Den moderne klassikeren Liten Ida fra 1981 kom tidligere i år ut på en aldeles nydelig DVD i et samarbeid mellom Nasjonalbiblioteket og SF Norge. Laila Mikkelsens minimalistiske, betagende film er preget av slående bruk av spartanske nordnorske landskap, fortalt fra et lite barns synspunkt, datter av en selvopptatt «tyskertøs», i en historie som utspiller seg de siste månedene før frigjøringen i 1945.
Hovedpersonen er fremragende spilt av Sunniva Lindekleiv i hennes eneste filmrolle, hvis følsomme ansikt og særegne utstråling mer enn veier opp for en til tider bastant replikkføring. Dette er imidlertid et verk som legger vekt på ordløse, men like fullt talende ansiktsuttrykk, samt på det visuelle, på stemninger. Samtidig framstår lokalmiljøet som uhyre autentisk. Liten Ida er i det ytre en enkel fortelling, men styres samtidig av nesten umerkelige mønstre som binder filmen sammen på flere plan enn den rent intrigemessige framdriften.
Ida utenfor leiren med forkomne, brutalt behandlede russiske fanger, der moren arbeider for tyskerne.
Et innsiktsfullt og engasjerende grep i filmen er hvordan Ida bearbeider virkelige tildragelser gjennom lek og fantasier. Etter å ha fått bank av moren, for eksempel, avstraffer hun sin uadskillelige tøydukke Mie på samme måte og tar på det viset morens plass i sitt eget mor-datter-forhold.
Her ber hun til Gud om forlatelse for ikke å være som «andre folk» og synger rørende Milde Jesus, salmen som ble framført på søndagsskolen der temaet etterpå var tilgivelse. Til høyre ser vi et annet nydelig øyeblikk, der hun fornøyd speiler seg og konstaterer at det skjemmende forkjølelsessåret på overleppen er borte.
Lysbildeserie som setter søkelyset på Lindekleivs betagende ansikt.
I starten av filmen, når den lille familien ankommer bygda, er Ida som forhekset av moren, spilt av Lise Fjeldstad. Idyllen varer imidlertid ikke lenge:
Noen sentrale replikker i filmen…
…her er den første kvelden hos pleiemoren, som i starten framstår som en tvetydig, nesten truende skikkelse. Hun tror på tusser og troll, og påstår at de «våker over oss og gården når vi sover». (Dette kan naturligvis være et lite knep for å tilegne seg autoritet overfor den naive småjenta.)
Ida mener hun skal kunne styre sitt eget liv når hun blir stor, men pleiemoren har mer innsikt i kvinnens plass i samfunnet.
Det er én skuespiller som er enda bedre enn Lindekleiv i filmen. Rønnaug Alten har en lang merittliste i teaterlivet, men man kan ikke komme lenger unna scenekunst enn skikkelsen hennes i Liten Ida. Hun utstråler tilknappet, surt ervervet livsvisdom, spilt med knusende autoritet og jordnær innlevelse, i rollen som en bondekone som sper på inntekten i de harde tidene med å være pleiemor. Den sytti år gamle Alten ble født i Tromsø og har den lokale dialekten suverent inne, og kaller blant annet tyskerne for «tyskerten». I en herlig liten detalj viser Mikkelsen at hun, effektivt nok, strikker mens hun går, på den lange gangturen med Ida hjem til gården.
Idas egen mor har tydeligvis hatt for vane å sette bort barna sine hvis de kommer i veien for egne ambisjoner. Idas eldre bror forsvinner ut som følge av hans bitre protester mot morens forbindelser med tyskerne, og Ida har en voksen søster hun aldri har møtt, som kommer på besøk fra Tyskland; også hun ble satt bort som barn. Ida selv må ut siden marerittene – på grunn av nådeløs mobbing fra de andre barna som datter av en «tyskertøs» og volden hun observerer hos tyskerne – hun har stikker kjepper i hjulene for morens samliv med en SS-offiser, som på sin side har kone og barn hjemme i Tyskland.
Pleiemoren framstår tvetydig i starten, på kanten av å være bisk og utilgjengelig…
…men viser seg å være pragmatisk og overraskende forståelsesfull, og etter hvert oppstår det en bevegende søstersolidaritet på tvers av generasjonene.
Mannen i huset er enda mer tvetydig, veldig opptatt av gjestens potensielt lysende framtid som kvinne og påtagelig interessert i å ta på henne, mens kona følger vaktsomt med. Ekteparet framstår for øvrig som bitre fiender. Han viser seg dog å være relativt harmløs, og i en søt scene leker han og Ida med båter, mens han mimrer om livet som sjømann og forteller dramatiske historier. Han spilles av Gunnar Olram, som pussig nok døde kun åtte dager tidligere enn Alten, i 2001. Han var 92, hun 90.
I en scene kommer han med et speil til Ida som en «presangsforæring». Det desidert mest dyptgående mønsteret i Liten Ida er nettopp gaver, svært ofte for å innsmigre seg eller som ledd i byttehandler. Det styrer hele filmen, men motivet er så naturlig innvevd i historien at undertegnede hadde ingen anelse om at det var til stede under det første påsynet.
Det starter med at en SS-soldat som vokter fangeleiren frister Ida med en sjokolade, et bilde som fanger essensen i filmens sentrale problematikk rundt fraternisering med okkupasjonsmakten.
Like etter blir en flokk med fanger geleidet forbi, og det har seg slik at Ida akkurat nå tygger på sjokoladen, men den har en ettertenksom bismak.
Senere kommer moren gledesstrålende hjem med et knippe egg og det lages deilig eggedosis. Mens broren nekter sint å røre den, siden knapphetsvaren kommer fra hennes tyske forbindelser, er ikke Ida like politisk bevisst og spiser med velbehag.
Senere forsøker Ida å kjøpe seg vennskap – «førkrigsvenner» som Ida sjarmerende kaller det – med en eldre pike ved å lyve på seg å ha sukkertøystenger hjemme. (Gaven må imidlertid reduseres til «bare» karameller, men det gjør nytten.) Piken er spilt av Ellen Westerfjell i hennes eneste filmrolle.
Etter å ha blitt vitne til den hensynsløse pågripelsen av pikens mor, gjør Ida et lite opprør, og klarer å få gitt en brødskalk til en fange bak vokterens rygg (i et bilde som er like ikonisk for filmen som SS-soldaten med sjokoladen).
Når morens SS-kjæreste endelig slutter seg til familien, har han med seg en staselig dukke, av den typen som Ida hadde løyet på seg overfor de mobbende barna tidlig i filmen. Ida er imidlertid stadig mer bevisst – etter at Mikkelsen omsorgsfullt har gitt SS-soldatens belte med hakekors og uniformsluen med dødningeskalle en prominent plass i bildene – og setter den til side; det kommer aldri på tale å erstatte tøydukken Mie, som Ida sleper med seg overalt.
Når Idas voksne søster kommer på besøk, spilt av Minken Fosheim, har hun med seg… sukkertøystenger, ironisk nok de som ikke var å oppdrive tidligere.
Ida ber om å få en av de nyutklekkede kyllingene, men når pleiemoren sier nei, rapper hun like godt en av dem. Imidlertid hender det som den gamle kvinnen advarte mot: Den er meget skjør og omkommer. Likevel får ikke Ida noen straff – som en av de ytterst få praktiserer hun tilgivelse. Og Ida får likevel en gave, da pleiemoren går med på å gravlegge den istedetfor å gi den til grisene. Denne hendelsen peker diskret fram mot en senere scene på kirkegården…
…der hennes tre avdøde døtre ligger: to tvillinger som døde like etter fødselen og Beate, død av tæring, som «tok henne året før hun skulle gå for presten». Når korset hennes går i stykker, lager Ida i all hemmelighet et nytt og sniker seg til å sette det opp. Denne gaven blir det siste Ida gjør i filmen før frigjøringen. Husbonden insisterer på å sende henne vekk, mot pleiemorens innstendige protester, for å distansere seg sterkest mulig fra de som har hatt med tyskerne å gjøre.
Tilbake til SS-soldaten med sjokoladen: I en tidlig scene nærmer vi oss ham, via et bevegelig point-of-view-bilde fra Idas synspunkt. Dette er en effektiv, men vanlig manøver for å trekke oss inn i en film og øke identifikasjonen med hovedpersonen…
…men dette er ganske originalt, et point-of-view-bilde ned på føttene til Ida, som det vendes tilbake til flere ganger.
Scenen er et av høydepunktene i filmen: Ida synes å avreagere etter å ha opplevd at noen har blitt tatt av tyskerne, og messer søvngjengeraktig et slags ritual om hva hun må unngå å tråkke på – «ikke på dammer … ikke på pinner … ikke på stener» – mens en spøkelsesaktig drone går på lydsporet. (Filmen er ellers sparsomt musikksatt, med visse partier med piano eller akustisk gitar, fortrinnsvis i harmoniske situasjoner.)
Scenen avsluttes med et forheksende vakkert, men samtidig mystisk, nesten truende landskap.
Dette bringer oss til den slående bruk av landskap i filmen. Ida sitter her sammen med den eldre piken i et av de vakreste øyeblikkene.
Lysbildeserie som demonstrerer landskapets betydning for filmen.
Her er det et talende ekko: Den første kvelden hos pleiemoren ser Ida mistenksomt på den uvante maten. Når hun senere, etter et langt fravær, er på besøk hos moren, er det nå hennes mat som møtes med lange tenner.
I et flyktig øyeblikk møtes blikkene. Etter tumultene på festen dagen før, er moren knust og apatisk, og hennes bevegelse mot skålen for å oppfordre datteren til å spise framstår som en automatisk gest.
Dette er en av de beste scenene i filmen, der morens paralyserte, altoverskyggende skam fanges perfekt inn…
…og stemningen er like knugende når Ida gjør seg klar til å gå, uten å si noe til farvel.
Tidlig i filmen er Ida innom søndagsskolen, hvor hun får blikkontakt med organisten…
…og på 17. mai etter frigjøringen treffer Ida, som er like yr av glede som alle andre, henne igjen…
…men hatet mot «tyskertøsene» og deres avkom er absolutt…
…og mens kvinnen går videre mot det glade barnetoget, etterlates Ida, med et stort tomt område i bildet.
Dette minner om en situasjon på nettopp søndagsskolen, der de andre barna ikke vil sitte på samme benk som Ida. Når presten begynner å tale, er et sentralt poeng viktigheten av å tilgi, og kamera beveger seg fra ham, gjennom hele salen, til det blir hvilende på Ida, men også på det tomme rommet etter de som har flyttet seg.
Etter morens fest som utartet til kaos og krangel, er hun svært ulykkelig. I sterk kontrast til Idas uforstående holdning under et tidligere gråteanfall fra moren, trøster Ida nå ved å stryke henne over håret. Dette danner for øvrig et subtilt ekko med skamklippingen av moren etter frigjøringen.
Dette etterfølges av et eksempel på slagkraftig iscenesettelse. Moren føres bort etter klippingen, noe som avslører Ida i bakgrunnen, som blir etterlatt til seg selv, mens kameraet fortsetter å dvele ved hennes tilstand av ensomhet.
Vi har sett noe lignende før: Etter at barna som har mobbet Ida fjerner seg fra bildet, står Ida ensom igjen, berøvet menneskelig samkvem. Og i scenen etter skamklippingen ser vi Ida stadig bli overskygget av frigitte russiske fanger som passerer i forgrunnen.
Filmens to siste nærbilder av Ida kommuniserer med hverandre: Først foran et speil der hun med barnlig fryd gjør seg klar til 17. mai…
…og så det aller siste bildet i filmen, etter å ha blitt slått, der hun tørker seg i ansiktet, før bildet fryses med Ida stirrende inn i en uutgrunnelig framtid.
Vaskingen av ansiktet minner om behandlingen som pleiemoren utførte for å helbrede det stygge forkjølelsessåret på Idas overleppe, såret som hennes biologiske mor aldri klarte eller ikke gadd forsøke å gjøre noe med. Det er verre med det usynlige såret, stigmaet over at familien hennes har samarbeidet med og hatt et kjærlighetsforhold til tyskerne.
Ida har nå lært at gudtjenestens formaning om tilgivelse bokstavelig talt kun var en festtale. Ansiktet ser med ett voksent ut, og fastfrysingen av dets uttrykk gir det en dimensjon av trass, eller kanskje til og med hat.
