I dag, 20. januar, skulle David Lynch ha fylt 79 år. Dette er en redigert utgave av en artikkel som opprinnelig sto på trykk i bladet Film & Kino i 2007.
*
David Lynchs nyeste film Inland Empire (2006) var egentlig død for meg, men gjenoppsto på nærmest mirakuløst vis.
Filmer som Lost Highway (1997) og kanskje spesielt Mulholland Drive (2001) hadde vist seg å være bortimot uutømmelige kilder av fascinasjon og filmkunst. Forventingene var derfor skyhøye og jeg så fram til langvarig drikke fra og finsikting av Inland Empire. Men hva var dette?
Først en stor skuffelse
Borte var den funklende, silkemyke overflaten og det slepne filmhåndverket som alltid hadde vært et av hans varemerker. I stedet var filmen skutt på et eller annet digitalt, som ikke burde være noe problem i seg selv. DV kan ofte gi fine resultater, men dette så ut som en smørje. Spesielt scener med mye lys var blasse inntil det blasfemiske – var filmen skutt på mobiltelefonen hans?
En annen anstøtssten var at store deler av filmen, fra og med et visst punkt, virket som den stort sett besto av nærbilder. Lynch har alltid vært glad i slike, men dette gikk over alle grenser.
Og videre: Lynch har ofte spilt på motsetningen mellom en absolutt normal, tilforlatelig verden og mørke, irrasjonelle kaoskrefter som han så førte sammen til en høyere enhet. Men i Inland Empire syntes kaos å ha tatt helt overhånd – den virket bare merkverdig, og når den i tillegg varer i tre timer ble det litt mye. Alt i alt syntes Lynch å ha mistet den kunstneriske kontrollen og gitt etter for alle sine verste impulser, som om han ikke hadde tålt den totale kreative friheten han fikk når han bestemte seg for bortimot å improvisere fram en film på skolissebudsjett.
Så et mesterverk
Skuffelsen var enorm. Jeg prøvde en gang til, men så stadig bare en serie kryptiske hendelser, grumsete bilder og enorme fjes som tårnet over meg på lerretet. Når jeg sjekket andre reaksjoner på nettet oppdaget jeg at jeg ikke var alene – selv blant innbitte Lynch-tilhengere hadde den fått svært blandet mottagelse, selv om også mange hadde likt den.
En venn av meg var blant dem som hadde klart å forholde seg til filmen på en klokere og mer fleksibel måte. Han var overbegeistret og forklarte meg tålmodig hvordan ting hang sammen, selv om jeg snøftende satt og skjøt det ned – med denne særegne, pottesure utrøsteligheten og følelsen av personlig fornærmelse vi filmelskere får når vi skikkelig hater en film.
Hvis min venn imidlertid hadde rett, ville det bety at Inland Empire er et mesterverk og filmhistoriens kanskje mest kompliserte og sinnrike verk.
Og det er den jo. Jeg måtte bare konkludere med dette, for kun få timer siden, etter et nytt påsyn i forbindelse med denne artikkelen. Kanskje Speil (1975) av Andrej Tarkovskij er like komplisert, men jeg tror det ikke.
Dulgte antydninger
Blant mange ting er Inland Empire en film om skyldfølelse i forbindelse med begjær og utroskap, om personlighetsspaltning, om angst og paranoia, om hvordan det føles å ha totalt mistet grepet på virkeligheten, om skuespill, om døden, om lys, om forholdet mellom drøm og virkelighet, om Hollywoods drømmefabrikk.
Men alt dette er framstilt indirekte, gjennom gåter, vage antydninger, parallelle situasjoner og virkeligheter, speilinger og et tilsynelatende enormt apparat av rollefigurer som fungerer som tematiske og psykologiske dobbeltgjengere for hverandre. Filmen har en slags intrige den første timen, men etter dette består Inland Empire av to timer med en ubønnhørlig kvernende, sammenhengende kjede av dunkle assosiasjoner og kryptiske situasjoner.
Gjennom disse drives hovedpersonen (Laura Dern i en fantastisk prestasjon, som fremheves av selv de som hater filmen), som en slags Dorothy i et marerittaktig Oz, inn i en nedadgående spiral av fornedrelse som ender med både fortapelse og frigjøring.
Metode i galskapen
Det er ikke riktig det som for eksempel Jay Weissberg i Variety skriver, at Lynch «ikke forsøker å gi mening» og at «Hvem vet, kanskje grunnen til at en flokk prostituerte starter å synge ‘The Locomotion’ er at Lynch hørte den sangen på radio dagen før. Passer sangen inn? Spiller det noen rolle, siden alt passer inn?».
Jeg forstår langt fra alt i filmen, men nok til å være overbevist om at scenene og situasjonene i Inland Empire ikke er strødd tilfeldig utover, som kun et opptog av rariteter uten mening. Selv om Lynch skrev manuset nærmest fra dag til dag under innspillingen og skuespillerne ikke ante hva som ville bli det neste, har han åpenbart hatt en overliggende plan.
Axxonn!
For meningen som Weissberg etterlyser ligger der, men kodet i ekstremt finurlige kjeder av drømmelogikk, som møysommelig må settes sammen av tilskueren selv. Og siden filmen er så lang kan for eksempel et kryptisk utsagn om klokkeslettet 09.45 tidlig i filmen dukke opp igjen halvannen time senere og ha avgjørende betydning for å forstå scenen.
Dette er bare én av utallige dulgte hentydninger som må holdes styr på. Andre eksempler er «unpaid bills», «yesterday/today/tomorrow» eller «actions have consequences». Dette siste eksempelet spiller også på kommandoen «action» under en filminnspilling, og er i tillegg kjedet sammen med «axon«, som er betegnelsen på fiberen som transporterer signaler gjennom nervesystemet vårt – signaler som oppstår fra og på en måte er konsekvenser av våre handlinger. Men i Inland Empire er ordet skrevet som «axxonn», antagelig for å få det til å ligne mer på «action», men også som et resultat av filmens ustyrlige trang til å duplisere ting, her to av bokstavene i ordet.
For hva skal man si om tre forskjellige sett med mystiske, truende naboer eller diverse utgaver av hovedpersonen, som hun selv støter på flere ganger underveis?
Inland Empire er kanskje ut fra et fastlåst estetisk standpunkt en skuffelse, men dens rufsete utseende og de knugende nærbildene passer til det dunkle psykiske landskapet den utforsker. Filmen har mening og er langt mer enn bare et formeksperiment.
Det er en serie kodede meldinger som om de kommer fra vår underbevissthet under en drøm – en film som krever at tilskueren strekker seg intellektuelt i en grad jeg knapt har sett maken til. Og den er faktisk ganske rørende.