Flashback: Creature from the Black Lagoon (1954)

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Jack Arnolds Creature from the Black Lagoon (1954) vises fra og med denne uken – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

Creature from the Black Lagoon ble nylig aktualisert av Guillermo del Toros The Shape of Water, som tok med seg hele fire Oscar-priser, inkludert beste film og regi.

Den meksikanske regissøren har ikke lagt skjul på sin kjærlighet til Jack Arnholds monsterklassiker som tar oss med på en ekspedisjon inn i det ukjente, langs Amazonas’ buktende elver, der faunaen er like farlig som den er fascinerende.

Arnold nøyer seg ikke med virkelighetens livsfarlige jungelskapninger, som kjøttetende pirayaer, giftige lanseslanger eller urintørste candirúer. Nei, i Creature from the Black Lagoon antydes en hel underverden av ennå ikke beskrevne arter, en naturens sorte magi som har trollbundet nysgjerrige forskere i århundrer, og krevd livene til mange av dem. Alt som flakser, kravler eller svømmer er tydeligvis ute etter å drepe mennesker, så man gjør lurt i å trå varsomt i jungelen.

Oppdagelsen av et fossil, en svær amfibisk hånd, indikerer et tidligere uoppdaget bindeledd mellom menneskene på land og urdyrene i sjøen, og et team bestående av leder Dr. Carl Maia (Antonio Moreno), iktyolog Dr. David Reed (Richard Carlson), forsker Dr. Edwin Thompson (Whit Bissell), finansiøren Dr. Mark Williams (Richard Denning) og Dr. Reeds kjæreste, Kay Lawrence (Julie Adams), reiser til Brasil for å komme til bunns i mysteriet.

Idet de ankommer leiren, der noen lokale assistenter har forberedt feltarbeidet, blir de sjokkert over å se at kollegene deres er blitt drept. Det mystiske sjøonsteret introduseres altså tidlig i filmen, men det tar lang tid før vi få oppleve det i helfigur. Den froskelignende hånden, med store klør, er motivet som får fantasien vår til å spinne. I hodene våre avtegnes noe langt mer skrekkelig enn det vi til slutt får se, for Disney-tegneren Milicent Patricks design er utrolig vakkert.

I så måte er det ikke rart at Guillermo Del Toro valgte figuren med gjellene og den pansrede kroppen som utgangspunkt for sin egen kreasjon i kjærlighetshistorien The Shape of Water (2017). Del Toro har med dagens teknologi gjort ansiktet mer kommuniserende og menneskelig, men ellers er det påfallende hvor tett Del Toro legger seg opp til originalen:

I likhet med Del Toro har Arnold hjerte for sitt uvesen, og det antydes flere ganger at det utvikler følelser for Kay, og at det ikke akter å gjøre henne noe vondt – bare bli bedre kjent. Mot slutten får man nesten vondt av kreket, når det innser at Kays hjerte tilhører en annen:

Creature from the Black Lagoon er god på å vise at monsteret kun reagerer med frykt, fordi noen har trengt seg inn på dets territorium. Frykten for det ukjente går altså begge veier:

Filmen ble opprinnelig skutt i 3D og vist med polarisert lys, men siden teknikken stupte i popularitet etter bare et års tid på markedet, var det vel så mange publikummere som nøyde seg med å se filmen i to dimensjoner.

Uavhengig av visningsformat er det mest uforglemmelige ved Creature from the Black Lagoon de teknisk avanserte og vakkert koreograferte undervannsscenene. Monsterets spionasje på Kay og konfrontasjonene med dykkerne, ligner små undersjøiske balletter.