Med denne artikkelen revitaliserer vi den tradisjonsrike Flashback-spalten på Montages. Her vil vår skribent Dag Sødtholt løfte frem interessante og kanskje litt oversette filmer. Presentasjonene vil variere i omfang. Siden de er ment å inspirere leseren til å oppsøke filmene, vil tekstene og de tilhørende bildene unngå spoilere.

*

Selv om «Exorsisten» William Peter Blatty er involvert (her altså som regissør) er ikke The Ninth Configuration noen skrekkfilm, men et seriøst – og typisk for Blatty meget katolsk! – drama om skyld, forløsning, Guds eksistens, det ondes natur, og om muligheten for det gode i menneskene.

Handlingen foregår på et gotisk slott som rommer en mystisk anstalt for soldater spesielt hardt rammet av psykoser. Dit kommer en ny sjefspsykiater, men vi forstår ganske snart at heller ikke han har hodet over vann psykisk. Stacy Keachs fabelaktige rolletolkning framstiller ham som nummen, nesten paralysert, med en stemme så lav og rolig som var den fra det hinsidige. Men det er en tornado under hans maskeaktige ytre.

Den andre sentrale rollen bekles av Scott Wilson, en astronaut som skrekkslagen avbrøt en ferd like før oppskytning, og som blir et fokuseringspunkt for psykiaterens famlende forsøk på helbredelse. Jason Miller, fra The Exorcist (1973) og Blattys andre betydelige regiarbeid The Exorcist III (1990), dukker også opp, i spissen for et bredt rollegalleri, som alle har det til felles at de er sprøyte gale, og at skuespillerne på tross av de uvante figurene gir alt.

Stacy Keach i hovedrollen som den plagede psykiateren.

Det gjelder å ha litt tålmodighet med den merkelige og ganske krevende The Ninth Configuration. Det tok en del tid før jeg kom inn i den, og filmen skifter natur gradvis flere ganger underveis. Den starter med en del tilsynelatende uttværede scener, der de gærne utfolder seg, men etter hvert ble jeg sjarmert av den stadig mer humrende absurde tonen i opptrinnene, preget av at de innsatte uavlatelig setter opp teaterstykker – om det er for egen maskin eller som del av en terapi er ikke alltid godt å si. Rollespill og flukt inn i fiktive karakterer er sentralt i filmen.

Martin Scorseses Shutter Island (2010) er en naturlig referanse – som dog ikke skal tas for bokstavelig, da Blattys film er langt mer viltvoksende og «morality play»-orientert – ikke minst på grunn av den avgrensede lokasjonen. Nesten hele filmen utspiller seg på slottet, inntil «astronauten» stikker av til en nærliggende landsby og ender opp med å bli terrorisert av en stilisert motorsykkelbande i en skrudd, men briljant sekvens. Filmen blir bare mer og mer gripende ettersom humor glir over i eksistensielt alvor for til slutt å munne ut i et stille intenst og bevegende klimaks.

Et av de aller største fortrinnene til The Ninth Configuration er det ekstremt smakfulle, funklende høykontrastfotoet av Gerry Fisher, en av filmverdenens mest fremragende fotokunstnere, med blant annet diverse arbeider for Joseph Losey på CVen. Filmen kan anskaffes på en svimlende skjønn Blu-ray (den kom i mai i år og kan bestilles her) som synes å stamme fra en nyrestaurert kopi. (Utgaven har imidlertid én gjeninnsatt scene i mye dårligere billedkvalitet enn resten, som underlig nok virker helt overflødig.)

Vi avslutter med noen utvalgte frysbilder fra filmen. Først en lysbildeserie, der den langsomme, lyriske overtoningen fra elven i åpningsbildet til vaktpostene utenfor slottet vekker umiddelbart interesse hos tilskueren.

Slottet ses ofte utenfra, som markør av «nytt kapittel» eller sprang i tid, under varierende lys- og værforhold.

En av de mange markante og smakfulle billedkomposisjonene i filmen.

Omsorgsfull bruk av arkitektur og rollefigurer som overveldes av omgivelsene. I tillegg gjør fargen på uniformen her at personen nesten utviskes.

Mange scener er delvis iscenesatt som tablåer der tilskueren er plassert på «sidelinjen». Her fra en av de mange sesjonene mellom psykiateren og astronauten.

Filmen er full av rollespill og teateroppsetninger. Derfor er for eksempel psykiateren i nazimundur her.

Filmen anvender et bredt spekter av virkemidler. Her senker kameraet seg ned mot hovedpersonen med underliggjørende effekt.

Kameraet trekker seg opp og avslører hva personen holder i hånden, i et tilbakeblikk eller en drøm fra Vietnam-krigen.

Hovedpersonen ser seg selv som barn i et poetisk mellomspill.

Fra den sentrale sekvensen med motorsykkelbanden. Fra venstre Richard Lynch og Steve Sandor som anførerne. Dybdedimensjonen i bildet anvendes på effektivt og slående vis.

Anspent situasjon mellom bandelederen og de to fra anstalten.

Bandelederen ydmyker hovedpersonen på alle tenkelige måter, i et forsøk på å bryte ned hans ikkevoldslinje.

Stacy Keach spiller sin rollefigur med nærmest paralysert ro, men den følgende lysbildeserien viser tornadoen som av og til bryter ut.

*