Tidligere i høst revitaliserte vi den tradisjonsrike Flashback-spalten på Montages. Her løfter vår skribent Dag Sødtholt frem interessante og kanskje litt oversette filmer fremover. Presentasjonene vil variere i omfang. Siden de er ment å inspirere leseren til å oppsøke filmene, vil tekstene og de tilhørende bildene unngå spoilere.
*
Bortsett fra kjærlighet er besettelse kanskje den sinnstilstand som er hyppigst framstilt på film. Det er likevel sjelden å se den manifestert på et så ynkelig og patetisk, men likevel medrivende vis som i Starry Eyes (2014).
Hovedpersonen Sarah, spilt av den overveldende talentfulle Alex Essoe i hennes hovedrolledebut, er besatt av å lykkes i Hollywood. Hun er imidlertid så nærtagende og innkapslet i seg selv at hun er hjerteskjærende uegnet, ikke bare i den konkurransejagende profesjonen som skuespiller, men også i sosialt samvær og det mer alminnelige yrkesliv. Essoes utstråling minner litt om den franske stjernen Sandrine Bonnaire – hun har et helt normalt, bent frem elskelig ytre, men med et halvgalt glimt i øynene som røper et indre liv i kaos.
Den hjelpeløse Sarah er som et tomt skall, men hun har én eneste egenskap: en ekstrem vilje til å lykkes. Motgang møtes med nådeløs selvskading i en sjelden form (ihvertfall på film), nemlig lugging i håret, som i denne filmen blir ledsaget av noen bokstavelig talt hårreisende lydeffekter. Det er hennes kombinasjonen av ambisjon og aggresjon som vekker interessen hos et lyssky filmselskap.
Etter en tilsynelatende helt mislykket audition blir hun likevel kalt inn på ny, hvor hun uten å mukke innlater seg på ydmykende og utradisjonelle øvelser. Hun scorer stort og inviteres inn i det aller helligste – et møte med en produsent med et lugubert skinn i øynene og sans for megalomane floskler, og en oppførsel som generelt balanserer på kanten av det forrykte. Sammensetningen av bilder i toppbildet over er fra denne scenen, der Sarah tross innledende forvirring blir som hypnotisert av denne berømmelsens portvokter. Dette møtet blir et vendepunkt (av dimensjoner) i Sarahs liv.
Undertegnede regner seg fortsatt som en fusker innen horrorfaget, men har blitt fortalt av eksperter at dette er en film det snakkes overraskende lite om i miljøet. Den har fått noen anerkjennende anmeldelser innen spesialiserte publikasjoner, men har ikke hatt normal kinodistribusjon og er avspist med 49/100 og bare seks kritikeranmeldelser på den mest kresne kritikkaggregatoren Metacritic. Situasjonen er bedre på RottenTomatoes med 75%, der også mindre mainstream-pregede anmeldelser slipper til. Imidlertid har filmen den ganske lunkne snittkarakteren 6.0 på IMDb.
Dette er overraskende, all den tid Starry Eyes framstår som fjellstø både i atmosfære, karakterskildring og dens mer tradisjonelle horror-løpebane, etter scenen med Sarahs møte hos produsenten. Filmen er også en dyktig utøver av flertydighet, da det hele tiden er usikkert om Sarahs venner er usympatiske og ivrig underminerer hennes selvtillit, eller om dette er dysfunksjonell vranglesning av oppførselen fra Sarahs side.
Regissørkumpanene Kevin Kolsch og Dennis Widmyer hadde kun den lite omtalte lavbudsjettsfilmen Absence på CVen fra før av, og Starry Eyes er spesiell i det at den er, i alle fall delvis, finansiert via Kickstarter. Filmskaperne får meget god avkastning på sin tunge investering i psykologisk dybde og troverdighet hos hovedpersonen i filmens tidlige partier, slik at skrekkfilmelementene – når de kommer – får en helt annen emosjonell kraft enn i mer sjangersnevre arbeider. Kolsch og Widmyer forstår viktigheten av medfølelse og identifikasjon, slik at Starry Eyes oppnår en genuint overskridende effekt.
Jeg kan knapt huske noen annen film enn The Shining som på en mer overbevisende måte beskriver gleden over å gi seg hen til ondskapen, og den enormt frigjørende følelsen av endelig å la alle samfunnets hemninger og hensyn fare. Filmen inviterer til innlevelse i Sarahs reise, som er nesten ubehagelig i sin kunstneriske sannferdighet. Jeg pleier å ta notater underveis, men Starry Eyes var så oppslukende at jeg etterpå betuttet måtte konstatere at jeg sto med en enslig setning på blokka, notert helt i starten av filmen.
Filmen kan bestilles på Blu-ray fra tysk Amazon for ca en hundrelapp, og dette er en «uncut version». (Den er også gitt ut i Norge, men kun på DVD, og i det som later til å være en fire minutter kortere versjon man dermed ikke uten videre kan anbefale.) Vi avslutter dette flashbacket også med noen få frysbilder, fra en film med mange minneverdige fotografiske øyeblikk (flere av bildene er imidlertid mørke og gir ikke så god uttelling som illustrasjon).
Den følgende montasjen viser en fiffig ide under en av Sarahs marerittaktige auditions. (Jeg kan i farten ikke huske å ha støtt på den før, men det forundrer ikke hvis den er anvendt tidligere i filmhistorien.) Mer og mer forfjamset og paralysert konsulterer Sarah stadig manus hun holder i hånden, som vises via diverse innklipp. Følg med på den øverste replikken:
Sarah før og etter filmens vendepunkt, i henholdsvis poetisk og martrende skjær:
*
