I Flashback-spalten løfter vår skribent Dag Sødtholt frem interessante og kanskje litt oversette filmer. Presentasjonene vil variere i omfang. Siden de er ment å inspirere leseren til å oppsøke filmene, vil tekstene og de tilhørende bildene unngå spoilere. Tekstdelen av denne artikkelen er en noe utvidet versjon av omtalen i hans toppliste for 2017, der Maudie kom på niende plass.

*

Det er kun dager siden Oscar-triumfen til The Shape of Water. Om du var imponert over Sally Hawkins der, vil du ikke tro dine egne øyne i møte med et annet fremragende verk, som dessverre aldri fikk norsk kinodistribusjon.

Maudie er en biografisk film for alle som hater konvensjonelle «biopics», om den kanadiske maleren Maud Lewis som fra lutfattige kår på landsbygda oppnår verdensberømmelse. Hun gir imidlertid aldri slipp på sitt enkle liv og har alltid «det gode humøret i behold», selv om hun er sterkt bevegelseshemmet av leddgikt.

Her burde jo alle mulige varselsirener for klisjeer og konvensjoner bli utløst. Maudie er imidlertid en tindrende opplevelse, med sterk emosjonell ærlighet, mest av alt gjennom Sally Hawkins‘ innsats i hovedrollen. Skikkelsen hennes er et sant konglomerat av fakter, ansiktsuttrykk og aparte bevegelsesmønstre, men alt kommer innenfra i nesten uhyggelig grad, og spilles ut med naturlighet og mengder med sjarm, ikke minst i tonefallet.

En av filmens styrker er å få frem via ansiktsuttrykk og talende kameraplasseringer Maudies ekstreme konsentrasjon under sitt kunstneriske arbeid.

Hawkins maler et bilde av en person som er genuint ydmyk, men flittig og intelligent, og ikke minst besatt av sin skapende virksomhet. I begynnelsen av filmen utstråler hun en blanding av stakkarslighet og styrke som umiddelbart vekker en altoppslukende empati, og i de neste to timene er det intet annet som betyr noe for oss enn å følge Maudie gjennom tykt og tynt.

Hun foraktes av sin familie som skammer seg over «krøplingen». Etter at hun blir kastet ut fra barndomshjemmet, forlatt av broren og henvist til et liv hos en fiendtlig tante hvor hun ikke engang får lov til å male, gjør hun opprør. Når hun ser et oppslag som søker etter hushjelp øyner hun et snev av uavhengighet, som til slutt munner ut i et ekteskap.

I en feministisk vending tar imidlertid hun helt luven fra gemalen og snart kontrollen over hele husholdningen, noe som blir kimen til et problem for en mann med læringsvansker og massivt mindreverdighetskompleks. Ethan Hawke er mer kjent for urbane roller, og er kanskje mer langhentet som ektemannen – han var ikke førstevalg for rollen – men han er helt grei, og Hawkins er drivkraften i så å si alle scenene. Maudie fremstiller innsiktsfullt hvordan sosiale hierarkier kan fremme uempatisk, maktfull oppførsel: Han står lavest på rangstigen i bygda, men har likevel behov for å føle seg Maudie overlegen.

Ektemannen blir likevel tidlig humanisert, blant annet gjennom dette hjerteskjærende bildet, der han som voksen fortsatt spiser på barnehjemmet der han selv vokste opp.

Selv om mye står og faller med Hawkins er ikke Maudie noe «one-woman show», for i tillegg til stor autentisitet i miljøbeskrivelsen, er den malerisk og intelligent skutt, velsignet fri for visuelle A4-løsninger. (Den ga Guy Godfree de kanadiske filmfotografers pris i 2017.) Den for meg ukjente irske regissøren Aisling Walsh lar en viss sentimentalitet snike seg inn mot slutten, men selv om disse grepene er konvensjonelle, er de først og fremst bevegende her.

Lysbildeserie med eksempler på filmens maleriske dimensjon, ofte med dust, naturlig lys fra vinduene.

Maudie er en lavmælt film med mye humor, der det mest gripende er å se hvordan denne vanskeligstilte kvinnen møysommelig tar kontrollen over sitt eget liv. Hun skaper sitt eget eksistensgrunnlag, et slags kunstnerisk kongerike med full råderett, men på et meget begrenset fysisk område, da mye av handlingen foregår inne i familiens hus.

Den knøttlille, ensomt plasserte bygningen uten innlagt vann og strøm blir et gjennomgående motiv under forskjellige lysforhold og årstider (lysbildeserie).

Maudie er gitt ut på engelsk Blu-ray, men den er ganske dyr, så om man kan leve med en noe redusert billedkvalitet, kan det være et alternativ å benytte norske streamingmuligheter. Vi avslutter artikkelen med en kolleksjon av frysbilder:

Den bevegelseshemmede Maudies strevsomme ferd gjennom terrenget blir en speiling av hennes viljestyrke, men etter hvert hjelper ektemannen henne (lysbildeserie).

Den første tiden som hushjelp er meget vanskelig siden den fremtidige ektemannen behandler henne som et husdyr. Hun finner imidlertid en boks med maling…

…og i et forsøk på å blidgjøre ham starter hun å fikse opp interiøret…

…men prosjektet vokser…

…og snart antar huset mer og mer form av et kunstverk.

En lysbildeserie med minneverdige Hawkins-øyeblikk.

Filmen er som sagt preget av lys via vinduer…

men de blir også innarbeidet som et motiv i filmen, i tråd med Maudies uttalelse om at hennes kunstneriske inspirasjon kommer via vinduet: «the whole of life already framed, right there»…

…hun fortsetter til og med sine interiørdekorasjoner med å male på vinduet.

Til slutt står hun med et utstillingvindu, som blir starten på salgsvirksomheten.

Dører er også en del av motivet.

Denne lille lysbildeserien, der ektemannen fjerner skiltet med «malerier til salgs» oppsummerer perfekt filmen: vinduet og døren som motiv og portaler til verden, med stolen der Maudie har sittet og malt i lyset fra vinduet:

*