«To shop er å kjøpe,» sier storesøster Ragnhild til lillebroren Jon Inge når de leker i vierkrattet på høyfjellet der de bor. Han svarer litt brydd: «Eg er ikkje så god i engelsk eg.» Og storesøster begynner å forklare nærmere. Litt senere leker de to i snøen, og vi hører Ragnhild si «ironi». Resten av setningen forsvinner, men lillebror spør umiddelbart: «Hva betyr det?»
Ragnhild og Jon Inge er noen av de vi møter i Aaslaug Vaas dokumentarfilm Kvar song ei soge, om kvede- og folkesangtradisjonen i Telemark. Det er en film langt fra samtidens kule ironi, om hvordan stille alvor og ettertenksom livsglede finner sitt uttrykk i tradisjon og sang. Selv om vi befinner oss i selve hjertet av Norge, på et sted der ingen skulle tro at noen lenger kunne bo, er det likevel ingen isolert fjellbygd vi blir kjent med.
Til stadighet refererer filmen til det store utlandet. En diktskatt fra en som emigrerte til USA har blitt en kilde til inspirasjon for videreføringen av en gammel sangtradisjon, en av de unge jentene vi møter vil bli veterinær og helst reise til Afrika, og når vi møter en femteklasse fra Vinjesvingen skole bærer t-skjortene deres enten imitasjoner av amerikanske flagg eller de har bilder med engelske ord på. Et av barna har en mørk t-skjorte på, der vi bare klarer å se ordet ”kill”. Dette skaper en av mange effektive små kontraster i filmen.
Vår globaliserte verden er bakgrunnen for denne vakre og stillferdige skildringen av en levende sangtradisjon. Vi er nære Rjukan og Vemork, der høyfjellet ble industrialisert tidlig i forrige århundre. Nåtid settes opp mot fortid, og en liten bygd settes opp mot den store verden. Menneskene vi møter lever i en evig majestetisk natur, der de blågrå omgivelsene utendørs står i kontrast til den gulrøde varmen innendørs. Både ute og inne er sangen et redskap for å skape samhold og fellesskap, men musikken blir også noe mer når den knytter menneskene til verden, og holder en annen verden på avstand. Sang skaper balanse og nærvær, forteller filmen oss, og former våre liv på en helt særegen måte.
Møte med en fjellbygd
Kvar song ei soge tar oss med på møter med en håndfull mennesker som bor i fjellbygda Møsstrond ved Møsvatn, helt på grensen til Hardangervidda. Vi er i Telemark, ikke så langt fra Rjukan, men Møsstrond har bare delvis veiforbindelse og bare 115 mennesker bor på stedet. Denne fjellbygda blir et lite samfunn, eller en verden i miniatyr, og samtidig en modell for vårt storsamfunn. Aaslaug Vaa fletter sammen en løs vev av episoder, og filmens skildring av stedet og de som bor der er forsiktig og nennsom.
Menneskene har ingen bakgrunn, blir ikke presentert i helfigur, og vi får ikke vite så mye om dem og deres liv. Det er kanskje ikke så viktig hvem de egentlig er. Det viktige er den tradisjonen de fører videre. Noen av de vi møter kommer vi tilbake til gang på gang. I filmens hyllest til sangtradisjonen blir Hillborg Romtveit en sentral figur. Romtveit fungerer som vår veiviser inn i bygdas syngende hjerte, og hun forklarer hvor viktig sangen er, og hvordan toner og melodier er knyttet til lyden av hardingfela, og at sangen er en del av en lang tradisjon som hun og andre forsøker å føre videre til neste generasjon.
Det synes de å lykkes med. Både gamle og unge, store og små, synger i Kvar song ei soge, og musikken framstår som en helt naturlig del både av hverdagslivet og festkulturen på det lille stedet. Noe av det mest fascinerende og sterke i filmen er scenene som viser hvordan både unge og gamle nærmest synger stafett. En synger et vers av en sang, en annen synger et annet vers, ofte med personlige uttrykk, uten ferdiglaget mal. Og alle virker som de har en sang som de deler med fellesskapet, med resultat at ulike melodiske stemmer veves sammen i en eneste lang sang, som i et kor av stemmer.
Kvar song ei soge har tre ulike typer av scener. I de mest sentrale scenene møter vi enten enkeltmennesker som synger, eller flere som synger på fest. Dette er de mest slående og betydningsfulle sekvensene i filmen. Her er vi ved selve hjertet av Telemarks sangkultur, og ofte dveler Aaslaug Vaa og hennes belgiske fotograf Virginie Surdej ved ansiktene til de som synger, for å komme så tett og nært inn på dem som mulig.
Rundt disse scenene finner vi skildringer av hverdagslivet i bygda, ofte knyttet til gården Austli og barna Ragnhild og Jon Inge. Den tredje og ytterste sirkel av scener, som rammer inn både sangen og familiene, er visualiseringer av landskapet. Noen ganger er menneskene helt fraværende i de majestetiske bildene, eller kun tilstede som små figurer, og andre ganger beveger de seg i dette fjellandskapet som er så viktig for sangkulturen. I et intervju med Rushprint har regissøren kalt dette filmens tre «akser»: «Ansiktene, sangernes fysiske tilstedeværelse i landskapet, og landskapet i seg selv.» Her blir scenene med Ragnhild og Jon Inge kalt hvileskjær, men de to barna oppleves som noe mer enn det. De binder sammen alle de tre aksene både rytmisk og tematisk.
Kvar song ei soge er en film som både observerer og går inn i samtaler med sine karakterer, og som fanger inn små øyeblikk fra livet. Noen av de viktigste personene vi møter, Hillborg Romtveit eller lærerinnen Inger Lien, forteller om sitt forhold til sangen og stedet. Vi føler at vi begynner å kjenne dem littegrann, når de slipper oss inn i et bygdemiljø, inn i en levende sangtradisjon, og inn i et landskap der sangen binder sammen natur og kultur, fortid og nåtid, personlige følelser og nasjonale kulturtradisjoner.
Sangens betydning
Sangene som synges i Kvar song ei soge akkompagneres sjelden av et instrument. Det er stemmen selv som bærer melodi og mening. Tradisjonen har ikke bare personlig betydning for menneskene som bor i bygda Møsstrond, og er en naturlig del av hverdagslivet, men sangen er også meningsbærende – og vi kan skimte i hvert fall fire sentrale betydninger av sangen i Aaslaug Vaas film.
Den første er knyttet til det personlige uttrykket. Hillborg Romtveit forteller tidlig i filmen at sangen for henne er en bot mot galskap og fortvilelse. Det er «en ventil,» sier hun, og det er når hun synger at hun kjenner at «det løsner». Da kjenner hun rent fysisk «at ting legger seg på plass». Dessuten er sangen hennes egen. Hun prøvde først å imitere den store folkesangeren Agnes Buen Garnås, men klarte det ikke, så isteden valgte Hillborg å konsentrere seg om «det jeg fikk til selv».
I en av filmens mest rørende scener synger en eldre mann om sorgen og smerten han opplevde da et barnebarn ble revet bort i ung alder. Hans sang er helt uten sentimentalitet, men preges heller av en alvorstung forsiktighet som også har en nesten uutholdelig letthet over seg. En yngre jente, kanskje et annet barnebarn, sitter like ved siden av ham, og må tørke tåre etter tåre, men på en like forsiktig måte som den gamle mannens stemme som forteller om sorgen og tapet. Gjennom en enkel syngende melodi og velvalgte ord gir han en befriende verdighet og hverdagslighet til den sorg og smerte som også preger våre liv. Her er sangen en sikkerhetsventil, som gjør det mulig å gi uttrykk for de aller sterkeste følelser uten å miste fotfestet i tilværelsen.
Den andre betydningen er knyttet til sangen som et fellesskapsritual. Riktignok synger og nynner man for seg selv, både inne og ute, små stubber og brokker, men mest av alt synger man sammen med andre. Flere ganger i filmen er vi på fest med bygdas store og små. Det finnes både øl og akevitt (og kaker) på bordet, og både kvinner og menn, unge og gamle, synger og kveder. Ofte i form av en vennlig stafett eller duell rundt bordet, der en visestubb tar over fra en annen, og binder bygdas befolkning sammen. Denne formen blir til og med en måte å fortelle om filmens regissør på, og hennes besøk i bygda, og sangen knytter alle sammen til en storfamilie, der også Aaslaug Vaa forsiktig inkluderes.
Den tredje betydningen av sangen i Kvar song ei soge er sangen som fortelling. Noen ganger er det snakk om en personlig historie, som i tilfellet med bestefaren som synger om tapet av et barnebarn. I disse tilfellene blir sangen noe mer enn et personlig uttrykk; det blir en personlig fortelling om følelser og forbindelser, familie og vennskap. Noen ganger er det imidlertid snakk om det motsatte. Da synges gamle og kjente, og således mindre personlige, fortellinger, som spesielt de unge lærer seg. Det er en merkelig og spennende opplevelse å se disse ofte svært unge menneskene synge alvorlige historier som går hundrevis av år tilbake i tid, og nærmest har et saga-ekko i seg.
Det er historier om følelser og hendelser som til tider føles nesten litt for store for de som fremfører dem. En jente synger om Kirsten som går fra stallen til å bli dronning, om kjærlighet og begjær, sorg og død. Andre ganger er det religiøse fortellinger. «Han er både Gud og mann / alle folk han frelse kan,» synger en av de unge. Noen ganger er sangen en mulighet til å skape en egen fortelling, men andre ganger er det menneskene som lærer av gamle fortellinger og de holdninger og verdier som disse fortellingene er bygget opp omkring.
Den fjerde betydningen av sangen i Kvar song ei soge er som et bindeledd mellom enkeltmennesker og familier på den ene siden, og historien og tradisjonen på den andre siden. Det handler ikke bare om å føre en arv videre, men også om hvordan sangen holder noe levende i oss, og knytter oss til noe som er større enn den nære familien eller bygda. De historier som sangene forteller, eller de følelser som sangene gir utrykk for, er den kulturelle navlestrengen som binder menneskene fast til en tradisjon som går langt tilbake i tid. Noen ganger er det religiøs kultur, noen ganger en profan og ikke-religiøs kultur. Noen ganger lokal kultur, fra stedet eller fra Telemark, og noen ganger en nasjonal kultur. «Eg ser deg Norge / du mitt land,» synges det i filmen – som om folk og landskap smelter sammen til en nasjon tuftet på forholdet til fjell og vidde. Natur og kultur glir sammen som en og samme sak.
Selv om Aaslaug Vaas film ikke utbasunerer at den sangtradisjonen og den livsstilen som menneskene på Møsstrond representerer er truet eller er på hell, ligger denne eksistensielle melankolien likevel under filmen. Både som helhet og i mange av enkeltscenene er Kvar song ei soge et uttrykk for en slags filmatisk redningsaksjon. En måte å holde fast i en kultur som er i ferd med å forsvinne. «No har maskinene teken din tone,» synger en i filmen, i en stille protest mot en overveldende globalisert sangkultur som truer med på viske ut den lokale hverdagssangens spesifisitet og særpreg. Flere av de vi møter forklarer at de føler et helt spesielt ansvar for å føre tradisjonen videre, og det samme gjelder åpenbart regissøren Aaslaug Vaa.
Kulturelt vedlikeholdsarbeid
Med Kvar song ei soge fører Aaslaug Vaa videre en egen norsk dokumentarfilmtradisjon som retter kameralinsen og mikrofonen mot livsstiler som er på hell, og steder der ingen skulle tro at noen kunne bo. Hun plasserer seg inn i en moderne tradisjon av filmatiske vedlikeholdsarbeidere, som holder gamle tradisjoner, levemåter og arbeidsformer levende gjennom dokumentarfilm.
Regissør Øyvind Sandberg er i moderne norsk dokumentarfilm det mest kjente eksempelet på denne tradisjonen. I en rekke filmer, fra Livsstil på hell (1990) og Elmer og blomsterbåten (1999) til Folk ved fjorden (2011), har Sandberg skildret og hyllet liv i trassig kulturell motvind, langt fra modernisering, ironi og nostalgi. Det samme gjelder en annen vestlandsk filmskaper, Frode Fimland, som med sine to kinodokumentarer om Magnar og Oddny Kleiva, Søsken til evig tid (2013) og Søsken til evig tid: Amerikareisa (2015), laget vakre filmer om de nære ting, verdien av å gjøre ting sakte, og betydningen av å videreføre gamle tradisjoner.
I likhet med Sandberg og Fimland skaper Aaslaug Vaa små portretter av hverdagsmennesker i deres egne omgivelser, og skildrer på en varm, poetisk og stillferdig måte et levesett annerledes enn det vi vanligvis får se på film. Kvar song ei soge er en identitetsfabel for vår moderne verden. Opp mot vår hektiske samtid setter Vaa et bilde av mennesker som haster langsommere enn de fleste.
Menneskene i Vaas film har imidlertid ikke vendt ryggen til den moderne verden, og de lever heller ikke på utsiden av moderniteten. De bruker mobiltelefonen for å gjøre videoopptak en sangfremføring, de er avhengige av jobber i moderne industri, og tar i bruk alle de moderne hjelpemidler som er til hånds. De kjører snøscooter når veien tar slutt og når snøen fremdeles finnes. Hillborg Romtveit gjør dessuten en plateinnspilling for å sikre sin sangskatt og føre budskapet ut til en større krets av lyttere. Hun synger til og med på engelsk!
Hillborg og hennes mann Trygve Vågen har tidligere blitt presentert i den populære serien Der ingen skulle tru at nokon kunne bu på NRK, som også kan sies å være en del av et kulturelt og dokumentarisk vedlikeholdsarbeid i Norge i dag. Men i Aaslaug Vaas film får de mer tid til sang og musikk, og de presenteres som en del av et større – om enn lite – fellesskap på stedet der de bor. I Kvar song ei soge er det ikke retorikken knyttet til ”det gode liv” og jakten på lykken i vår hektiske moderne verden som står i sentrum, men snarere sangens helende og sammenbindende funksjon. Både som personlig sikkerhetsventil og som et moderne fellesskapsritual. I filmen får vi mer tid til at sentrale temaer eller stemninger synker inn i oss, og vi kommer enda nærmere inn på de menneskene som skildres.
En politisk film
Det personlige er politisk, het det gjerne på 1970-tallet, og Aaslaug Vaa har selv understreket at Kvar song ei soge er noe mer enn en stillferdig observasjon av mennesker i utkanten av det moderne samfunnet. «Filmen er et politisk innlegg,» sa hun i intervjuet med Rushprint, «fordi jeg sier at vi må passe på det vi bærer i kroppen alle sammen, og ikke bare bli tilhørere. Derfor retter jeg fokus mot sangens plass i hverdagen, istedenfor de som er topputøvere. Tidligere sang vi for maten, og vi sang salmer. Vi hadde en praksis knyttet til det å synge som skapte et fellesskap, som nesten har forsvunnet.»
Vaa peker på at de menneskene hun skildrer i sin film, med Hillborg og Inger i spissen, har noe som de fleste av oss har mistet. De er hverdagsutøvere av sang, og ikke bare tilhørere. For dem er sangen noe annet enn en lydkulisse i livet, en summende bakgrunn for hverdagsaktivitetene – den er selve livets kilde. Sportsmetaforen Vaa bruker er slående. Og det er en masseidrett hun vil slå et slag for. Vi må selv synge mer, alle sammen, for å skape større balanse i våre personlige liv. Og vi må synge våre egne sanger. Bare på den måten kan vi synge våre liv inn på rett spor igjen.
Andre måter å dyrke sang i hverdagen på bærer også preg av å være fellesskapsritualer, men pop og rock representerer noe annet enn den gamle kvede- og folkesangtradisjonen. Vaa berører ikke hva denne andre typen sang kan si til de som ikke bor i Telemark, i en liten fjellbygd på grensen til Hardangervidda, og det er kanskje en svakhet med filmen som politisk prosjekt. Kvar song ei soge kan dessuten lett oppfattes som tilbakeskuende og nostalgisk, og som en hyllest til tradisjoner. Det er vanskeligere å se hva den kan si og gi oss i dag i vår moderne verden. Riktignok er det klart at verken Vaa eller de som skildres i filmen går baklengs inn i moderniteten, men hvordan kan sangkulturen som holdes vedlike på Møsstrond være en modell for hele Norge, eller hele verden? Det er det vanskelig å tenke seg.
Aaslaug Vaa knytter sangtradisjonen hun fant i Telemark til andre typer folkesang, i samme intervju: «Denne typen folkesang finnes i større eller mindre grad i alle samfunn i hele verden. Tenk på flyktningene som kommer hit. De har ingenting, men de har sangen med seg.» Filmer som Kvar song ei soge balanserer på en stram nasjonalsjåvinistisk line, og kan lett komme til å bli oppfattet som en hyllest til rotnorske nasjonalistiske tradisjoner som er frakoblet vår moderne multikulturelle verden.
I scenene fra Vinjesvingen skole skimter vi likevel et annet bilde, helt i bakgrunnen, av et flerkulturelt Telemark. Mon tro hva innvandrerbarna mener om denne sangkulturen? Jeg savnet at filmen av og til bød på noen pusterom, som kunne løsnet litt på det stramme bunadsperspektivet, og ta meg ut av denne helt spesielle verdenen for et lite øyeblikk. Kanskje en oppfølger til Kvar song ei soge bør handle om innvandrerkulturer, og behovet av å holde vedlike sangskattene man bærer med seg og utøver selv etter å ha blitt integrert i det norske samfunnet?
Kvar song ei soge er politisk på den mest forsiktige og indirekte måten. Filmen kommer ikke med slagord eller pekefingre. Isteden viser den oss en annen måte å leve på, og en annen måte å forholde seg til sang på, og gjennom å se og høre får vi et annet bilde av hvordan det er å leve i moderniteten. Vaa illustrerer noe av sin holdning med et sitat fra Bertolt Brecht: «Et folk som synger kan aldri dø.» Dette knytter imidlertid filmen til en nasjonalromantisk tankemåte, som ikke bare er befriende, men som også kan oppleves litt hemmende. Stemninger er tveeggede politiske sverd.
Det politiske i Kvar song ei soge får av og til en nesten mystisk undertone, som om det er omgivelsene i seg selv som bærer verdiene i filmen. I en scene forteller Hillborg Romtveit om arbeidet med en innspilling, som hun ville gi opp fordi det var for dyrt å produsere den. Da hørte hun og mannen et brak, en høy lyd, som fra huset eller fra naturen, og hun tolket dette som et tegn på at arbeidet må gå videre. Det er som om braket gjennom huset eller naturen er en advarsel, eller et hint om at hun er på rett vei i livet. I scener som dette møter politikken det nasjonalmystiske på en måte som både er fascinerende, men også litt urovekkende. Brecht ville nok ikke vært så fornøyd med denne måten å bruke hans ord på. Det politiske mystifiseres og essensialiseres på en måte som er både befriende og problematisk på en og samme tid.
Stillferdig og ettertenksom
Det er i de mange små øyeblikkene at Kvar song ei soge finner sin rytme og melodi. Når Vaa fanger inn følelsene knyttet til sangen, hever filmen seg over den ellers litt trauste kofte-realismen som den av og til er preget av. Da får bildene, lydene og menneskene liv. Filmen puster og blir levende. Ikke minst gjelder dette den soniske sanseligheten som filmen uttrykker.
Anslaget i filmen er symbolsk og slår an tonen, bokstavelig talt. En mann er ute på isen sammen med to barn. De krysser en innsjø eller en elv, men isen er usikker. Det er tidlig morgen eller sen kveld, og i mørket tar de seg forsiktig over det frosne underlaget. Med en stor stokk hakker mannen i isen, og lytter til den «sangen» som skapes. Lyden avgjør om man kan ferdes trygt over til den andre siden eller ikke. Av og til lager han et hull i isen og måler tykkelsen. Den blir imidlertid tynnere og tynnere, og til slutt kan de ikke gå lenger. «Vi må gå tilbake,» sier han.
Denne scenen peker mot filmens interesse for lyd, sang og melodi. Ikke bare sangtradisjonene, men også den akustiske verden vi omgis av og som vi ikke lytter til, men bare hører på en rent overfladisk måte. Vi må lære å lytte også, sier filmen, ikke bare synge. Et sted i filmen slår en mann på en stålvaier for å sjekke en kraftmast. Det auditive er spesielt nyansert fanget inn i filmen, og gjengitt av lyddesigner Olivier Touche, som både kan skape rom omkring mennesker i scener ute og inne, og samtidig skape luft og dynamikk med enkle grep. Samtidig er anslaget på isen nærmest en advarsel. Vi må lytte til omgivelsene før det er for sent, og vende om før vi går under. Dette budskapet er også en del av den politiske siden ved Aaslaug Vaas film.
Det er lett å like en film som Kvar song ei soge. Den er sympatisk og vakker, og har en egen ettertenksom tone. Den er suveren i sitt flerstemte og nyanserte stemningsmaleri. Den går dessuten mot det meste av samtidens lyd- og bildekultur. Filmens bønn om at den tradisjonelle sangformen for kunnskapsoverføring og fellesskapsritual skal overleve, er viktig og betimelig.
Aaslaug Vaa viser en side ved våre moderne liv som vi kan lære noe viktig av, uten bastante påstander eller store ord, og filmen er en vakker hyllest til hverdagsmennesker, stille liv og vakker sangkultur. Den er en invitasjon til å ta vare på sangen som en uttrykksform. I stedet for å slå på stortromma er Kvar song ei soge vár for de små stemningsskiftene i livet. Den er både enkel og mangetydig, akkurat som en sang.
