Flashback

Brimstone (2016)

I Flashback-spalten løfter vår skribent Dag Sødtholt frem interessante og kanskje litt oversette filmer. Presentasjonene vil variere i omfang. Siden de er ment å inspirere leseren til å oppsøke filmene, vil tekstene og de tilhørende bildene unngå spoilere.

*

Undertegnede ble oppmerksom på Brimstone (2016) i fjor, da den ble enten rost opp i skyene eller idioterklært blant utenlandske bekjente i sosiale medier.

Dette skjedde på bakgrunn av streaming eller Blu-ray, for filmen fikk knapt distribusjon og de få anmeldelsene var svært lunkne. I tillegg var dette en westernfilm regissert av en nederlender, Martin Koolhoven, og filmen skjøv foran seg en bølge av dårlige nyheter om akutte finansieringsproblemer og utskiftninger av sentrale skuespillere.

I mine øyne var Brimstone meget imponerende, et ultrastilisert og skjebnetungt verk, høystemt ikke bare i tonen, men også i sine bibelske allusjoner og «litterære» inndeling i fire klart markerte kapitler. Fortalt fra kvinners synspunkt og med fokus på overgrep mot kvinner, er det også dekning for å si at Brimstone har en feministisk slagside. Noen andre nordmenn må også ha likt filmen, for den dukket plutselig opp som Månedens film på Cinemateket i Oslo (der det ennå er to forestillinger igjen, på søndag og tirsdag.)

Den kvinnelige hovedpersonen lister seg nærmere kameralinsen for å lytte til samtalen i naborommet…
…der denne karen har slått seg ned.

Brimstone briljerer i form, men gir oss også to mesterlige skuespillerprestasjoner. Dakota Fanning, som de siste årene har havnet i skyggen av lillesøster Elle, er eksepsjonelt fokusert. Hennes nybyggerkvinne, Liz, spilles nesten kun gjennom øynene, og kanskje i refleksjon av at rollefiguren er stum åpner hun nesten aldri munnen i løpet av filmen. Pusting gjennom nesen blir et motiv på lydsporet, og under sinnsbevegelsene bevrer kroppen av innestengt angst, et skrik som ikke kan artikuleres. (Flere ganger under filmen tenkte jeg på tittelen til Harlan Ellisons berømte science fiction-novelle «I Have No Mouth, and I Must Scream» som en oppsummering av rollefiguren.)

Dakota Fanning har en lang karriere som barneskuespiller bak seg, og huskes kanskje best for sin fremragende rolle i Spielbergs War of the Worlds (2005). Allerede da var øynene hennes fremste våpen.

Etter seg har hun Guy Pearce som en vansiret, rekordartet ondskapsfull predikant, en navnløs hevner fra fortiden. Han spilles med flat, ru stemme og et askegrått ansikt forlatt av alle menneskelige følelser. Det mer enn antydes at han står i ledtog med demoniske krefter, en uovervinnelig, allestedsnærværende skikkelse som dukker opp og forsvinner som han vil. Utover i filmen introduseres flere skuespillere, blant annet Nederlands egen Carice van Houten, Kit Harington og en glimrende Emilia Jones.

Koolhoven er best på atmosfære, visuell stilisering, iscenesettelse og (dvelende) tempo, for når filmen brått skifter tone i det andre kapittelet, får den store problemer. Flere masseopptrinn i en lidderlig saloon, samt rollefiguren som eier et tilstøtende bordell, fungerer ikke i det hele tatt. Episoden tar seg imidlertid opp igjen og resten av filmen er en drabelig affære – svært politisk ukorrekt, som en orgie av potensielle «trigger warnings» – men for det meste gripende og overskridende.

Vi får oppleve en meget spesiell blanding av kompromissløst melodrama, avstumpet vold (hvori opptatt seksuelle perversjoner), galopperende religiøs fanatisme og asketisk kunstfilm. Det avsluttende kapittelet har for øvrig ikke så få øyekast til Charles Laughtons klassiker The Night of the Hunter (1955). Fortellerstrukturen er meget fiffig, og etter hvert får vi innsikt i filmens nederlandske røtter, i et verk som foregår i USA og er innspilt i Tyskland, Spania, Østerrike og Ungarn.

De 42 minuttene som utgjør første kapittel er definitivt et mesterverk – ren perfeksjon, et langsomt ulmende, knugende mareritt, et grusomhetens teater dynket i undergangsstemning. Den avmålte farten bærer bud om noe ekstremt vondt og overskridende under oppseiling. På lydporet har man smektende symfonisk musikk, som av og til sveller sakralt og mektig, signert Tom Holkenborg, alias Junkie XL.

Stilstudie av Pearce. Det svarte blikket hans står i kontrast med Fannings tindrende blå øyne.

Martin Koolhoven eksellerer aller mest i mise-en-scène. Dette blir sentralt i resten av artikkelen som gir visuelle eksempler fra filmens første kapittel, virtuost fotografert av Rogier Stoffers.

Her er det visuell spenning og samspill mellom forgrunn og bakgrunn, der Liz lytter til samtalen…
…dette fortsetter utover i scenen, som dveler ved predikantens langsomme, metodiske bevegelser idet han gjør seg klar til å gå. En gjennomgående idé i Brimstone er denne ikoniseringen av predikanten som en uovervinnelig situasjonens herre, og et inntrykk av at hele handlingen i det første kapittelet utspiller seg som et ritual.
Bygninger blir nærmest et motiv i filmen, gjengitt i komposisjoner i harmoni og renhet…
…her er kirken i den lille bygda. Den pussige, ensomme plasseringen, som om det er en kulisse plassert på et jorde, gir en underliggjørende effekt, noe vi skal se mer av.
Gitt mønsteret med bygninger, virker dette bildet fra tredje kapittel som en arkitektonisk og billedkompositorisk spøk.
Underliggjøringen skrus opp til maks gjennom flere briljante bilder i fugleperspektiv. Her ser vi ned på kirken…
…og et surrealistisk blikk ned på gården til Liz, med tilhørende brann.
Grusomheten i skjebnen til avlivede husdyr forsterkes gjennom perspektivet. («Overhead»-bildene vender tilbake med full styrke i filmens siste kapittel.)
Mens Liz ankommer kirken gjør kameraet myke bevegelser langt oppe fra, mens bygningen ser ut som et dukkehus.
Nå er vi nede, og det er predikanten som befinner seg i en for ham paradoksalt lyrisk setting, i noe som minner om stemninger og situasjoner fra Andrew Dominiks moderne westernklassiker The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford (2007).
Senere i filmen observeres nybyggergården gjennom en lignende eng (der kameraet også glir framover). Det skapes en illevarslende følelse, kun gjennom den visuelle forbindelsen til den tidligere scenen, uten at det antydes at predikanten faktisk her står og betrakter gården.
Forvarslet opprettholdes i neste bilde ved å vise en kornåker i bakgrunnen av Liz’ datter.
Visse paralleller opprettes mellom Liz og hennes nemesis i filmen. Predikanten er forbundet med ild i flere scener…
…og som en kontrast er det første bildet i filmen tatt under vann, der personer på en flåte synes å skyte ned i innsjøen, med en observatør i neste bilde.
I en parallell introduseres også predikanten i filmen med ryggen til, først når han går inn i kirken og når han henvender seg til menigheten fra prekestolen.

Ansiktet til predikanten avsløres så gjennom et langsomt, metodisk visuelt ritual. Liz kjenner igjen stemmen hans, og kameraet starter ovenfra og senker seg ned under ham, i en bue:

Når predikanten finner blikket hennes reiser Liz seg, som om hun gjør seg klar til å møte trusselen.
I neste bilde nærmer kameraet seg ham, hypnotisk og rituelt.
Filmens mange gjentagelser og speilinger gir en følelse av en skrittvis og uavvendelig reise mot undergangen. Liz’ ektemann omfavnes både av henne og av predikanten…
…og i to forskjellige scener observerer Liz predikanten gjennom en dørsprekk. (Dette mønsteret vender tilbake i tredje kapittel.)
Predikantens diabolske fremtoning forsterkes gjennom en lang rekke grep: Her blir kroppen hans et sceneteppe som trekkes vekk fra et dramatisk opptrinn i kirken, der en kvinne overraskende går inn i fødselsveer…
…og i to situasjoner like etter hverandre gjentas den samme klippekonstruksjonen: Først tårner han over henne og så er han borte som en ånd i en fillehaug.
Her dominerer han gradvis bildet mens han nærmer seg Liz’ datter.
Dette gjentas i lignende form når han kommer på nattlig besøk.
Et nytt visuelt ritual: Predikanten skritter metodisk inn i bildet og bemektiger seg dukken. Ved slutten av bildet er dukken erstattet av føttene hans som enerådende visuelt objekt.
En mektig kamerabevegelse bakover som gradvis tilfører innrammende materiale i forgrunnen.
Filmen inneholder flere smakfulle, atmosfæriske kvelds- og nattbilder. Her er nybyggergården igjen…
…en arbeidsøkt med reisning av en ny gård…
…det er også flere nærmest abstrakte, trolske bilder: Her rir Liz gjennom natten.
Låvebygningen på gården med et mystisk lys i vinduene.

Vi avslutter med et par smakebiter fra starten av det andre kapitlet i Brimstone:

*

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>