Tidligere i høst revitaliserte vi den tradisjonsrike Flashback-spalten på Montages. Her løfter vår skribent Dag Sødtholt frem interessante og kanskje litt oversette filmer fremover. Presentasjonene vil variere i omfang. Siden de er ment å inspirere leseren til å oppsøke filmene, vil tekstene og de tilhørende bildene unngå spoilere.

*

Den lite kjente spanske filmen Hierro (2009, Gabe Ibáñez) er en usedvanlig stilsikker debut – en poetisk psykologisk thriller regissert med personlighet, visuell oppfinnsomhet og raffinert følsomhet for stemninger. Hierro fortoner seg som en mildt hallusinatorisk vandring på en karrig øy, der en mor i emosjonell sjokktilstand leter etter sin forsvunne lille sønn.

Han er blitt borte på mystisk vis under en ferjereise til øya. Politiet finner et barnelik, men under identifikasjonen hevder Maria det ikke er ham. For å rydde all tvil av veien krever politiet at hun må avlegge en DNA-prøve, men først om noen dager. I mellomtiden venter hun på øya, på utkikk etter spor i det lille samfunnet og blant de til dels underlige innvånerne. (Øya er en av Kanariøyene, El Hierro, derav filmens navn.)

Sentralt i filmens suksess står en meget sterk rolleprestasjon av den sympatiske Elena Anaya. Hun er mest kjent for oss fra Julio Medems Sex & Lucia (2001) og samme regissørs svært avkledde Rom i Roma (2010), samt hovedrollen i Pedro Almodóvars Under huden (2011).

Visuelt og stemningsmessig sterke filmer kan fort ende opp med likevel å føles sterile uten et følelsesmessig anker i en fengslende hovedperson. Det fotografiske raffinementet i Hierro føles imidlertid aldri som en utvendig oppvisning. I berikende samspill med Anaya, resulterer filmens oppfinnsomhet i en organisk opplevelse, ikke en utstudert serie opptrinn. Vi føler at Marias indre liv smelter sammen med det ytre landskapet rundt henne. Vår medfølelse og identifikasjon med Maria og vår kunstneriske beundring av filmens virkemidler blir en helhetsopplevelse.

Hierro er i sannhet en film der frysbilder kan egne seg bedre enn ord for å formidle dens kvaliteter. (Den kan for øvrig bestilles på en god Blu-ray med norske undertekster her.)

I den tidlige sekvensen på fergen – mesterlig skutt og iscenesatt, spekket med diskrete, men skjebnetunge forvarsler – frykter Maria at sønnen kan ha falt overbord og druknet. Dette får gjenlyd i en rekke andre situasjoner…

…blant annet i en scene der hun besvimer i badekaret, og en drøm/hallusinasjon om egen drukning. (I en annen situasjonen sovner hun på stranden og vannet ender med å skylle over henne.)

I en annen symbolsk scene kombineres flere elementer i historien: Maria omkretses stadig av fugler i filmen, som her har blitt til en sverm av små vesener, og hun befinner seg på likrommet på politistasjonen, der barnet hun skulle identifisere nå står i brann.

Nesten hvert eneste bilde har et eller annet spennende ved seg. Under spilles det på forholdet mellom forgrunn og bakgrunn, der i tillegg til det estetisk pirrende ved komposisjonen, antydes de to forskjellige verdenene som Maria og hennes sinnsrolige søster (bak rattet) lever i. Selv bilen blir via lett forvrengt linsebruk omformet til et særegent og underliggjort fartøy.

Et viktig virkemiddel i Hierro er hvordan hovedpersonen domineres av landskapet. Nesten uansett om hun er i forgrunnen eller langt unna kamera synes omgivelsene å være minst like viktige som henne:

I bildet like over er hun høyt oppe i landskapet og skyene ligger som en sjø under henne. Spesielt i denne situasjonen får man assosiasjoner til Ingrid Bergman i Roberto Rossellinis berømte Stromboli (1950) med sin fremmedgjorte ensomme kvinneskikkelse på en karrig øy, og spesielt til den filmens sluttscene.

Gabe Ibáñez skaper dessuten et konsistent mønster i filmen via utstrakt bruk av (ofte ekstreme) helbilder, der Maria er overveldet av landskapet. Dette gjelder både innendørs og utendørs. Ofte er hun også marginalisert visuelt, presset ut i utkanten av bildet – se for eksempel artikkelens toppbilde, kanskje filmens fotografiske høydepunkt. Noen ganger er hun i ferd med å tre inn i situasjonen via en dør, hvor hun forskende, nesten engstelig, kaster rekognoserende blikk inn i rommene.

På hotellrommet.

Under utforskningen av tilholdsstedet til en eremittaktig øyboer.

Den følgende lysbildeserien illustrerer videre motivet, både inne og ute:

Ibáñez sin andre film, den engelskspråklige Automata fra 2014, har fått mye pepper. Når den etter hvert makter å frigjøre seg fra sitt Blade Runner-aktige univers, blir den imidlertid en ganske resonant og engasjerende film om forholdet mellom menneske og robot. Visuelt antar den også noe av den samme minimalistiske grandeur vi kan finne i Hierro, ikke sjelden med de samme overdrevne, «overflødig» distanserte oversiktsbildene.

Tilbake til Hierro, der mange av bildene funkler av stemning og mysterium.

Mørket her leder oss til filmens pirrende prolog, som setter opp en del paralleller og danner klangbunn for senere visuelle og tematiske ekko. Blant annet møter vi en annen kvinne og dennes sønn, ikke på en ferge, men i en bil. Gjennom disse skal vi senere bedre forstå hvorfor mennesker kan utføre forrykte gjerninger i sorgsituasjoner, et av Hierros hovedanliggender.

Filmens åpningsbilde med en stor øgle i forgrunnen, og fullmånen som speiler visuelt frontlyktene.

Herlig trolske oversiktsbilder…! Filmens repetisjon av de samme elementene i disse to bildene har en nærmest musikalsk effekt, som om det samme instrumentet eller temaet vender tilbake i et musikkverk, som et slags refreng. (Innimellom oversiktsbildene har vi sett bilder innenfra bilen.)

Til slutt en idé jeg knapt har sett i noen film før. La oss begynne med opptakten, der Maria spionerer på hotellkorridoren (igjen marginalisert i bildet, i en underlig krampaktig stilling). Det henger et maleri på veggen bak henne:

Den påfølgende scenen skal vise oss Maria ved havet. Det er svært vanlig i film at lyden fra den neste scenen overlapper de siste sekundene av den nåværende scenen. Maria snur seg (nesten som hun vender seg mot havet og den neste scenen):

Og idet lyden av brenningene fra havet starter opp mens Maria ennå er på hotellrommet, skjer det noe vidunderlig med maleriet på veggen. Følg med på den lille lysbildeserien på to bilder under:

For en vakker idé – som perfekt formidler den vaklende realitetssansen til en person bedøvet av sorg, i en film som leker med virkelighet og illusjon på en gripende måte.

*