I en klassisk Team Antonsen-sketsj får vi følge ”Norge i dag”-redaksjonens kvaler med å finne innslag som passer inn i det svært trange journalistiske spillerommet de har å forholde seg til. Det får ikke være for viktig eller oppsiktsvekkende, for i så fall er det en sak for Dagsrevyen, og heller ikke for trivelig, for da er det en sak for Norge rundt. Det skal være noe midt imellom, noe trivielt.

Det er mange som påstår at forskjellen mellom medier ikke er så viktige lenger, men når en kjent komiker som Atle Antonsen (og Kong Curling-manusmedforfatter og -regissør Ole Endresen) beveger seg fra tv-mediet og hele veien til kinolerretet blir tilsynelatende ulike spørsmål om format plutselig veldig aktuelle. De har dukket opp i forhåndsomtalen av Kong Curling, i de mellomfornøyde anmeldelsene, og de dukker opp hos meg når jeg ser filmen. Spørsmålene om format har hovedsakelig fokusert på overgangen fra noe mindre til noe større. Fra tv-episoder på en knapp halvtime til spillefilmlengde (i dette tilfellet fem kvarter, som kan se ut til å ha utviklet seg til en slags standardvarighet for norsk kinofilm). Fra TV-skjermens (stadig ekspanderende) omfang og dimensjoner til det ekstra brede scopeformatet. Et fint intervju med Askild Vik Edvardsen, som står bak filmens strålende foto ble forresten publisert her på Montages tidligere denne uken.

Regissøren Fritz Lang (Metropolis) uttalte at Cinemascope ikke var laget for mennesker, men egnet seg best til å filme slanger og begravelser. Edvardsen og Endresen supplerer denne listen med noen slående bilder av avlang norsk funkisarkitektur i betong av gråeste slag: baksiden av rekkehuset som hovedpersonen bor i, idrettshallen laget hans øver i og den bunkerslignende boligen til Jan Sælids karakter, Espen. Formatet bidrar til å forsterke det prosaiske i de stort sett ganske stusselige miljøene som skildres, og noen ganger opphøyer det tristessen, gjør verdenen og karakterene som vises større og flottere.

Spørsmål om format dukker også opp indirekte i filmens handling. TV-titting og TV-programmer spiller en viktig rolle i flere scener, og TV-skjermer viser seg følgelig på filmlerretet, som bilder i bildet, skjermer i skjermen. Noen av Endresen og Antonsens komiske ideer er nærmest blitt forvist til dette lille formatet – for eksempel i form av et TV-program der deltakerne konkurrerer med forskjellige kuriøse oppfinnelser, som passer utmerket i sammenhengen og blir en artig liten detalj. Men en del av de andre ideene burde kanskje også ha funnet sin plass i det lille bildet snarere enn i det store bildet. For eksempel den aldrende svenske Rod Stewart-imitatoren (Ulf Brunnberg) som kaller seg selv Rod Arne. Et morsomt påfunn, bevares (selv om filmen generelt lider under en overdreven tro på leopardmønsterets komiske sprengkraft), men en idé som likevel aldri helt klarer å finne sin naturlige plass i det store bildet som filmen vil at den skal være en del av. Denne aparte karakteren skal også fungere som en fraværende farsfigur, en emosjonell hindring, et sårt punkt, et utgangspunkt for en dramaturgisk nødvendig forsoning og forløsning av det klassiske slaget.

På sitt beste er Kong Curling en rekke med genuint morsomme situasjoner og typer, stilsikkert utformet, og en kjendisparade som tilfeldigvis også består av noen av landets beste komikere og komedieskuespillere. På sitt mindre vellykkede er filmen et eksempel på ganske tynn og retningsløs historiefortelling. Det er selvfølgelig en fånyttes øvelse å ønske seg en annen film enn den man har fått, men av og til føles Kong Curling som en filmkomedienes ”Norge i dag”, en mellomting som verken er det ene eller det andre. Som at man enten burde ha beholdt den konvensjonelle formen, rendyrket og forfinet den gjennom å satse på en mindre lettvint historie og mer interessante karakterer, eller at man snarere burde ha lagt opp til mer galskap, absurditeter, krumspring, overraskelser (slik man finner i forbindelse med Monty Pythons overgang til filmmediet, eller for den saks skyld i deler av Uti vår hage).

Sjangermessig er Kong Curling en norsk variant av en sportskomedie etter amerikansk mønster, om oppgang, fall, tilbakekomst og rivalisering. Som Will Ferrell-komediene Talladega Nights og Blades of Glory, filmer som for øvrig også har samme selvironiske vektlegging av den eksessive produktplasseringen som man finner i denne filmen (noen av scenene med tydeligst produktplassering er faktisk blant de morsomste i hele Kong Curling, klokt nok).

Det siste tiåret har, som de fleste nok har lagt merke til, mye av diskusjonen rundt amerikanske filmkomedier handlet om hvordan de skildrer mannlighet. Ikke minst fokuset på såkalte bromances – følelser og vennskap mellom menn – har til dels forandret utformingen av noen av de mannsrollene og skildringene av mannlige relasjoner som man finner på film, uten at de egentlig utfordrer rådende kjønnsroller i særlig grad. I og med at Kong Curling handler om et idrettslag, én av de få gjenstående enkjønnede arenaene, der menn faktisk får være for seg selv, legges det åpenbart til rette for denne typen bromances. Men forholdet og følelsene mellom de fire jevnaldrende mennene på Team Paulsen er faktisk aldri noe hovedtema. Sterke følelser forbeholdes enten kvinner, uttalte rivaler eller fraværende/døende farsfigurer. Espens søvnproblemer skyldes at han er bitter på og savner faren sin (Rod Arne, altså), komikken rundt den hyperseksuelle Marcus (Jon Øigarden) er basert på hans trang til å ligge med uattraktive kvinner (og en hang til å tøffe seg med fraser på Ragnar Otnes-klingende sørstatsamerikansk).

Hovedpersonen, Truls Paulsen, sliter mest av alle. Filmen etablerer sympati for de tre kvinnelige rollene i det mannsdominerte fiksjonsuniverset primært gjennom i hvilken grad de lykkes som omsorgspersoner for mannen som strever sånn. Den iskalde psykiateren Jill (Anne Marit Jacobsen) gir ham medisiner som gjør at han mister kontakten med sine egne autentiske følelser og drivkrefter, og ikke minst tar hun fra ham råderetten over sitt eget liv og overfører kontrollen til Truls’ kone Sigrid (Linn Skåber) som blir utnevnt til verge. Sigrid, som er dominerende, ufølsom, selvsentrert og opptatt av sladder, håndarbeid og TV-programmer, misbruker den makten som overtaket over mannen innebærer. Hun fornedrer ham og behandler ham dårligere enn hunden i huset. Forløsningen finner sted gjennom den frigjorte/sinnslidende kunstneren/mentalpasienten Trine Kristine (Ane Dahl Torp) som angivelig gir ham kjærlighet og indre kraft, både til å forlate kona, å slutte med medisiner og engasjere seg i curling igjen. Hvordan dette egentlig skjer, hvorfor Truls i det hele tatt oppsøker henne kunne Endresen og Antonsen gjerne gjort litt tydeligere for oss. Men samspillet mellom Dahl Torp og Antonsen er veldig fint, ikke minst i en utrolig rar, men morsom og vakker scene som kretser rundt en lysbryter.

Selv om det kanskje kan høres sånn ut vil jeg ikke hevde at Kong Curling er en film som tar oppgjør med uklare mannsroller eller en påstått feminisering av samfunnet. Like lite som det er en film som handler om psykiatri eller om samlivsbrudd. Det er først og fremst en film som ikke handler om så mye, som snarere gjør et poeng av sitt gjenbruk av velkjente stilgrep, klisjeer og temaer fra andre filmer. Er det noe Kong Curling viser oss, så er det kanskje at fortellingene om dominerende kvinner, menn uten makt og fraværende fedre er blitt like velkjente, tilgjengelige og selvsagte i filmens verden som sportskomediens for lengst etablerte klisjeer om å overvinne hindre, jobbe hardt og tro på seg selv.