«Å finne sin egen vei», sier ni år gamle Vega, «er noe man må lære seg, og man går seg gjerne litt vill først». Den sommerlyse og sjarmerende barnefilmen Tottori! Sommeren vi var alene har sine skumle og dystre øyeblikk, og den preges av genuin narrativ spenning, men all villskap og redsel erstattes til slutt av et livsbejaende budskap om betydningen av familiært felleskap og å tro på seg selv, uavhengig av om man er litt spesiell eller tilsynelanede akkurat som alle andre.

Tottori! er en familiefilm i mer enn én betydning: Ekteparet Silje Salomonsen og Arild Østin Ommundsen (Mongoland, Eventyrland) står bak regi og manus, og hovedrollene spilles av parets to barn, Vega og Billie Østin. Østin Ommundsen er dessuten både fotograf og klipper (sammen med Reidar Ewing), og dette har åpenbart vært en styrke i produksjonen, for resultatet er en rett-fram filmfortelling uten dikkedarer. Småjentene er overbevisende i rollene sine, og når Tottori! framstår som mer ektefølt og selvstendig enn de fleste andre moderne norske barnefilmer, skyldes det også at den er noe så sjelden som en norsk barnefilm med et originalmanus skrevet uten sideblikk til eksisterende bøker eller figurer. Ikke er den en del av en større franchise heller.

Hovedpersonene i Tottori! er søstrene Vega og Billie. De er langt fra noen vanlige askeladder, og de gode hjelperne de møter på sin ferd er ikke bestandig så innmari hjelpsomme. Men reisen gjennom skogen er et eventyr. Salomonsen og Østin Ommundsens film er et moderne eventyr, og som seg hør og bør stilles det spørsmål ved etablerte sannheter og forestillinger underveis. Tilskueren tas med på en følelsesmessig berg-og-dalbane som til syvende og sist viser at det er en styrke at vi mennesker er så forskjellige, og hvor viktig det er å samarbeide og se hverandre. Alle egenskaper er nyttige når man har gått seg vill og må finne veien hjem, til seg selv og sin egen familie.

Sommeren vi var alene

Vega er filmens forteller, og setter tonen i anslaget: «Nå skal jeg fortelle historien om den sommeren me gikk oss vill», sier hun, og fortsetter: «Den sommeren pappa datt ned i et hål og mamma bare sov og sov. Den sommeren lillesøstra mi ble til en superhelt».

Idet filmen starter, ligger moren (Nina Ellen Ødegård) på sykehus. Hun er sliten og orker ikke engang å åpne pakkene Vega og Billie har med seg når de kommer på besøk. Faren (Thomas Skjørestad) tar med jentene på telttur for at de skal få noe annet å tenke på enn morens sykdom, men han er så opptatt av å finne på tull og tøys, og tøffe seg, at han faller utfor en skrent og ned i en klippesprekk og blir fanget i den såkalte Futabolten. Opp kommer han ikke, for det ene beinet er skadet, og mobilen har knust i fallet. Det eneste han kan gjøre, er å be jentene om å finne veien tilbake til sivilisasjonen og hente hjelp.

Vega og Billie går i retning bondegården de passerte på vei ut i skogen. Men så kommer de til den skumle hengebroa. Riktignok finnes det ingen troll under den, bare en stri, liten bekk, men det er skrekkelig langt ned til det brusende vannet. Prøvelsen blir i overkant stor for minstejenta Billie nå som faren ikke er med, og søstrene bestemmer seg for å ta en omvei. Men veien fører ingen steder hen. I stedet for å nærme seg bondegården, går de lenger og lenger inn i furuskogen. Til slutt må de begge innrømme at de ikke vet hvor de er.

Ute i naturen må Billie og Vega klare seg selv, og det byr på noen utfordringer. Mat og husly for natten står øverst på lista, for Billie har spist opp kjekspakken jentene hadde med seg. Takket være list og snarrådighet klarer Vega å fange en liten ørret med hendene. Dette er et av mange viktige øyeblikk i løpet av de to dagene og nettene søstrene befinner seg ute i skogen alene: Tidligere samme dag har faren fortalt at man kan fange fisk med bare hendene, men det var mest ment som en spøk, og i forsøket stupte han på hodet ut i vannet. Vega er bedre enn faren, og hun klarer å fange ørreten.

Idet natten sniker seg på, får alle de skumle lydene jentene til å søke ly under en bergnabb, og dagen etter fortsetter de sin ferd over skog og hei. Veien til bondegården synes ennå lang, men så oppdager de en gammel stølshytte og bestemmer seg for å overnatte der. En gammel boks med lapskaus blir dagens måltid. Neste morgenen våkner Vega på nytt av noen uhyggelige lyder, de viser seg å komme fra en stor elg som ligger utenfor hytta. Men elgen er helt rolig, og Vega nærmer seg den med rolige bevegelser og stryker den forsiktig over pelsen.

Billie er naturlig nok den mest motløse av de to jentene. Hun er yngst, hun er sliten, og hun savner godteri og trygghet, men storesøsteren klarer å holde motet oppe hos dem begge. På vei fra hytta møter de en merkelig, ung mann som fremstår enda mer forvirret og redd enn dem selv, men han evner i hvert fall å følge dem et stykke på veien og peke ut retningen mot bondegården.

Vel framme på gården serverer den gamle kvinnen som bor der vafler og påstår at hun har ringt etter hjelp. Årvåkne Vega forstår imidlertid at noe er galt. Telefonen er ikke koblet til telenettet, og den ensomme kvinnen tror at de to småjentene er hennes egne døtre, slik de var da de var små. Igjen blir Vega nødt til å ta saken i egne hender. På låven finner hun tauverk, en talje og annet nødvendig utstyr, og på veien tilbake til Futabolten tar søstrene snarveien gjennom gruvene i fjellet, slik at de ikke behøver å krysse den skremmende hengebroa.

Idet de står parat til å redde faren ut av sprekken og han innser at jentene ikke har funnet noen voksne som kan hjelpe dem, blir han skeptisk og fortvilet. Hvordan skal Vega og Billie klare å heise opp en fullvoksen mann? Første forsøk er da også mislykket, men det andre går bedre, og snart er alle tre på vei hjemover. Farens bein er imidlertid skadd, og sivilisasjonen synes fremdeles å være langt unna. Men Billie kommer dem til unnsetning. Tidligere i filmen har vi sett henne pakke noe stort ned i farens ryggsekk, og det viser seg å være en badeleke; en plast-enhjørning. På den kan de seile nedover elven.

I en kort epilog er vi tilbake på sykehuset. Moren til jentene er blitt mye bedre og kan endelig åpne gavene. Mens familien var borte har også hun funnet veien hjem, etter å ha vært fortapt i sitt eget sinn. I filmens siste bilder er alle fire samlet på en strand, de hopper omkring i det gule sommerlyset.

Et moderne eventyr

Tottori! handler som så mange eventyr om å gå seg vill, og om hvordan man kan finne sin egen vei og identitet, og dermed også finne veien hjem. Det er mange sideblikk til de gamle folkeeventyrene i filmen, men ingen tusser og troll. Selve naturen synes mild og medgjørlig. Gjennom å gjøre de «gode hjelperne» til tafatte og hjelpeløse figurer, og å komplisere askeladd-framstillingen, tangerer Tottori! folkeeventyrenes forestillingsverden.

Det er slående hvordan de som egentlig skulle hjulpet Vega og Billie, enten blir hindere eller små, pussige sidespor. Spesielt gjelder dette den eldre kvinnen på bondegården. Hun er ikke i stand til å skille virkelighet fra fantasi, og fortid fra nåtid, og telefonen hennes viser seg å være frakoblet. I stedet for å hjelpe barna, blir hun et hinder de må overkomme, og denne situasjonen tvinger Vega til å tro på egne krefter og finne en måte hun og lillesøsteren kan hjelpe faren på.

Det nærmeste man kommer en slags riktig god hjelper i historien, er en mann Billie møter på sykehuset. I likhet med moren deres, er han innlagt, og Billie oppdager ham idet han sitter og leker nervøst med en lighter i en av sykehusets korridorer. Han bemerker Billies merkelige påkledning (komplett som den er med grønne mini-vinger, rød kappe og en bluse med en skinnende enhjørning på) og spør spøkefullt om hva som er superkraften hennes, og så gir han henne lighteren sin og sier at det er viktig å grille fisken før man spiser den. Denne informasjonen får jentene bruk for ute i skogen. Etter flere mislykkede forsøk på å lage ild ved hjelp av stein og tørre kvister, finner Billie fram lighteren hun har fått av mannen. Mannen (Kristoffer Joner) dukker også opp i sykehusscenen mot slutten av filmen, der Billie leverer lighteren tilbake. Nå virker det som han nærmest har godtatt Billies superkrefter som et faktum, og han målbærer et av filmens mange gode råd: «Bruk den kraften til å gjøre verden til et litt bedre sted, OK?»

Om mannen på sykehuset er en slags god hjelper med en magisk evne til å forutse at jentene kommer til å få bruk for lighteren hans og trenger råd om tilbreding av fersk fisk, er han i filmen helt alene om å ha slike egenskaper. Etter at Vega og Billie har overnattet på stølen ovenfor bondegården, møter de som nevnt en ung mann som spiller på panfløyte. Denne mannen har nok med å hjelpe seg selv. Selv om han til slutt viser jentene veien mot bondegården, kan han ikke følge dem dit. Han har åpenbart en nervøs lidelse som gjør at han ikke kan krysse selv den minste bekk, og de to jentene har moro av at han har underbuksa på hodet. I likhet med moren og den gamle kvinnen på bondegården, har også han gått seg vill, men i sitt eget hode og ikke i skogen.

Møtet er en av flere pussige og humoristiske episoder som nærmest gjør narr av moderne New Age-tenkning, men den er også noe mer enn en komisk avveksling og en påminnelse om hvor rare voksne kan være. Mannen en åpenbart en slags Pan-figur (som jeg skal komme tilbake til), og samtidig en billedliggjøring av spørsmålet om hva som er «normalt» og hva som er avvikende. Dette er en av de viktigste tematiske trådene i filmen.

Allerede innledningsvis forteller Vega at det er hun som er den «normale» i familien. Hun er også den som holder motet oppe under ferden i skogen. «Du må tro på det, Billie!», sier hun til lillesøsteren som vil gi opp, og hun sier det samme til faren når han ikke tror at døtrene kan løfte ham ut av hulen ved hjelp av enkel teknisk kunnskap. «Pappa, du må tro på meg, jeg vet hva jeg gjør». Vega er den fornuftige og ansvarsfulle. Hun holder hodet kaldt, hun gripes ikke av panikk idet hun forstår at den gamle kvinnen ikke kan hjelpe dem, og konstruerer i stedet en finurlig måte å få faren opp av hullet på.

Tottori! tematiserer hva det betyr å være «normal» på to ulike måter. På den ene siden har flere av de voksne omkring jentene tilsynelatende mistet retningssansen i livet. I tillegg til de to villfarne «hjelperne» i skogen, er moren og lightermannen innlagt på psykiatrisk avdeling. Med enkle grep risser filmen opp en verden der mange voksne ikke er «normale». På den andre siden tematiserer filmen grensene mellom normalitet og annerledeshet i skildringen av de to søstrenes personligheter.

Vega og Billie er på mange måter hverandres motsetninger. Storesøster Vega er den løsningsorienterte, viljesterke og fokuserte. Hun er den egentlige overlevelseskunstneren i familien, som med selvstendighet, snarrådighet og tro på kunnskap og teknikk løser den floken søstrene har viklet seg inn i. Hun loser både seg selv, faren og lillesøster Billie tilbake til familien. Billie er på sin side karakterisert som «ikke-normal» av storesøsteren. Hun er impulsiv, leken og elsker å kle seg ut, hun drømmer og fantaserer, og hun slår veslevoksent fast at «det finnes magi om du tror på det».

Om Vega tror på fornuften og på sin egen viljestyrke, tror Billie på magi og fantasi. Det er hun som en drøy halvtime inn i filmen gir oss svaret på hva «tottori» er og betyr, nemlig enhjørningen hun har på blusen sin, den som skinner av små paljetter, og som kanskje også er et bilde på henne selv. Av moren, som bedriver yoga, har hun lært at enhjørningen er et totemdyr som gir indre kraft og harmoni.

Filmens anliggende er ikke å diskutere forskjellen mellom de to småjentene eller å skille mellom gode og dårlige voksne, men å vise at både fornuft og magi må til for at tro og drømmer skal bli til virkelighet. Billie og Vega utfyller hverandre. «Det normale» kan ikke fungere uten magi. Og uten en dose «normalitet» fungerer heller ikke magien. Uten lighteren til Billie kunne ikke søstrene ha grillet ørreten, og uten Billies kreative pakking hadde de aldri fått fraktet faren ut av skogen igjen. Det blir den oppblåsbare enhjørningen som Billie har smuglet med seg som hjelper dem slutt. Underveis er det imidlertid den fornuftige og ansvarsfulle Vega som stadig finner løsninger og holder søsterens mot oppe i den vanskelige situasjonen.

Det motsatte av å være «normal» er å være en «superhelt». I løpet av filmen blir det imidlertid åpenbart at det å være en superhelt er noe annet enn å fly gjennom luften eller utføre mirakler. At Billie er en superhelt starter som en morsomhet fra lightermannens side, det er bare noe Billie ”kler seg ut som”, men utover i filmen blir det et uttrykk som beskriver personenes gode egenskaper. Når Vega finner en måte å heise opp faren fra hullet på, spør han undrende og halvt mistroisk om hun har fått superkrefter, men de superkreftene hun er i besittelse av, er snarrådighet, klokhet, utholdenhet, tro på seg selv og teknisk kunnskap, og ikke overjordisk styrke. Mot slutten av filmen svarer Vega på spørsmål fra lightermannen at det er å være «normal» er helt fantastisk. Riktignok er Billie «Tottori, med magiske fingre, som ikke tenker som alle andre», men det er sammen at søstrene er uslåelige. Det er de som redder faren, men det er også dem som egentlig leger familien igjen og sørger for den lykkelige slutten på fortellingen.

Tottori! er en film om barn som ordner opp når de voksne mister kontrollen eller gjør noe dumt. Dette er et sentralt tema i nyere norsk barnefilm, for eksempel kan man se det i den animerte KuToppen (Lise I. Osvoll, 2018), men Tottori! rommer også noe mer. Den oppfordrer tilå hegne om forskjeller og ikke å la seg styre av fordommer. Det er denne enkle, men vakre visjonen som ligger bak fortellingen om Vega og Billie: Kombinasjonen av litt «normalitet» og litt magi, nærmest som et pek til dualismen i yin og yang, er det som trengs for å finne veien hjem.

Natur og naturfølelse

Nordmenn elsker å framstille seg som et folk med en særegen naturfølelse og et helt spesielt forhold til naturen. Norsk identitet er uløselig knyttet til natur og nasjonale landskap. Dette har vært et mye diskutert tema i alt fra Theodor Casparis patriotiske patos i boken Norsk naturfølelse i det nittende aarhundrede (1917) til mer skeptiske moderne filosofer som Arne Næss og Nina Witoszek. Sistnevnte skriver tidlig i sin bok Norske naturmytologier fra Edda til økofilosofi (1998) at norsk identitet bestemmes av tolkningen av hva naturen betyr. Både i populærkultur, økosofi og i hverdagslivet framstilles og oppleves naturen gjerne som noe erotisk eller religiøst. Naturen er et helende sted der det moderne mennesket som har gått seg vill kan finne tilbake til seg selv.

Et godt eksempel på hva naturen representerer i den norske selvforståelsen, og spesielt i tilknytning til barn og barndom, kan man se i Margreth Olins dokumentarfilm Barndom (2017). Her er idéen om den gode barndommen tett knyttet til en fri og fantasifull oppvekst i naturen. «Å være norsk er å være et naturbarn», skriver Nina Witoszek et sted i sin bok, og Barndom kunne være selve illustrasjonen på denne innarbeidede holdningen til barn og natur.

Det er dermed ikke tilfeldig at faren i Tottori! forsøker å løse familiekrisen gjennom å ta jentene med på telttur i skog og mark, for det er nærmest en refleks for en såkalt ekte nordmann. Men hva slags bilde av naturen er det vi egentlig får i Tottori!?

Selv om naturen kan synes vill og farlig i enkelte scener i filmen, viser den seg først og fremst fra sin mildeste og vennligste side. Ørret lar seg fange med hendene, og solen skinner mykt og varmt. Naturen er ikke farlig, den er nærmest koselig. Når barna skremmes av skumle lyder, viser faren seg å være innbilt. For der ligger skogens konge, helt stille i en sverm av fluer, og han lar seg tålmodig klappe. Det er en vakker scene som er dramaturgisk spennende, men det er også litt trist at skogens konge nærmest er redusert til et stort kosedyr.

At skogguden Pan er blitt en nervøs og forvirret ung mann med underbuksa på hodet, er en annen slående naturkommentar som filmen inviterer tilskueren til å reflektere over. Selv om fortellingen har sine mørke øyeblikk (og det er viktig å huske på at dette er en barnefilm for de små), er naturen overraskende temmet i Tottori!. Enkelte scener antyder en forsiktig kritikk av vårt forhold til naturen, men som oftest er det naturen selv som har gått seg vill. Dette gjelder ikke bare skogens konge, og Pan, men formidles også i en sekvens der Vega og Billie finner en død fugl på stranden: Selv fugler, som har et innebygget kompass, kan forville seg og havne på steder der det ikke går an å overleve. Sekvensen igangsetter en spenning som senere kuliminerer i møtet med skogens konge.

Den døde fuglen blir imidlertid ikke kimen til noen uttalt sivilisasjonskritikk som kunne vært rettet mot de mange voksne i kinosalen. Naturen er vennlig, og ikke vill og farlig, og barna lever i et slags fellesskap med ørret og elg. Det som gang på gang redder dem, er likevel alltid gjestander fra kulturen og sivilisasjonen. Tottori! er ingen gammeldags robinsonade der søstrene lærer seg å leve av og i naturen. Det er snarere det motsatte som finner sted. Uten lighteren ville de ikke fått grillet fisken. Uten stølen ville de ikke fått tak over hodet. Uten hermetikklapskausen ville de fortsatt vært sultne. Og uten den oppblåsbare enhjørningen av plast ville de ikke kunne seilt ut av naturen og tilbake til sivilisasjonen og kulturen.

Slik formulerer Tottori! et interessant og kanskje paradoksalt forhold til naturen. Naturen er mild og vennlig, et sted for moro og rekreasjon, men det er alt som tilhører kulturen som redder barna og familien. Her er filmen svært annerledes enn den filmen det er naturlig å sammenligne den med: Min nabo Totoro (Hayao Miyazaki, 1988). Selv om dette også er en mild og fantasifull fortelling om to små søstre som opplever naturens vidunderlige sider etter at moren har havnet på sykehus og faren ikke har så mye tid til å ta seg av dem, er skogen og naturen mer magisk og sammensatt i den japanske filmen. Fantasifiguren Totoro er kanskje mest av alt et stort loddent kosedyr, men også noe langt mer. Salomonsen og Østin Ommundsen har åpenbart latt seg inspirere av Miyazakis klassiker, en av de beste og mest geniale filmene for barn i alle aldre som noensinne er laget, men naturvisjonen er litt mer temmet og «kosifisert» i Tottori!.

Moral og familie

Tottori! er på mange måter en typisk norsk moderne barnefilm i måten den kretser om en familie som tilsynelatende er i oppløsning, en familie der harmløse, men noe dysfunksjonelle foreldre har overlatt til barna selv å finne sin vei i tilværelsen. Bak den lyse og uskyldige overflaten finnes det en viktig eksistensiell og moralsk diskusjon i Salomonsen og Østin Ommundsens film.

Fortellingen om Vega og Billie er en dannelseshistorie. Ikke ved at barna lærer om og av naturen, men ved at barna lærer mer om og av hverandre. Dermed forstår de noe viktig om livet. På den ene siden er dette knyttet til samspillet mellom normalitet og «avvik», realisme og magi, og på den andre siden er det knyttet til måten de to jentene håndterer krisen på. Tottori! er en film som viser at barn kan være klokere enn voksne. Det er samtidig en film om følelser og empati og søskenkjærlighet. Vega synes innledningsvis at den yngre Billie bare er plagsom, men dannelsesreisen i naturen lærer de to jentene om samarbeid og fellesskap. Vega forstår at hun må passe på lillesøsteren, høre på henne selv om hun mener at hun tar feil eller er plagsom, og ved virkelig å se lillesøsteren blir hun selv mer voksen og selvstendig.

Kanskje kan man bare finne sin egen vei, sier filmen til slutt, sammen med andre, og bare når man stoler på seg selv. «Vi er helt alene her, det er ingen som hjelper oss», sier en av søstrene et sted i filmen, men de hjelper hverandre og kommer seg opp en bratt fjellskrent og i sikkerhet. Dette er filmens eksistensielle kjerne, og det illustrerer også hvor vellykket Silje Salomonsen og Arild Østin Ommundsen balanserer det sanselige og det moralske i filmen. Som alle moderne barnefilmer er Tottori! litt av et lærestykke, full av god moral, men filmen klarer å gjøre budskapet til noe som ligger under den vakre, spennende og sanselige overflaten. Ingen pekefingre, men i stedet en effektiv fortelling fortalt med bilder og lyd og musikk på en beundringsverdig måte. Det er rett og slett en god og viktig film!

Tottori! Sommeren vi var alene tar opp viktige spørsmål og gir barn gode råd på veien i livet: Planlegger man nøye, er utholdende, nøyaktig og årvåken, går det som oftest godt, men det skader ikke med litt magi også. Tottori! er en film som minner oss voksne om utfordringene ved å være et barn, og den gir de yngste en spennende historie som rommer uro og frykt, men først og fremst et budskap som virker livsbejaende og befriende.