Analysen

Hatets vugge (2018)

Dokumentarfilmen Hatets vugge er det nærmeste man kan komme et journalistisk scoop. Regissør Håvard Bustnes har fått unik tilgang på de indre gemakker hos det greske partiet Gyllent daggry, og gjennom de tre kvinnene vi møter, tar han oss med dypt ned i Europas mørkeste hjerte.

I 2013 ble flere parlamentarikere fra Gyllent daggry arrestert for kriminell virksomhet og oppfordring til politisk vold. Partiet hadde stormet inn på den politiske scenen i Hellas ved valget i mai 2012, og gått fra 0 til 21 seter i det greske parlamentet. Men etter at en Gyllent daggry-sympatisør dreper den kjente anti-fascistiske rapperen Pavlos Fyssas blir den politiske ledelsen stilt til ansvar for partiets hatspråk, og et drøyt år etter valget plasseres partilederen og flere sentrale parlamentarikere i politiets varetekt.

Påtalemyndighetene karakteriserer Gyllent daggry som en kriminell organisasjon, men likevel blir de det tredje største partiet etter valget i september 2015. Mens de mannlige frontfigurene sitter i fengsel, trer deres kvinner fram i det offentlige lyset. De overtar ledelsen av partiapparatet og fortsetter den politiske kampen med samme kraft og iver som deres fengslede fedre, ektemenn og sønner.

Kvinnene som overtar partiets ledelse framstår ved første øyekast som helt vanlige mennesker. Det er kanskje også derfor de lar regissør Håvard Bustnes komme så nært innpå seg. Dafni, Eugenia og Ourania insisterer på at de er helt vanlige kvinner, som liker barn, Disney-filmer, brettspill med gode venner og hunder. De vil vise fram sin normalitet, og forsøker å bruke den vennligsinnede nordmannen Bustnes i hvitvaskingen av sin skitne politiske ideologi. Dermed blottlegger de også for kameraet sin høyreekstreme politiske kultur, og Bustnes avslører hva som finnes under den familievennlige overflaten og bak alle de myke formuleringene.

Filmen gir oss på denne måten et helt unikt innsyn i denne ny-fascistiske bølgen som har skylt over Hellas på 2010-tallet. Innblikket vi får i disse «greske tilstander» har dessuten åpenbar overføringsverdi til mange andre land – ikke minst til de urovekkende tendensene her i Skandinavia og Norge. Selv om ikke alt er sammenlignbart, ser vi konturene av lignende ideologier og retorikk også nærmere oss i Nord-Europa.

Hatets vugge viser med all mulig tydelighet at Håvard Bustnes nå har rykket opp i den internasjonale dokumentarfilmens eliteserie. Han fikk et brakgjennombrudd i 2008 med Blod & ære, det gripende portrettet av bokseren Ole «Lukkøye» Klemetsen og hans far John. Bustnes fulgte deretter opp med de hardtslående avsløringene i Helsefabrikken (2010), et sviende oppgjør med det norske helsevesenet og mange års helsereformer.

Mer internasjonal i sin orientering var Opprørske oldemødre (2013), en lun og humoristisk skildring av bestemødrene Shirley og Hinda fra Seattle og aktivistorganisasjonen Raging Grannies. I denne filmen har Bustnes åpenbart hentet inspirasjon fra gravedokumentarister som Michael Moore og Nick Broomfield. Han følger de to amerikanske bestemødrene på sin kamp mot den galopperende turbokapitalismen, og på deres jakt etter svaret på spørsmålet om økonomisk vekst leder inn i himmelen eller ned i helvetet.

Konfrontasjon er et sentralt virkemiddel i Opprørske oldemødre, men dette settes til side av Bustnes i Hatets vugge – en film som er mer forsiktig, men også enda mer alvorlig. Forholdet mellom regissøren og menneskene han filmer (og har fått tilliten til) er denne gang skjørere, miljøene mer skremmende, og mer står på spill om han skulle tråkke over en grense. Resultatet har blitt en tankevekkende og avslørende dokumentar, et unikt og dyptloddende bilde av en politisk kultur, i en film der Håvard Bustnes selv blir et tidsvitne som tar opp en av samtidens aller viktigste saker.

«Hatets vugge»

På innsiden av Gyllent daggry

Fortellingen i Hatets vugge starter in medias res. Vi møter de tre hovedpersonene i filmen og Håvard Bustnes lar dem forklare seg om partiets kjernesak. Ourania, datteren til partilederen Nikolaos Michaloliakos, får et spørsmål om forskjellen mellom nasjonalisme og nazisme. Selv om nasjonalisme er et av partiets viktigste slagord, vil hun ikke forklare. Hun glir unna, vegrer seg for å si noe. «Nazisme, det har med Tyskland å gjøre,» sier hun, «nasjonalisme er noe helt annet». Eugenia, som er gift med en av de mest sentrale, fengslede politikerne i Gyllent daggry, sier at «det har ikke noe med meg å gjøre». Den eldre damen Dafni, mor til en annen sentral fengslet partitopp, slår fast at spørsmålet fra Bustnes bare er tull.

Etter dette innledende anslaget, som går rett til kjernen av Gyllent daggrys problematiske politiske program, stiller Bustnes et retorisk spørsmål: «Hva skjedde med Hellas?» For ham pleide Hellas å representere sol og lykkelige mennesker, men nå er det trøbbel i paradis. Hatets vugge er imidlertid ikke ute etter å svare på hva som skjedde med grekerne i kjølvannet av finanskrisen, og filmen gir heller ingen møysommelig forklaring på hvordan nynazisme og høyreekstremisme kunne bli så populært i «demokratiets vugge».

I stedet ønsker Bustnes å studere hvordan Gyllent daggry fungerer, og hva som skjer når kvinnene må overta styringen av et parti grunnet på hatretorikk og rasisme. Filmen veksler mellom tre hovedgrep: et observerende kamera som følger de tre kvinnene i sine hverdagslige gjøremål eller i politiske sammenhenger, et knippe mer objektivt forklarende sekvenser som viser oss bakgrunnen for den politiske utviklingen og arrestasjonene av Gyllent daggry-medlemmer, og til slutt intervjusekvenser (som i åpningscenen) der Bustnes spør ut de tre kvinnene i ulike situasjoner. Av og til hjemme, av og til ute på byen, og av og til i en mer stilisert sammenheng – som når Ourania er stilt opp med det greske flagget til venstre for seg og det nazi-lignende partiflagget til Gyllent daggry til høyre.

Ourania i «Hatets vugge».

Tilsynelatende er de tre kvinnene helt vanlige borgere som blir tvunget til å overta ansvaret for partiet når deres nærmeste menn sitter i varetekt. 26 år gamle Ourania har en mastergrad i psykologi, men må avbryte et studium i psykopatologi når faren fengsles. Fordi hun er partilederens datter blir hun det nærmeste man kan kalle en fungerende leder, ikke minst fordi hun er så sentral foran kameraet i de mange web-tv-sendingene partiet produserer. Eugenia er på sin side småbarnsmor og har en mastergrad i internasjonal politikk. Den eldre Dafni har en fortid som sosialist, og har hatt mange forskjellige jobber i sitt liv. Nå er hun bestemor og aktiv fascist. «Demokratiet er en stor løgn,» sier hun.

Etter å ha introdusert oss for de tre hovedpersonene, og forklart bakgrunnen for Gyllent daggry, følger Hatets vugge så Dafni, Eugenia og Ourania tett i det politiske arbeidet. Bustnes forsøker å trenge gjennom masker og slagord, for å finne sammenhengene mellom mennesker og politikk, liv og ideologi, og han vil ikke riktig gi opp de tre kvinnene. Som humanist vil han så gjerne se noe positivt også, bak de høyreekstreme holdningene som filmens persongalleri forfekter.

Når filmen nærmer seg slutten, forsøker Bustnes i to separate sekvenser å summere opp motsetningene og de kompliserte sammenhengene han i løpet av prosjektet har ønsket å få en slags forståelse for. Først ser vi at han møter Ourania for en ny samtale. Det er en grå dag og det regner tett, så regissøren vil søke ly ved en kiosk. Ourania vil imidlertid ikke treffe andre mennesker. «Jeg liker dem ikke,» sier hun, «katter og hunder er bedre.»

Bustnes snakker med henne i regnet. Regissøren forsøker å trenge gjennom Ouranias strenge fasade. «Hvordan tror du denne dokumentarfilmen vil ende?» spør han først, men hun viker unna. «Det er som om du har en maske,» fortsetter han, men Ourania slår kontant fast at alt vi har sett og hørt «ikke er en maske, det er en del av meg». Bustnes viser henne bilder av faren som stolt poserer med nazi-flagg og hakekors, men hun svarer bare at faren er søt og bedårende.

I aller siste sekvens blir vi vitne til en dåpsseremoni der flere spedbarn døpes. Det er barna til partitoppene, og en av jentene får navnet Irini Gyllent daggry. Scenen gir et dystert bilde – er det disse barna som skal få oppgaven med å bære partifanene videre, i kampen mot immigranter, jøder og kommunister?

*

Mennesker og ideologi

Håvard Bustnes‘ film gir oss det menneskelige ansiktet til Gyllent daggry. Hatets vugge starter som en politisk gåte, fortsetter som en mørk human interest story – om menneskene bak overskriftene – og ender som humanistens håpløse jakt på det gode i alle mennesker. Som journalisten bak en human interest story ønsker Bustnes å gå hinsides slagord og avisreportasjer, trenge bak maskene så å si, og finne ut hvem Ourania, Eugenia og Dafni egentlig er. Virkeligheten er for sammensatt og rotete, det må være andre muligheter til å forstå disse tre, tenker Bustnes. Men til slutt fremstår de alle likevel som skremmende ideologer, mer enn noe annet.

Noe av det mest beundringsverdige med Hatets vugge er det genuine forsøket fra Bustnes på å vise disse tre menneskene i helfigur. De skildres i en rekke forskjellige miljøer og sammenhenger: på partimøter, med barn og barnebarn, på stemmesanking eller i samtale rundt kafébordene. Bustnes reduserer ikke Ourania, Dafni og Eugenia til karikaturer eller monstre. De framstår snarere som helt vanlige, og det er kanskje det mest skremmende. De tre framstilles som hele mennesker, og deres normalitet er nettopp det som gjør dem uforståelige og monstrøse.

Som et resultat av tilliten Bustnes bygger, ved å tre frem overfor sine hovedpersoner på en nesten øm og forsiktig måte, gir de ham muligheten til å filme det som etter hvert blir en perlesnor av paradoksale scener. «Boom,» sier for eksempel bestemor Dafni, og gir sine små barnebarn forskjellige våpen som de kan leke med. Deres far er ortodoks prest, men likevel aktivt medlem i Gyllent daggry. Senere tørker Dafni støv av familiens våpensamling, fordi sønnen skal komme hjem, og i bakgrunnen skimter vi smijerndekorasjoner i form av hakekors. Ondskapens skremmende banalitet stilles frem i lyset, og scener som disse står sentralt i Hatets vugge.

Dafni i «Hatets vugge».

Etter hvert slår de tre kvinnenes vakre masker sprekker, og deres mørke ideologi pipler fram med stadig sterkere tydelighet. «Gyllent daggry er en motstandsbevegelse i en krig,» sier Dafni og tørker en liten tåre – i en av mange scener der partiets militaristiske struktur og ideologi blir åpenbar. «Vi er en hær,» sier en annen, og Ourania fremstiller seg selv som en soldat.

Ouranias aggresjon blir stadig tydeligere i web-videoene og på partisamlinger. Partilederens datter, som klaget på at media framstiller Gyllent daggry som monstre og ikke vanlige mennesker, nærmest spytter ut sin hån mot politiske og juridiske motstandere: «Vi vil drikke deres blod med sugerør!» Og skulle vi et øyeblikk forledes til å tro at dette bare er et vanlig liberalistisk parti, blir noen av slagordene som ropes i et av deres demonstrasjonstog emblemer på koblingene mellom Gyllent daggry og nazismen i Tyskland. «Kommunister, dere vil bli til såpe,» roper en av demonstrantene, uten at noen andre i toget reagerer på språkbruken. Det er som om dette er hverdagskost. I stedet svarer en annen med å skrike: «Fuck jødene!» Tydeligere kan det ikke sies og vises.

Hatets vugge oppleves som en gåte i starten, der Gyllent daggry og holdningene deres partifeller står for er noe uhyrlig som ikke riktig kan knyttes til vanlige mennesker. Etter hvert eksemplifiserer filmen i scene etter scene at ideologi er noe som skapes av helt ordinære enkeltmennesker. Det er vanlige personer som Eugenia, Ourania og Dafni som reproduserer og viderefører tankegods og slagord. Og vi ser at de tror på dem.

Det er mange slike øyeblikk i filmen, der enkle bilder eller små replikker har en grusom, avslørende kraft. Dette viser ikke bare Bustnes og hans medarbeideres evne til å fange de viktige journalistiske øyeblikkene, men scenene gir også det egentlige svaret på spørsmålet om mennesker og politikk. Alle representantene fra Gyllent daggry som vi møter i filmen vet hva de gjør og hva de står for, selv om de av og til forsøker å skjule eller pynte på det, og dette gjør deres hatspråk enda mer skremmende.

Eugenia i «Hatets vugge»

Medier og definisjonsmakt

Et av de mest sentrale temaene i Hatets vugge er knyttet til medier og definisjonsmakt. De tre kvinnene slipper Håvard Bustnes og filmteamet tett inn på seg fordi de ønsker å påvirke og redefinere mediebildet av Gyllent daggry. Fra å bli omtalt som monstre i nyhetsbildet, vil de nå framstå med en sjarmerende og avvæpnende normalitet. Media er etter dem, sier de ved gjentatte anledninger, og de har blitt feiltolket og misforstått. Ved hjelp av å delta i filmen til Bustnes skulle de vri på inntrykket, men resultatet viser at de bare lykkes i å synliggjøre sin tåkelegging av hva partiet egentlig står for, og deres egentlige holdninger og mål blir avslørt.

Filmens mange intervjusekvenser skaper spenning fordi de kretser om språk, definisjoner og forklaringer. De tre kvinnene (så vel som arkivklipp med deres menn) viser at de har to mediestrategier som skal hindre at de blir avslørt. Disse brukes på Bustnes. For det første forsøker de å unngå å knytte bestemte ideologier til seg selv og sitt parti. «Det er ingen koblinger mellom nasjonalisme og nazisme,» sier de. En ting er oss – «de nye Spartanerne» – som elsker vårt land, noe annet er det som foregikk i gamle dager i Tyskland. Kvinnene vegrer seg for sammenligninger og koblinger mellom ideologi og mennesker.

For det andre løser de tre kvinnene opp sentrale ord og begreper slik at de blir meningsløse, eller tømt for mening. Ikke bare unngår de selv å definere begreper som «rasist» eller «nynazist», men de utvikler et skremmende, Trump-lignende newspeak der løgn er sannhet og sannhet er løgn. Det samme gjør de med bilder og videoer. I en påfallende scene viser Bustnes en video han har funnet på internett til Dafni. Vi som ser scenen skremmes av volden når en gruppe medlemmer av Gyllent daggry, med mannen til Eugenia i spissen, ødelegger en salgsbod til en innvandrer. Deres ulovlige selvtekt og skremmende vold er åpenbar. Eugenia går selv til angrep på videoen som en Holbergsk filosof, og før vi vet ordet av det er morlille blitt en sten. Et bord kan ikke føle smerte, sier hun, derfor kan jo ikke dette være vold. Javisst, sier hun, dette er ikke bra, men det er ikke et overgrep.

Hatets vugge handler om definisjonsmakt. Dafni, Ourania og Eugenia driver en skitten avledningsmanøver i kampen om perspektiv og mening. De er smarte, mediebevisste damer som prøver seg som spin doctors – selvsagt er de ikke rasister. Man skal bare ikke blande raser, det er feil – og alle immigranter skal sendes bort. Ja, alle som stemmer på sosialistene i 2015-valget burde deporteres. Det er riktignok flere millioner, men det gjør ikke noe.

Kampen om språk, image og definisjoner er en maktkamp, for å manipulere både media og velgere. Utad og på overflaten er fremtoningen til Gyllent daggry nærmest altruistisk, med sine hjelpesentraler og matsentre, men dette er bare en maske. Hatets vugge er effektiv i arbeidet med å demystifisere og avsløre retorikken bak tåkeleggingen og redefineringen av språk og begreper, og filmen framstår med sin enkle eleganse som en seier både for Bustnes, hans team og for dokumentarfilmen som genre.

Regissøren som deltager

Hatets vugge er på mange måter en typisk dokumentarfilm fra vår tid, særlig med tanke på hvordan den tematiserer sin egen produksjonsprosess. Måten Håvard Bustnes og hans medhjelpere arbeider på, blir en del av filmen og dens retorikk. På fascinerende vis skildres vanskelighetene ved å komme inn på de som filmen skal portrettere, og problemene med å få dem til å svare tydelig, selv på enkleste spørsmål. Bustnes holder ofte selv mikrofonen, og er stadig synlig i bildet og til stede på lydsporet. Han er i enkelte tilfeller redd for sin egen og filmteamets sikkerhet, og sier på et tidspunkt: «Jeg måtte være forsiktig med hvilke ord jeg brukte.»

Ettersom politisk retorikk og media – og manipulasjon av media – står så sentralt i filmen, bidrar Bustnes’ personlige tone til å gi et inntrykk av autentisitet og spenning. Som tilskuere blir vi følgesvenner på regissørens journalistiske reise, der han søker etter politiske og eksistensielle svar, og vi følger prosessen med å lage en film – samtidig som vi blir vitne til hva som skjer på bakrommet i Gyllent daggry. At filmskaperne kommer fra nettopp Norge, er også avgjørende. På et tidspunkt reagerer noen ved partikontoret på at filmteamet følger Eugenia inn bak låste dører, ettersom gruppen frykter negativ omtale og virker paranoide overfor media, men hun slår da bare fast at disse filmskaperne ikke er ute etter å sverte partiet. «Selvsagt ikke, de er nordmenn,» sier hun.

Håvard Bustnes filmer seg inn i en lang tradisjon av personlig dokumentarfilm, der filmskaperen selv er en viktig del av filmen og blir en avgjørende deltager i det som skjer. I motsetning til regissører som Michael Moore eller Nick Broomfield, som ble nevnt innledningsvis, er imidlertid ikke Bustnes noen uvøren provokatør. Han harselerer ikke med menneskene han skildrer, men ser dem fra ulike perspektiv og vinkler. (Broomfield er for øvrig executive producerHatets vugge.)

I stedet for å være provokatør eller klovn er Bustnes en humanist, som han selv sier i en scene. Han er den som egentlig tror på det gode i mennesket. Han uttrykker også en nostalgi for at demokratiet «ble født» nettopp i Hellas, og reagerer med nølende tvil når Gyllent daggry fremstiller demokratiet som «et råttent system». Bustnes knytter seg med sin forsiktige tilnærming og åpne holdning overfor selv åpenbart usympatiske karakterer tettere på metodene til dokumentarister som Michael Rubbo eller Ross McElwee.

Selv om Bustnes gir hele filmen en personlig tone ved å bidra med sin fortellerstemme på lydsporet, og selv om han stadig kommenterer vanskelighetene med å gjøre forskjellige opptak, er han mest av alt en nølende, usikker og tvilende karakter i sin egen film. Dette skaper selvsagt en kontrast til persongalleriet fra Gyllent daggry, og setter deres uhyrligheter i perspektiv. Et effektivt og godt grep, men noen av anmelderne var kritiske til Bustnes’ nærvær, og så det nettopp som en overflatisk strategi for å skape tilskuerengasjement. Bustnes måtte nesten litt nølende innrømme at det var umulig å holde seg selv utenfor filmen.

Og det at han deltar selv var trolig en god idé. Gåten omkring Gyllent daggry og deres popularitet fremstår som mer troverdig fordi den også filtreres gjennom humanist-regissøren som nesten ikke tror sine egne øyne og ører, men som likevel er et vitne – og som er i posisjon til å rapportere om sine opplevelser.

Innholdets seier

Dokumentaristens første bud er å finne et viktig og engasjerende stoff. Stil og form er aldri uten betydning, men estetiske valg er som oftest underlagt innholdet. Dokumentarfilmen skal gå inn i sin tid, avsløre eller belyse store spørsmål og presserende problemer. Uten et innhold som oppleves som viktig, vil dokumentaren bli en tom og meningsløs øvelse.

Håvard Bustnes har funnet det viktige stoffet. Han er en engasjert regissør, som med Hatets vugge har lykkes i å lage en viktig film. Den gir et mangefasettert og autentisk bilde av Gyllent daggry, og skildrer europeisk nynazisme og høyreekstremisme i fremvekst. Filmen gir oss et skremmende bilde av hvordan paranoide konspirasjonsteorier, om etnisitet og internasjonal kapital under jødisk makt, fremdeles har evnen til å gripe moderne mennesker. Og det er i sin hverdagslighet at Eugenia, Ourania og Dafni blir mest rystende. Deres umenneskelighet er like påtagelig som deres menneskelighet.

Hatets vugge er likevel ikke uten skjønnhetsfeil. Tidsdimensjonen er tonet ned, og i typisk moderne stil er filmen fri for supertekst. Dette medfører blant annet at noe av bakgrunnen for den politiske utviklingen i Hellas fremstår uklar og diffus, selv når man har sett filmen et par ganger. Tidspunktet for når Bustnes selv trer inn på scenen er heller ikke uten betydning, og filmen hadde vokst på å være tydeligere på datoer og årstall. Man forstår at regissøren skildrer en periode på flere år, men vi er likevel usikre på tiden.

Redselen for å pøse på med fakta mot publikum har også ført til at spørsmålet om hvorfor Gyllent daggry har blitt så populært, tones litt for mye ned. Bustnes hadde også vunnet på å gi oss litt mer kontekst og bakgrunn, ikke minst slik at vi kan se paralleller eller forskjeller til andre høyreekstreme partier og utviklingstrekk i andre land. Er det vi ser i filmen unikt for Hellas? Eller er det et eksempel på generell høyreekstremisme?

I enkelte tilfeller er regissøren også litt for tilbakeholden overfor sine hovedpersoner, og vi føler nok at de innimellom slipper for lett unna. Likevel er det fascinerende å følge spillet mellom dokumentaristen bak og persongalleriet foran kameraet. Hvordan de glir unna og unngår å svare, eller hvordan de forsøker å bruke ham til sitt formål, mens Bustnes kontrer med sine egne finter.

Dokumentarfilm er ikke bare et speil for virkelighetens mangfold eller en journalistisk informasjonskanal. Det er også en måte å tenke gjennom saker og temaer på. Hatets vugge er en til tider litt rotete og uoversiktlig film, som kan virke litt for fascinert av sitt eget premiss. Men kanskje nettopp på grunn av at den er litt rotete, blir resultatet så vellykket.

Filmen inviterer oss inn i prosessen, og lar oss oppleve hvordan regissøren selv kjemper med sine tanker, idéer og sitt materiale. Den bringer oss nært på et skittent og motsigelsesfylt miljø, og den viser frem mennesker i all sin kompleksitet og sammensatthet. Å våge dette er ikke bare modig, men viser til en fundamental etisk holdning både i forhold til tilskuerne og til de sosiale aktørene. En etisk holdning som er beundringsverdig.

Bare gjennom å åpne opp for og vise frem et tankegods, og samtidig skildre hvordan filmskaperen selv tenker, kan verden framstå i all sin skremmende og frastøtende fylde. Bare gjennom å gå hinsides slagord og masker, kan filmen fungere både som et speil for den virkeligheten som skildres, og samtidig fungere som en hammer som slår i stykker fasttømrede forestillinger og sleipe tåkeleggingsmanøvrer.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>