I fjor høst revitaliserte vi den tradisjonsrike Flashback-spalten på Montages. Her løfter vår skribent Dag Sødtholt frem interessante og kanskje litt oversette filmer fremover. Presentasjonene vil variere i omfang. Siden de er ment å inspirere leseren til å oppsøke filmene, vil tekstene og de tilhørende bildene unngå spoilere.
*
De første tre kvarterene av Raising Cain (1992) er blant mine mest forskrudde filmopplevelser.
Dette uglesette innslaget i Brian De Palmas filmografi er et herlig sammensurium av absurd teater og filmatisk drømmelabyrint, en kavalkade av brå narrative kast og stemningsskifter, dobbeltgjengere, forvekslede identiteter og gjenklanger.
Historien snirkler seg i Möbius-bånd-aktige partier som kanskje bare er drømmer, i et verk fortalt med virkemidler fra det skingrende til det delikate. Filmen stabiliserer seg noe etter hvert, men munner ut i et klimaks som bare kan betegnes som et sirkusnummer.
Schizofren og parodisk
Raising Cain føles så «schizofren» at det er fristende å tolke dens omskiftelige struktur som en gjenspeiling av sinnet til hovedpersonen, som har en mental lidelse der forskjellige personligheter kjemper om overtaket. I tillegg bryter nye rollefigurer seg inn i filmen med overdreven bråhet, gjerne til skrikende, tivoliaktig musikk. Raising Cain arter seg til tider som en stafett der diverse skikkelser tar grep om fortellingen og veksler på å være «hovedperson». (Det kanskje mest eklatante eksempelet er en pensjonert politimann som med ett introduseres og gis masse plass, for deretter bare å forsvinne ut av historien igjen.)
Mye i filmen føles parodisk, og i det hele tatt synes De Palma å drive litt gjøn både med seg selv, sjangerfilm og publikum. Blant annet har filmhistorien knapt sett barn med bedre sovehjerter, der de slumrer seg gjennom det ene drama etter det andre. Til og med politietterforskerne ligger og sover og lar dermed skurken slippe unna!
I en lang og komplisert «walk-and-talk»-scene – som starter med meta-replikken «Could you walk with us?» – må en av skuespillerne stadig dirigeres i riktig retning av de andre. Dette må da være selvironi fra De Palmas side? For oss nordmenn er det et ekstra absurd pluss at hovedpersonens far er nordmann – med et mystisk psykiatrisk forskningsinstitutt utenfor Oslo – og opptrer med en merkelig aksent som definitivt ikke høres norsk ut. Et høydepunkt i denne sammenheng er scenen der helten synger «Bæ, bæ, lille lam» på gebrokkent norsk for sitt lille barn. Og når han til stadighet kaller faren sin «Bumsi», føles det som om vi er inne i en pervertert barnebokfortelling.
Personlighetsspaltning
Det var min engelskspråklige artikkel om M. Night Shyamalans nye film Split som inspirerte til å konsultere Raising Cain, en av de mer kjente filmforgjengerne om personlighetsspaltning. Det var ingen spesifikke referanser å se, men det er verdt å merke seg at de deler intrigens grunnpremiss med bortføring av barn (under tre år i Raising Cain, high school-alder i Split), og i begge arbeidene foregår det en bortføring i scene nummer to, inne i biler og med kloroform involvert.
I begge filmene er en av personlighetene et barn (syv og et halvt år gammel i Raising Cain, ni år i Split), og akkurat som Split byr på en bravuraprestasjon fra James McAvoy, briljerer John Lithgow i Raising Cain, som barnepsykiateren Carter Nix. De Palma refererer på sin til tidligere filmer med samme tema, via dialogen til The Three Faces of Eve (Nunnally Johnson, 1957) og visuelt til Psycho (Alfred Hitchcock, 1960). Det refereres også til Peeping Tom (Michael Powell, 1960), en annen film der en far utfører psykiske eksperimenter på sitt eget barn.
En splittet film
I tillegg til slektskapet med Split, er Raising Cain ekstra aktuell takket være en nylig utgitt amerikansk Blu-ray fra Shout Factory (som kan bestilles her), og en enda nyere (og billigere) britisk Blu-ray fra Arrow (kan bestilles her). Disse utgivelsene inneholder også en mye omtalt omredigert versjon. Det har seg nemlig slik at De Palma i klippefasen bestemte seg for å omarbeide rekkefølgen av scenene for å løse et spesifikt narrativ problem, med et flashback som ellers ville blitt meget langt. Regissøren var imidlertid aldri helt fornøyd med filmen slik den ble lansert, og når han til sin store begeistring oppdaget at en nederlandsk De Palma-entusiast hadde laget en fan-edit tro mot den opprinnelige strukturen, sørget han for å inkludere denne på Blu-ray-utgivelsen.
Dermed har Raising Cain gjennomgått sin egen personlighetsspaltning. Etter å ha sett originalversjonen tre ganger i rask rekkefølge og deretter den omredigerte (kun én gang), foretrekker jeg faktisk originalen. Den omredigerte filmen skal liksom være mer krevende, ettersom originalen presenterer scenene i (stort sett) kronologisk rekkefølge. Denne strukturen setter imidlertid det absurde teateret i gang nesten omgående, slik at opplevelsen av filmen oppleves mer overskridende og stimulerende. (Både av filmhistoriske og kvalitetsmessige årsaker anbefaler jeg derfor sterkt å se den originale versjonen først.)
Den omredigerte versjonen starter med hovedpersonens kone Jenny (Lolita Davidovich), hennes møte med sin gamle flamme Jack (Steven Bauer), og hvordan de gjenopptar forholdet. Denne versjonen får dermed en rolig, romantisk opptakt hvor det absurde og merkelige gradvis sniker seg inn.
Siden originalversjonen gir oss disse scenene først etter ca. 20 minutter, har tilskueren allerede blitt virvlet inn i åpningsscenenes galskap. Vi henger i tauene, og den plutselige «normaliteten» i scenene med kona og elskeren oppleves nesten som demonstrativ. Det prosaiske i disse opptrinnene fortoner seg som lettere absurd, og enda viktigere – idet konas historie snart vikles inn i en meget komplisert drømmer-inne-i-drømmer-struktur (muligens!) – føles dette som en naturlig videreføring av det merkverdige i filmens prosjekt. (Den omredigerte versjonen har dessuten en ganske klønete «bro» der den på et tidspunkt må gjenta glimt fra en tidligere scene for å få det nye forløpet til å henge sammen.)
Dobbeltgjengere og dubleringer
Det er ikke bare gjennom sin narrative struktur at Raising Cain gjenspeiler personlighetsspaltning. Filmen er et mylder av dobbeltgjengere, personer som opptrer parvis (også i små roller som forbipasserende joggere, berusete gartnere, stuepiker) og handlinger som dubleres ved å gjentas.
Jenny kjøper to klokker som gis til to elskere som to presanger, som naturligvis forbyttes – hvis da ikke forvekslingen bare var en drøm! Jacks nøkkelknippe skifter eier to ganger, til to forskjellige personer. To personer i filmen lider av kreft. To kniver spiller en viktig rolle. To biler inneholder kvinnelik i bagasjerommet, en av dem har et lik nummer to inne i kupeen. (Her er jeg stygt redd for at De Palma har blitt så forvirret av sin egen historie at han kommer i skade for å sette feil nummerskilt på en bil som senkes i en sump – for øvrig i en fornøyelig Psycho-referanse.)
En litt over fire minutter lang tagning, i en bravuravending typisk for De Palma, der vi i en «walk-and-talk»-scene følger personene på en politistasjon ned gjennom flere etasjer og via en heis, synes å være et visuelt frampek til filmens klimaks, på et motell der også flere etasjer og en heis står sentralt. (Motellet har på sin side en «dobbeltgjenger» i hotellet der Jack bor.) Jenny har en venninne som også er rødhåret, og de filmes ofte i profil stilt overfor hverandre som for å fremheve likheten.
Venninnene møtes i en park som historien stadig vender tilbake til. I en pussig vending kaller Jenny den O’Keefe Park – hennes eget etternavn – en forsnakkelse som synes å understreke filmens fetisjistiske forhold til stedet. Raising Cain både åpner og slutter i denne parken – en bue som for øvrig går tapt i den omredigerte versjonen. Nyversjonen starter på sin side i en urmakerforretning, noe som har den fordel at klokker (og tidspunkter), et ekstremt viktig motiv i filmen, blir presentert allerede i åpningsscenen.
Visuelle mønstre og grep
Det aller mest intrikate mønsteret i Raising Cain dannes nettopp av klokker. Her kan vi se hvordan «alt henger sammen med alt»:
Under ser vi en av filmens flotteste ideer, som effektivt visker ut skillet mellom drøm og virkelighet, samtidig som den kun opererer på tilskuerens underbevisste plan. Vi er tilbake i parken der Jenny har et elskovsmøte med Jack. Mens vi ser henne mot løvverket på bakken får hun plutselig øye på Carter som spionerer på henne:
Under har Jenny nettopp våknet opp fra et annet mareritt og Carter trøster henne i en dialogscene mens hun ligger urørlig med hodet på puten. Først står kameraet på høykant, men i et svært vakkert og delikat grep tilter det langsomt over i en horisontal stilling, i takt med at Jenny faller til ro:
Dette får et uhyggelig ekko i situasjonen der politiet oppdager et lik i et bagasjerom. Den døde vises i fire adskilte bilder, der kameraet rykker nærmere for hver gang, mens kameraets posisjon tilter for hvert klipp (før ansiktet toner elegant over i neste scene):
Både filmens første mordoffer og Jacks avdøde kreftsyke kone avbildes i filmen med den samme stirrende dødsmasken:
Raising Cain er full av mer eller mindre skjulte speilinger. Her skal vi se at først glir kameraet, fra bena og opp, langs kroppen til Dr. Waldheim, og senere foretar kameraet en lignende reise, bare motsatt vei, langs kroppen til personen som har stjålet parykken og klærne hennes:
I en film om splittede personligheter passer det fint å anvende split-focus diopter for å holde både bakgrunn og forgrunn i fokus samtidig. Dette er noe av en De Palma-spesialitet (brukt hele femten ganger i Blow Out [1981]), og her er det anvendt i et meget dramatisk øyeblikk der Carter ser forbi kona som tårner over ham og bort på hans «onde tvillingbror» som han ser for seg i bakgrunnen:
De Palma bruker imidlertid også grepet på en mer diskret og naturlig historiefortellende vis i to andre situasjoner, på politistasjonen:
Enda mer «split screen», i en scene der to parallelle handlinger utspiller seg i to forskjellige etasjer samtidig:
*
