Frysbildene fra It Follows som siteres i denne artikkelen er hentet fra en tittekopi gjort tilgjengelig for Montages av filmens norske distributør. Artikkelen avslører hele handlingen.

*

Dette er den siste av i alt tre analytiske artikler om It Follows av David Robert Mitchell. Den første artikkelen er en mer generell diskusjon om filmen og strukturert rundt ti forskjellige innfallsvinkler til dette mangefasetterte verket. Den andre artikkelen undersøker sentrale motiver som søvn, vann og rød fargekoding.

Denne tredje artikkelen handler om filmens iscenesettelse og estetikk. Den kulminerer i en utforskning av den fremragende sekvensen der hovedpersonen våkner opp på sykehus til en sterkt underliggjort virkelighet. Artikkelen lener seg tungt på frysbilder fra filmen og forutsetter at leseren allerede er kjent med handlingen.

En filmanalyse er imidlertid en prosess som ikke alltid er lineær, så som en liten prolog kommer her et poeng som springer ut av den første artikkelens diskusjon om tematiske metaforer og den andre artikkelens undersøkelse av rødfargens betydning:

Det er ikke tilfeldig at kortspillet Gammel Jomfru (Old Maid) opptrer i It Follows. Akkurat som det bare finnes én Følger, er det bare ett Gammel Jomfru-kort i kortstokken. Akkurat som det er om å gjøre å overføre forbannelsen i filmen til en annen person, er det viktig å få gitt Gammel Jomfru-kortet videre til en annen spiller. Om det ikke lykkes, dør man/taper man spillet til slutt. Kortet i bildet er også farget rødt, hvilket har sammenheng med at rødt i filmen er en farge som er assosiert med faren som Følgeren representerer. Til slutt fungerer Gammel Jomfru-begrepet som en ironisk opp/ned-versjon av forbannelsen, som er knyttet til seksuell promiskuitet.

Omsorgsfullt nok tar Mitchell seg også tid til å vise kortspillets sirkelgang:

Idérik iscenesettelse

David Robert Mitchell har uttalt at It Follows bevisst blander elementer fra flere tidsperioder i et forsøk på skape en tidløs fortelling. Grepet kan også tolkes som et signal om filmens betydning som metafor, framfor en virkelighetsnær fortelling. (Denne epokeforvirringen har faktisk skapt problemer for publikummere som insisterer på en bokstavelig tilnærming til film.) Derfor ser ungdommene stadig på filmer fra 1950-tallet, og i scenen der Greg (Daniel Zovatto) betrakter oppstyret ved nabohuset etter overfallet på hovedpersonen Jay (Maika Monroe) høres lyden fra en fordums filmavis eller dokumentar i bakgrunnen.

Videre ser vi blant annet TV-teknologi fra 1970- og 80-tallet i filmens omgivelser, mens Yara (Olivia Luccardi) anvender en e-bok-leser, som i sin futuristiske utforming er bortenfor tiden. Kan det være at Mitchell også blander årstidene? Vegetasjonens farger plasserer filmen om høsten, men rollefigurene går stadig ganske lettkledd uten å fryse, i tillegg til at de ved flere anledninger soler seg og bader.

It Follows er en uhyre estetisk film. Her er et knippe flotte billedkomposisjoner:

Bildet utnytter dybdedimensjonen, der rollefigurene er posisjonert i flere lag. Jays positur mot lyset fra vinduet er en estetisk nytelse.

Filmens vakreste bilde? Positurene spiller sammen og lener seg i samme retning. Også dette bildet lener seg på lys fra vinduet.

Neste bilde, hvor også lampen og gardinet spiller nydelig med.

Her er noen situasjoner med Følgerne. Den gamle damen Jay oppdager gjennom klasseromsvinduet ledsages av lærerens opplesning av diktet «The Love Song of J. Alfred Prufrock» av T. S. Eliot. En av linjene, «I am Lazarus, come from the dead», passer godt på det som skal skje, og leses opp like før Følgeren opptrer (hele diktet er her).

Det er forskjell på folk! Jay får sure blikk etter seg når hun i sitt hastverk etter å komme unna Følgeren går mellom to personer som står og snakker med hverandre. I et tydelig intendert ekko, legger imidlertid ingen merke til Følgeren når «hun» gjør det samme, både inne og ute. Oppførselen ute forsterker meget subtilt det abnorme ved skikkelsen som kommer mot Jay.

Til venstre er Gregs mor i samtale med Jays egen mor. Hun er kledd i helhvitt, i et forvarsel om nattkjolen «hun» er iført når Følgeren bruker kroppen hennes i drapet på Greg. (Dette kan også være et generelt forvarsel, siden nesten alle Følgerne er kledd i hvitt.) Hun er en av de ytterst få voksne vi ser ansiktet til i filmen, noe som her har en konkret årsak, for vi skal kjenne henne igjen når hun står i døråpningen til Gregs rom.

Paul (Keir Gilchrist) vurderer på et tidspunkt å gi forbannelsen videre til noen prostituerte. I bildet under utgjør konstellasjonen av frontruten og bakspeilet en fiffig oppsummering av et sentralt poeng i filmen. Frontruten med de prostituerte representer fremtiden og en potensiell løsning på problemet med Følgeren. Bakspeilet symboliserer fortiden, der en Følger når som helst kan dukke opp, som et resultat av rollefigurens fortidige handlinger. Bildet er helt tydelig komponert slik at bakspeilet skal spille en rolle:

Og er det bare flaks eller iskald beregning at vi faktisk kan se en skikkelse i det fjerne i bakspeilet? (Bildet kan forstørres ved å klikke på det.)

Den mystiske nabogutten er en stadig kilde til flertydighet i It Follows. I bildet til venstre som avslutter Jays introduksjonsscene virker øynene hans ganske normale, men når han titter opp over gjerdet like før, kan det se ut som noe er gjort med øynene hans for å gjøre dem helsorte, truende og stikkende. (Helt til høyre en forstørret versjon av bildet. Vi må nok vente på en Blu-ray for å få et endelig svar her.) I akkurat denne scenen har for øvrig nabogutten også en «Følger» – en annen gutt.

Følgende lysbildeserie viser stadiene i en av de mest virtuose scenene i It Follows. Ungdommene oppsøker en skole for å finne ut den virkelige identiteten til Jays kjæreste – via en 91 sekunders tagning der kameraet dreier seg om sin egen akse to ganger, for å ende i et stilisert klimaks der det kjører mot en situasjon som rammes inn av en døråpning. (I den andre artikkelen så vi hvordan tagningen både starter og slutter med rødfarge.) Her virker det som et stort poeng at vi kun skal se hovedkarakterene og Følgeren forfra. Nesten alle andre ses bakfra, i tråd med filmens generelle strategi om å skjule folks ansikter; vi ser kun litt av ansiktet til den lyshårede jenta i bilde nr 3.

De medvirkendes bevegelser er nøye innstudert for å passe inn i kameraets sirkelbevegelse, også under den avsluttende kamerakjøringen, der Jay og Greg akkurat rekker å passere foran kamera etter at de er ferdig med samtalen med damen i rødt. For hvert omløp av kamerasirkelen ser vi den potensielle Følgeren rykke nærmere. Her går tankene mine til den berømte tennisscenen i Hitchcocks Strangers on a Train (1951), der det blant matchens publikum kun er ansiktet til hovedpersonens nemesis som er vendt rett mot kamera (vedkommende er spilt av Robert Walker – et morsomt navn når man assosierer ham til Følgeren).

Bildet innrammet av røde border er det første i lysbildeserien. (Serien kan når som helst startes forfra ved å klikke på det nåværende bildet og når det er forstørret, returner til artikkelen.)

Etterpå sitter ungdommene i bilen og diskuterer. I bakgrunnen kan vi skimte at den potensielle Følgeren nå har kurs rett mot bilen, og når fokuset et øyeblikk forskyves mot bakgrunnen (over), ser vi skikkelsen helt tydelig.

Nå kommer vi til scenen hvor Følgeren dukker opp på kjøkkenet. Her er det mye interessant ved selve opptakten, ikke minst i hvordan den gamle science fiction-filmen som ruller på TV-en spiller sammen med handlingen. (I begge artiklene – for eksempel punkt 6 i den første – har vi allerede snakket om hvordan selve dialogen kan spille med.)

Dette oversiktsbildet virker litt truende, med bildene på toppen av TV-en som illevarslende skygger. Vi får følelsen av at en usynlig skikkelse observerer rommet. (Sett med rasjonelle øyne er Følgeren på mange måter et tullete konsept, så det passer bra at kameraet står plassert nær en TV som viser corny science fiction.)

Etter at Jay og Pauls samtale har blitt avbrutt av lyden fra et knust vindu, vender kameraet tilbake til den truende posisjonen, der det nå også rører litt på seg, som en forsterkning av den usynlige trusselen.

Paul går for å sjekke. Filmen på TV bidrar til stemningen, der hissende og skummel musikk spiller opp akkurat i det Paul går ut.

Etterpå blir kameraet stående og dvele ved et mennesketomt rom, dominert av en dør sentralt i bildet. Det er antagelig bare en skapdør, men det er det visuelle inntrykket som er viktig: Vi er redde for at et monster/Følgeren skal lukke opp døren og trenge seg inn. Carpenter-filmen Halloween (1978), en referanse for Mitchell, inneholder et komplekst og variert spill på dører, noe som også gjelder The Fog (1980). (Det første som skjer i It Follows er for øvrig at piken i prologen åpner en dør, og utenfor bildet hører vi lyden av døren åpne seg en gang til – det er Følgeren som kommer ut av huset. )

Nå opptrer et snodig sammentreff – er dette for finurlig selv for Mitchell til at det kan være intendert? Akkurat når Paul kommer tilbake klipper TV-filmen til et bilde av en rakett. Akkurat som Paul, som går opp trappen til etasjen over for å finne de andre ungdommene, ser vi at også raketten forsvinner opp i de høyere luftlag, ut av bildet, akkurat som Paul. Man kan lese enda mer inn i motivet: Romraketter forbindes med utforskning, og kan derfor knyttes til Jay: Hun skal snart legge ut på en utforskning av kjøkkenet, som nå plutselig ligner et ukjent og skummelt område, som planeten er det for rollefigurene i TV-filmen.

Flashback: Idet Jay ankommer rommet, kommenterer TV-filmen situasjonen. Ankomsten hennes er timet med ankomsten av et flygende reptil på TV-filmen, og en kvinnefigur på sjøplaneten der TV-filmen utspiller seg, er truet av monsteret, som Jay er av Følgeren. Som diskutert i den andre artikkelen passer sjøplaneten med vannmotivet i It Follows.

Nå er Jay på vei ut til kjøkkenet, og hun vises også som en litt foruroligende refleksjon i speilet…

…her ser vi en telefon på kjøkkenets vegg som skal bli både et geografisk og tematisk referansepunkt…

…hun passerer to malerier – akkurat som det store maleriet i stuen, har begge sjømotiv…

…ut på kjøkkenet, mot den «mystiske» telefonen.

Den følgende situasjonen studerte vi allerede i første artikkel (punkt 8) – her presenteres den via et lysbildeshow. I motsetning til mange av Følger-opptrinnene, er denne situasjonen sterkt underliggjort gjennom bruk av ultra-slow-motion. Jay beveger seg i tillegg på en kunstig, «geometrisk» måte, i 90 graders vinkler. Idet hun kommer fram til telefonen, stopper hun og skjuler den med hodet. I denne scenen synes telefonen å symbolisere en slags kommunikasjon med det overnaturlige, for det er akkurat her at hun snur seg og ser kanskje den grusomste av alle Følgerne komme mot seg: en forslått kvinne i en tilstand av konstant urinering (vannmotivet).

Hun rygger tilbake, stadig limt til telefonen, rent visuelt. Når hun treffer veggen, bølger håret hennes på en uvirkelig måte, som en følge av bruken av ultra-slow-motion, som gjennom hele kjøkkensituasjonen holder henne fast i et marerittaktig grep.

Telefonen minner om hvordan det røde kledet på veggen anvendes i scenen like etterpå (som omtalt i den andre artikkelen).

Jay stormer ut og berører begge maleriene, som altså begge (lik Følgeren) var knyttet til vannmotivet – det ene havner på skakke og det andre rives ned. Telefonen er stadig synlig, som en slags påminnelse om hva hun rømmer fra.

Senere i filmen, etter at hun har ligget med Greg på sykehuset, rammes Jay av paranoia. Hun rømmer inn i huset for å isolere seg, og akkurat i det scenen avsluttes, spiller igjen telefonen en viktig rolle i bildet. (Vi ser forresten at røret ikke er ordentlig på – er det bare en feil under innspillingen, eller skal det si noe om isolasjonen?)

Dominante kamerabevegelser

Kamerabevegelser er eksepsjonelt viktige i It Follows. I den første artikkelen har vi allerede snakket om et par fremtredende stilfigurer, henholdsvis en hyppig foroverbevegelse (punkt 5) og filming av transportetapper med rollefigurene vekselvis forfra og bakfra (punkt 10). Her vil vi se på andre typer tilfeller, som ofte har avgjørende betydning for de poetiserende mellomspillene som er så viktige for filmens særegne atmosfære.

Piken fra prologen som blir jaget av Følgeren har endt opp på en strand. Hun er først skjult av bildøren, men kameraet kjører så rundt døren, og blir iskaldt sittende og betrakte jenta i ekstremt long shot i nesten et halv minutt. Hele scenen gir et uhyre stilisert og abnormt inntrykk.

Jay sminker seg før hun skal på date med kjæresten. Lysbildeserien under komprimerer en lang tagning på 69 sekunder der kameraet nærmer seg henne i en langsom sving, før det til slutt ender opp med et fetisjerende, dvelende nærbilde av henne i speilet. Bevegelsen antyder at speilbildet, hvordan hun tar seg ut, er viktigere enn henne selv. Stemningen er preget av tvetydighet: Jays uskyld blir understreket – til overmål, hun er sminket og lyssatt slik at hun plutselig ser mye yngre ut enn sine 19 år – men hennes blikk inn i speilet til slutt virker fatalistisk, nesten resignert. Mest av alt ser hun ut som en melankolsk prinsesse:

Etter at kjæresten har flyktet fra kinoen på grunn av trusselen fra Følgeren, får vi et kort, særegent stemningsfullt intermesso. Det er bygget opp av mange faktorer: regnet, en uhellsvanger og rumlende filmmusikk, mørket inne i bilen, og en kamerabevegelse i en bue fra fører- til passasjersetet.

Dette er fra samleiescenen under deres andre date. Snart skal Jay møte sin første Følger, bundet fast til rullestolen inne i den forfalne bygningen i bakgrunnen. Som et forvarsel om dette, starter kameraet sex-scenen med et blikk opp mot bygningen, før det elegant senker seg ned til det som foregår i bilen.

Også på turen ned til vannet like før, der de blir sittende og kline, ser vi bygningen i bakgrunnen – for å knytte de forskjellige delene av locationen sammen geografisk?

Den første artikkelen (punkt 5) sammenlignet Mitchell med M. Night Shyamalan på grunn av hans metodiske forhold til form og fortellertempo. Mot slutten av It Follows slår Mitchell til med en meget shyamalansk manøver: en «geometrisk» kjøring der kameraet beveger seg sidelengs i en rett linje, fram og tilbake mellom rollefigurene. (Dette var hyppig brukt i Unbreakable (2000); filmens form er analysert i denne artikkelen, og passasjen om Shyamalans bruk av sidelengs kamerabevegelser finner du her). Den melankolske scenen utspiller seg rett etter Jay og Pauls samleie, og byr på noen av filmens vakreste nærbilder.

(Montasjen over viser kun noen av stasjonene på ferden.) Kameraet starter med Paul, og når han snur seg mot Jay beveger det seg og finner Jay i en slags symmetri med Paul: identisk positur og ansiktsuttrykk. Når hun snur seg mot ham, beveger kameraet seg tilbake og finner Paul. Tagningen avsluttes med at han vender tilbake til nesten samme positur som i starten.

Klimakset i svømmehallen

It Follows får et dramatisk klimaks. Ungdommene venter på Følgeren i en svømmehall, der de tilsynelatende klarer å nedkjempe den (uten at de føler seg helt trygge på at seieren var endelig). Vi skal imidlertid starte med scenen der Paul får ideen om å lokke Følgeren til svømmehallen. Paul verker etter å beskytte Jay, og kanskje aller helst å ligge med henne, men hun avviser kysset hans:

Han ser så opp mot speilet, der det henger et bilde av Jay, fra svømmehallen. Siden det var der han kysset henne som barn – hennes første kyss – virker dette som en utløsende faktor for ideen. Hvis han kan hjelpe henne med å beseire Følgeren, til og med på åstedet for deres første kyss, kan han vinne jenta han har drømt om å erobre siden barndommen. Under fotoet av henne lurer bildet av faren, hvis kropp Følgeren kommer til å bære under klimakset. Til alt overmål synes Jay å ha trutmunn i fotoet, som om hun lokker Paul og lover ham et kyss hvis han beseirer Følgeren.

Uskyld, gryende seksualitet, begjær drevet av tvetydige og «urene» intensjoner, incestuøse overtoner, det konkrete dramaet, kysset som Jay nettopp avviste – det er fascinerende å konstatere hvordan elementene griper inn i hverandre som tannhjul i dette korte øyeblikket i filmen.

Klimakset har blitt kritisert fra mange hold for ikke å holde samme standard som resten av filmen, etter en mer snever sjangerfilm-orientert vurdering. En del av kritikken går på at fortellingen plutselig fjerner seg fra Jays synspunkt og at vi ser for lite av Følgeren. Det stemmer at en del av scenen filmes fra de andre ungdommenes synsvinkel der Følgeren er usynlig – men med meget god grunn, siden dette understreker hvor vanskelig det er for de andre å stoppe en trussel de ikke kan se. Scenen rommer imidlertid også flere situasjoner sett fra Jays synsvinkel, nede i bassenget, med Følgeren som en svært konkret trussel – poengtert av bildet under:

Hvis vi skal rette et kritisk blikk på klimakset, kan det innvendes at scenen bringer med seg et plutselig toneskifte. Filmens soberhet og engasjerende skuespill gir det merkverdige premisset stor troverdighet. Klimakset spiller på helt andre strenger og fremstår som et hektisk, høydramatisk sirkusnummer. En del spørsmål melder seg: Siden Paul viser seg å ha overmenneskelige skyteferdigheter, burde han ikke iallfall tatt del i skytetreningen ved Gregs landsted? Pauls plan er inspirert av Jays foto, men burde vi ikke fått mer innblikk i tankeprosessen hans – hvorfor peker akkurat denne metoden seg ut for å ta knekken på Følgeren?

Ungdommene akter å lokke Følgeren ut i bassenget, for så å kaste strømførende apparater ut i vannet for å drepe den med elektrisk sjokk. Følgeren ser imidlertid ut til å gjennomskue planen, og lar seg ikke lokke ut i vannet av Jay. I stedet kaster han apparatene mot henne. Er det for å drepe eller bare drive henne ut av bassenget? Hvis målet er å drepe, hvorfor bruker ikke Følgeren samme metode som ungdommene har planlagt? Hvorfor dør ikke Jay selv av elektrisk sjokk når det første apparatet kommer seilende? Er det ikke tilstrekkelig med ett apparat? Ungdommene er selv forvirret over dette, og manuset kunne godt ha spandert litt forklarende dialog akkurat her. Det som skjer er følgende:

(1) Følgeren, som her er usynlig, løfter et apparat (oppe i venstre billedkant); (2) nå er det havnet i vannet, med strømledningen strukket ut etter seg; (3) det kommer en stikkflamme fra støpselet i enden av ledningen, mens (4) hallen blir delvis mørklagt, før (5) lyset kommer umiddelbart på igjen.

Følgeren kaster altså apparatet så langt at kontakten rykkes ut av støpselet. Er den midlertidige mørkleggingen av hallen en indikasjon på at noe har gått galt med hele strømtilførselen til hallen på grunn av dette? Hvorfor ser vi da også en stikkflamme fra støpselet når Følgeren kaster apparat nr. 2? Er det bare to støpsler i hallen, slik at alle apparatene, som kan være knyttet sammen av dobbeltkontakter (vi ser faktisk noen slike), blir deaktivert? Vi får tilkalle en elektriker.

Noen har også syntes det er merkelig at Følgeren blir skutt i hodet før den havner i vannet, for så å kvikne til. Etter et nytt skudd i hodet bukker den imidlertid under. Siden dette er et overnaturlig vesen, fører det knapt noe steds hen å spekulere videre: Konklusjonen er antagelig at den er spesielt sårbar ute i vannet.

Mitchell har nok vært en tanke klønete her. Dette har skapt skurring for en del under førstegangsopplevelsen, mens andre har tatt alt på strak arm. I mine øyne er problemene av kortvarig natur – helt i starten av klimakset – og ved senere påsyn har «sirkusnummeret» blitt et av høydepunktene i filmen.

Selve klimakset inngår i en lengre sekvens. Dette kapitlet skal konsentrere seg om sekvensens betydelige kvaliteter som estetikk og stemningsmaling:

Jays hånd nede i vannet synes å mane fram overtoningen av eksteriørbildet av bygningen.

Et tordenvær bryter ut samme kveld, men dette er ikke kun for å skape en tradisjonell, dramatisk ramme. De eksterne forholdene reflekterer også ungdommenes plan – tordenvær med lyn og regn innebærer, rent konkret, elektrisitet sendt gjennom vann.

Mitchell gjør et meget dristig grep i forkant av klimakset: Han senker tempoet i handlingen nesten til null, og setter av over tre og et halv minutt til forberedelser og venting på at Følgeren til slutt skal dukke opp. I denne perioden spiller Jays lillesøster Kelly (Lili Sepe) en estetisk rolle med et talent for grasiøse positurer:

Etter at Jay har plassert seg nede i bassenget i vente på Følgeren, er det også kamerakjøringer nede fra vannet opp mot de andre ungdommene.

Spillet av lys og den lilla fargetonen kaster et vedvarende uvirkeliggjørende slør over hele sekvensen.

Kameraet følger Jay ned i vannet som en elevator, og rapporterer omsorgsfullt om elegante bevegelser i hår og armer. Lilla fargetoner gjør seg gjeldende også i vannet.

Spennende brytninger i vannflaten mens Jay venter.

Mitchell gjør Monroes ansikt til et melankolsk kunstverk.

Så angriper Følgeren, og gang på gang er Jay nær ved å bli truffet av de tunge apparatene.

Kameraet følger hele tiden Jay, ned og opp lik en grasiøs elevator.

Her blør hun fra et sår i hodet, dramatisert via surrealistiske undervannsbilder.

Mens Jay danser som i en ballett, følges handlingen både nede fra bunnen…

…og sett opp mot vannflaten.

Lysskimmeret i salen kombinert med den lilla fargetonen kaster hele tiden et uvirkelig preg over hendelsene. Her blir Følgeren først skutt i hånden, og senere i hodet slik at den faller ut i vannet.

Jay forsøker nå å forte seg ut av bassenget. Mitchell synes her å anvende en spesiell belysning nede fra vannet, for å lyse opp kroppen hennes, hvilket gir ekstra dramatisk kraft til Jays hastverk.

Følgeren er imidlertid ikke ute av spill. Den griper tak i Jays ankel under vann for å drukne henne. Nå kommer et fotografisk høydepunkt i filmen, der Jays impresjonistisk skimrende kropp kjemper for å komme seg løs.

Paul klarer imidlertid på ny å skyte Følgeren. Nå følger enda en shyamalansk sidelengs kjøring, fram og tilbake, der Jay først redder seg på land, men må følge samme rute tilbake for å se hva som har skjedd med Følgeren. (Hun er jo den eneste som kan se den.) Marerittet har vondt for å ta slutt, og den gjentagende kamerareisen understreker dette, i denne lysbildeserien:

Konklusjonen på scenen har vi allerede beskrevet i den andre artikkelen: Jays hender som nærmer seg bassengkanten, der vannet snart blir farget overveldende rødt av Følgerens blod.

Oppvåkning til uvirkelighet

Scenen der Jay våkner opp på sykehuset etter å ha kjørt av veien med bilen er en briljant oppvisning i atmosfære, begrenset synsvinkel og stille paranoia. (Scenen varer i fire minutter og ti sekunder.) Denne gjennomgangen skal også oppsummere en del motiver vi har vært inne på i de tidligere artiklene.

Kun en begrenset del av bildet er i fokus, noe som skal spille en nøkkelrolle videre.

Den fortumlede Jay begynner å orientere seg…

…den andre artikkelen viste at røde objekter er meget viktig i It Follows, og som vi snart skal se, er det her en spesifikk årsak…

…Jay hever blikket…

…og konstaterer at moren, Kelly og Yara er tilstede. I henhold til den fraværende rollen foreldregenerasjonen spiller i filmen (første artikkel, punkt 9), er morens ansikt delvis kuttet av billedrammen. Alle rundt Jay sover, i tråd med et motiv behandlet i den andre artikkelen.

Etter et nytt nærbilde av Jay, konstaterer hun også at armen er i gips. Den andre artikkelen diskuterte muligheten for at Jays røde fingernegler, samt bokstaven «X» tatovert på en finger, kunne være symbolske stigmaer på forbannelsen. Siden nesten alle Følgerne opptrer i hvitt, passer også gipsen inn i stigmamønsteret. Den er i tillegg på den samme armen som «X»-fingeren, og stammer fra en skade direkte påført av flukten fra Følgeren.

Jay orienterer seg videre…

…det avgrensede fokusområdet illuderer glimrende Jays nedsatte bevissthet, og det forflytter seg etter hvert som hun møysommelig tar inn omgivelsene…

…fokuset er også illustrerende «utenfra» – her viser det at Jays oppmerksomhet forflyttes til tinningen der hun har et sår. De røde neglene spiller som vanlig med…

…den begrensede synsvinkelen og forsiktige bevegelser konstaterer at bena er like hele.

Nå kommer årsaken til at nettopp skoene var røde – de var et forvarsel. Stillheten har hele tiden vært rungende i scenen, men nå hører Jay plutselig en spøkelsesaktig lyd av fottrinn i det fjerne:

Maika Monroes ansikt er et studium av krypende angst, idet Jay snur seg mot døren.

Mens skrittene øker i styrke og alt annet er blikkstille, følger et segment basert på en uhyre enkel, men fryktinngytende effektiv og uttrykksfull formkonstruksjon. Den følgende lysbildeserien dissekerer segmentet bilde for bilde, bevegelse for bevegelse (bildet med røde border markerer starten på serien):

Skikkelsen viser seg å være en sykepleier, men David Robert Mitchell fortsetter konstruksjonen litt til, stadig støttet av den nærmest maniske foroverbevegelsen av kameraet. På bakgrunn av utallige eksempler i de tre artiklene, må dette sies å være den dominerende stilfiguren i It Follows:

En enslig tåre triller hos Jay.

Med rent filmatiske virkemidler og på en måte som er unik for film som kunstform – svært konkret, men samtidig uutgrunnelig og metaforisk – driver Mitchell med stilren eleganse og rammende enkelhet inn at Jays mareritt aldri vil ta slutt. Det vil alltid være nye lyder, nye truende rom, nye hjørner som Følgeren kan runde. Jay orker ikke mer:

Som for å markere at en beslutning er tatt hos Jay, skifter kameraet stilling til den andre siden av sengen…

…kan det her være et poeng at Jays to beilere er kledd i rødt og grønt? Den andre artikkelen snakket om rødt for fare og grønt for harmoni, i forbindelse med at Jay var knyttet til trær og vegetasjon. Den eneste måten å bli kvitt forbannelsen på er å overføre den seksuelt til en annen person. Jay har nå sett ut Greg som sin redning, og det er som om kombinasjonen av kameraets bevegelse og Jays blikk vekker ham fra dvalen…

…overtoningen er et elegant uttrykk for at en beslutning er tatt, også fra hans side.

Kameraet legger nå ut på en meget kunstfilmaktig reise via en lang tagning på 63 sekunder, som minner om filmens store sirkelbevegelser: i åpningsbildet og situasjonen på skolen som ble omtalt tidligere i artikkelen. Nesten alle situasjonene som kamerareisen avdekker ser ut til å kommentere enten filmen generelt eller å by på små varsler om det som nå skal skje. Som vanlig vises nesten ingen av de voksnes ansikter med mindre det er en god grunn for det. Den røde mursteinsveggen mellom hvert vindu opptrer som et slags klipp mellom hver «scene»:

En mann og en kvinne som er tydelig interesserte i hverandre, der kvinnen smiler imøtekommende og flørtende. Hun har på et rødt plagg, men underlig nok kun på den ene armen – kan dette henspille på Jays gips; både hvitt og rødt er jo forbundet med Følgeren?

Enda en mann og en kvinne, der den ene tar av seg et plagg (og kvinnen er i rødt/lilla).

En mann på vei bort, som Følgeren vil slutte å interessere seg for Jay etter det som skal skje. (En gutt i rødt.)

Kvinnen betjener et apparat som antagelig har en helsebringende effekt, som antyder hvordan Jays liv letner etter at hun blir kvitt forbannelsen. Den liggende mannen kan antyde hvordan Greg senere ender opp i nøyaktig samme stilling, etter å ha blitt drept av Følgeren. (En rød beholder; ellers er bildet dominert av hvitt.)

Denne «scenen» bryter med mønsteret, siden vi ser ansiktet til en voksen tilsynelatende uten grunn, og det er heller ikke noe spesifikt forvarsel. Men innholdet på brettet synes å være identisk med brettet til Yara i filmens nest siste scene – kan det være et poeng? Kanskje opptrinnet i sin avslappede hverdagslighet skal skape en kontrast til neste «scene»?

Mann og kvinne, avkledning, seksuell kontakt, «helbredelse» for Jay siden Greg nå overtar Følgerens forbannelse. (Hun ligger underst i motsetning til hennes senere samleie med Paul, der hun markerer kontroll.) Trenger en å påpeke at kameraet nok en gang i filmen kjører nærmere?

En 35-sekunders tagning: Først nyter Jay det hele, men underveis blir hun revet ut av ekstasen, og begynner å speide, som etter farer. Er det et forvarsel om at Greg bare vil bli en midlertid løsning på Følger-problemet? Kameraet nærmer seg forsiktig i bildets sluttfase.

Etterpå kommer et av filmens vakreste og mest tvetydige bilder. Det utstråler lettelse og seksuell tilfredsstillelse, men også en antydning om at hun er en slags «fallen kvinne», siden hun i praksis har prostituert seg for å bli kvitt forbannelsen:

Håret hennes bidrar til å gjøre bildet spesielt. Hun ser generelt mye eldre ut, nærmest durkdreven, i sterk kontrast til barnligheten i sminkescenen. Hele tablået gir et malerisk inntrykk, som om hun poserer for en kunstner. For en gangs skyld er kameraet ubevegelig, og Jay er urørlig, som var det hele et stillbilde. Den nokså massive røde gardinen er også interessant.

Plutselig skifter stemningen helt, noe som understrekes av en nesten komisk, trippende filmmusikk. Nå er vi inne i Gregs avslappede, kaprisiøse og kvinnejagende verden. Vi har følelsen av at Greg egentlig ikke tror på forbannelsen, men uansett passer det ham bra å ligge med noen. Som i scenene der Jay svømmer ut til guttene i båten og Paul cruiser etter prostituerte, bare antyder filmen hva Gregs plan er. Når han etterpå besøker Jay på sykehuset, «poserer» han på ny som hennes kjæreste, sier ingenting om å ha hatt sex med noen, og bedyrer at han ikke har sett noen Følger. I virkeligheten har han bare kjøpt seg tid – kanskje uten egentlig å finne det nødvendig.

Scenen har tre klipp, og kameraet nærmer seg også internt i hvert av klippene.

De to andre jentene gir et nesten komisk inntrykk, i sine lilla «uniformer», som nummer i rekken av jenter med ventelapp, i konkurranse om Gregs gunst.

Et solid jafs av rundstykket og et vurderende blikk – mat og seksuell appetitt.

Tilbake på sykehuset: Den seksuelt frustrerte Paul er henvist til gangen og fotograferes mot en naken vegg…

…mens Greg er inne i varmen hos Jay, skutt mot en blomst, som var den et trofé…

…Paul er definitivt ikke fornøyd med tingenes tilstand.

*

Man kan aldri være sikker på hvor mange av de analytiske funnene som stemmer overens med David Robert Mitchells intensjon. Poengene er imidlertid i tråd med filmens og tematikkens ånd. Forhåpentligvis lykkes disse tre artiklene med å demonstrere hvor mye én film kan romme.