intervju-askild-vik-edvardsen-om-kong-curling

Intervju: Askild Vik Edvardsen om Kong Curling

Den norske filmfotografen Askild Vik Edvardsen er i disse dager aktuell med spillefilmen Kong Curling, og har tidligere gjort seg bemerket med sine særegne bilder til filmer som Fatso (2008) og Ping-pongkingen (2008), samt en rekke kortfilmer. For meg er han en av de mest spennende på sitt felt i Norge, som i sitt arbeid viser en genuin utforskning av film som form. Vi benyttet anledningen til å snakke med Vik Edvardsen for å kartlegge hvor denne spesielle stilen kommer fra.

Det som umiddelbart tiltrekker meg mest ved Askilds fotoarbeid er hans komposisjoner. De er både vågale og funksjonelle, og gir ofte filmene et distinkt særpreg. Men før vi går videre inn i det filmfaglige spør jeg Askild om han kan si litt om hvordan han i det hele tatt begynte med foto. «Jeg begynte å ta bilder i 5 års alderen. Far var hobbyfotograf, og vi hadde mørkerom hjemme,» forteller han. «Jeg har deretter gått mye på skole: Fotograf-utdannelse i militæret, Stockholms Filmskola og filmvitenskap på Universitetet i Stockholm. Jeg begynte også på Fotohøgskolen i Gøteborg, men hoppet av der etter et år og begynte på fotolinjen på Dramatiska Institutet.»

Askild Vik Edvardsen på «Fatso».

«Det som var fint med å gå på skole var å ha tid og overskudd til å se mye film, diskutere og tenke, og bygge opp en egen smak, hva liker jeg og hvorfor. Der traff jeg andre som er interessert i de samme tingene, og jeg ble kjent med fine folk som jeg fortsatt jobber med. Det meste kan man lære seg underveis mens man jobber, men for meg var skolen et sted å kunne gå litt i dybden.»

Etter en årrekke med kortfilmer skjøt Vik Edvardsen spillefilmen Ping-Pongkingen for regissør Jens Jonsson, og fikk prisen for beste foto på Sundance det året. I filmen stadfester han ikke bare en visuell stil, men setter strek under det jeg føler står sterkest frem ved hans filmografi, nemlig verdien av gjennomført teknikk. Dette gjenspeiler seg også i kinoaktuelle Kong Curling, som har et sterkt stilistisk preg – forårsaket av noen interessante tekniske valg Askild og regissør Ole Endresen tok i preproduksjonsperioden.

«Min inngang til Kong Curling var et bredt vidvinkelbilde. Regissøren hadde det som referanse og vi fant ut at vi ville skyte alt med samme objektiv. Det handler kanskje om å ta i bruk sterke visuelle verktøy. Vi har jo sett Atle Antonsen og mange av de andre skuespillerne mye på TV, så med dette spesielle anamorfe objektivet og det brede formatet forsøkte vi å skape et eget, tydelig filmunivers som skiller seg fra TV-formatet,» sier Vik Edvardsen.

Fra scener skutt gjennom et 40mm Hawk objektiv på «Kong Curling».

«Anamorf optikk er noe helt annet enn den vanlige optikken folk er vant til,» fortsetter fotografen. «Den klemmer sammen bildet, som er én enhet i høyden og 2,35 enheter i bredden, inn på et mye smalere negativ (eller chip). Med et motsvarende objektiv på kinoen dras det ut igjen til samme brede format. Da får du det lett gjenkjennelige spaghetti western-formatet. Et 40mm anamorft objektiv er vidvinkel i bredden, men nærmere normalobjektiv i høyden, så utover i kantene blir det en forvrengning som tilfører en helt spesiell karakter til bildet. Det er også bare skarpt i midten, derfor blir mange bilder autmatisk sentrerte og med en del luft over hodene,» forklarer Vik Edvardsen.

Det er nettopp disse egenartede komposisjonene som pirrer min indre fotograf-nerd. Karakterene har ofte like mye luft over som under ansiktet, og etter hvert tilfører det opplevelsen en slags uventet balanse som føles veldig riktig. I Fatso og Kong Curling gir det kanskje også et visst komisk særpreg. Men hvordan virker disse komposisjonene egentlig inn på publikum?

«Jeg fikk noen teorier da jeg skulle skyte kortfilmen Fragile (2004, Jonsson), om at vår hjerne oppfatter akkurat like mye over som under det punktet vi titter på. Med andre ord oppfatter vi masse vegg over TV-en, hvis vi titter på et par øyne som er plassert helt oppe i bildekanten. I Fragile testet jeg å plassere ansiktet til skuespilleren midt i filmruta, slik at man hadde like mye bilde over og under øynene. Jeg synes det var noe interessant som skjedde, og etter denne kortfilmen føltes det veldig rart å kappe en skuespiller i panna uten grunn,» sier Vik Edvardsen. «Generelt er jeg glad i litt videre bilder, slik at man ser mer av rommet og miljøet rundt, og mer av skuespilleren. Noen filmskapere er glade i å fylle hele ruta med ansikter som snakker, men om man ikke har en helt klar idé med dette, synes jeg talking heads hører til TV. I filmene jeg liker best, spiller miljøet og skuespillerens kroppspråk en stor rolle.»

Illustrasjon av eyelines i «Kong Curling».

Elementer i et tradisjonelt rammeverk for filmfortellinger, som eyelines og akser, blir en utfordring med en slik konsekvent bruk av sentrert komposisjon og vidvinkel. I en scene i Kong Curling (illustrert over) kurves eyelinen til Atle tilsynelatende rundt kamera.

«Hvis Atle og Linn skulle snakket på hver sin side av kameraet ville seeren oppleve det litt rart, som om de snakker til hver sin psykiater. Man lever litt farlig når Anne må bryte kameralinja, i det hun skifter fra å se på Linn til å se mot Atle,» sier fotografen. «Men dette er alltid en utfordring når man jobber med dialogscener i vidvinkel. Helst skal skuespillerne se en halv cm utenfor midten av objektivet, for at blikkretning skal føles riktig og at man får kontakt med øynene. Men det er ikke alle skuespillere som er komfortable med å ikke se motspilleren i øynene.»

Nils Jørgen Kaalstad i «Fatso».

Kong Curling og Fatso er relativt statiske filmer, med innslag av lineære kjøringer og et og annet håndholdt bilde. Det er interessant å se hvor rent billedspråket er til den gitte film, og jeg spør Askild Vik Edvardsen hvordan han selv opplever sine egne valg av bildespråk.

«Jeg er glad i både fast kamera, håndkamera og bevegelser, det er manuset som egentlig åpner opp for hvordan vi kan filme det. To mennesker som sitter på hver sin side av et bord og snakker ville jeg nok filmet i faste bilder, om det ikke er noen som sniker rundt i buskene og titter på dem. Men en sersjant i militæret som går rundt i militærbrakka og skriker til de menige, kan jo være fint å filme fra en dolly. Jeg panorerer gjerne, men akkurat i Kong Curling som er filmet med dette anamorfobjektivet, drar hele bildet seg om man ikke gjør ting veldig ordnet.»

Fra innspillingen av «Fatso».

«Billedspråket i Fatso er et resultat av at regissøren og jeg tok høyde for en mørkere film enn det kanskje ble til slutt. Vi ville skape et univers der all slags griseri kunne skje, men at man alltid var trygg på at ikke noe upassende skulle dukke opp i bildet. Så hele Fatsos filmverden er ganske stilisert. Det er ingen tilfeldige statister som raver rundt i dette universet, leiligheten er bygget i studio, og vi har stort sett visuell kontroll på alt, bortsett fra eksteriørene. For at de ikke skulle skille seg for mye ut i filmen, valgte vi innspillingssteder som kunne se litt ut som studio, og jeg lyssatte mye i alle disse bildene,» forteller Vik Edvardsen.

I de ovennevnte filmene legges det mye vekt på film som form, og det føles som om filmene ofte er skreddersydd fotografen. Scenografien er god i henhold til farger og kontraster, blockingen av skuespillerne passer perfekt med kamerabevegelse og utsnitt, og filmene føles i så måte veldig samkjørte og komplette. «Ping-pong-kingen, Fatso og Kong Curling er helt forskjellige rent visuellt, men tydelige i hver sine retninger. Prosessen med å komme dit man vil synes jeg er kjempespennende, egentlig uansett retning.»

Noe vi snakker mye om (og som fascinerer meg når jeg ser gjennom filmografien) er hvor forskjellig filmene hans er i tone, stil og form. Fra det rene og duse til det dystre og harde, sprer den billedlige kvaliteten seg fra overfladisk enkel til tung og detaljert, og alt med klar hensikt. «I Ping-Pongkingen filmet vi anamorfisk på 35mm. Der jobbet vi med duse farger, og ingenting fikk være helt hvitt eller helt svart. Vi sprøytet vann på mørke hus for å få dem lysere og brukte mye røyk i alle bilder. Vi gjorde alt vi kunne for å skape et så rikt negativ som mulig, og da kunne vi tillate oss et univers uten så mye farge»

Duse farger og tonekontroll i «Ping-Pongkingen»

«Fatso filmet vi på 35mm, og siden vi ville ha sterke farger jobbet jeg på Fuji råfilm. Vi ville skape dybde i bildet ved hjelp av fargebruk, både i kostyme, scenografi og lyssetting. Vi trengte ikke så sterke farger fordi vi skjøt på film, som jo leser av nærmest uendelig med fargenyanser. På Kong Curling derimot, som ble filmet digitalt, jobbet vi med sterkere og tydeligere farger, for å kompansere for videoens manglende fargegjengivelse. Jeg har filmet en del reklamefilm digitalt, men Kong Curling er den første spillefilmen og det var kun et økonomisk valg, film er fortsatt mye bedre,» mener Vik Edvardsen.

Samarbeidet mellom regi og foto er kanskje det viktigste leddet i prosessen, når et prosjekt går fra å være ideer på et papir til bilder i en film. For en teknisk erfaren og tilsynelatende leken fotograf som Askild Vik Edvardsen er det viktig å starte et prosjekt med forutsetningene i riktig rekkefølge:

«Jeg ser først og fremst etter et godt manus. Og så er det viktig med en regissør som vet hva slags film hun vil lage, og så tar jeg med i beregningen om det er en dyktig produsent som også tar filmen på alvor. Å ha en tydelig idé om hvordan 1,5 times spillefilm skal fremstå som helhet er vanskeligere enn det høres ut som,» erkjenner han. «Jeg tenker på at den består av et manus med dialog, valg av skuespillere og spillestil, kostymer, sminke, valg av locations eller studio, scenografi, vinkler, utsnitt, statisk eller bevegelig kamera, lyssetting, klipp, lyd, musikk og så videre i det uendelige. Jeg synes ofte en god start på et filmprosjekt kan være å snakke litt om filmer man liker og hvorfor man liker dem. Og så synes jeg det er fint å bli enige om et format. Da har man 1:1.66, 1:1.85 eller 1:.2.35 å velge mellom, i realiteten kun de to sistnevnte.»

Uskarphet og tønneformet forvregning i den anamorfe optikken på «Kong Curling».
Midtgrunn og bakgrunn i «Kong Curling».

Kortfilmene Askild Vik Edvardsen har skutt for regissør Jens Jonsson viser nettopp et bredt spekter i fototeknikker, fra både stram widescreen-framing, kontrollert og tight som i A Changed Man, til de ekstremt luftige bildene i Fragile. «Jeg er på en måte en litt gammeldags filmfotograf. Jeg vil gjerne få skuespillerne til å se fine ut, at man får kontakt med øynene og så videre. Samtidig går jeg gjerne i en helt annen retning også. Det er morsomt å modellere frem hver scene og hvert bilde, litt uansett retning,» forteller han.

Noe annet man kan merke seg ved Askilds filmer er at de sjelden inneholder forgrunn i bildene. De gangene forgrunnen er brukt er det for å skjule eller vise flere aspekter av handlingen som skjer i midtgrunnen. I Kong Curling er det ofte at handlingen skjer i midten og ytterligere komikk skjer i bakgrunnen. Forgrunnen føles nesten som et usynlig vindu inn i situasjonen. Med den luftige innrammingen og blockingen av karakterene får man et ubesudlet og klart blikk inn i filmuniverset. Kameraet er statisk, eller i alle fall tydelig i motivasjon, og det blir en ærlig og åpen kontakt med karakterene.

«Jeg har hørt meg selv si mange ganger i forarbeidsmøter at vi må skape dybde i bildene, og jobbe med for-, midt- og bakgrunn. Men det er helt riktig som du påpeker, og grunnen er nok at jeg forsøker å være på det beste stedet med kamera, hvor en forgrunn ofte kan bli forstyrrende.»

Fotografen under opptak på «Kong Curling».

«Men jeg har en forkjælighet for ytterlighetene,» forteller Vik Edvardsen. «Jeg vil helst filme i 1:1.33 eller i cinemascope, 1:2.35. Enten veldig bredt eller nesten firkantet. Jeg har fotografert mye stillbilder med mellomformat, som er helt kvadratisk og det nærmeste jeg kom med Fatso var 1:1.66. Da sendte jeg brev til alle kinomaskinister i Norge for å få dem til å ta bryderiet med å finne fram det gamle nedstøvete 1.33-objektivet og vise filmen i riktig format. Men i norske kinoer er det i formatet cinemascope (1:2.35) at bildet blir størst, så disse filmene blir mektige i kinosalen.»

For noen blir kanskje det noe oppsatte og karikerte litt for tydelig, andre legger kanskje ikke merke til det. Men at disse valgene blir til et friskt pust inn i en ellers kjedelig og lite utfordrende norsk visuell stil, er det for meg ingen tvil om – Kong Curling er et viktig avvik fra normen.

«Bra eller dårlig, når man stikker ut nesa på den ene eller andre måten, kan man lett bli kritisert når en film ikke blir en suksess. Men drivkraften min er å gå all in i en retning, og teste linja helt ut. Det er først da man lærer,» avslutter Askild Vik Edvardsen.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Christer Ellingsen sier:

    De mest interessant fotograferte filmene de siste årene har vært komedier. Fatso og Kong Curling. Bortsett fra enkelte morsomme scener er sistnevnte nærmest klinisk renset for fortellertalent utover kort sketsjmateriale.
    Trolig hadde filmen vært langt bedre om det ikke hadde vært satt så stor vekt på å bringe frem en historie som rett og slett ikke er der. Den visuelle stilen derimot vitner om en fotograf som kan håndverket sitt.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>