Tidligere i høst revitaliserte vi den tradisjonsrike Flashback-spalten på Montages. Her løfter vår skribent Dag Sødtholt frem interessante og kanskje litt oversette filmer fremover. Presentasjonene vil variere i omfang. Siden de er ment å inspirere leseren til å oppsøke filmene, vil tekstene og de tilhørende bildene unngå spoilere.
*
For noen år ble jeg oppmerksom på at to britiske veteranregissører stod bak tidlige sjangerfilmer som tross deres allsidighet hørtes svært atypiske ut for dem. Slike observasjoner pirrer og må utforskes. Mens Mike Newells debut The Awakening (1980) ikke viste særlig talent for horror, bet imidlertid Michael Apteds andrefilm The Squeeze fra 1977 seg fast som en lettere dement klegg.
Denne hardkokte britiske gangsterfilmen føyer seg glatt inn i en tematisk og tonal trilogi sammen med Get Carter (Mike Hodges, 1971) og The Long Good Friday (John Mackenzie, 1980). Mens disse forlengst er kanonisert som klassikere, er The Squeeze så godt som glemt. Ikke minst fordi den er blitt berøvet sjansen til en renessanse gjennom kun å være gitt ut på VHS i Europa.
La meg hurtig presisere at sammenlignet med arbeidene til den fremragende stilisten Hodges og det helstøpte overblikket i MacKenzies skjebnedrama, er The Squeeze som en stygg og vulgær stebror. Filmen er et roterom av konkurrerende impulser og ujevne ambisjonsnivåer. I utgangspunktet er den bare en lurvete og fort-og-gæren B-film. Det er lite filmatisk eleganse å spore, og intrigen er ikke alltid troverdig.
Apted skjener til og med ut i det (muligens) spekulative, i en notorisk scene som er en av få ting folk later til å huske fra The Squeeze. En viktig årsak til at filmen likevel hever seg opp fra sitt tarvelige terreng og på sitt beste blir elektrisk, er denne fabelaktige rollelisten (i en lysbildeserie fra åpningsscenen der hovedpersonen stavrer ut av undergrunnen):
Da jeg frisket opp filmen – fordi den kunne egne seg til Flashback-spalten – tok det en stund før jeg skjønte hva som hadde begeistret meg. Stacy Keach i hovedrollen imponerer riktignok helt fra start som en rekordartet forsoffen og alkoholisert privatdetektiv, men mye kan framstå klønete og retningsløst. Vennskapet hans med en småkriminell, muligens skaphomsete taxisjåfør, spilt av den berømte britiske komikeren Freddie Starr, er noe av det minst interessante i historien, og denne rollefiguren får irriterende mye spilletid utover i filmen.
Men så snart gangsterne trer fram tar filmen fyr. Stephen Boyd er kjent som en uhyre solid utøver i høystemte Hollywood-epos som Ben-Hur (William Wyler, 1959) og The Fall of the Roman Empire (Anthony Mann, 1964) og var i tillegg en anerkjent teaterskuespiller. Derfor kommer det som et sjokk at han er som født til å spille en demonisk supergangster med brutalt skurrende stemme og metertjukk aksent fra hjemlandet Irland. Boyd fryder seg uhemmet i rollen – som skulle bli en av hans siste, da han døde av hjerteattakk ikke lenge etter innspillingen.
Hans høyre hånd spilles av den elegante David Hemmings, en kontrollfrik i konstant engstelse og motsetning til sin vågale sjef. Edward Fox gjør mindre ut av seg, i rollen som en velbeslått sikkerhetssjef som får sin kone og lille datter kidnappet slik at gangsterne kan presse ham til å bistå dem med et millionkupp.
Keach er som sagt glimrende, og framtrer her med den samme lavmælte, numne roen som gjorde ham så effektiv i The Ninth Configuration, allerede omtalt i denne spalten her. Også resten av de kriminelle er castet med stor treffsikkerhet som kyniske og avstumpede, men likevel med en forretningsmessig tilnærming til yrket.
Et annet stort fortrinn ved The Squeeze er følelsen av autentisitet, som ikke bare gjennomlyser gangstermiljøet. Alt er skutt på location (i London) og i en av scenene gjester Keach et uteliggermiljø, skildret med stor naturtrohet. Filmen scorer sterkt på sin råskap, energi og upolerte fortellerglede, ikke bare fra regissøren, men altså en bunt med intenst tilstedeværende stjerner som spiller med en glød som skulle tilsi at dette var deres felles debut foran kameraet.
Filmen er tonelagt av komponist David Hentschel med en doven, kjølig-varm jazzrock-aktig musikk. Denne bryter av og til ut i overveldende partier, på grensen til enerverende, men er hovedsakelig en lise. Spesielt det smektende hovedtemaet er av en beskaffenhet som bare får en til å lengte etter neste iterasjon.
The Squeeze handler mye om ydmykelser. Keachs rollefigur blir utsatt for alle tenkelige prøvelser, blant annet i en fantastisk scene der sjefsskurken tvinger den nå delvis tørrlagte alkoholikeren til å drikke en kruttsterk drink, som straff for å ha brutt seg inn hos ham.
I filmens allerede nevnte notoriske scene tvinger bandittene den kidnappede kvinnen til å strippe for dem. Er situasjonen rett og slett spekulativ eller en passende dokumentasjon av kvinnefiendtligheten og maktsyken hos de kriminelle? Også her er ydmykelsen en straff, for hun har gjort narr av Hemmings rollefigur etter å ha slått ham gjentatte ganger i backgammon. Scenen bør også ses i sammenheng med filmens generelle ydmykelsestema. Hemmings oppførsel speiler dessuten sjefen hans, siden han tidligere tvang hovedpersonen til å kle seg naken etter innbruddet.
The Squeeze kan bestilles på en amerikansk DVD av brukbar kvalitet her.
Vi avslutter med et knippe frysbilder fra filmen. Her noen eksempler som viser at den ikke er helt uten eleganse:


Den følgende lysbildeserien er fra opptakten til kidnappingen tidlig i filmen. Kameraet følger mor og datter inntil en figur kommer inn i bildet i den ekstreme forgrunnen. Bildet hviler en stund på den litt underlige oppstillingen, og skikkelsen i forgrunnen fortoner seg mer og mer truende, inntil kidnapperens ansikt viser seg for første gang i filmen:

Den følgende bildeserien viser sluttekstene på filmen, som er prydet av karakteristiske bilder av de involverte:
*