Ingenting å le av henvender seg til hele følelsesregisteret. Vi ler av flaue vitser som utfordrer den gode smak og vågale kommentarer som beveger seg langt over grensen for det sømmelige eller dannede, og vi blir rørt av skjebnene og historiene til menneskene på lerretet eller skjermen. Samtidig etterlater filmen en emmen bismak.

I all humor spiller alvoret en viktig rolle. Tydeligst er det i den svarte komedien, men også i lettere komedier må latteren avstemmes mot et større alvor, for uten blir den tam og harmløs.

At man likevel skal føle seg bra etter å ha sett en komedie, er selvsagt. Det er ikke tilfeldig at komedien hører til det som gjerne kalles feelgood-genrene. Latteren skal gjøre noe med deg. Den skal herje med ditt indre, utløse en hel rekke av forskjellige følelser. Komedien skal røske tak i kroppen og sinnet, sånn at vi til slutt føler oss bedre enn vi gjorde før latteren tok tak i oss. Det er ikke bare tragedien som preges av renselse. I tragikomedien forenes latteren og livets tragiske sider og de går sammen opp i en høyere enhet.

Regissør Petter Næss er en veteran som vet hvordan en historie skal fortelles. Han vet også hvordan man skal orkestrere en vifte av forskjellige følelser. Manusforfatter Odd-Magnus Williamson er også en erfaren komiker som vet hvordan en vits kan fortelles. Ingenting å le av går lengre enn de aller fleste norske filmkomedier i å utfordre den gode smak, men uten å bli simpel og vulgær. Dette er ingen «Hjelp, vi har fått kreft»-film. Til det er den for komplisert og spiller på et for bredt register. Det vi har med å gjøre er langt på vei en svart komedie, en film som fleiper med kreft og som følger sin hovedperson helt inn i døden. På andre måter er den likevel for lettvint, med en etterglød av ubehag.

En klovns død

Allerede som barn har Kasper Berntsen (Odd-Magnus Williamson) en åpenbaring. På en juleforestilling på skolen skyller latteren over ham, og han vet umiddelbart hva han skal bli når han blir stor. Han vil bli stand-up-komiker, og en dag skal han opptre for et stort publikum i Oslo Spektrum. Han vil bli sett, og han vil bli kjent.

Kasper lykkes, han opplever stor framgang, men etter hvert blir han mindre sulten og mer slapp og satt. Han gjenbruker de samme vitsene litt for ofte og mister mye av grepet på sitt publikum. Han er blitt en kjendis, et velkjent navn blant folk flest, men han er ikke like morsom lenger. Når dama slår opp samme dag som han har fått vite at han har kreft i skjelettet, har Kasper nådd bunnpunktet. Er det mulig å karre seg opp igjen?

Først ser det mørkt ut. Kasper er om mulig enda mindre morsom enn før. Den første timen med gruppeterapi blir en fadese. Og den eneste som står ham bi mens han tar cellegift og prøver å bli frisk, er barndomsvennen og agent Erik Elisabeth (Øystein Martinsen). Som trans har Erik Elisabeth sitt å stri med, mest av alt datteren Nina (Ebba Steenstrup Såheim) som nekter å godta faren som den hen er. Mer om det senere.

Etter hvert fører gruppeterapien imidlertid til at Kasper blir kjent med Maria (Sara Khorami). Maria har hatt en drøm om å reise ut i verdensrommet, hun er blitt valgt ut som astronaut i et europeisk romprogram, men kreften har satt en stopper for framtidsdrømmen. Etter en vanskelig start blir Maria og Kasper først venner, deretter kjærester, men kreften skaper problemer for dem. Maria tror hun har fått et tilbakefall og går inn i en dyp depresjon, men det viser seg å være en ufarlig fettkul. Ultralydundersøkelsene av kroppen hennes avslører imidlertid at hun er gravid, Kasper og Maria skal bli foreldre.

I hverandre ser Kasper og Maria ut til å ha funnet en havn i en hjerteløs verden. Men så våkner Kasper opp om natten med smerter, og beskjeden han får er ikke god: Kreften er kraftig forverret. Beinmargsinfiltrasjon. Han har bare seks uker igjen å leve.

Kasper har arbeidet en stund med å lage et sommershow om kreft. Nå som det ikke lenger er mulig for ham å gjennomføre det på egenhånd, setter de rundt ham alt inn på at han skal få oppfylt barndomsdrømmen om et utsolgt Oslo Spektrum, og pengene skal settes i et fond til den ufødte datteren, som han aldri kommer til å få se. Kasper ender imidlertid opp med å være for dårlig til å stå på scenen. I stedet holder han showet sitt fra sykesengen, og alle de frammøtte følger med på mobiltelefonene sine. Klovnen fleiper med livet og døden helt inn i det siste, og Ingenting å le av slutter med Kaspers gode råd til sin ufødte datter mens bildene fra sykesengen erstattes av bilder fra begravelsen. I filmens siste bilde går Maria og den lille datteren Sara til graven, og datterens smil er det siste vi ser.

Kreftens relasjonslaboratorium

Ingenting å le av handler om kreftsykdom og død, og noen av de mest vellykkede delene av filmen gjør narr av eller kommenterer hvordan samfunnet forholder seg til kreftsykdom. Når Kasper fleiper med de utbredte forsøkene på å gjøre kreft til noe positivt, mest treffende illustrert ved myndighetenes desperate forsøk på å framstille kreftsykdom som en ressurs i ulike brosjyrer, har humoren ekstra slagkraft. Det verste med å få kreft, sier en av bifigurene i fortellingen, er at alle slutter å være morsomme rundt deg. En annen følger opp med å slå fast at man blir behandlet som om man var av glass. I slike scener har humoren en brodd, og den oppleves som ærlig og sann, selv om den kan være brutal og udannet. Humoren er så å si på de kreftsykes side.

Filmen handler likevel først og fremst om relasjoner, og om hvordan kreften skaper et slags relasjonslaboratorium der forhold mellom mennesker testes ut. I hovedsak er det Kaspers forhold til Maria og agent-vennen Erik Elisabeth som utforskes, og da med kreftsykdommen som brennglass. Kasper er fortellingens sentrum, og det er slående at han ser ut til å være helt uten familie og venner. Han er en slags narrativ dukke, en punch som slår vilt i alle retninger, riktignok med flere ord enn med stokk, og som figur er han merkelig tom og flat. Historien om Kasper er en variant av den gamle fortellingen om en klovns død, der sentimentalitet og tragedie er like viktig som humor og latter. Klovnens historie kan bare skildres gjennom forholdene til andre mennesker, for klovnen selv er en slags alle eller ingen.

I Ingenting å le av tenker rollefigurene mest på seg selv, men gjennom relasjonene kan den iboende og altomfattende selvopptattheten erstattes av noe mer verdifullt og viktig. Kanskje er det fordi han som komiker er så nådeløs og velger å bruke humoren som et skånselsløst våpen, at Kasper ikke har venner eller har kontakt med familien? Eller er det det motsatte som er tilfellet? Uansett er Kasper en figur som er vanskelig å like – inntil han møter Maria. I forholdet til Maria kan han være seg selv. Han våger å være sårbar, og innrømmer at han ikke er redd for å dø, men at han er redd for å dø før han har hørt et annet menneske si at det elsker ham.

Forholdet mellom Maria og Kasper utgjør den sentimentale kjernen i Ingenting å le av. I scenene mellom de to er også Aslak Hartbergs musikk på sitt aller mest effektive, med en potemyk og smektende form som nærmest lister seg inn på tilskueren, samtidig som musikken åpner opp for en skjørhet som er helt avgjørende for vår opplevelse av dette forholdet. De har begge opplevd framgang og suksess, men også blitt dypt såret av livet. Begge bruker en røff og kynisk tone for å skape en mur mellom seg selv og omgivelsene. Vi aner at den rå tonen er der for å skjerme dem fra å bli ytterligere såret av andre.

Om Maria får vi vite at hun fem år tidligere ble plukket ut som én av fem mulige europeiske astronauter i konkurranse med titusener av søkere, men det er som kreftsyk vi møter henne. I gruppeterapien provoserer hun Kasper, for hun er like rappkjeftet som ham, men vi aner at de to har mer til felles enn det de selv vil innrømme. Maria synes også å stå uten familie og venner. Når de to blir bedre kjent med hverandre åpner de seg opp på en måte som er rørende og varm, og vi føler at vi kommer litt nærmere svaret på hvem Maria og Kasper egentlig er. I enkeltscener er det nesten så Petter Næss er på nivå med sitt beste arbeid, men den enkle og mesterlige måten relasjoner er skildret på i Elling (2001) kan ikke løsrives fra Ingvar Ambjørnsens roman og Axel Hellstenius’ manus. At den filmen lykkes så godt er like mye et resultat av deres innsats som av Næss’ effektive, nærmest selvutslettende regi.

Foruten det vanskelige forholdet mellom Erik Elisabeth og datteren Nina, skildrer Ingenting å le av en rekke forskjellige typer relasjoner mellom mennesker. I scene etter scene skal vi ikke bare le litt av hvor rare, sårbare og følsomme folk er, men også tenke litt over hva felleskap betyr og hvor avhengige vi er av dem vi har rundt oss.

I gruppeterapien blir Kasper kjent med unge Anja (Ylva Bjørkaas Thedin) og må bryne seg på samtalelederen Selma (Ane Skumsvoll). Disse to utgjør følelsesmessige motpoler i filmen. Anja er bare 17 år og vil helst få med seg så mye av livet som mulig, men så dør hun før russegjengen hennes har rukket å gi henne en siste hyllest. Dette er en av filmens mest overraskende og såre scener, og den viser hvor nært beslektet galgenhumor og sentimentalitet faktisk er.

Selma er på sin side firkantmennesket som følger alle oppskrifter. Hun mener godt, men lykkes dårlig som leder av samtalegruppen. Idet Kasper tar over roret blir hun fortvilet og roper ut at deltakerne i gruppa er de eneste vennene hun har. Her kommer filmen i berøring med en annen type følsomhet, og scenen føles både medrivende og vond.

Ved siden av Kaspers forhold til Maria, er det som sagt vennskapet med Erik Elisabeth som er det mest sentrale i Ingenting å le av. Vennskap mellom menn har vært et viktig tema i mange av Petter Næss’ filmer, helt fra debuten med den marerittaktige kaoskomedien Absolutt blåmandag (1999). Elling var også en slags variant av et kompis-drama om svake, sårbare og ubesluttsomme menn, og Ingenting å le av prøver på noe av det samme, men lykkes mindre godt i sin framstilling.

Skildringen av det nære forholdet mellom Kasper og Erik Elisabeth minner om de mange kompis-filmene som dominerte norsk film i overgangen til 2000-tallet. Som kjønnsforskeren Jørgen Lorentzen påpekte den gangen, var vennskapsskildringene ofte basert på at minst en av mennene var noe «utenom det vanlige», og da gjerne nerdete, tilbakestående eller rent ut fobiske. På den måten blir skildringen av nærheten mellom menn ufarliggjort eller latterlig. Dette er slående i flere av Næss’ filmer fra den samme perioden, for eksempel i det nevnte forholdet mellom Jon og Birger i Absolutt Blåmandag, men aller tydeligst kommer det til uttrykk i vennskapet mellom Elling og Kjell Bjarne.

Vennskapet mellom Kasper og Erik Elisabeth i Ingenting å le av må på samme måte ufarliggjøres og avseksualiseres. Barndomsvennen Erik Elisabeth, som har stått ved Kaspers side i tykt og tynt, i suksess og nedgangstider, gjøres til en latterlig bifigur. Transen Erik Elisabeth er en variant av en skrulle, en hysterisk rollefigur som alltid er over the top, men transidentiteten gjør Erik Elisabeth til noe mer enn en slags modernisert La Cage aux Folles-skeiv drama queen. Og det er i framstillingen av transseksualitet at Ingenting å le av mister grepet. Humoren blir ubehagelig og unødig transfobisk.

Trans-forvirring

At kjønnsidentitet er et helt avgjørende motiv i filmen, blir tydelig allerede fra begynnelsen av. Den aller første vitsen vi får høre fra Kasper gjør bruk av samtidens sjargong knyttet til temaet, idet han forteller at han som liten følte seg som en mann i en kvinnekropp, men at dette løste seg da han ble født. Erik Elisabeth er på sin side faktisk en kvinne fanget i en mannskropp, og dette er utgangspunktet for mange av filmens scener, og det spiller en avgjørende rolle i filmens komiske klima. På dette punktet er filmen ofte ubehagelig og støtende, flau, umusikalsk og lite morsom.

«Jeg skulle bare ønske han ikke var faren min», sier unge Nina omtrent én time inn i filmen. Kasper er den kule «onkelen» hennes som har tatt henne med på bowling, men Nina forstår raskt at det bare er et påskudd for å snakke om det vanskelige forholdet mellom henne og faren. Nina går på videregående skole. Hun er flau over faren og opplever at hennes utvikling på skolen og i venneflokken kommer i skyggen av hens utforsking av egen transidentitet. Hun er sliten og sint. Det er Kasper også. De er begge drittlei av Erik Elisabeths sipping, følelsesoverskudd og egoisme, men mest av alt er de skeptiske til hens transidentitet. «Dette er den jeg er», sier Erik Elisabeth fortvilet til datteren, men Kasper tar over og leverer en verbal skyllebøtte som er så langvarig og innett at vi aner at dette er et emblematisk øyeblikk i filmens diskusjon av kjønnsidentitet.

Kasper karakteriserer sin venn som et «nisjemenneske» som gjennom sin utagerende livsførsel og klesdrakt ødelegger for datterens forsøk på å være anonym i elevmassen. Så leverer Kasper det som kanskje først og fremst kan karakteriseres som en slags ideologisk punchline i diskusjonen: «Jeg ber deg om å være noe du ikke er», sier han opphisset til Erik Elisabeth, «bitte litte grann, for Ninas skyld». Kunne man tenke seg en norsk film med denne replikken der transidentiteten er erstattet med en skeiv identitet? Kunne man tenke seg en norsk film i dag som mente at en skeiv forelder skulle forbli i skapet, i hvert fall til barnet er ferdig på videregående skole?

I denne sentrale scenen er vi inne i en av filmens interessante, men ubehagelige og motstridende kjerner. Ingenting å le av slutter med et livsbejaende budskap som ikke bare rettes til Maria og datteren Sara, men nærmest til alle tilskuere: «Bare vær deg selv», sier Kasper, så skal det gå deg vel. Åpenbart er det ett unntak. Er du transperson bør du leve et inautentisk liv, i hvert fall om du har barn, slik at de ikke blir flaue over deg. Gå ut av offerrollen for en liten stund, sier Kasper. Tenk på de andre.

Filmen forsøker etter dette å glatte over det motstridende og forvirrende budskapet om å leve et autentisk og samtidig inautentisk liv. Erik Elisabeth stiller opp på skolen uten parykk, med dress istedenfor kjole, for å vise datteren at hen kan være mann for henne en kort stund. Senere synes de å ha blitt forsonet, og datteren gir sin far en gave: Sminke.

Selv om Erik Elisabeth og Nina synes å forsones mot slutten av filmen, og den ene inautentiske gesten der Erik Elisabeth ironisk nok kler seg ut som mann kanskje gir dem begge en mulighet til å møtes på halvveien, er framstillingen av Erik Elisabeth gjennnomgående forvirrende og tvetydig. Det kan synes som om alle kan være seg selv bortsett fra Erik Elisabeth, som må spille mann for å kunne bli godtatt som far og menneske. At filmen ustanselig gjør narr av hens klær, parykker og feminine væremåte, gjør det ikke bedre. Dette er billige og unødige poenger.

Er dette et tilfeldig feilskjær? Og skal man ikke kunne fleipe med alt? Det er ikke uten betydning i denne sammenhengen at både Petter Næss og Odd-Magnus Williamson tidligere har tematisert og med vekslende hell utforsket trans- eller interseksuell identitet på film. Williamson spilte Tina i Simen Alsviks «drag-komedie» Tina & Bettina – The Movie i 2012. Den filmen var kanskje ikke så ueffen som man kunne tro, og tok nok tidsånden litt på kornet. Mer problematisk er Næss’ spillefilm Maskeblomstfamilien (2010).

Maskeblomstfamilien er et gotisk familiedrama der skrekken er knyttet til at den unge hovedpersonen Adrian er tvekjønnet. Filmens handling utspiller seg en gang på 1960-tallet, og Adrian blir mobbet fordi han er annerledes enn de andre, men filmen er ikke spesielt interessert i å skildre mobbemekanismer og hvordan omgivelsene reagerer når noen framstår som annerledes. Isteden er Adrians posisjon et sted mellom gutt og jente skildret som noe monstrøst. Hans kjønnsidentitet er et mysterium, men den er også kilden til hans ondskap og selvdestruktivitet. Det er noe i ham som gjør ham annerledes og skremmende. Ondskapen skapes ikke av de som ikke tolerer det avvikende, men av Adrians kjønnsidentitet som en person mellom gutt og jente. «Min fødsel var en synd», sier Adrian symptomatisk mot slutten.

Både Næss og Williamson har altså tidligere arbeidet med temaer som ligger tett opp til transparodien i Ingenting å le av. De har selv sagt at Erik Elisabeth ble skrevet inn i filmen for å gi filmen en vri på det kleine forholdet mellom foreldre og ungdom, men filmen forsøker å spise opp kaken og samtidig la den stå uspist. Som transperson er man et «nisjemenneske», sier filmen, og moralen er at man som trans må ofre noe, gi opp sin egen identitet, slik at barna ikke blir flaue. Framstillingen ligger tett opp til transfobien.

Latter og tårer

Det er ikke uten betydning hvilke historier vi velger å fortelle, eller hvordan vi ler. Det er nærmest en klisjé å skille mellom å le av eller med noen. I en vurdering og analyse av Ingenting å le av er dette viktige spørsmål å stille. Latter og humor har et frigjørende potensial. Vi ler av det aller vanskeligste og tragiske for å kunne forholde oss til både liv og død, men komedien har også et undertrykkende potensial. Den kan forsterke fordommer og stereotypier. Isteden for å frigjøre kan komedien skape et rom for undertrykkende strukturell maktutfoldelse.

Klassiske latterteoretikere som Mikhail Bakhtin eller Georges Bataille pekte gjerne på det karnevalske, subversive og revolusjonerende ved latter og humor. Alt det vanlige snus på hodet i komedien, vi skoggerler av alt det som ellers ville være vanskelig og tragisk. Vanlige maktstrukturer angripes og avsløres. I Ingenting å le av opplever jeg at man ler med Kasper og Maria og alle de andre, men man ler av Erik Elisabeth. Det er en viktig forskjell. Transproblematikken er et lite «krydder» i en allerede hot saus, men bidrar ikke til å gjøre det lettere for transpersoner. Kanskje kan vi tenke litt annerledes når vi omgås med kreftpasienter, ikke behandle dem som om de var av glass og miste all humor, men hvordan skal vi se på og forholde oss til transidentitet? Noen ganger slår Ingenting å le av oppover, og da virker humoren befriende, mens andre ganger sparker den nedover.

Vi finner det meste i Petter Næss’ film, både smerte og skam, frykt og sinne, latter og gråt. Det føles godt å le av de mørkeste tankene og vanskeligste livsskjebnene, og livshistoriene er rørende. Noe sårbart kommer til syne under den tøffe og røffe overflaten, men til syvende og sist etterlater Ingenting å le av også en emmen bismak.