Nylig revitaliserte vi den tradisjonsrike Flashback-spalten på Montages. Her vil vår skribent Dag Sødtholt løfte frem interessante og kanskje litt oversette filmer fremover. Presentasjonene vil variere i omfang. Siden de er ment å inspirere leseren til å oppsøke filmene, vil tekstene og de tilhørende bildene unngå spoilere.

*

Eduardo Sanchez ble berømt som medregissør av den moderne horrorklassikeren The Blair Witch Project fra 1999. Siden har det vært stille. Ufortjent stille skal det vise seg, for han har stått bak ikke mindre enn tre fremragende lavbudsjettsfilmer, skrevet sammen med Jamie Nash. Alle tre ser ut til å ha hatt ganske begrenset distribusjon, og de to siste har latterlig lav score på IMDb.

Gjennombruddsfilmen, samt hans nylige, meget svake Bigfoot-film Exists (2014) er representanter for den etter hvert uhyre utslitte «found footage»-subsjangeren. Undertegnede er skeptisk til metoden, selv om den har blitt anvendt med utmerkede resultater i visse arbeider, som The Sacrament (Ti West, 2013), Cannibal Holocaust (Ruggero Deodato, 1989, dog kun delvis «found footage») eller med friskt blikk i fjorårets The Visit av M. Night Shyamalan.

Tilnærmingen i denne «ukjente trilogien» fra Eduardo Sanchez gir imidlertid en mer tilfredsstillende bredde i uttrykket, med langt bedre muligheter for å komponere bildene på meningsfullt vis. Man unngår dessuten det konstant oppkonstruerte ved at personene filmer alt som foregår, uansett skrekkslagen tilstand og livstruende situasjon.

De tre filmene som omtales i artikkelen kan bestilles her (kun på DVD), her og her (Blu-rays).

*

Altered (2006)

I Altered gjør Sanchez et dristig grep, men med svært heldig utfall. Vi kastes hodestups inn i filmen – det er som om vi kommer inn midtsesongs i en tv-serie eller i en oppfølgerfilm hvor det forutsettes at vi har eneren i friskt minne. Tre menn er på jakt etter et slags monster i en mørk skog og klarer å fange det, men ingen forklaringer gis. Det tar ca. 25 minutter før vi begynner å ane konturene av et større bilde og blir tilgodesett med noen få detaljer om en omfattende, bitter backstory mellom de tre og en mystisk person ved navn Wyatt (Adam Kaufman, intens og glimrende) som «jegerne» snart oppsøker.

De tre virker egentlig ganske uegnede til å hanskes med farlige situasjoner, men Wyatt er det mer sus over. Han bor i et festningsaktig hus og er som besatt av sikkerhet, nøkler og låser, og er dessuten i besittelse av et omfattende våpenarsenal. Hvorfor han er så redd og hvordan monsteret passer inn i et enda større bilde går det mye lenger tid før vi forstår noe av.

Dette gjør imidlertid ingen verdens ting, for Altered er en fremragende demonstrasjon av kraften i et «restricted point-of-view». Mangelen på forklaring gjør frykten generell, nærmest abstrakt og altomfattende. Det snakkes om «Nixon’s farm» som om stedet skulle være et ondskapens sentrum. De babler om at «de er etter oss». Dessuten må man for all del ikke se monsteret i øynene. Det er ekstremt farlig, men dreper man det «blir alt bare enda verre».

Her har det gått hull på monsterets visir og Wyatts kjæreste begår den feil å se det i øynene.

Altered er en god gammeldags «B-film»: usedvanlig hardkokt og hardtslående, blodig, fortettet og nervepirrende. Wyatts kjæreste viser seg for øvrig å være minst like tøff som gutta. Filmen har mange oppfinnsomme vendinger og minst to geniale horrorscener, den ene grotesk overdreven og gørrete, den andre neddempet og bestående kun av et langvarig nærbilde av Wyatt. Sanchez gir oss også en lyrisk og overjordisk vakker vending mot slutten.

Undergangsstemningen ligger tungt over fortellingen, som om huset i den øde skogen skulle være menneskehetens siste skanse. Vi blir del i den samme klaustrofobiske angsten som rollefigurene. Nesten hele handlingen foregår i Wyatts hus, og det er noe minimalistisk, nakent og nesten teateraktig over iscenesettelsen, i det litt overdrevne spillet, og hele historien utspilles i løpet av en eneste natt – et skrekkfilm-teater.

Den innbitte Wyatt i Adam Kaufmans skikkelse.

En av rollefigurene har sett bedre dager etter uheldig nærkontakt med monsteret.

*

Seventh Moon (2008)

I likhet med Altered er også Seventh Moon (i sin essens) begrenset til én natt, og også her opptrer sollyset som poetisk kontrast. Et nygift amerikansk par er på bryllupsreise i Kina (der filmen også er skutt, med kinesisk mannskap). Brudgommen er av kinesisk avstamning, og de har hyret en guide som skal kjøre dem ut til familien hans på landsbygda – men vedkommende forlater dem, og den lille landsbyen virker øde.

Langsomt går det opp for de to at de er utvalgt som ofre i et hedensk ritual, der demoner født av lyset fra fullmånen står sentralt. Mens det skrekkslagne paret gjemmer seg, skimtes demonene kun der de grotesk sammenkrøpet farer forbi eller lusker i terrenget. Lydsporet spiller med i angsten med demonenes forpint anstrengte pust som sentralt element.

Mystiske stemninger manes fram, merkelige hendelser porsjoneres nennsomt ut, nye vendinger underveis skaper nye faser med sine egne distinkte tonaliteter. Som i alle de tre filmene i trilogien vet tilskueren like lite som rollefigurene, og deres totale forvirring blir dermed vår egen. Det utpreget håndholdte kameraet – en av de få ganger dette har fungert for undertegnede! – og fremragende bruk av fokusmanipuleringer skaper en impresjonistisk og til tider lyrisk stemning, men gjør også demonene uklare og enda mer truende. Det uvirkelige preget forsterkes av filmens mange ekstremt lyssvake bilder. Lik rollefigurene føler tilskueren seg nærmest fram i mørket sammen med dem.

Demonene filmes nærmest konsekvent med bløtt fokus, her i bakgrunnen, sett gjennom bilvinduet mens paret har forskanset seg i kjøretøyet.

Bruden er filmens reelle hovedperson, medrivende spilt av den vakre, men samtidig hverdagslige Amy Smart. I tillegg til filmens form, har hun mye av æren for at Seventh Moon hever seg over det noe tradisjonelle opplegget, og filmen blir etter hvert en gripende fortelling om mot og lojalitet. Sanchez spiller også på poetiske strenger i kontrasten mellom måneskimmer og sollys. Filmen har for øvrig nydelig originalmusikk, signert Antonio Cora og Kent Sparling.

Poetisk og renskåret spill på kontraster.

Det er obligatorisk i skrekkfilmer at man aldri har mobildekning, men de er hendige som lommelykter.

Amy Smart.

Stilstudie av Amy Smart i noen av filmens mange lyssvake bilder:

*

Lovely Molly (2011)

«Min teori er at når vi ser det surrealistiske, paranormale og overnaturlige på film, representerer dette sinnssykdom. Vår frykt om at hvis alt blir vanvittig rundt oss, betyr dette at det er vi som har mistet vettet, og da er man ute av stand til å flykte fra det skrekkelige. Det er overalt.» Den britiske skuespiller og filmskaper Alice Lowe har sagt dette i enquete om horror i The Guardian, noe som kan tjene som motto for alle disse tre filmene, men spesielt for Lovely Molly.

Spørsmålet om hvorvidt det virkelig er overnaturlige ting på gang, eller om det er hovedpersonen som er i ferd med å bli gal, er et yndet tema i horror eller psykologiske thrillere, for eksempel i Roman Polanskis Repulsion (1965). Det har imidlertid sjelden blitt framstilt så hjerteskjærende og medynkvekkende som av Gretchen Lodge, et ellers helt ubeskrevet blad, i rollen som Molly.

Den tidligere stoffmisbrukeren har sammen med ektemannen flyttet tilbake til et barndomshjem som ikke bare vekker hyggelige minner. Mens mannen gjentatte ganger er bortreist på transportoppdrag, blir hun stadig mer overbevist at det foregår noe merkelig. Lyder fra korridorene, mystiske nattlige gjester og merkelige gjenstander i et uthus. Er det hennes avdøde far som går igjen, eller kanskje noe enda verre – eller er det hallusinasjoner forårsaket av en økende, blytung depresjon?

Det uhellsvangre huset: Flere ganger opplever Molly at noen har tent lys i rommene mens hun har vært ute.

I enda sterkere grad enn i Seventh Moon, viser Lovely Molly hvor viktig det er med sterke skuespillerprestasjoner og dype karaktertegninger for at en skrekkfilm skal bli genuint grufull. Mollys vei inn i psykosen og et etter hvert totalt tap av selvkontroll er uhyggelig overbevisende, der hun går i stykker foran øynene våre.

Igjen viser Eduardo Sanchez en briljant bruk av enkle virkemidler:

Utsøkt bruk av underliggjørende fokus i situasjoner hvor Molly er «ute av seg». (Familiebildene på veggen antar i løpet av filmen en truende karakter.)

Essensen av horror, renset for staffasje: et menneske og en portal inn i mørket.

Kameraet nærmer seg varsomt og finner en ille tilredt Molly som har gjemt seg bak sengen.

Stemninger.

Vi avslutter artikkelen med en stilstudie av Gretchen Lodge som Molly: