Annethvert år arrangerer Den norske filmskolen (DNF) en bransjedag i forbindelse med premierene på avgangskullenes eksamensfilmer. Som et resultat av korona-situasjonen, ble det tatt en beslutning om å gjøre årets utgave digital. Dette innebærer at eksamensfilmene fikk eksklusiv premiere på Montages 18. juni. Filmene er tilgjengelige i én uke – se alle her.
*
Sommeren 1999 ble det norske filmmiljøet rammet av et lite jordskjelv. På Kortfilmfestivalen presenterte den da bare to år gamle Filmskolen på Lillehammer et knippe øvelsesfilmer fra det aller første studentkullet. Det ble årets snakkis i Grimstad. Ingen av filmene var meldt på i konkurransen. Dette valget var et resultat av skolens politikk, og filmene var bare ment som øvelser, men mange var overbevist om at disse såkalte «midtfilmene» ville vunnet alle prisene om de var meldt på i hovedkonkurransen.
Nivået var skyhøyt, ideene friske og spennende, håndverket upåklagelig, fortellingene overraskende og djerve. Rektor og linjelederne var sprekkeferdige av stolthet, og publikum summet av imponert entusiasme. De aller fleste var enige om at Filmskolen hadde innfridd alle forventninger så langt, og at framtiden for norsk film var blitt litt lysere.
Spol frem tyve år, og vi kan lese at Filmskolen de siste årene har hatt sitt å stri med. Mye turbulens har skygget for visjoner og kunstnerisk utvikling. Nye kull uteksamineres stadig, og selv om nivået fremdeles er høyt, tar bransjen nå Filmskolen for gitt, og rystes ikke nødvendigvis av de nye studentene og eksamensfilmene som får premiere annethvert år.
I år kommer det imidlertid noe nytt fra Filmskolen: Dokumentarregilinjen presenterer sine første eksamensfilmer. Riktignok har det blitt laget noen få eksamensfilmer i dokumentarformatet tidligere, men Filmskolens dokumentarsatsning er fremdeles helt i startfasen. En bachelorgrad i dokumentarregi ble startet i 2017, og de første resultatene foreligger nå i form av seks eksamensfilmer. Disse er interessante i seg selv, og spenner fra det gripende til det likegyldige, men de kan også si oss noe om hvordan Filmskolen ser på selve dokumentarfilmuttrykket. Dessuten kan arbeidene fortelle oss mye om Filmskolens rolle i og bidrag til en norsk dokumentarfilmkultur som har gått gjennom store endringer de siste 10-15 årene.
Vi kan slå fast først som sist: Det kommer ikke noe nytt jordskjelv fra Filmskolen i år. Det betyr ikke at de seks eksamensfilmene fra dokumentarregilinjen er dårlige – noen er til og med overraskende gode – men de vil neppe slå ned som små detonasjoner i film- og fjernsynsbransjen. Mye har skjedd i norsk film i de siste tjue årene. Muligens ligger de nye eksamensfilmene litt for tett opp til hva man antar bransjen, og da kanskje spesielt fjernsynet, ønsker seg og vil ha. Det kan i hvert fall virke slik.
Det er snakk om eksamensfilmer som inngår i et studieløp, og som primært skal gi skolen tilbakemelding om studentene har lyktes med å overføre praktisk kunnskap til kunstnerisk kvalitet, men produksjonene er like fullt svenneprøver. De skal demonstrere hva studentene har lært også til den store verden.
Disse seks filmene, og skolens studieplan for dokumentarlinjen, reiser mange viktige spørsmål utover vurderingen av den kunstneriske kvaliteten og det samfunnsmessige engasjementet. Hva slags dokumentarer er det Filmskolen tror vi trenger i det norske samfunnet i dag? Hva legger Filmskolen vekt på når de skal utdanne bachelorstudenter i dokumentarregi? Hvilke visjoner har de unge dokumentaristene? Og hvilke bidrag har de kommet med i vår rastløse jakt etter å kjenne vår egen tid og vårt eget samfunn? Vil de bidra til endring og gjøre verden litt bedre, gjennom engasjement, kunnskap og empati, eller ønsker de bare å vedlikeholde status quo?
*
Karakterstudier
De seks dokumentarstudentene må selvsagt bedømmes etter de kriterier og rammer som ligger til grunn for eksamensfilmene. Regissørene har ikke kunnet gjøre hva de vil og hva som helst. Et sentralt premiss fra Filmskolens side ligger i at filmene skal være karakterstudier. Filmene hører altså til det man også kan kalle filmportrettgenren. I studieplanen løftes dette også fram som noe avgjørende for hele studieforløpet. Under overskriften knyttet til det estetiske uttrykket man tilstreber på Filmskolen står det tidlig om studiet: «Studentene skal arbeide med å bygge konsekvente karakterer for film og med å skape dramatiske situasjoner med konflikter/kontraster og vendepunkter». Altså skal studentene skape portretter med en spesifikk dramaturgisk kurve eller form.
Andre praktiske begrensninger er også helt avgjørende. Dét hører til enhver eksamen. Filmene skal ikke overskride 25 minutter i lengde, og budsjettet er på opptil 75.000 kroner, men med anledning til å oppfinansiere filmen med inntil 25.000 ekstra kroner. Fritt Ord har gitt støtte til noen av filmene, så disse har lyktes i å heve budsjettet. Andre begrensninger er knyttet til opptakstid, antall dager med klipp, etterarbeid og sluttmiks. Dette er med andre ord produksjoner laget under veldig spesielle omstendigheter, som bare til dels reflekterer bransjens vilkår. Primært er filmene laget for å imøtekomme ønskene fra skolens sensorer, men samtidig er de altså ment å fungere som selvstendige dokumentarer for tilskuere utenfor skolens vegger.
I mine øyne er det én av filmene som skiller seg ut, som ikke bare oppfyller skolens kriterier omkring rollefigurer og dramaturgi, men i seg selv er en drivende god film som viser talent, engasjement og en suveren evne til å skildre små øyeblikk fra hverdagslivet. Dessuten har filmen noe på hjertet, som det heter. Vanlige folks hverdags løftes fram og får en sitrende samfunnsmessig og sosial kraft. Det er rett og slett et imponerende svennestykke.
Hazhir Ibrahimi lykkes i Vennligst vent ikke bare med det som til syvende og sist er enhver dokumentarists viktigste mål, nemlig å velge et materiale som har sosial betydning og som kan virke kraftfullt i samfunnet. Filmen viser også hvordan Ibrahimi har en helt spesiell evne til å finne små diskrete kunstneriske løsninger som unngår løftede pekefingre, og i stedet skaper rom for empati, medfølelse, ettertanke – og sinne.
I Vennligst vent møter vi to ungdommer. Kumar og Peshawa er asylsøkere. De bor på Drevsjø statlige asylmottak. Begge har åpenbart bodd der en stund og er blitt gode til å snakke norsk. Guttene er som alle andre ungdommer. De småkrangler og lekeslåss, men trives også godt sammen. Begge har også framtidsdrømmer. Peshawa vil bli bilmekaniker og reparere biler, Kumar vil bli fotballspiller. De er helt vanlige tenåringer, men livene deres er på vent. De lever i et limbo fordi de ikke kan få de papirene som gjør det mulig å reise til Danmark på fotballtur eller ta en praktisk rettet utdannelse slik at yrkesdrømmen kan bli oppfylt.
I Ibrahimis film kastes vi rett inn i de to unge guttenes liv. Vi ser dem på sykkel eller når de leker i snøen. I enkle presise scener skisseres konturene av deres liv på asylmottaket. Hver ungdom har så sitt lille dramaturgiske vendepunkt, små øyeblikk som både viser hvilke begrensninger deres liv på vent har, og som samtidig gruser håpene deres for den umiddelbare framtiden. I tillegg løfter disse scenene de to guttene opp fra å være individer til å bli representanter for situasjoner, grupper og det allmenne liv i dag.
Kumar blir med sin far til den irakiske ambassaden i Oslo. De trenger å få verifisert papirene sine. Ikke minst vet vi hva det betyr for Kumar, som gjerne vil bli med fotballaget han spiller på til Danmark. På vei til ambassaden, som de har besøkt mange ganger tidligere, maser Kumar om at faren skal kjøpe et dataspill. Han vil spille Minecraft. Faren sier at de ikke har råd til slikt. Vel framme filmer kamera fasaden på bygningen, mens vi hører det som foregår inne på konsulatet. Møtet er ikke vellykket. På vei tilbake sier faren at de skal gå og kjøpe dataspillet likevel. Han forstår sønnens skuffelse og vil gjøre noe for å muntre ham opp, selv om de ikke egentlig har råd. Kumar svarer at det er greit. Han vil ikke ha spillet likevel.
Litt senere blir vi vitne til et møte Peshawa har med en skolerådgiver. Vi ser bare Peshawa, men hører hva rådgiveren sier og hvordan hun forklarer ham om ulike valg for videregående skole. Først forklarer hun gutten tålmodig om alle mulighetene han har, om de som vil gi ham sjansen til å realisere ønsket om å bli bilmekaniker, men så er det ikke mulig for Peshawa likevel. Han har jo ikke de riktige papirene. Han må gå på den skolen som ligger nærmest mottaket, og der finnes ikke den linjen som passer for ham. Lyden av rådgiverens stemme tones langsomt ned ettersom vi ser skuffelsen vokse i guttens ansikt.
I disse scenene viser Ibrahimi en mesterlig evne ikke bare til å finne øyeblikk som summerer opp livssituasjoner, men han viser også evne til å forme portrettene av Kumar og Peshawa til noe mer enn bare skildringen av to gutter på et asylmottak. Regissøren unngår elegant de fleste av de klisjeene som knytter seg til slike asylfilmer og lignende human interest stories, og finner øyeblikk som ikke bare summerer opp de to ungdommenes liv og situasjon, men retter et kritisk blikk mot den velmenende og kvelende norske måten asylsøkere behandles på. Dessuten får vi et glimt av hvordan det internasjonale diplomatiet også lar asylsøkere i stikken.
Hazhir Ibrahimi har ikke bare valgt seg et tema som er viktig og gripende, han demonstrerer også hvordan enkle stilgrep kan heve opplevelsen av scenene. Måten regissøren manipulerer lyden på, for å vise oss hva som skjer inne i Pershawa på møtet med skolerådgiveren, er enkel og effektiv. Formen legger noe til materialet, uten å overlesse uttrykket eller bli overtydelig og didaktisk. Også slutten er effektiv og elegant. Det tones ned til svart, og det svarte blir liggende så lenge at vi får tid til å samle følelser og tanker. Det er rett og slett drivende godt gjort!
Også Anna-Elise Martensens Vi er her er god og vellykket. I denne filmen møter vi fire middelaldrende kvinner i København. Gertrud, Margrethe, Efie og Anne-li er nære venner og møtes ofte. Vi møter dem over et glass vin eller en øl på en kafé, ser hvordan de fnisende deler en joint, eller bare snakker sammen. De lager også en overraskelsesfest for Gertrud, som har en litt vanskelig periode. På samme måte som i Vennligst vent, evner Martensen å gjøre gruppeportrettet av de fire litt «flippede» venninnene til noe mer. Vi er her er en varm skildring av samhold og fellesskap, av vennskap og ømhet, som griper med sin evne til å fange inn presise øyeblikk og forme dem til vakre hverdagsfortellinger. Det er en historie som fanger inn hvordan livet skal og bør være. Med venner omkring seg er også Gertrud bedre rustet til å ta vare på sin syke ektemann.
Den mest originale filmen rent formmessig sett er kanskje Fuckings adoptert. Nora Nivedita Tvedts film ønsker åpenbart å unngå å bli tung og saksorientert, og hun viker dermed elegant unna reportasjeformen. Her møter vi regissøren selv og venninnen Therese. Begge er de adoptert. De skiller seg ut med sitt biologiske opphav i India og sin brune hudfarge. De kan fortelle historier om norsk hverdagsrasisme, samtidig som de fniser og leker som de gode vennene de er.
I stedet for å følge Thereses hverdag har Nora tatt venninnen med til en slags studiosetting. I en stor luftig «kube» i studio leker de seg fram til noen forskjellige krysningspunkter mellom opplevelsen av å være adoptert og erfaringen av ikke å se tilstrekkelig «norsk» ut. I en spesielt effektiv scene sminker de to kvinnene seg selv med overdreven hvit sminke. I «hviteface» og med blonde parykker på spør Nora sin venninne: «Føler du deg norsk nå?»
Tvedt unngår på denne måten mange av klisjéene som ellers råder i den moderne portrettgenren. Her følger ikke kamerateamet hovedpersonene i beste/verste reality-stil for å fange opp situasjoner som tilfeldigvis oppstår foran kamera. I stedet stiliserer hun filmuttrykket, og forvandler studiorommet til en alvorlig lekestue der ulike viktige temaer, som rasisme i Norge, finner sin naturlige plass.
De øvrige tre filmene oppleves mindre interessante og formfullendte. Uttrykkene er nølende og temaene er ikke tilstekkelig interessante til å holde på oppmerksomheten. Jonathan Lomars Made in Skene har en lovende opptakt, men blir etter hvert for diffus og utflytende. En sønn rydder opp etter sin alkoholiserte far på stedet faren gjorde om til en frodig «jungel», men alt er bare for å lage til en fest om minnet av den fraværende faren. Lomar unngår elegant å framstille sønnens liv som altfor merket av farens alkoholisme og familiens oppløsning, men til syvende og sist blir resultatet retningsløst.
Martin Torvbråtens Stolt er mer presis i sin skildring av Rohat Yıldız Ciftci fra Haugenstua i Groruddalen. Hiphop-håpet lager en hel skive om det sammensatte forholdet til faren, og vi følger sangeren og musikeren både når han får idéer og begynner å lage musikalske skisser, og når han tester ut det nye materialet på en vennegjeng. Vi blir godt kjent med Rohat, vi forstår at forholdet til faren, som nylig har gått bort, er komplisert. Hvor viktig opplevelsen av å være i «eksil» i Norge var for faren og moren, og dermed også for Rohat selv, kommer kanskje litt for mye i bakgrunnen, men filmen tegner fint opp hvordan en sønns forhold til sin far kan være paradoksalt, preget av både kjærlighet og opprør på samme tid.
På overflaten er nok When Ordinary Life Shackles Me av Andrea Tank-Nielsen den vakreste dokumentaren, mer poetisk og hemmelighetsfull enn de andre. Filmen er tilsynelatende et slags selvportrett, men om det er Tank-Nielsens indre eller ytre liv som skildres er usikkert. Regissøren liker natur, dans, hester og bueskyting. Hun lengter ut, og vil bort fra alle vegger som forhindrer henne i å oppnå en slags ekstase, øyeblikk der mennesket når hinsides hverdagens trivialiteter.
Sitater av forfatteren og bohemdronningen Anaïs Nin veves inn. «Reality doesn’t impress me», står det i en tekst, som følges opp av: «I only believe in ecstasy». When Ordinary Life Shackles Me er lyrisk og høystemt, men i overkant diffus og bortvendt fra virkeligheten. En dokumentarfilmskaper skal være imponert av virkeligheten.
Disse seks filmene representerer en bred vifte av forskjellige temaer og uttrykk. Vi beveger oss fra det mest hverdagslige og prosaiske til det mest hemmelighetsfulle og poetiske. Håndverket er upåklagelig. Med seg har regissørene dyktige fotografer og lydarbeidere, og sammen lykkes de ofte med å finne øyeblikk som blir noe mer enn bare stemningsbilder, som forteller noe verdifullt om vår felles sosiale virkelighet.
*
Den personlige dokumentaren
Filmskolens måte å nærme seg dokumentar på er gjennom det de kaller «den personlige dokumentaren». Hva dette egentlig innebærer er imidlertid uklart. I studieplanen slås det fast at dette studiet i dokumentarregi har «en tydelig profil rettet mot den kreative personlige dokumentaren – filmen som utfordrer vår virkelighetsforståelse gjennom personlig fortolkning og emosjonell, engasjerende fortelling fra det virkelige liv».
Det spøkelsesaktig ordet som ikke nevnes i studieplanen, men som trolig er motpolen til «den personlige dokumentaren» og skolens ønske om at studentene skal «utvikle sin egen stil», er reportasjen. «Den personlige erfaring skal spennes opp mot virkeligheten», står det så vakkert et sted i studieplanen, men hva betyr dette i praksis? Skolen ønsker åpenbart å distansere seg fra den journalistiske reportasjeformen og dyrke et annet uttrykk. Mister man noe på veien til «personlig fortolkning» av virkeligheten?
Dokumentarlinjens stikkord for «den gode dokumentarfilm» er bemerkelsesverdig nære det som var Filmskolens opprinnelige profil. Filmskolen snakket lenge om at den var «fortellerskolen» og at det overordnete målet var å lære studentene å fortelle med bilder og lyd. Dette synes også å prege den nye dokumentarlinjen. De fire sentrale stikkordene man kan lese ut av studieplanen er: emosjonelt engasjement, karakterer, fortelling og dramatiske situasjoner. Er det noen stor forskjell mellom det å fortelle i form av en fiksjon eller å lage en dokumentar, kan man spørre?
Jeg er sikker på at dette er en diskusjon som holdes gående gjennom hele bachelorløpet, både ut ifra etiske og estetiske vinkler, som ikke nevnes i den knappe studieplanen, men det er slående at man lager noen veldig enkle verktøy for å formidle den sammensatte, kaotiske og paradoksale virkeligheten vi alle lever i. Hva gjør dette med fortellingene fra virkeligheten, om de har samme grunnform og grunnmål som en fiksjon? Kan det bli en tvangstrøye? Eller har et slikt spørsmål i det hele tatt noen funksjon og verdi?
Ser man de seks eksamensfilmene samlet, og legger oppfatninger om kvalitet og engasjement til side, er det slående hvordan portrettet synes å være et ideal for Filmskolen. Her kan man forene studiet av en eller flere «karakterer» med dramatiske og dramaturgiske løsninger. Vennligst vent av Hazhir Ibrahimi viser til fulle at dette faktisk fungerer – filmen er et strålende eksempel på at det er mulig å forene samfunnsmessig og sosialt engasjement med en slik enkel fortellende form – men samlet sett minner årets eksamensfilmer og ikke minst studieplanen litt for mye om en type myk dokumentarisme som har lagt seg over mye av norsk dokumentar som et ullent teppe i de siste årene.
Filmskolen har tilpasset seg et ikke uttalt, men likevel dominerende bransjeideal, og synes ikke fullt ut å våge å dyrke fram en annen dokumentarkultur, utforske undergenre eller eksperimentere med helt nye uttrykk.
Myk dokumentarisme?
For ti år siden ertet jeg på meg NRK gjennom å skrive en artikkel for Rushprint som diskuterte noen nye tendenser i norsk dokumentar og spesielt filmer som var blitt vist på fjernsynet. I denne teksten skilte jeg mellom to grove hovedtyper av dokumentarfilmer. På den ene siden hva jeg, sikkert litt tafatt, kalte den harde dokumentaren, og på den andre siden det jeg karakteriserte som en ny type myk dokumentarisme.
Den harde dokumentaren er saks- og idéorientert, og den er ute etter å opplyse om saksforhold eller kritisk å avsløre maktmisbruk eller skjevheter og misforhold i samfunnet. En sak står her helt sentralt, som både kan illustreres med fakta og diskusjoner av saksforhold, men også med «vitner» som kan belyse problemstillinger og saksforhold med en personlig erfaring og historie. På én måte ligger disse filmene nære reportasjeformen, men de er samtidig noe mer. Stil er imidlertid alltid underordnet. Alle formvalg skal bidra til å belyse og løfte frem den viktige saken.
Den myke dokumentaren er den hardes motsetning. Her står ikke store saker eller idéer i sentrum, selv om de kan antydes underveis. Denne typen dokumentarfilmer kan også ligne på journalistiske genrer, som feature-artikkelen eller såkalte human interest stories, der vi først og fremst presenteres for en eller flere personer og får innsikt i livene deres. Den myke dokumentaren kjennetegnes av fortellerglede, formbevissthet og kreativitet. Dette er filmer preget av lun humor og naiv empati, kanskje først og fremst et koselig sideblikk på menneskelig mangfold.
Disse to kategoriene er naturligvis grove forenklinger, og svært mange dokumentarfilmer ligger et sted midt i mellom. Når jeg den gang forsøkte å anvende dem til å si noe om generelle tendenser i norsk dokumentarfilmkultur møtte jeg umiddelbar motbør. Selv om kategoriene er grove redskap, først og fremst myntet på å skape en diskusjon om generelle holdninger og ikke enkeltfilmer, er det kanskje på sin plass å blåse litt støv av disse og se dem i lys av Filmskolens nye dokumentarsatsning.
Det er slående og symptomatisk at ordet «kritisk» ikke er nevnt i linjens studieplan. De få sidene rommer mange pene ord om det kreative og det personlige, men dokumentar i hard forstand, en retorisk film som ønsker å fungere som en hammer og kritisk kaste lys over og knuse våre virkelighetsbilder, den finnes ikke i studieplanen. Eksamensfilmene ligger stort sett nærmere den myke dokumentaren. For ordens skyld: Dette betyr ikke at filmene er dårlige (det er de ikke, flere av dem er som sagt gode), men det peker på et strukturerende fravær i holdningen til dokumentargenren som er åpenbar sett på avstand for en som ikke har gått på skolen, men som leser studieplanen og ser eksamensfilmene.
Filmskolen vil utdanne dokumentarister som kan smelte inn i bransjen, og synes å tolke dette dithen at velfortalte, personorienterte, stemningsfulle og emosjonelt engasjerte virkelighetsfortellinger er det eneste saliggjørende. Er det virkelig bare slike vi trenger i dag? Har vi behov for nye dokumentarister som forteller lune, søte historier fra virkeligheten, hvor saker og viktige temaer i beste fall kommer fram så i si mellom de små hverdagsøyeblikkene? Blir de små fortellingene rett og slett for små? Er de egnet til å utfordre vår virkelighetsforståelse, slik Filmskolen fremhever som et viktig mål med studiet og filmene?
Heldigvis later det til at studentene til syvende og sist er litt klokere enn studieplanen. De oppfyller mange av skolens kriterier, for flere av eksamensfilmene er godt fortalte historier om hverdagsmennesker, med elegante dramaturgiske kurver og vendepunkter, som først og fremst henvender seg til hjertet. Filmene til Hazhir Ibrahimi, Anna-Elise Martensen og Nora Nivedita Tvedt får en ekstra dimensjon fordi de også diskuterer viktige temaer, gjennom «karakterene» og «dramatiske situasjoner» i seg selv, men også et tydelig kritisk perspektiv.
I filmer som Vennligst vent, Vi er her og Fuckings adoptert utfordres kanskje ikke publikums virkelighetsforståelse i særlig grad, men samfunnsengasjementet trenger gjennom det lune, søte og hverdagslige. Fortellingene er små, men vi slipper ikke unna de store temaene, som belyses på en dypt menneskelig måte og oppfordrer til medfølelse, latter, sinne – og et ønske om handling.
*
Eksamensfilmene fra Den norske filmskolen i 2020 vises eksklusivt på Montages, og er tilgjengelige i én uke, fra 18. til 25. juni. Se alle her.