Den 7. juli 1984 kaster Carl Boenish seg ut fra Stabben sør for Trollveggen i Romsdal. Basehoppingens far møter bokstavelig talt veggen, i den norske fjellheimen, og brått settes det et punktum for livet til en moderne Ikaros. Den norsk-amerikanske co-produksjonen Sunshine Superman er en skildring av hans liv som ekstremsportutøver og filmskaper.
«Det er ikke noen framtid i det å vokse opp,» sier Carl Boenish i begynnelsen av Marah Strauchs dokumentar Sunshine Superman. Det er en emblematisk replikk, som fanger inn et viktig aspekt ved denne fascinerende mannen og hans liv. Boenish framstår som en energisk entusiast, alltid interessert i å utfordre eller oppheve naturlovene, gjennom å hoppe ut fra fly, kaste seg ut fra bergtopper, tårn eller skyskrapere. Samtidig er han som et stort barn som nekter å vokse opp.
Boenish ser verden fra barnets befriende perspektiv, og er tilsynelatende bare interessert i å sprenge grenser og ha det moro. Livet kretser omkring ekstremsport. Det å oppleve den mest gjennomtrengende glede ved å føle adrenalinet strømme gjennom kroppen når han kaster seg ut i luften, med bare en liten fallskjerm som livline, er livets egentlige mening. Han vil oppheve selve tyngdekraften, og fly gjennom livet, men innhentes brått av en mørk og brutal virkelighet rett etter et rekordforsøk i Trollveggen.
Sunshine Superman er først og fremst et portrett av mennesket Carl Boenish. Dernest er det en film om ekstremsport, og den rommer tilstrekkelig spektakulære scener til å skape svette i håndflatene. Likevel er det Carl og hans liv som er filmens omdreiningspunkt, og utviklingen av basehoppingen som ekstremsport på 1970- og 1980-tallet i USA blir mest av alt et bakteppe.
Strauchs film er godt laget, og oppfyller alle krav til profesjonalitet genren krever. Boenish er dessuten en sammensatt og hemmelighetsfull karakter, som vi følger med forventning og bekymring. Sunshine Superman handler om grenser, og om det å utforske, utvide og bryte grenser, og vi aner allerede fra første bilde at det ikke vil gå vel med Boenish.
Likevel er det som om filmen ikke riktig finner tonen – den etterlater få varige inntrykk. Sunshine Superman lever i øyeblikket, svever i korte glimt, men blekner i hukommelsen. Som personlig portrett av Carl Boenish blir ikke filmen verken personlig eller nær nok. Strauch avstår dessuten fra å sette livet hans inn i veven av sammenhenger som gjør ham og hans besettelse virkelig spennende. Sunshine Superman er rett og slett for perspektivløs.
Boenish fremstilles nærmest utenfor tiden, i et kulturelt og politisk vakuum, og opplysninger som åpenbart er avgjørende for å forstå livet hans – besettelsen, kjærligheten, skjebnen – strøs tilfeldig utover i filmen, uten å samles i et fast prismatisk grep. Optikken er nærsynt, men ikke nærsynt nok, og uten de øyeblikk av distanse og perspektiv som kunne ha løfte historien, blir filmen innforstått.
En moderne Ikaros
I åpningen av Sunshine Superman befinner vi oss i nåtiden. Vi ser Boenish’ hustru Jean i en bil, på vei tilbake til stedet i Norge der mannen hennes døde for mer enn 30 år siden. Et intervju med en som var med da ekteparet Boenish gjorde sitt rekordhopp i Trollveggen sier noen få ord. Det litt mollstemte, nølende anslaget brytes av en kort biografisk skisse av hovedpersonens liv, fra fødselen i 1941 og fram til 1978. Da er han i slutten av 30-årene, og livet hans endrer seg. Han møter sin store kjærlighet, og er helt avgjørende for utviklingen av det som etter hvert blir kalt basehopping.
Carl blir interessert i fallskjermhopping i årene han arbeider som ingeniør, og begynner å filme sine mange hopp og frie fall sammen med venner. Et vendepunkt kommer i 1969. Da blir han knyttet til innspillingen av John Frankenheimers spillefilm The Gypsy Moths, som gir ham anledning til å filme halsbrekkende scener i luften. Siden blir filmingen av fallskjerm- og basehopp det livet hans skal dreie seg om.
Sunshine Superman starter egentlig i 1978. Vi er på USAs vestkyst, i solrike California, og ser bilder av Carl som hopper på en trampoline. Grasiøst hopper han opp og ned, som om han rastløst forsøker å sveve eller fly. Samme år begynner han å hoppe og filme fra berget El Capitan i nasjonalparken Yosemite sammen med likesinnede. Selv om myndighetene forsøker å forhindre dem i å hoppe, eksisterer det ikke noe lovverk som kan stoppe basehoppingen. Det samme gjelder hopping fra bygninger. Ikke bare fjellvegger, men også høyhus og fjernsynsmaster er utgangpunkt for spektakulære stunt.
Carls møte med den yngre Jean er avgjørende. Etter å ha sett en av Boenish’ filmer, tar hun kontakt, hvorpå han tar henne med på tur. Dette blir begynnelsen på en vakker kjærlighetshistorie. De to er et merkelig par, men motsetningene til tross passer de perfekt sammen, og Jean blir automatisk en del av Carls virksomhet. Hun hopper sammen med ham, fra fjell og bygninger, og opplever samme blanding av glede, frihetsrus og adrenalinrush.
Vendingen i livene deres inntreffer etter 54 minutters spilletid. Fjernsynsnettverket ABC kontakter Carl og Jean, med ønske om de de skal delta i showet That’s Incredible med David Frost som vert. Ekteparet Boenish reiser med et stort kamerateam til Norge for å gjøre et forsøk på å slå rekorden i fritt fall fra et fjell. Forsøket lykkes, og Carl og Jean kommer i Guinness’ rekordbok, men bare 12 timer etter det vellykkede rekordhoppet bestemmer Carl seg for på hoppe én gang til. Jean er trøtt, og går til sengs, mens Carl tar seg opp i fjellet igjen, sammen med to lokale guider. De endrer hoppsted, og Carl velger Stabben, som de tidligere har holdt seg unna, fordi det er for farlig og usikkert, men nå hopper Carl. Det er juli 1984. Dette ble Carl Boenish’ aller siste hopp.
Etter denne hendelsen samler Sunshine Superman raskt trådene. Vitner forklarer hva de opplevde den skjebnesvangre dagen. Jean forteller hvordan hun måtte tilbake, at hun bestemte seg for å hoppe umiddelbart etter Carls død – for å vise at livet kunne gå videre.
Til slutt er vi tilbake i vår egen tid: En basehopper med den nye typen wing-suit hopper ut fra et sted i Trollveggen. Han blir en rød flyvende prikk som svever langs fjellsiden, i en grasiøs flukt langs fjellet, som en hyllest til Carl og Jean og alle de andre pionerene i denne ekstremsporten som utfordret selve tyngdekraften.
En personlig filmbiografi
Sunshine Superman er et portrett og en filmbiografi som skildrer livet til Carl Boenish fra fødsel til død, og rammer historien inn med bilder av Jean som vender tilbake til stedet der ektemannen omkom. Det er personen Carl som skildres, mennesket bak alle medieoppslagene, og basehoppingen som motiv blir en indirekte måte å skildre hans indre på.
Det kunne vært motsatt. Basehoppingen kunne blitt skildret gjennom Carl. Dette skjer naturligvis til en viss grad, men filmen retter nokså konsekvent blikket på ham, og må derfor avslutte raskt etter hans død. Vi får aldri vite hva Jean har gjort de siste tretti årene. Vi får heller ingen rik innsikt i basehopping som aktivitet. Basehopping blir en metafor for den hemmelighetsfulle Carl; alle juridiske og etiske spørsmål knyttet til basehopping bare antydes i forbifarten.
Så hvem er Carl Boenish i denne filmen? Mange ting på én gang, vil jeg si. Han er entusiasten, men han er også barnet. Han er den visjonære, og en opprører. Og så er han den religiøse, i dobbel forstand. Han er troende, men hans største åndelige opplevelse er knyttet til basehoppingen.
Sunshine Superman er full av hovedpersonens slående små formuleringer om livet, med treffende karakteristikker av hans venner eller folk han møtte, som på sin side bærer vitnesbyrd om Boenish i form av intervjuer. Filmen er likevel diffus og svevende; når den er ferdig leter man etter den lille Rosebud-lignende detaljen som skal oppsummere Boenish’ liv; være nøkkelen til hemmelighetene i hans entusiasme og vilje til overskridelse. Samtidig vet vi at en slik Rosebud-nøkkel ikke vil åpne noe som helst – det har Orson Welles lært oss for lenge siden, med sin ironiske fortelling om Charles Foster Kane.
Er det Boenish’ barndom – der polioen lenker ham til sengen og jorden – som er svaret på hvorfor han hyller frihet og opprør i form av fallskjerm- og basehopping? Sykdommen nevnes bare kort innledningsvis. Eller er det hans religion som kan gi oss svaret? Helt på slutten av filmen får vi nærmest i forbifarten vite at han er en tilhenger av Christian Science – i de fleste menneskers øyne en svært obskur trosretning. De troende har en spesiell holdning til den materielle verden, og tar avstand fra legevitenskapen. Barn av foreldre som tilhører denne kristne trosretningen blir ikke vaksinert, og går ikke til legen dersom de blir syke eller utsatt for uhell.
Følgelig har Carl stadig problemer bena, og dette skaper store vanskeligheter for ham i den norske fjellheimen. Årsaken er imidlertid ikke ettervirkninger fra polio-sykdommen han led av som barn, men det faktum at han på et tidspunk brakk benet uten å oppsøke lege, slik at det har grodd sammen feil. Kan dette forklare Carls ønske om å fly? Polioen i barndommen og religionen hans blir to deler av en ramme om en person filmen bare antyder. Den store eventyrerer forblir en utydelig skikkelse.
Sunshine Superman deler ofte Carls barnlige perspektiv. Han er en rastløs og grensesprengende opprører, som aldri kan sitte stille, og helst vil være i luften hele tiden. Det er noe befriende, men også begrensende ved hans grenseløse frihetstørst. Carl nekter å vokse opp, vil forbli som et barn for alltid, og lager seg et helt liv omkring basehoppingen. Ofte skildrer han sin utøvelse av ekstremsporten i et slags pseudo-religiøst språk. Basehopping er en virksomhet som i hans øyne lovpriser menneskets ånd: «Sannheten er radikal», sier han, og to ganger i filmen hører vi hans credo: «Intet skjer ved en tilfeldighet. Alt som skjer har en årsak.»
På denne måten knyttes basehoppingen hans til en religiøs diskurs, hinsides det romantisk sublime i det å kaste seg åndeløst ut fra en skyskraper eller et fjell. Noen av vennene hans har et annet perspektiv, og trekker fram det avvikende og eksentriske ved personligheten hans. De påpeker at Carl egentlig ikke passet inn noen steder: «Han var sprø. Han var helt sprø.»
Ved å utelate større kulturelle og politiske sammenhenger, blir Sunshine Superman en hul affære. Hvorfor skjer dette i California på slutten av 1970-tallet? Hvordan viderefører basehopping en ”californisk” ungdommelig (og som oftest mannlig) motkultur, som nærmest blir en regressiv flukt i en tid preget av nykonservatisme, Reaganisme, politisk opprør og AIDS? Hva slags opprør ligger egentlig i basehopping? Hva betyr det å bruke all sin tid på å utføre farlige akrobatiske stunts?
Alle spørsmål som ikke berører Carl utelates, og hovedpersonen selv viker unna og lar seg ikke fange inn. Han forblir en mytisk Ikaros, som ikke flyr for nære solen, men for nære fjellveggen. På samme måte som Ikaros, blir Carl Boenish et eksempel på hybris og forfeilede ambisjoner; han møtte en tidlig død fordi han utfordret naturlovene.
Filmens lydside og spesielt bruken av musikk illustrerer hvordan ikke bare personen, men også selve filmen fryses fast i én positur, i stedet for å gi oss et mer distansert, nyansert perspektiv på Carl Boenish og hans liv. Kaadas komposisjoner har en mørk rytme og en mollstemt tone som kler historien og spenningene i livet til Boenish godt, men i hovedsak bruker regissør Strauch en perlesnor av melodier og musikkstykker, fra Wagner til Buzzcocks. Hennes compilation score er imidlertid først og fremst knyttet til hovedperioden i Boenishs liv, eller i hvert fall 1970-tallet. «All I need is the air that I breathe», synger The Hollies i filmens avslutning. En hyllest til Boenish, men samtidig som en måte å fryse ham fast i et evig øyeblikk – i stedet for å bevege seg nærmere inn på personen, selve mennesket.
Mannen med filmkameraet
Marah Strauchs film er ikke bare en biografisk dokumentar, men også en slags metafilm som skildrer filmkameraets betydning for basehopping og ekstremsport. Uten filmkameraet hadde ikke Boenish kunnet leve av sin virksomhet. Han arbeider rastløst med forberedelsene, og venter alltid på det rette lyset før han, hustruen og vennene deres foretar hoppene, for å sikre seg best mulige opptak. Et sted i filmen antyder han til og med at han neppe hadde vært så opptatt av å hoppe hvis det ikke var for kameraet. Kameraets dokumentasjon er helt avgjørende for virksomheten, ikke bare fordi det gir ham et levebrød, men fordi det fryser fast svevene gjennom luften på 16mm fargefilm, slik at han kan studere og gjenoppleve hoppene i etterkant.
Noen av de mest fascinerende sekvensene i filmen er knyttet til selve filmingen av basehopp. Spesielt viktig blir en sekvens som skildrer hvordan Carls besettelse fører til ulike tekniske forbedringer. Når Boenish og vennene hans hopper fra sørsiden av fjellet El Capitan i nasjonalparken Yosemite, som har et over 900 meter loddrett stup, har alle kameraer på hjelmene, men i tillegg filmes opptrinnet fra flere andre vinkler, for å skape en sammensatt og prismatisk skildring av hoppene. For å kunne fange øyeblikket som oppstår idet hopperen kaster seg ut – ikke bare bakfra, men også forfra – konstruerer Boenish en trapp-lignende konstruksjon med et sykkelsete i enden, der en kameramann nærmest kan sitte i løse luften.
Basehoppingen i seg selv er ikke nok – den må dokumenteres. Boenish blir mannen med filmkameraet, som på samme måte som Dziga Vertovs kameramann ønsker å være overalt, i en nærmest flytende og amorf persepsjon, forfra og bakfra og i luften på én og samme tid. Øyeblikket gjenskapes, men i en mediert form, på en måte som skal formidle adrenalinrushet og følelsen av spenning, angst og frihet. Også her kunne det vært interessant med noen større perspektiver, og helt spesifikt refleksjoner om hvorfor dette var så viktig både for Boenish personlig og for utviklingen av ekstremsport. At film og digital video har hatt mye å si for moderne sport – og især ekstremsport – er åpenbart, og her kunne Strauch både gitt oss et perspektiv på personen Boenish og på sport i medieringens tidsalder.
Ved noen anledninger kommer filmen inn på de etiske problemstillingene tilknyttet basehopping. Carl og hans indre krets er profesjonelle, og ikke tar så store sjanser som det kanskje kan se ut som de gjør, men hva med alle som ser filmene de lager og blir inspirerte til å prøve selv, uten tilsvarende rutiner og erfaring? Her finnes det en etisk diskusjon som er interessant, og som alltid knyttes til det mediale; det er dokumentasjonen, oppmerksomheten, selve medieringen som er problematisk. Menneskeskapte lover er til for å brytes, antyder Boenish selv, men påstanden blir hengende i løse luften.
Det store etiske øyeblikket i filmen er knyttet til Carl Boenishs død: De to norske guidene som har fotografert Boenishs dødshopp bestemmer seg for å rive filmen ut av kameraene. Her antydes en spennende medieetikk som minner om anslaget i Finn Alnæs’ roman Gemini fra 1968. Det er en ekstra meningsfull kobling, ettersom Alnæs så på naturen som en katedral, og elsket fjellets storslagne opplevelse. I åpningen av romanen skildrer Alnæs et moderne mediedilemma. En person ved foten av et fjell blir vitne til at et annet menneske faller ned fra toppen, på vei mot den sikre død. Tilfeldigvis har personen på bakken et kamera i hånden. Skal man filme det hele, eller vende blikket bort? Alnæs tematiserte dette lenge før Don Delillo skrev Falling Man i 2007.
Selv om filmen tar opp de juridiske og etiske problemene som oppsto i basehoppingens første år, og gjenforteller den morsomme anekdoten om hvordan Boenish på et tidspunkt får en dommeravsigelse som sier at han ikke kan gå inn i en bygning med mer enn 30 etasjer uten en rettskjennelse, er ikke dette noe filmen holder fast ved. Dermed griper ikke Strauch anledningen til å si noe mer om Boenish gjennom de etiske dilemmaene.
Uten distanse
Sunshine Superman sitt hovedproblem er regissørens manglende distanse til materialet. Carl Boenishs korte liv er fascinerende, men filmen er innforstått, og henvender seg hovedsakelig til de som allerede er interesserte. Regissør Strauch filmer seg inn i en tradisjon med dokumentarer om menn som vil utfordre både skjebne og naturlover ved å sveve over jorden. Balanse (Jan Frode Johannessen og Sverre Galgum, 2001), om luftakrobaten Tell Teigen fra Høyanger, og Man on Wire (James Marsh, 2008), om Philippe Petit som i 1974 balanserte på line mellom tvillingtårnene i World Trade Center i New York, er to eksempler.
Sunshine Superman er ikke noen direkte dårlig film, den er bare uinteressant. Marah Strauch vever sammen intervjuer, utdrag fra Boenish omfattende arkivmateriale, noen få diskrete rekonstruksjoner og opptak med Jean som vender tilbake til Norge på en elegant måte. Problemet er at dokumentaren er for perspektivløs og konvensjonell. Og tittelen høres unektelig fengende ut, men er upassende for filmen; Carl Boenish er slettes ikke noen superhelt, og selv om han har en karismatisk utstråling og et smittende humor – formidlet på en utmerket måte av arkivmaterialet – er det ikke akkurat noen solskinnshistorie vi blir servert.
Et sted i filmen funderer et av intervjuobjektene om Boenishs hemmelighetsfulle personlighet. Hva befinner seg under overflaten? Hva var den egentlige historien om ham? Hvem var han, innerst inne? Etter å ha sett Sunshine Superman er vi fortsatt uvitende.
Sunshine Superman blir en hyllest til en mann som mente at Gud hadde en plan for ham, som bidro til å gjøre basehopping til en populær ekstremsport, og som nektet å vokse opp. Tilsynelatende et perfekt materiale for en dokumentarfilm. Regissør Marah Strauch holder oss imidlertid på en armlengdes avstand, og på den måten blir aldri Boenish en virkelig interessant hovedperson, og uten større perspektiver oppleves filmen som et kort og flyktig øyeblikk.
