I fjor høst revitaliserte vi den tradisjonsrike Flashback-spalten på Montages. Her løfter vår skribent Dag Sødtholt frem interessante og kanskje litt oversette filmer fremover. Presentasjonene vil variere i omfang. Siden de er ment å inspirere leseren til å oppsøke filmene, vil tekstene og de tilhørende bildene unngå spoilere.

*

Sally Field vant Emmy for sin gjennombruddsrolle i Sibyl. For de som anser henne for å være en kjernesunn publikumsfrier med begrensede skuespillerevner, er denne gripende TV-filmen fra 1976 obligatorisk.

Min engelskspråklige artikkel om M. Night Shyamalans nye film Split ansporet til å se hvordan personlighetsspaltning var behandlet tidligere på film. Jeg har i denne spalten tidligere skrevet om Raising Cain her, samt The Three Faces of Eve og Lizzie her. Nå er turen kommet til Sibyl og Primal Fear. (Vi hopper over Hitchcocks berømte Psycho og Scorseses Shutter Island, og velger dessuten bort den tematisk beslektede Dr. Jekyll og Mr. Hyde i alle sine versjoner, da den rammede her forandrer utseende, og historien er mer forankret i fantasy-sjangeren.)

I en pussig speilvending av The Three Faces of Eve, har Joanne Woodward blitt forfremmet fra pasient til psykiater. Den tre timer lange Sybil er en lett nedklippet sammenføyning av en TV-film i to episoder. Det betyr at vi må tåle nedtoninger til svart midt i dramatiske høydepunkter – der reklamen ellers ville vært – men det skjer ikke ofte, og er ikke spesielt sjenerende.

Regissør Daniel Petrie jobbet hovedsakelig med fjernsyn, hvilket har gjort ham til en god skuespillerinstruktør. Sybil rommer imidlertid mange filmatiske elementer, for eksempel lange tagninger, «kamerareiser» gjennom rom som nennsomt myker opp lange dialogscener, og visuelt slående drømme- og hallusinasjonsscener.

Sybil på sitt aller laveste på psykiaterens kontor, med bandasjert hånd etter at hennes mest dysfunksjonelle identitet har knust et vindu.

I motsetning til Split og de andre filmene jeg har tatt i nærmere øyesyn, visualiserer Petrie pasientens indre sinnstilstand, der de forskjellige personlighetene lusker rundt som fysiske skikkelser i en slags «virtual reality». Sybil er også den av filmene som fokuserer sterkest på det forvilende ved å våkne opp fra blackouts, for eksempel til en leilighet som har blitt rasert av en av de andre personlighetene, eller stående midt i en fontene, til almenn latter fra parkens publikum.

Som Eve er Sybil basert på et virkelig tilfelle, hvis behandling strakk seg over elleve år, men som ved mange andre tilfeller av personlighetsspaltning, har sannhetsgehalten i den reelle pasientens sykehistorie blitt trukket i tvil. Som Split med sine 24 (dog møter vi bare åtte), tar Sybil for seg et kasus med mange personligheter på en gang. Og som i Shyamalans film, der noen av identitetene forsøker å varsle psykiateren om at de dominerende personlighetene har stygge planer på gang, ringer et av Sybils aspekter til psykiateren etter unnsetning, da en av de andre identitene er i ferd med å drive Sybil til selvmord.

Sally Field og Joanne Woodward.

Sybil er stort sett uhyre medrivende, spesielt i de tidlige partiene der Field blir en hjerteskjærende portal til forståelse for det fortvilende og livsødeleggende ved sykdommen. Imidlertid holder ikke det tre timer lange verket intensiteten oppe hele tiden, og scenene med Sybils eksentriske, barnlige nestenkjæreste (spilt av den gigoloaktige Brad Davis) er ikke like interessante som resten. Woodwards skikkelse, med sin til tider overbærende tone og svært personlige involvering i Sybils tilfelle, kan føles litt uprofesjonell og skurrende, og i en av scenene er Field farlig nær overspill.

Som vanlig skyldes pasientens tilstand et traume i barndommen, og Sybil inneholder en av de aller jævligste morsskikkelsene i filmhistorien, fremragende spilt av den ellers så moderlige Martine Bartlett, som hengir seg til en slags gladsadisme. Filmen får også godt fram at personlighetsspaltning kan være en kreativ utvei hos pasienten for å unngå fullstendig sinnsykdom. Alle de tingene Sybil likte å gjøre som barn og som hovedpersonligheten ikke orker å befatte seg med lenger, har blitt stuet vekk og bevart i de alternative identitetene, som nesten alle er mindreårige. For en stakket stund slippes de løs når de overtar styringen av Sybil: en spiller piano, en annen driver med oljemaleri.

Bredden i antall personligheter, aksentuert av det faktum at det er den samme skuespilleren som gestalter alle, gjør Sybil til et laboratorium over menneskelig oppførsel. Den vekker også tanker om slektskapet mellom personlighetsspaltning og skuespilleres karrierer, der rekken av rollefigurer gjennom årene, som spilles ut med størst mulig innlevelse, blir en slags multiple personligheter. At det faktisk er en skuespiller som uomtvistelig «later som» i Sybil, kan ses på som en parallell til de vedvarende kontroversene om denne diagnosen: beskyldninger om at denne pasientgruppen «faker» symptomene, enten for egen maskin eller blir ledet til det av terapeutene.

Sybil er gitt ut på DVD i Warner Archive-serien (i en jubileumsversjon som gjorde mesteparten av TV-filmen tilgjengelig, i motsetning til den nedklippede totimers kinoversjonen) og kan bestilles her. Vi skal se på en serie frysbilder fra filmen:

Sybil tåler ikke å bli berørt av andre, så for å kunne ta imot hånden fra sin framtidige nesten-kjæreste må en av de andre personlighetene overta kontrollen.

Samværet med ham, som på tross av det som antydes i denne situasjonen forblir platonisk, gir Sybil et av filmens få fredfylte øyeblikk.

En vedvarende underliggjørende billedkomposisjon i denne lange tagningen strammer skruen ytterligere om Sybil i dette tilbakeblikket med moren.

Når Sybil ser seg i speilet, ser hun et innbilt bilde av personligheten som har kontrollen for øyeblikket, en «annen» person, som dessuten alltid er mye yngre enn henne.

I en forlengelse av dette, konfronterer hun i en viktig scene sine andre personligheter ved at de «materialiserer» seg i en park, men da som fjerne skikkelser som hun nå forsøker å ta farvel med.

Den suicidale identiteten Mary har tatt over og truer med å ta med seg alle de andre.

Hallusinatorisk scene filmet ovenfra, dessuten med forvrengende linse, under Sybils forsøk på å visualisere sin indre tilstand.

Fra en av filmens slående drømmesekvenser.

*

Primal Fear (Gregory Hoblit, 1996)

Debutanten Edward Norton spiller et sjenert og stammende gudsord fra landet som har drept en fremstående prest i Chicago. En publisitetssyk stjerneadvokat (Richard Gere) hevder 19-åringen har en skjult morderisk personlighet som er den egentlige forbryteren. For påtalemyndigheten i retten står hans eks-kjæreste (Laura Linney i hennes første store filmrolle), i en sak alle mener er opp og avgjort, med overveldende bevis mot gutten.

Advokaten tar vanligvis oppdrag for tunge kriminelle han godt vet er skyldige, men her blir han overbevist om guttens uskyld. Med ett har han sjansen til å utrette noe godt i verden, men spørsmålet er om hans plutselige idealisme kan forstyrre hans teft og dyktighet som fagperson?

Edward Norton på tiltalebenken.

Opplegget kan lyde klisjéfullt, men Primal Fear, håndverkeren Gregory Hoblits første kinofilm, er faktisk et engasjerende, økonomisk fortalt og uhyre velspilt rettssalssdrama. Og selv om ingen av rollefigurene tegnes med voldsom dybde, sørger bunnsolide skuespillere for å pirre vår interesse: Norton briljerer, Gere behersker som vanlig suverent sin halvt åleglatte, halvt sympatiske persona, Linney er inderlig med mye liv under overflaten, og som bonus opptrer Frances McDormand som «quirky» psykiater. God underholdning med andre ord.

Primal Fear kan bestilles på Blu-ray her. Vi avslutter med noen frysbilder fra filmen:

Linney og Gere, et vakkert og melankolsk par.

Filmen er forretningsmessig og liketil visualisert, men med enkelte stilmessige utvekster, her en dybdestudie av advokatenes kontor.

Filmens visuelle høydepunkt, der en bekymret Gere faller i staver, mens omgivelsene spiller med.

Stilstudie av Laura Linney.