonist i Klassekampen under Fosen-aksjonen.^[1]

«Vi har fått vite at vi er annenrangs mennesker. Vi har ingen rett til vårt eget land,» sier en av rollefigurene i Ellos eatnu.

Men filmen handler ikke om de pågående samtidskonfliktene mellom den norske staten og samene. Det som gjør parallellene mellom virkelighet og fiksjon så vonde, er at Ellos eatnu er en historisk film med en handling lagt mer enn førti år tilbake i tid.

To fronter

Historien begynner i 1979. Ester Isaksen (Ella Marie Hætta Isaksen) er en ung vikarlærer som nylig har flyttet til Alta. Hun har lagt bak seg bygda, med sjøhuset der far tok livet sitt, og barndomshjemmet der mor (Marie Kvernmo) nå bor med en norsk mann (Finn Arve Sørbøe) og en lillebror (William Sigvaldsen) som ikke kan samisk. Ester er klar for å gjenskape seg selv i en ny livssituasjon, med hybel, jobb og kollegaer, på et sted der ingen vet at hun er same.

Ellos eatnu bygges på et klassisk coming-of-age-narrativ, hvor en ung protagonist gjennomgår en prosess med prøvelser, dyrekjøpte erfaringer og viktige åpenbaringer. I en slik prosess vil protagonisten miste barndommens uskyld og ta valg som får konsekvenser for resten av livet. Coming-of-age-fortellingen er ofte knyttet til andre identitetsprosesser, slik som kjønn, rase, sosiale klasser eller nasjonal identitet, hvor protagonisten må kjempe en ytre og indre kamp. Også Esters prøvelser er todelte; en kamp på vegne av samene mot den norske staten, og en kamp mot (eller for) seg selv.

Identitet i rykk og napp

Det er Esters indre kamp, hennes prøving, feiling og selvransakelse som vektlegges gjennom hele Ellos eatnu. På tross av tittelen og det viktige politiske og historiske bakteppet, fungerer Alta-aksjonen primært som en katalysator for den indre prosessen Ester må gjennom. Filmen slipper aldri taket i henne for å vise frem en større helhet eller for å løfte frem andres erfaringer og perspektiver.

Regissør og manusforfatter Ole Giæver holdt et lignende tett grep om hovedpersonen Martin i Mot naturen (2014). Men det er unektelig mindre sjarmerende å se en voksen, hvit, velstående mann sutre over sitt privilegerte liv, enn det er å følge en ung minoritetskvinne kjempe seg ut av skam og fordommer. I Mot naturen ble det også utelukkende kjempet en indre kamp, mens det i Ellos eatnu kjempes på alle fronter samtidig. Det gjør denne nye filmen til et langt rikere og mer tematisk interessant verk enn Giævers tidligere suksess.

Esters coming-of-age er en prosess i rykk og napp. Giæver gir god plass til usikkerheten og feilstegene. Det er ikke ett inspirerende øyeblikk som endrer alt, eller som gjør Ester sikker og sterk i kampen videre, men flere små, viktige erfaringer, ispedd motløse stunder.

Ester er synlig ukomfortabel første gang fetteren Mihkkal (Gard Emil) tar henne med til Stilla, hvor unge samer og miljøaktivister demonstrerer mot utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget. Kameraet følger tett bak ryggen på Ester da hun går inn i leiren. Aksjonistene og teltplassen er ute av fokus; bare Ester er nær og tydelig i bildet idet hun ser rundt og suger til seg inntrykkene. Hun møter Risten (Sofia Jannok), en ung kvinne som er alt det hun selv ikke er på dette tidspunktet: selvsikker, kampklar og stolt same. Ester trekker seg unna så fort hun kan.

Ved neste besøk på Stilla, er Ester mer åpen både for saken og det samiske fellesskapet. Hun sitter sammen med aksjonistene mens de planlegger, og da det blir kaldt takker hun ja til å låne et varmt, samisk sjal fra Risten. Hætta Isaksen er strålende i rollen som Ester, også i mer dramatiske øyeblikk. Men det er kanskje særlig i disse enkle scenene hun får vist hvilket skuespillertalent hun er. Gjennom blikk og små bevegelser formidler hun Esters voksende interesse for saken, hvor godt hun trives der blant de andre unge, samiske aktivistene, og samtidig hvor full av usikkerhet hun er; om hva hun ønsker og hvor hun hører til.

Den forsiktige gleden varer heller ikke lenge. En borgervernsgruppe, som inkluderer lærerkollega Gøran (Ivar Beddari), dukker opp på Stilla, og med et hånlig smil drar Gøran i sjalet hun har lånt og sier «Du er jo ikke same!». Ester protesterer ikke, og dagen etter går hun skamfullt inn på Gørans kontor og ber ham holde det for seg selv.

Gradvis blir Ester med i den samiske aksjonsgruppa, men hun fremstilles fortsatt som usikker, en som har latt seg rive med uten å være helt klar for det. Hun sier lite, men gjennom utstrakt bruk av nærbilder og et særdeles uttrykksfullt ansikt, er vi tett på de skiftende følelsene hennes. I enkelte øyeblikk virker hun trygg i sitt valg, ofte når hun er alene, og i andre øyeblikk, omgitt av mer selvsikre aksjonister, er hun full av tvil.

De andre i aksjonsgruppa foreslår sultestreik og proklamerer at de er villige til å miste livet for saken. Kameraet fanger Esters sjokkerte blikk – hun flakker med øynene fra den ene til den andre, som om hun venter på at noen andre skal protestere. Når ingen gjør det, blir Ester med på bussen til Oslo og begynner sultestreiken. Men i et intervju med NRK blir hun taus, og idet hun legges inn på sykehuset, avsluttes sultestreiken uten protest.

Det er først når alle rundt henne gir opp, at Ester finner sin stemme. Da hun intervjues av NRK for andre gang, snakker hun selvsikkert på vegne av gruppa: «Vi samer …» sier hun og ser smilende inn i kameraet.

Stolthet og fordommer

Esters samiske identitet er både drivkraft og brems for hennes utvikling. Den samiske delen av identiteten hennes er forbundet med så mye skam og så mange vonde opplevelser at det på mange måter er lettere å fortrenge og leve uten. Like fullt er det kun gjennom aksept av sin samiske bakgrunn og kultur at Ester til slutt finner styrke og ekte glede.

Ester er dessuten omgitt av knekte menn og kvinner som legger skjul på hvem de er. Filmen går aldri i detalj på omstendighetene rundt farens selvmord, men vi forstår at han var en stolt mann som møtte mye motstand. Onkelen hennes, Mihkkals far, er fratatt reinsdyrflokken og har visnet hen i en stol. Mihkkals skjebne i filmen understreker hvor tynt og skjørt håpet for fremtiden er blant mange samer.

«Den samiske kampen er tapt for lenge siden,» sier Esters mor. Hun forteller at hun lærte fort som barn hvordan hun skulle unngå avstraffelse og mobbing på internatskolen, implisitt: Hun lærte å legge skjul på at hun var same. Flere kvinner i filmen har valgt samme strategi, slik som Esters lærerkollega og grandtanten i Oslo. Andre lever kanskje ikke «i skjul», men som alenemoren Ester blir kjent med da hun inviterer til møte i Folkeaksjonen, frykter de at Alta-aksjonen bare vil fremprovosere mer samehat og rasisme.

I likhet med mange andre, velger Ester først å tie om at hun er same. Ellos eatnu understreker imidlertid i to tidlige scener at forstummelsen ikke kan vare i hennes tilfelle. Først får vi presentert «den norske Ester», som har dratt hjem til mor for å hente resten av flyttelasset. Ester, mor, stefar og lillebror er samlet rundt middagsbordet. Det er ingen samiske elementer til stede i denne scenen, verken i klesdrakt eller språk. Det er heller ingen varme. De snakker høflig og avmålt sammen. Mise-en-scène er preget av kjølige farger; lyseblått, kaldt gult og hvitt, og et stivt kroppsspråk.

Middagsscenen står i klar kontrast til neste sekvens hvor Ester og farmor er utendørs: Omgitt av oransje og grønne tuer av lyng, gress og busker. Her er det ingen rette rygger eller høflighetsfraser. Ester og farmor er avslappede, nære, varme. Farmor er kledd i samisk lue, og mens Ester plukker molter joiker hun Esters joik. På denne måten understreker filmen fra et tidlig tidspunkt at selv om Ester har valgt et «norsk» liv, så vil hun alltid ha det bedre når hun omfavner det samiske.

De samiske språkene er også helt sentrale i den samiske identiteten. Esters familie snakker norsk hjemme, og Esters halvbror har aldri lært samisk. Bare Mihkkal og farmor snakker gjennomgående samisk. De er også de eneste i Esters familie som alltid går kledd i samiske klær. Scenen som følger etter Mihkkals begravelse utgjør derfor et sentralt vendepunkt. Her samles familiens tre samiske kvinner rundt kjøkkenbordet hjemme, mens stefaren og broren står inntil kjøkkenbenken. De tre kvinnene er kledd i vakre kofter, og samtalen flyter på samisk. Da Ester sier god natt, ender hun opp med å gjenta seg selv på norsk, for at gutta skal forstå. Det er de som er på utsiden nå.

Én scene er særlig sterk og sår i sin formidling av hva morsmål betyr. Etter en begravelse bryter Ester sammen i sjøhuset. I sin nesten bunnløse sorg og fortvilelse roper hun at hun ikke vil være same, og ødelegger og river ned alt rundt seg. Om og om igjen roper hun dette – ikke på norsk, men samisk. Dette er et rop fra hennes indre, og der er det ingen tvil om hvem hun er.

Samiske eiendeler gis også stor symbolverdi. Ester har med seg farens samiske lue til aksjonen i Oslo og stryker over denne når hun trenger mot på bussturen. Senere gir hun lua i gave til broren for å knytte ham nærmere seg selv og den samiske kulturen. Det er flere nærbilder av nøkkelknippet til Mihkkal, et reinsdyr utskåret i tre, og når han gir det til Ester, er det like mye en symbolsk kampfakkel som det er en avskjedsgave. Mihkkal gir henne også det samiske flagget han har sydd selv, som følger Ester gjennom hele fortellingen; fra hun nysgjerrig kikker på det hjemme hos Mihkkal første gang til hun planter det stolt ned før den siste demonstrasjonen ved Alta-elva. Da en politimann prøver å fjerne flagget, kaster hun seg over ham i sinne og frustrasjon for å berge flagget. Få gjenstander har så tung symbolverdi som et flagg, og det ferske sameflagget representerer alt Ester kjemper for.

Samisk film

Vår forståelse av oss selv, av kultur, sted og historiske begivenheter, er preget av de fortellingene vi blir og har blitt fortalt. Film og andre audiovisuelle medier har sterk påvirkning på hvordan vi forstår oss selv og andre, og ikke minst på hva som utgjør skillet mellom «oss» og «dem». Hva som kjennetegner en kulturell, nasjonal eller historisk forståelse, er ingen statisk størrelse; det vil stadig utfordres og endres i takt med de representasjonene vi har tilgang til.^[2] Vi må stille spørsmål ved hvilke historier som formidles, hvem som gjengir dem og fra hvilke perspektiver. Representasjon i film er viktig også utover å skape mangfoldige filmer.

Fra midten av 1800-tallet og helt fram til andre verdenskrig drev den norske staten aktiv fornorskningspolitikk med mål om assimilering av samene. Det samiske språket og elementer fra samisk kultur var ikke tillat i skolen og ikke del av den norske diskursen. Ellos eatnu tar flere steder opp sporene av denne fornorskningen. Mens man i det offentlige hadde fått et mer reflektert syn på samenes kultur og rettigheter innen 1979, var fordommene og diskrimineringen på ingen måte forsvunnet fra samfunnet.

Samene ble fortsatt sett på som utenforstående – «andre» – i det norske fellesskapet, og det var liten forståelse for deres kulturarv og verdier. Utviklingen til Ester er representativ for utviklingen mange samer gjennomgikk i denne perioden; fra skam til stolthet, og et nytt mot til å kreve selvbestemmelse og politisk representasjon.

En større representasjon i film og andre audiovisuelle medier, er et viktig ledd i styrkingen av samisk kultur og selvforståelse. Et poeng er at ikke-samer øker forståelsen og kjennskapen til folkegruppen, men enda viktigere er det at også samer får fortelle sine egne historier eller at Historien fortelles fra deres perspektiv. At også samene får se rollefigurer som ligner dem selv og som møter utfordringer som ligner deres på et lerret.

Det er laget få samiske filmer i Norge gjennom årene, og heller ikke mange filmer med det man kan kalle «samisk innhold»^[3]. International Sámi Film Institute ble opprettet i 2009 med mål om å styrke samisk filmproduksjon. Det tar mange år å bygge opp en filmbransje med kompetanse og nettverk til å bære egne produksjoner, men de siste årene har det kommet stadig flere gode kortfilmer, dokumentarfilmer, spillefilmer og TV-serier fra samiske regissører og med historier fortalt fra et samisk perspektiv. I 2023 vil hele tre samiske spillefilmer ha premiere. Dramaserien Vi lover et helvete (NRK), der en av to hovedpersoner er samisk, hadde premiere på NRK i januar 2023, og de samiske produksjonene Hejastallan (Åse Kathrin Vuolab) og Stolen (Ella Márjá Eira) er i opptak for henholdsvis NRK og Netflix.

Like viktig som antall produksjoner, er kvaliteten på disse. At de skaper medrivende og gjenkjennelige historier som sier noe viktig om fortiden eller nåtiden, om menneskene, stedene og kulturen. Med sin universelle coming-of-age-problematikk og brennaktuelle politisk-historiske ramme, er Ellos eatnu allerede et viktig tilskudd til samisk – og norsk – film.

*

Fosen-saken og protestene i 2023 opplevdes for mange som et ekko av kampen om Alta-elva. Aksjonistene klarte ikke å stoppe utbyggingen der i 1982, men kampen handlet om mer enn å bevare elva. Det handlet om å sende et signal om at områdene staten bygger ut ikke er deres til å råde over; samene var der først. Alta-aksjonen fikk store ringvirkninger for samene i Norge, blant annet gjennom opprettelsen av Sametinget og styrking av samiske rettigheter i årene som fulgte.

3. mars 2023 ble også aksjonen ved Regjeringskvartalet avsluttet. Regjeringen hadde anerkjent de pågående bruddene på menneskerettigheter på Fosen og lovet å prioritere arbeidet med denne saken videre. Men som aksjonistleder Ella Marie Hætta Isaksen sa til Aftenposten: «Regjeringen skal aldri glemme hva som skjedde her (…) Vi skal ikke la det bli stille».^[4]

I Ellos eatnu vinner også Ester sin indre kamp. Hun hever egen stemme. Til slutt er hun stolt av å være same.

*

Fotnoter:

^{[1.] «Vi dro hjem med gáktien på vranga», kronikk, Inga Marie Nymo Riseth, Klassekampen (papirutgave), torsdag 9.mars 2023. ↩}

^{[3.] NTNU og SINTEF har utarbeidet en liste over det de kaller «Samiske filmer og filmer med noe samisk innhold». Det er 30 filmer på lista, men både graden av «samisk innhold» og kvaliteten (herunder forankring i samisk kultur) på dette må sies å være svært varierende. ↩}

^{[4.] «Regjeringen skal aldri glemme hva som skjedde her», Aftenposten (papirutgave), 4.mars. ↩}

*