Forrige uke revitaliserte vi den tradisjonsrike Flashback-spalten på Montages. Her vil vår skribent Dag Sødtholt løfte frem interessante og kanskje litt oversette filmer fremover. Presentasjonene vil variere i omfang. Siden de er ment å inspirere leseren til å oppsøke filmene, vil tekstene og de tilhørende bildene unngå spoilere.

*

Den britiske thrilleren Night Must Fall (Karel Reisz, 1964) er et oppvisningsnummer på flerfoldige nivåer.

Mens politiet sokner etter et kvinnelik i bakgrunnen av historien, har den psykopatiske morderen fått innpass hos en velstående familie like i nærheten. Ved å skru på en uimotståelig gutteaktig sjarm innsmigrer han seg både hos husets eier, en rullestolsbundet eldre dame som kjeder seg, datteren hennes som er frustrert i kjærlighetslivet, og hushjelpen som allerede spiser av morderens hånd.

Morderen Danny spilles på magnetisk vis av Albert Finney, som fire år før slo gjennom i samme regissørs kitchen sink-drama Saturday Night and Sunday Morning (1960). Den elegante og litt mystiske Susan Hampshire gestalter husets datter Olivia som først ikke kan fordra Danny, men plutselig finner ut at hun klarer å åpne seg for den pågående skikkelsen.

Finney har i denne filmen både et utseende og en spillestil med spesielt uttrykksfull bruk av munn og tenner som minner om Ewan McGregor, og Hampshires velmodulerte, delikat melodiske stemme har en nesten uhyggelig likhet med Audrey Hepburn. Virtuost spiller også veteranen Mona Washbourne som husets elskelige, men også litt krevende overhode Mrs. Bransom.

Albert Finney som psykopatisk morder.

Som thriller er Night Must Fall utformet på intenst, men samtidig hverdagslig, nesten tilbakelent vis, for dette kammerspillet er også et dybdeborende psykologisk drama. På Hitchcock-vis låses vi fast som hjelpeløse tilskuere – allerede fra starten av vet vi at Danny er en morder av råeste slag – til de tre intetanende kvinnenes omgang med en person på randen av berserkergang.

Rollen han spiller offentlig som evig optimistisk muntrasjonsråd med forkjærlighet for fysiske spillopper er også noe han flykter inn i overfor seg selv, for å unnslippe avgrunnen i eget sinn. Drap er en annen flukt, en ytterligere form for mestring – noe som talende illustreres i en sekvens der en av hans ugjerninger kryssklippes med en annen mestringssituasjon. I kontrast er denne rørende triviell; Oliva mestrer, til sin store begeistring, å skifte hjul på en bil som har punktert i et øsende regnvær.

Susan Hampshire på sitt mest forlokkende.

Night Must Fall er meget elegant visualisert og iscenesatt. Karel Reisz arbeider her sammen med den berømte filmfotografen Freddie Francis, kjent fra et utall skrekkfilmer og thrillere for det berømte britiske selskapet Hammer Films. Filmen er adaptert fra et skuespill av Emlyn Williams ved samme navn, men er helt renset for spor av «filmet teater». Derimot er den preget av visuell oppfinnsomhet og blant annet elegant bruk av kamerabevegelser.

I en av de mest dramatiske scenene er kameraet montert foran på rullestolen til den eldre kvinnen, på samme måte som i den nylige skrekkfilmen It Follows (2014), der hovedpersonen er bundet fast til en rullestol og vi kjører rundt sammen med henne.

Danny lager ablegøyer for Mrs. Bransom. Han er så populær at til og med gartneren i bakgrunnen står og ler av full hals.

Det samme skuespillet har for øvrig blitt adaptert i Hollywood, i en film ved samme navn fra 1937, regissert av Richard Thorpe – som tross sin enorme produksjon ofte har laget filmer på lavt kunstnerisk nivå. Men i møte med fortellingen i Night Must Fall er han inspirert, for også denne versjonen nærmer seg mesterverknivå, med uforglemmelig spill av Robert Montgomery som morderen, i en tolkning som i sitt psykologiske mørke er forbløffende modig i datidens Hollywood.

Den britiske versjonen av Night Must Fall er dessverre ikke tilgjengelig på Blu-ray, men finnes på en god DVD fra Warner Archive, og kan bestilles her. Den amerikanske versjonen finner du her.

Vi avslutter med noen utvalgte frysbilder fra filmen:

Danny er ikke alltid på topp når han må være alene med seg selv.

Den elegante Susan Hampshire.

Hushjelpen beklager seg over at Danny synes å ha mistet interessen for henne, men han bare gjør narr av følelsene hennes.

Da er Danny langt mer innstilt på moro med gamle Mrs. Bransom.

Danny blir ansatt for å pusse opp deler av huset, men er minst like interessert i å holde øye med de andre beboerne.

Oppussing er et tålmodighetsarbeid som ikke passer for Danny. Istedet maler han brutale tegninger, som han i tillegg til slutt spolerer.

Svart-hvitt-fotoet til Freddie Francis lager et lite kunstverk av tekstur ut av stuen til Mrs. Bransom.

En av filmens mange talende kamerabevegelser, der det med intensiverende kraft nærmer seg Danny idet han kontemplerer et objekt som filmen fetisjerer.

I scenen der Danny, som her virker nesten normal, og Olivia kommer aller nærmest hverandre, trekker kameraet seg tilbake for å tillate Hampshire å reposisjonere seg i forhold til Finney. Bevegelsen er imidlertid utført med en slik eleganse og mykhet, i et perfekt samspill med scenens intime stemning, at bevegelsen får kunstnerisk egenverdi, noe langt mer enn bare en teknisk justering av billedrammen.

Hampshire ser ned på ham like etter, med en plutselig rufsete og ungpikeaktig framtoning som bryter søtt med skuespillerens ellers kjølige eleganse.

Her er et eksempel på filmens uttrykksfulle mise-en-scène: En skeptisk Olivia ser på Danny i forgrunnen av bildet…

…Danny nærmer seg henne både fysisk i rommet og følelsesmessig…

…Oliva trekker seg unna og etablerer ny avstand…

…et analytisk innklipp til Danny som pønsker på noe bak koppen…

…jegeren nærmer seg byttet igjen…

…gjenetablerer kontakt…

…og vekker til slutt hennes interesse.

Positurer, mimikk og posisjoner i rommet spiller sammen med dialog og handling for å underbygge meningsinnholdet.

*