Nylig revitaliserte vi den tradisjonsrike Flashback-spalten på Montages. Her vil vår skribent Dag Sødtholt løfte frem interessante og kanskje litt oversette filmer fremover. Presentasjonene vil variere i omfang. Siden de er ment å inspirere leseren til å oppsøke filmene, vil tekstene og de tilhørende bildene unngå spoilere.
*
Hun er innpåsliten, ekstremt naiv, sjenert, renset for selvtillit. Han er uutgrunnelig, selvnytende, med et uforstyrrelig vitende og halvt spottende blikk. Hun er ufiks, upyntet og til de grader gudsord fra landet. Han er en vakker, androgyn gigolo i Swinging London. Hun er desperat etter å gjøre ham til lags, patetisk og helt uten psykologisk forsvarsverk. Han er en mesterlig manipulator som kjører i sirkler rundt henne. Hun er ekstremt sulten på kjærlighet og han er psykopat.
Begge er imidlertid som forvokste barn, lekne og opptatt av eventyr og fantasier. Men som hun sier: «children’s stories are cruel». Han ser på hele situasjonen som et psykologisk eksperiment med henne som forsøksdyr, en kattens lek med musen – men likevel klarer han å forløse henne, hjelpe henne. Etter hvert blir filmens store spørsmål om det kan vekkes til live et genuint følelsesliv hos ham.
Straight on Till Morning (Peter Collinson, 1972) er en britisk lavbudsjettsfilm som likevel klarte å tiltrekke seg Rita Tushingham, en allerede etablert internasjonal stjerne, i rollen som Brenda. Hun gjør en skikkelse som fort kunne blitt bare irriterende, til en rekordartet hudløs, inntagende og medynkvekkende rollefigur. Samtidig er hun fortrøstningsfull og sjarmerende barnlig.
Underlig ser hun også ut, med lang nese og «tenna på tørk», og utstråler erke-engelsk britisk arbeiderklasse, i sin halvt parodiske tilnærming (nesten Mike Leigh-aktig.) Den mer ukjente Shane Briant er faktisk enda bedre som Peter; med sin mekaniske sjarm og uhyggelig blanke framtoning blir han en uendelig fascinerende og ugjennomtrengelig figur.
Den første halvtimen er det vanskelig å finne ut hvor filmens hjerte ligger, der vi i diverse, ikke spesielt fokuserte handlingstråder følger de to på hver sin kant, samt det frikete miljøet i klesforretningen der Brenda jobber, og ikke minst dets selskapsliv. Rent formmessig er dette partiet ganske «artsy-fartsy» med en til tider irriterende trang til kryssklipping mellom forskjellige plan, både geografisk og tidsmessig.
Det kan nesten virke som om regissør Peter Collinson og klipper Alan Pattillo fant ut at historien her ble for kjedelig og forsøkte å sprite den opp med disse krumspringene, endatil med mange Alain Resnais-aktige, lynsnare «memory flashbacks». (Imidlertid kommer kryssklippingen mye sterkere til sin rett lenger ut i filmen, i en mer neddempet form.)

Straight on Till Morning tar spektakulært fyr når Brenda og Peter treffer hverandre for første gang, og den siste timen er skrekkinnjagende – både et psykologisk mareritt og en narrativ nytelse på samme tid. Det hele innledes med en genial åtte minutters scene i stort sett statiske innstillinger der Peter utsetter den skrekk-paralyserte Brenda for et nådeløst kryssforhør, hvor han trenger inn til kjernen hos den emosjonelt trengende jenta.
Filmen er en produksjon fra berømte Hammer Pictures, og dette for dem sjangermessig atypiske arbeidet har avgjort kommet ufortjent i skyggen av grøsserne deres. Sammen med de to forrige filmene i denne spalten, Night Must Fall (her) og Twisted Nerve (her), kan man gjerne se på disse som en slags trilogi over britiske filmpsykopater.
Straight on Till Morning er ikke å oppdrive på Blu-ray, men DVD-en (kan bestilles her) er av god kvalitet, og inneholder et kommentarspor med Rita Tushingham.
Vi avslutter med noen utvalgte frysbilder fra filmen:


Spennende bruk av fokusforskyvning i meget stramme billedkomposisjoner.
Trappene i Peters leilighet er meget viktige både visuelt og symbolsk.

…med et visuelt ekko i en senere scene mellom Brenda og Peter.
I den samme sekvensen og flere andre steder i filmen ser vi mange slike usentrerte og «karakteroverveldende» komposisjoner, i denne bildeserien:
Brendas smellvakre og motebevisste kollega Caroline (Katya Wyeth) oppsøker Peters leilighet på leting etter den forsvunne Brenda.
*