Forestill deg at Béla Tarr, kunstfilmregissøren par excellence, hadde begått skrekkfilm og du har The Eyes of My Mother. Det er oppsiktsvekkende at dette er Nicolas Pesces regidebut – han har også skrevet manus – for han behersker virkemidlene med bravur, det være seg presisjon i iscenesettelsen, dvelende tempo i lange tagninger, og et utsøkt svart-hvitt-foto, av den like ubeskrevne fotografen Zach Kuperstein. Antonioni ble en gang kritisert for at det var så mye tomhet i filmene hans. Han svarte at det kunne så være, men det var en tomhet skildret med presisjon. The Eyes of My Mother er håpløshet skildret med samme nøyaktighet.
Dette er ubehag og følelsen av å være hjelpeløse tilskuere på nivå med Martyrs (2008), men med et mye mer tilbakeholdent forhold til voldsbruk enn Pascal Laugiers moderne ekstremhorror-klassiker. Hos Pesce er det filmfortellingens knugende grep, den kontinuerlig ulmende nihilismen og følelseskulden som bidrar til det største ubehaget. I tillegg er vi nektet den smule forløsning som ligger i aktivitetsnivået i den langt mer energiske franske filmen. (Den hadde også en ikke usympatisk hovedperson som handlet med de beste intensjoner, noe vi mangler i The Eyes of My Mother.)
Det er best at leseren vet så lite som mulig om det konkrete forløpet i denne usedvanlig uforutsigbare filmen. Den kan betegnes som en serie paradokser rundt godhet, ondskap og egosentrisk livssyn. Handlingen utspiller seg i et emosjonelt og samfunnsmessig ingenmannsland – spesielt det siste bidrar til å heve filmen opp til en fabel – med en hovedperson som har et, skal vi si, eksperimentelt forhold til mellommenneskelige relasjoner. Minneverdig gestaltet av Kika Magalhães utviser hun samtidig såpass mange grunnleggende menneskelige egenskaper, for eksempel nysgjerrighet og forskertrang, at det går an å identifisere seg med henne. Derfor ønsker vi hele tiden intenst at hun også skal finne en strime av ekte menneskelighet, men filmens tildragelser gir oss ikke mye håp.
Jeg har vekslet fram og tilbake mellom de tre øverste titlene på topp, men velger å gi plassen til The Eyes of My Mother for det mest originale og skjellsettende møtet med en ny film i året som gikk, en lutrende opplevelse som fremdeles verker, månedsvis etter det ene møtet. Filmen har et smalt fokus, men dykker dypt og ubønnhørlig ned i sin beksvarte brønn.
A Ghost Story er unnfanget med barnlig enkelhet, men utført med blendende eleganse og oppfinnsomhet, og er et kvantesprang i forhold til David Lowerys tidligere mest meritterte verk Ain’t Them Bodies Saints (2013). Den nye filmen er like meditativ, men formet med en mye lettere hånd. Den formidler briljant sorgen, lengselen og ikke minst maktesløsheten til et spøkelse. Undertegnede tror ikke i det hele tatt på overnaturlige fenomener, men skulle spøkelser eksistere er en slik tilstand her ikke bare overbevisende skildret. Som var det et filmatisk forskningsprosjekt blir det også gitt plausible forklaringer på en mengde egenskaper: spøkelsenes stedsbundethet, tvangsmessige og repetitive oppførsel, hvorfor de ikke får ro og forløsning, hvordan de opererer på en annen frekvens enn oss, der deres fornemmelse av tid er forvrengt, slik at de kun sporadisk manifesterer seg i vår «virkelige» verden.
Filmens kanskje mest imponerende aspekt er hvordan den tar en rekordartet tullete idé – spøkelsenes utseende, simpelthen med et laken over hodet – for deretter å paradere den ubønnhørlig for oss, i bilde etter bilde, en prosess som til slutt har forvandlet tøysepåfunnet til et smertelig symbol for tragedie og lengsel. I sin poesi og stillfarenhet er filmen beslektet med I Am The Pretty Thing That Lives in the House (syvende plass på min 2016-liste), denne gang imidlertid skildret fra spøkelsets synspunkt, men enda bedre og mer originalt. Og der Oz Perkins‘ film svikter litt mot slutten, fortsetter Lowery ufortrødent med å bryte ny mark helt til filmens like overraskende som logiske slutt.
Filmmusikken er også meget tilfredsstillende, spillet på den lange varigheten i enkelte scener passer vakkert med et spøkelses evig-ventende tilstand, og en situasjon der to spøkelser henvender seg til hverandre må være den såreste og mest konsise dialogscenen i 2017. Mitt eneste lille spørsmålstegn er en lang monolog framført av en dels selvopptatt, dels innsiktsfull festdeltager, som tilsynelatende bryter med filmens tone. Helhetsinntrykket er imidlertid et lyrisk verk utført med fjetrende iderikdom, intelligens og følsomhet.
Fra kulde i The Eyes of My Mother, via distanse i A Ghost Story, til varme i denne tredje filmen, hvis eremittaktige hovedperson imidlertid fortoner seg som litt av et fantom for sine medmennesker. Felles for alle arbeidene er at de arbeider med forskjellige former for filmatisk poesi.
A Quiet Passion er på mange måter en søsterfilm til Terence Davies‘ forrige verk, Sunset Song. Den var riktignok basert på en roman og den nye er en biografisk verk om poeten Emily Dickinson. Men begge er periodedramaer og dreier seg om kvinnelige hovedpersoner som søker uavhengighet og anerkjennelse i en mannsdominert verden. Dickinson ble aldri tatt på alvor som litterat: Nesten alle hennes dikt ble utgitt etter hennes død i 1886, og forgjengere som Brontë-søstrene påkalles stadig i filmen, lengselsfullt og romantisk. Aller mest like er disse to arbeidene imidlertid i deres tilnærming, der det er fristende å påstå at Davies nesten har funnet opp en ny type film.
Flere scener er nærmest av symbolsk natur, der forskjellige kunstformer smelter sammen: «oppstilte» tablåer beslektet med maleri, litterære tekster formidlet via fortellerstemme (brokker fra kilderomanen i Sunset Song, Dickinsons dikt her). Som i den forrige filmen er overtoninger langsomme og har ofte metaforisk egenverdi snarere enn kun å markere overgang mellom scener. (Jeg beskriver Davies’ metode nærmere i fjorårets omtale av Sunset Song, der filmen endte på andreplass.) I en annen briljant visuell idé markeres et sprang i tid fra Emilys unge år til voksenlivet, ved at kameraet etter tur nærmer seg de viktigste personene mens de eldes foran øynene våre.
Filmens dialoger er spekket med Oscar Wilde-aktige aforismer og litterært elegante, vittige replikkvekslinger. Tross Davies’ nærmest iherdige bruk av distanserende teknikker er A Quiet Passion paradoksalt nok min aller varmeste filmopplevelse i 2017. For det er en inderlighet i de mellommenneskelige forholdene og Dickinsons persona som kolliderer liflig med filmens stilisering og skaper en form for tindrende renhet man sjelden opplever i andre filmer. Verkets kanskje aller beste passasjer, nesten uutholdelig bevegende, inntreffer når varmen og det melodiøse i fortellerstemmen spiller sammen med bildene under resitasjon av Dickinsons poesi, en voice-over som også representerer hennes udødelighet i ettertid gjennom diktene.
Her er imidlertid også elektriske mellommenneskelige scener, som en samtale i natten der Dickinson og svigersøsteren plutselig kommer nær hverandre, eller en forrykende krangel som ender med omfavnelse, indirekte vist via et speil, mellom poeten og søsteren. Dickinson er formidabelt spilt av Cynthia Nixon, en erfaren amerikansk teaterskuespiller, men som for oss nok er best kjent som den rødhårede av damene i Sex and the City…! Noe som skaper en viss murrende irritasjon er søsteren (Jennifer Ehle), som etter hvert kan bli litt monoton og endimensjonal med sitt stadige lille smil, og broren (Duncan Duff), som står i fare for å virke latterlig, med sitt tidvis stirrende blikk. Filmen får dessuten en aldri så liten slakk periode mot slutten, der den blir mer konvensjonelt fortellende og «biopic»-aktig med brorens ekteskapelige utroskap sentralt i handlingen. Avslutningen er imidlertid uklanderlig, eterisk svøpt inn i The Unanswered Question som også fortsetter under sluttekstene.
Over til to arbeider som kretser rundt enkeltpersoner på tilsynelatende uavvendelig vei mot undergangen, som begge hviler på to usedvanlig sterke skuespillerprestasjoner.
Christine er en gripende karakterstudie som tross en uforglemmelig Rebecca Hall sank som en stein i USA, noe som antagelig snøt henne for en soleklar Oscar-nominasjon. Filmen er bygget på et virkelig tilfelle, men jeg anbefaler sterkt å se den uten å sjekke ut historien først. Christine er en svært intelligent, dyktig og ambisiøs journalist, men dype mentale problemer, som hun selv fornekter, gjør henne asosial og monoman. En av filmens mest slående egenskaper er hvordan selvhjelps-teknikker blir avkledd som virkemiddel mot dype problemer. Undertegnende ble som hypnotisert av hovedpersonens forløp, for Hall gjør henne til en skikkelse det er lett både å like og mislike, noe som fører til et usedvanlig konfliktfylt engasjement hos oss. Vi river oss i håret over at hun gang på gang finner så utrolig mange gode grunner, i selvsabotasjens navn, til å avslå en rekke muligheter til å slå inn på en sunnere vei, spesielt i mellommenneskelige forhold.
*
Krisha starter med et nevrotisk nærbilde av en bisk kvinne, fulgt av en enormt lang tagning der hun ankommer et hus. Vi blir med henne inn og møter en skokk mennesker, og tagningen avsluttes med et halvnært bilde av ansiktet hennes igjen. Selv om Krisha er en ekstrem-lavbudsjettfilm skutt på rekordtid er den likevel ikke uten filmisk tanke og organisasjon. For eksempel briljerer debutregissør Trey Edward Shults senere i forløpet med ekspressiv bruk av slow-motion for å akkompagnere Krishas berusede tilstand. Filmen har imidlertid en i overkant utagerende, bevisst irriterende og fragmentert tidlig passasje, der bråkete, bevisst fremmedgjørende musikk skal (overtydelig) markere hovedpersonens tynnslitte nerver i samværet med de andre.
Så snart dette er over blir Krisha en hjerteskjærende opplevelse. Dels gjennom et uhyggelig hudløst spill av Krisha Fairchild – som faktisk er regissørens tante! – dels gjennom en glassklart troverdig framstilling av rusavhengighet. Gradvis forstår vi, ut ifra hovedpersonens anspenthet og de andre gjestenes mottagelse, som veksler mellom det avmålte og det overdrevent hyggelige, at Krisha er familiens sorte får. Med sjelden umiddelbarhet tar vi del i hennes ydmykelse, som en kvinne i sekstiårene, over å bli behandlet som et barn av nære familiemedlemmer. Etter hvert forstår vi også den psykiske avgrunnen i henne som har fått Krisha gang på gang til å henfalle til alkoholisme. Nå skal hun ha vært tørrlagt i en lengre periode og gjenopptar kontakten med familien etter ti års fravær, under en Thanksgiving-middag. (Krisha har en kronglete utgivelseshistorie. Den vakte først furore under Kritikeruken i Cannes i 2015, fikk amerikansk kinodistribusjon i 2016, men dukket først opp på DVD via en engelsk utgivelse i år (kan bestilles billig her), noe som gjør den til en 2017-film i Montages-listesammenheng.)
Shults’ gnistrende debut ga ham sjansen til å lage It Comes at Night, en glimrende skrekkfilm i et beksvart, postapokalyptisk «survivalist»-modus med flytende grenser mellom drøm og virkelighet. Den finnes blant mine «hedrende omtaler», sammen med andre representanter for vår tids mest livskraftige og kreative sjanger. Nåtidens kanskje fremste skrekkfilm-auteur, den hyperproduktive Mike Flanagan, var en hårsbredd unna topplisten både med sin lyriske, følelsesmessig inntrengende og fremragende visualiserte Netflix-film Before I Wake og den filmisk elegante, billedglødende og velspilte Ouija: Origin of Evil. Han er tyngre på labben i den litt oppkonstruerte, men like fullt interessante Stephen King-adapsjonen Gerald’s Game.
Dette var en stor overraskelse i mitt filmår. Den er et slående svar, litt over 100 år etter, på rasismen i D. W. Griffiths film av samme navn fra 1915. I tillegg til å være basert på den virkelige historien om Nat Turner som ledet et slaveopprør i 1831, forholder filmen seg også på andre vis til fortiden. Dens tone og fortellerstil er «gammeldags» med sine ganske tradisjonelle grep og brede penselstrøk, men istedet for å framstå som overfladisk og uoriginal knytter den an til noe primalt og grunnleggende. Scenene utspiller seg med rolig autoritet og ulmende nerve, og filmen har en varme og ekthet jeg fant uimotståelig.
Like viktig er det visuelle uttrykket, som er uhyre malerisk samtidig med at filmen furnerer detaljer som maner fram autentisitet. Aller viktigst for mitt eget vedkommende er at regissør Nate Parker og teamet, med den 69-årige veteranfotografen Elliot Davis i spissen, later til å ha studert John Ford. Han var antagelig den filmskaperen i verden med størst talent for ikoniske bilder som formidler essensen av tematikken på et samtidig presis, resonant og poetisk vis. Ikonografien i The Birth of a Nation er ikke like stilisert som hos Ford, og den holder tross alt ikke samme nivå – men bare å være i nærheten vil jo gi enhver film et løft! – men mengden av den er på Ford-nivå.
Og når det ikke er bildene som er den største drivkraften, kan filmen alltid «falle tilbake på» de fantastiske ansiktene til de svarte skuespillerne. Her er ikke dyp karaktertegning i vanlig forstand, men castingen er åpenbart gjort med stor omsorg for å sikre seg ansiktstrekk som perfekt uttrykker det rollefigurene står for i scenarioet. En nesten ugjenkjennelig Armie Hammer spiller den viktigste hvite rollen, en etter hvert selvhatende og fordrukken godseier som redder seg ut av økonomisk uføre ved å leie ut Nat Turner til andre plantasjer. Turner har nemlig helt spesielt oppildnende evner som predikant og planen er å bruke religion som «beroligende middel»: Slavene skal søke trøst i kristendommen slik at de avfinner seg med egen situasjon. De hvite overherrene sikrer seg dermed mot oppsetsighet og opprør. Turner blir en viktig brikke i undertrykkelsen av eget folk, og filmen bruker god tid på dette stadiet, for opprør er lenge utenkelig for ham.
Undertegnede har sjelden sett en film med så mange gode og resonante ideer. Så og si hver eneste scene er en uklanderlig virkeliggjøring av dens bærende ide, ofte i lengre tagninger. Nate Parker er egentlig skuespiller, med en ikke spesielt gullkantet kunstnerisk karriere bak seg. Det er ganske utrolig at et så helstøpt verk er hans første langfilm som regissør. I tillegg spiller han selv hovedrollen.
*
[2017 ble et år med mange minneverdige arbeider fra svarte miljøer, som alle er blant mine «hederlige omtaler» og er i det følgende nevnt i kvalitetsrekkefølge: The Fits (Anna Rose Holmer) er en visuelt sofistikert, poetisk fortelling om dagdrømmer, ensomhet og vennskap mellom barn, i en by rammet av forgiftning av drikkevannet, i en fiksjonsparallell til skandalen i Flint. Royalty Hightower er uforglemmelig som den 11-årige jenta i hovedrollen. The Transfiguration (Michael O’Shea) er en slags sosialrealistisk skrekkfilm med lyriske overtoner, om en svart tenåring som forelsker seg, på et vis, i en sosialt mistilpasset hvit jente. Problemet er bare at gutten lider av personlighetsforstyrrelse og er overbevist om at han er vampyr, med spesiell forkjærlighet for George A. Romeros realistiske vampyrklassiker Martin fra 1978. Netflix-filmen Mudbound (Dee Rees) er noe ujevn, men når de største høyder i vennskapet mellom en hvit og svart krigsveteran, begge med nervøse lidelser etter 2. verdenskrig. Det er kun denne som også har svart regissør.]
Sofia Coppola har de seneste årene beskjeftiget seg med kanskje overdrevent tilknappede, men like fullt interessante utforskninger av moderne fremmedgjøring. The Beguiled kaster blikket tilbake til tidlige arbeider som debutfilmen The Virgin Suicides (1999) – dens kjønnstematikk speilvendes, siden det nå er kvinner som er forgapt i en for dem uutgrunnelig mann – og hennes andre historiske film Marie Antoinette (2006), gjennom en resolutt malerisk tilnærming og en tidvis visuell overdådighet i et slags amerikansk sørstatssvar på Versailles. The Beguiled har også mye av sistnevnte forgjengers nesten usynlige svarte humor, eller kanskje rettere sagt vimsete ironisering over menneskelig oppførsel. Humoren bobler kontinuerlig under overflaten, med den første middagsscenen som et høydepunkt, blant annet med sin affekterte bruk av franske vendinger (et annet filmografisk tilbakepek).
Åpningssekvensen med mektige trær, flettverket av grener og vegetasjon, og de mange buegangene slår an den maleriske tonen, som er utført med frapperende delikat hånd. Utendørsbildene er som en serie av tablåer over temaet «mennesker i et landskap». Innendørs anvendes nennsomt naturlys fra vinduene, og kveldsbildene er som et impresjonistisk studium i dunkelhet, da man i et modig grep kan tidvis kun se konturene av rollefigurene. En diskret bruk av droneaktig musikk i utvalgte scener gir filmen en pirrende mystisk dimensjon.
The Beguiled handler om en gruppe kvinner som ikke bare er parkert på sidelinjen av den amerikanske borgerkrigen, men også ellers i livet. Gjennom den «symbolske» tilstedeværelsen av en såret soldat fra den andre siden av krigen, gis de håp om en annen, meningsfylt tilværelse, bare for å bli fratatt det igjen. Filmen ytrer seg også meningsfullt om medfølelse og selvoppholdelsesdrift: Når soldaten viser seg å være en trussel bikker kvinnenes empati helt over, til grusomhet. Spillet er også glimrende. Kirsten Dunst gjør et triumferende Coppola-comeback med sin tristesse bak et stoisk lite smil, ikke uten gjenklang fra hennes depresjon i Melancholia. Nicole Kidman viser presisjonsarbeid med hevede øyenbryn og stikkende blikk, litt hekseaktig. Elle Fannings raske, skjelmske øyekast føyer seg inn i et rikt nettverk av talende sideblikk og gester, i en film preget av underfundige «character moments» og observasjoner av menneskelig interaksjon. Colin Farrell er også god, og både situasjonen og rollefigurens manipulerende natur minner om hans opptreden i Liv Ullmanns Miss Julie, og som en indikasjon på verkets tonale spennvidde er han involvert i en opprivende formidlet sex/voldtektsscene.
Disse to filmene utgjør en ensembleversjon av de fremragende karakterstudiene i Christine og Krisha på den delte fjerdeplassen.
Mike Mills satser på bred front med Moderne kvinner og lykkes suverent. Ikke bare er dette et tidsbilde fra California i 1979, akkompagnert av et nostalgi-smektende soundtrack, han mønstrer også et stort rollegalleri som navigerer grunnleggende menneskelige spørsmål, via en rollebesetning med forbløffende detaljerte prestasjoner. Selv om Moderne kvinner er skuespiller- og samtaleorientert, er den ikke filmatisk uelegant – og med jevne mellomrom skeier den helt ut i eiendommelige popkunstaktige passasjer der rollefigurene forflytter seg per bil i et landskap forvrengt i regnbuens farger. Situasjoner og mennesker er skildret med stille inderlighet kombinert med et vedvarende ironisk, klukkende humoristisk skråblikk.
Poengene renner inn hos Mills der han med lett hånd, men tung menneskekunnskap utforsker barneoppdragelse, usikkerhet, seksuelle spenninger og generell forvirring både innen generasjoner og på tvers av dem. Kanskje filmens mest overbevisende konklusjon er å stille spørsmål ved livserfaring, for de voksne er minst like forvirret som de unge. Dette er aller best ivaretatt av en mysende Annette Bening, avvekslende resignert og trassig, en person med statiske holdninger stilt til veggs av en verden i forandring.
*
Princess Cyd er en knøttliten amerikansk indie, men kanskje årets beste eksempel på at en film med et ganske smalt ambisjonsnivå både i tematikk og filmatisk uttrykk likevel kan være et mesterverk, fordi den lykkes så til de grader med å innfri. Filmen bæres hovedsakelig av naturtalentet Jessie Pinnick som en 16-årig idrettsutøvende jente fra et mindre sted som drar til Chicago for å bo en periode hos sin tante, en kjent forfatter, også hun meget flott spilt, av Rebecca Spence. Cyd har mistet moren i en tragedie når hun var liten, men virker overraskende kjernesunn og ubekymret. I starten synes den fysiske Cyd og den mer cerebrale tanten å befinne seg på så forskjellige planeter at det borger for et anstrengt samvær – Cyd har også en tendens til naiv åpenhjertighet inntil det sårende – men filmens hjerte ligger i utforskningen av hvordan de gradvis utløser nye impulser hos hverandre.
Slike historier har man sett før, men her utspiller den seg i vendinger som hele tiden føles overraskende og friske. Det som hever denne hverdagslige historien opp til stratosfærisk nivå er det formidabelt naturlige spillet, samt presisjonen i karakterskildringer og ikke minst i observasjonene av menneskelig samvær og kommunikasjon. Det gjelder ikke bare de to damene, men hele forfattermiljøet rundt tanten, og i skildringen av et kjærlighetsforhold som Cyd nærmest snubler inn i. Dette er en film av typen der man blir riktig trist når den er slutt, idet kilden til visdom og glede man har frydet seg over i 90 minutter blir frarøvet oss.
[Min film på 15. plass passer inn i dette karakterorienterte terrenget: Franske Being 17 , av den 74-årige veteranregissøren Andre Techiné, skrevet sammen med den uforlignelige Céline Sciamma, om en tornefull forelskelse mellom to gutter, fremragende spilt med stor intensitet og sannhet. Som bonus får du Sandrine Kiberlain som en av mødrene, pluss et kupert landskap som svimlende vakkert bakteppe.]
Folkemordet i Kambodsja på 1970-tallet førte til at en fjerdedel av befolkningen ble tatt av dage. Denne filmen burde ha særlig aktualitet for Norge, siden det var en solid kontingent hos oss blant de mange vestlige venstreradikale som rått slukte løgnene til Røde Khmer om opprettelsen av et sosialistisk paradis, der blind idealisme istedet skapte menneskehetens kanskje mest inhumane, morderiske regime. First They Killed My Father er imidlertid ingen film som primært eksisterer for å sette et «viktig tema på dagsordenen», men et særegent lyrisk verk, en eneste lang, dempet og gripende sørgemarsj som med hypnotisk effekt vektlegger stemninger snarere enn vold. Nedslaktningene og endeliktene til ofrene for makthaverne skjer som regel i ytterkantene av historien.
Samarbeidet mellom regissør Angelina Jolie, som her med ett finner en kraftfull personlig stemme, og mesterfotografen Anthony Dod Mantle skaper en symbiose mellom sofistikerte, men nennsomme visuelle grep og et sett med ansikter som i sin stoiske uutgrunnelighet forsterker vår opplevelse av tragedien og hever filmen opp på et eksistensielt plan. Spesielt imponerer Sareum Srey Moch i hovedrollen som Loung Ung, som er kun fem år gammel når katastrofen inntreffer. (Filmen bygger på hennes selvbiografi.) Hele forløpet er sett gjennom barneøyne, søskenflokken i en familie når hele hovedstadens befolkning, først ikke direkte uvennlig, blir beordret ut på landsbygda i noe som i praksis er slavearbeid.
De skråsikre slagordene hos de robotaktige politiske lederne og Khmer-soldatene, som blant annet aktivt oppfordrer arbeiderne til å unngå mellommenneskelig medfølelse, danner en ironisk kontrast til filmens visuelle språk, som istedet representerer uutgrunnelighet og poesi. Bilder fra fugleperspektiv og komposisjoner med fokusforskyvninger mellom for- og bakgrunn danner to gjennomgående motiver i verket. Det må sies at filmen har noen feilsteg mot slutten: Et par gjenforeninger skjærer plutselig ut i ren Hollywood med overdreven bruk av musikk, og den overdramatiske montasjen der fangene går løs på en tilfangetatt Khmer-soldat er et annet enerverende tonebrudd. First They Killed My Father er imidlertid på dette tidspunktet allerede uknuselig som kunstnerisk verk.
Maudie er en biografisk film for alle som hater konvensjonelle «biopics», om den kanadiske maleren Maud Lewis som fra lutfattige kår på landsbygda oppnår verdensberømmelse. Hun gir imidlertid aldri slipp på sitt enkle liv og har alltid «det gode humøret i behold», selv om hun er sterkt bevegelseshemmet av leddgikt. Her burde jo alle mulige varselsirener for klisjeer og konvensjoner bli utløst. Maudie er imidlertid en tindrende opplevelse, med sterk emosjonell ærlighet, mest av alt gjennom Sally Hawkins‘ innsats i hovedrollen. Skikkelsen hennes er et sant konglomerat av fakter, uttrykk og aparte bevegelsesmønstre, men alt kommer innenfra i nesten uhyggelig grad, og spilles ut med stor naturlighet og mengder med sjarm, ikke minst i tonefallet. Hawkins maler et bilde av en person som er genuint ydmyk, men flittig og intelligent.
I en feministisk vending tar hun helt luven fra sin ektemann og snart kontrollen over hele husholdningen, noe som blir kimen til et problem for en mann med læringsvansker og massivt mindreverdighetskompleks. Ethan Hawke, mer kjent for urbane roller, er kanskje mer langhentet som ektemannen, men det er Hawkins som er drivkraften i scenene. Maudie er imidlertid intet «one-woman show», for i tillegg til stor autentisitet i miljøbeskrivelsen, er den svært malerisk og intelligent skutt, velsignet fri for visuelle A4-løsninger. (Den ga Guy Godfree de kanadiske filmfotografers pris i 2017.) Den for meg ukjente irske regissør Aisling Walsh lar likevel en viss sentimentalitet snike seg inn mot slutten, men hennes noe tradisjonelle grep beveger likevel.
Som i min fjorårsliste har bortimot halvparten av arbeidene ikke hatt regulær norsk kinodistribusjon, så det er like viktig som før med egen oppsøkende virksomhet overfor utlandet. En utvikling har det likevel vært, som kanskje er tilfeldig og høyst personlig for mitt vedkommende, med en konsentrasjon av slike «ukjente» filmer blant de som har gjort aller sterkest inntrykk. Maudie representerer et foreløpig endepunkt for slike filmer på listen.
En poesi av bilder, arkitektur, landskap, kropper i bevegelse og ansikter – det siste aller mest som en hyllest til Rooney Maras unike uttrykk, der Malick og hans faste fotograf Emmanuel Lubezki fra alle tenkelige vinkler registrerer hver krusning, positur og samspill mellom hår og ansikt. Jeg strevde litt med filmens tidligste partier der det kanskje ble vel mye feriestemning og lekenhet mellom rollefigurene, men heldigvis oppholder ikke Malick seg lenge på samme sted og stemning i sine senere arbeider. Så snart jeg kom inn i filmens rytme kunne jeg sett på Song to Song i timevis. Jeg satte spesielt pris på det kulørte Wong Kar-wai-aktige minisegmentet som føk forbi etter ca 39 minutter. Jeg var ikke så veldig følelsesmessig grepet i vanlig filmforstand – emosjonene her går mer på det eteriske og åndelige, en slags blanding av trollbundethet, ærefrykt og avmakt stilt overfor det uhåndgripelige og forgjengelige – men i denne typen hyperkomplekst kunstverk er det første møtet kun rekognosering.
Malick skal ha signalisert at Song to Song markerer endepunktet for den «abstrakte» metoden han initierte i 2011 med The Tree of Life (som jeg har skrevet om her) og som ble rendyrket i To the Wonder (på førsteplass på min 2013-liste) og Knight of Cups (på 11. plass på 2016-listen). Disse arbeidene er tiårets kanskje viktigste bidrag til å fornye filmkunsten. Vanlige normer for filmfortelling er avskaffet, men konturene av en historie stiger gradvis opp fra materialet, og utover i Song to Song var det ikke vanskelig å forstå hva som sto på spill for rollefigurene eller deres innbyrdes relasjoner.
[Malicks abstrakte og «kontur»-orienterte tilnærming – pluss litt Lynch og Aleksandr Sokurov – finner vi igjen i en pervertert og innesluttet versjon i Malgré la nuit av Philippe Grandrieux, et mesterverk som figurerte på manges fjorårslister. Hadde den ikke blitt sett på ytterste overtid i listesammenheng ville den havnet helt i mitt toppsjikt i år; nå får den nøye seg med en helt egen kategori i «hedrende omtaler». Tross sammenligningene ovenfor føles filmen oppsiktsvekkende original: en heksegryte under lett oppkoking, langsomt kvernende og knugende, grumsete og poetisk desperasjon, ultranær, kroppslig og dunkel, til tider sadomasochistisk, et billeddikt av hender, hår, ansikter og fokusmanipulasjon.]
*
Kammerpiken er et annet svimlende komplekst verk som også det avtvinger mer intens beundring enn sterke følelser. Ikke bare veksler filmen hyppig mellom flere tidsplan samt koreansk og japansk språk og kultur, men fortellerstemme, verbaliserte indre tanker og faktisk dialog glir nesten over i hverandre, mens myriader av lag med falskhet, renkespill og illusjoner folder seg ut. Scener kjøres fort vekk i reprise med diametralt motsatt meningsinnhold.
Videre pulserer Kammerpiken av intelligens, via innsikt i menneskenaturen og intrigenes sinnrike mekanikk, men også i iscenesettelsen – den suverent mest elegante og delikate i 2017, preget av fluide kameraføringer, nesten hvert eneste bilde slående vakkert og smakfullt komponert. Samtidig er det mye deilig ironi og skrudd humor skjult i bilder og situasjoner, som ofte blir et slags studium i menneskelig oppførsel der vi kan sitte og flire av forstillelsene. Det er også uhyre interessant hvordan filmen smelter sammen det vulgære og kultivert raffinerte.
Lenge hadde jeg blinket ut Kammerpiken til selvskreven plass oppe på seierspallen, men den gir slipp på sitt sylskarpe fokus mot slutten. Spesielt det maskuline oppgjøret som preger de siste ti minuttene er langt fra like fengende som resten – med sitt blendende spill og innbyrdes kjemi mellom de to kvinnene i hovedrollene – og Park Chan-wook faller her tilbake til gamle synder med overdreven grusomhet. Jeg kom derfra ut av filmen med en murrende følelse av en viss utvendighet, og velger derfor å rangere den litt under de arbeidene som i tillegg til alle andre kvaliteter også har satt fyr på følelsene.
*
11. Thelma (Trier)
12. Split (Shyamalan)
13. Julieta (Almodóvar)
14. Skyggenes dal (Matzow Gulbrandsen)
15. Being 17 (Techiné)
16. The Light Between Oceans (Cianfrance)
17. Colossal (Vigalondo)
18. Elle (Verhoeven)
19. Blade Runner 2049 (Villeneuve)
20. Logan (Mangold)
*
Notat til leseren: Topplister er en illusorisk aktivitet når det gjelder å lage en meningsfull innbyrdes rangering av verk som spiller på vidt forskjellige strenger. Hvordan sette en akustisk intimkonsert à la Skyggenes dal opp mot stadionrock som Blade Runner 2049? Hvordan sette rigorøs, glassklar enkelhet opp mot subtil kompleksitet, intendert rufsete visuelle uttrykk opp mot elegante, gjennomkomponerte bilder? Poetisk kunstfilm mot gnistrende sjangerfilm? Man har intet annet valg enn å søke intensjonen bak verket og bedømme hvor godt den oppfylles, ut fra ens egen følelsesmessige og intellektuelle opplevelse av de anvendte virkemidler, uten å miste av syne at dette vil uvegerlig være farget av personlig smak og preferanser.
I tillegg kommer problematikk rundt filmer sett én gang, der magefølelsen vil spille en stor rolle, kontra mange ganger (for meg Thelma, Split og til dels Blade Runner 2049), der man får dypere innsikt i arbeidenes holdbarhet, samt sterke og svake sider. I arbeidet med listen har jeg unngått etterrasjonaliseringer og gått for den opprinnelige (mage)følelsen fra første møte. Et lite unntak er gjort for Split, der jeg aldri har klart å gjenskape den overveldende opplevelsen fra første visning.
Rekkefølgen på plassene 10-20 er egentlig tilfeldig. Jeg valgte å fremheve Song to Song og Kammerpiken som de tross alt mest distinkte filmene. Jeg feller en liten tåre over ikke å kunne gå nærmere inn på Colossal, en vidunderlig vimsete, sprudlende original og uforutsigbar dramakomedie med en dæsj science fiction og monsterfilm, samt en blendende Anne Hathaway – eller den intenst bevegende, David Lean-aktige The Light Between Oceans.
*
Mesterverk sett på overtid: «Malgré la nuit»
Andre fremragende filmer (alt bedømt innen sin sjanger): «A Fantastic Woman», «Aloys», «Before I Fall», «Before I Wake», «Det er bare verdens undergang» («It’s Only the End of the World»), «The Disaster Artist», «Etter Stormen» («After the Storm»), «The Fits», «Happy Death Day», «It Comes at Night», «Jackie», «Justice League», «Kidnap», «Lady Macbeth», «La La Land», «The Lure», «The Meyerowitz Stories», «Ouija: Origin of Evil», «Rules Don’t Apply», «Spider-Man: Homecoming», «Stronger», «Traces of Sin», «The Transfiguration», «War for the Planet of the Apes», «War Machine»
Andre meget gode filmer (med et lite ekstra pluss): «47 Meters Down», «A Dark Song», «The Age of Shadows», «Always Shine», «American Made», «Atomic Blonde», «The Bad Batch», «The Belko Experiment», «Berlin Syndrome», «Billy Lynns hjemkomst» («Billy Lynn’s Long Halftime Walk»), «The Blackcoat’s Daughter», «Borg McEnroe», «Creepy», «Detroit», «The Discovery», «The Edge of Seventeen», «Get Out», «The Girl With All the Gifts», «Frantz», «I, Olga Hepnarova», «Ingrid Goes West», «It», «The Killing of a Sacred Deer», «The Little Hours», «Mother!», «Murder on the Orient Express», «My Cousin Rachel», «Trespass Against Us», «The Untamed», «The Vessel»
Andre meget gode filmer: «Aquarius», «Beach Rats», «Beatriz at Dinner», «Better Watch Out», «Big Big World», «Bright», «Certain Women», «Den lykkeligste dagen i Olli Mäkis liv» («The Happiest Day in the life of Olli Mäki»), «En handelsreisende» («The Salesman»), «Free Fire», «The Hero», «Hounds of Love», «Jupiters måne» («Jupiter’s Moon»), «Little Men», «Megan Leavey», «Moonlight», «Om kropp og sjel» («On Body and Soul»), «Our Souls at Night», «Paterson», «Prevenge», «Shot Caller», «Silence», «Suburbicon», «War on Everyone»
Andre meget interessante filmer, men med visse svakheter: «A Cure for Wellness», «Aftermath», «Alien: Covenant», «The Assignment», «Battle of the Sexes», «Ghost in the Shell», «The Great Wall» (årets eye candy-film), «Gold», «Lavender», «The Levelling», «Miss Sloane», «The Monster», «Mudbound», «Passengers», «Den 12. mann» («The 12th Man»), «Under the Shadow», «What Happened to Monday?» (svært underholdende, men krever nærmest total suspension of disbelief).
Høyt aktede filmer som dessverre ikke har gjort like sterkt inntrykk på undertegnede: «Baby Driver», «Dunkirk», «Good Time», «Hva vil folk si», «John Wick: Chapter 2», «Logan Lucky», «The Lost City of Z», «Manchester by the Sea», «Nocturama», «Okja», «Den andre siden av håpet» («The Other Side of Hope»), «Raw», «The Square», «Star Wars: The Last Jedi», «Wind River», «Wonder Woman»
Ikke sett: «Guardians of the Galaxy Vol.2»