Sondre Lerche har nettopp levert karrierehøydepunktet Acrobats. Regissør Thomas Robsahm har fulgt ham med kamera fra de første skissene på kassegitar og helt frem til ferdig innspilling, i dokumentaren Wonderboy Sondre Lerche.
For noen år siden laget produsent og regissør Thomas Robsahm a-ha The Movie (2021), en dokumentar om et band på vei mot oppløsning. Denne gangen har han valgt et helt annet utgangspunkt: en artist på toppen av karrieren, midt i en kunstnerisk raptus som virker ustoppelig.
Sammen med co-regissør og fotograf Åsmund Hasli har han fått tilgang til Lerches arbeidsprosess fra innsiden – fra låtene prøves ut på kassegitar til innspillingen i studio med band, kor og strykere.
Robsahm tok kontakt med Lerche mens han fremdeles turnerte med Avatars of Love (2022), et album regissøren har påpekt at – sammen med forgjengeren Patience – ble et vendepunkt i katalogen. Wonderboy Sondre Lerche skal favne mer enn selve platearbeidet, men ikke desto mindre blir det en utfordring å lage en oppslukende film når det ikke er et band som krangler, men en soloartist foran kameraet. Hvordan gjør man konfliktene levende når de utspiller seg inne i hodet på hovedpersonen?
Vi har snakket med Lerche og Robsahm om hva slags film dette blir, om tillit og det å bli overvåket under en kunstnerisk prosess, og om alle filmreferansene som setter sitt preg på Lerches plater og musikkvideoer.
*
Hvordan oppsto ideen om å lage en dokumentar om prosessen med Acrobats – var det du som tok kontakt med Thomas, Sondre, eller motsatt?
Sondre Lerche: Thomas kontaktet meg for tre-fire år siden, på tampen av Avatars Of Love-turneene. Timingen var god, jeg stod på terskelen til å begynne å jobbe mer fokusert med neste plate. Det tok litt tid før jeg skjønte at det bare var min kunstneriske prosess han ville følge, og det var pirrende nok til at jeg ga ham full tilgang. Jeg fikk beskjed om å trykke rec på et iPhone-kamera hver gang jeg jobbet med noe, og da var vi plutselig i gang.
Hvilken form har dere valgt? Er Wonderboy Sondre Lerche ment å bli en strengt observerende film (à la Peter Jacksons Get Back, 2021), eller vil den også være et tilbakeblikk på karrieren, i samme stil som a-ha-dokumentaren din, Thomas? Den fungerte jo også som en introduksjon til bandet.
Thomas Robsahm: Begge deler! Vi følger Sondre fra ung wonderboy til den han er i dag: En hardtarbeidende artist med full kontroll over egen karriere, som er inne i en eksepsjonelt god fase. Hvor mange artister gir ut tre klassikere på rad i godt moden alder? Etter to formidable album var jeg redd for en aldri så liten nedtur med de nye låtene Sondre skulle skrive med kameraet vårt oppi nesa, men så kvitterer han med to av sine aller beste («Little Kids» og «Love Is All»), som vi følger hele veien.
Og dette er bare to av mange formidable spor på Acrobats. Når skal den kunstneriske krisen sette inn? Når skal Sondre gi ut et dårlig album…?
Siden du nevner «Get Back»: Jeg så Let It Be (1970), som er basert på de samme opptakene, da jeg var 10 og ble fullstendig fascinert av det å være flue på veggen mens heltene mine lagde musikk. De kranglet til og med for åpent kamera! Kranglingen varte riktignok bare noen veldig få minutter, og scenen er også med i Get Back til tross for at Let It Be var utilgjengelig i årevis, angivelig fordi Beatles-medlemmene ikke likte at konfliktene ble eksponert på den måten.
Da jeg senere ble filmskaper, var det å dokumentere musikk mens den blir til straks noe jeg hadde lyst til. Først prøvde jeg med De Lillos og Dumdum Boys på 80-/90-tallet, men det ble ikke mulig å finansiere. Først i 2015 kom jeg i gang med a-ha, men bandet var ikke klare for å lage ny musikk, så i stedet ble det en film om hvorfor de ikke lenger er i stand til å samarbeide.
Sondre er ikke et band, så konfliktene er mest inni ham. Det gjør det lettere å slippe til, men vanskeligere å lage en film med høy temperatur. Så vi må finne en balanse. Det er uansett ikke noe mål at dokumentaren skal være dramatisk, snarere er poenget å gi et innblikk i en lang og komplisert prosess.
Etter hva jeg har skjønt skal dokumentaren følge Sondre fra de første skissene på gitar til ferdig innspilling med band, kor og strykere. Hvor komfortabel var du med tanken på å bli fulgt så tett gjennom en kreativ og helt sikkert skjør prosess?
SL: Jeg har ikke noe å skjule når jeg er i en slik prosess, men jeg var spent på hvorvidt kameraet ville påvirke meg. Det ville i så fall være et problem. Et kamera er aldri usynlig, så det krever litt ekstra fortrolighet og at jeg har evnen til å «glemme» at det er der.
Arbeidet med å lage en plate er skjørt, men ofte føles den bare monoton eller uspennende for alle som ikke er midt i den. Så jeg var bevisst på at jeg aldri kunne ta ansvar for filmen på noen måte. Jeg kan kun være sånn som jeg pleier. Og lage en eksepsjonell plate, så klart! Om det kan bli god film i tillegg, er opp til Thomas og Åsmund. Jeg er veldig spent på det selv.
Du blir vel mer selvbevisst enn vanlig?
SL: Om kameraet faktisk har påvirket noe, kommer vi aldri til å få et klart svar på. Jeg aksepterte at arbeidet skulle bli dokumentert, for jeg synes det var flere pluss enn minus knyttet til det. Og jeg har jo veldig sans for Thomas sine filmer og prosjekter, så sånn sett var det smigrende. Og når tilliten er på plass, da kan mye skje. Åsmund, som har skutt det meste av materialet så langt, er lun og rolig, ikke invaderende.
Jeg har aldri sett på meg selv som en mystisk fyr – jeg har ingen myter å beskytte eller bevare, og synes vel egentlig bare at det er kult at noen vil gå så tett innpå det kunstneriske. Jeg liker sånne filmer selv – når de gjøres bra, da. Så jeg er veldig spent på hvordan det skal bli film av den fragmenterte prosessen.
Hvilke musikkdokumentarer er det du sikter til?
SL: Jeg synes It’s Never Over, Jeff Buckley (2025) er ordentlig god. Og Let’s Get Lost (1988) er veldig fin. Da jeg bodde i New York, så jeg In Bed With Madonna (1991) på Metrograph – den er helt fantastisk, der snakker vi om tilgang.
Dere har omtalt Patience og Avatars of Love som vendepunkter.
TR: Med Patience tar diskografien en ny retning. Det kom et varsel allerede med låta «Sentimentalist», og siden har Sondre utgitt album proppfulle med store låter og en helt eksepsjonell utvikling. Sondre har vært bra helt fra starten av, men fra Patience har han vokst til en av de virkelige store i min bok. Synd at Pitchfork og Mojo ikke følger med i timen!
SL: Jeg tror Avatars var dråpen som fikk det til å renne over for Thomas, da han tok kontakt på grunn av kvalitetskurven på greiene mine. Jeg tenkte at om Acrobats skulle bli en kunstnerisk fiasko, så kunne jo det vært optimalt for en dokumentar – men noe trasig for meg. Det er jo typisk at det går til helvete når det har gått bra så lenge. Dette faktum pluss et kamera i trynet er jo egentlig oppskriften på en disaster!
Musikkvideoene til Avatars of Love hadde et høyt ambisjonsnivå; jeg minnes for eksempel at du arrangerte en visning av Brian De Palmas Body Double (1984) på Frogner kino fordi du var inspirert av stilen hans (spesifikt i videoen for «Cut»).
SL: Korrekt! «Cut» er nok en av de sleekeste musikkvideoene laget til 3000 dollar der ute. Jeg hadde egentlig flyttet fra Los Angeles, men dro tilbake og lagde to videoer der med en kompis, Jon Danovic, som jeg har hatt stor glede av å jobbe med. Grenseløs fyr!
Du spiller mot Petronella Barker i den ferske musikkvideoen til «Drive Me Away From You».
SL: Petronella Barker er en av mine favorittskuespillere i Norge. True story: Jeg så henne som musemamma i Dyrene i Hakkebakkeskogen på Nationaltheatret i fjor, og hun var helt fenomenal. Og så synes jeg hun lignet på kjæresten min Hilde Solli, så jeg fikk lyst å spørre henne om å bli med i denne videoen.
Jeg hadde akkurat laget en video med regissør Lea Meyer til «Little Kids» som ble råflott. Så jeg ville jobbe med Lea igjen, og hadde en løs idé om et par på flukt. Jeg foreslo å spørre Petronella, og Lea digget ideen, og resultatet ble en liten road movie inspirert av bl.a. Wild At Heart (1990) og Something Wild (1986).
Før innspillingen av «Little Kids» nevnte jeg blant annet En kärlekshistoria (1970) for Lea. Da vi risset opp «Drive Me Away From You», sa hun med en gang: Wild At Heart! Som jeg faktisk ikke hadde sett – merkelig nok, ettersom jeg har et forhold til samtlige av David Lynch sine øvrige filmer. Jeg og Hilde fikk tettet dette hullet, og ble helt satt ut: Lynch hadde laget en popcornfilm og likevel vært helt tro mot seg selv.
Vi hadde også lenge hatt lyst til å se Something Wild til Jonathan Demme, som har et utrolig soundtrack. Scenen der Melanie Griffith står klar med bilen og Jeff Daniels hopper inn… Kunne vi gjøre noe sånt?
Jeg bruker ofte film for å etablere et språk for prosjektene mine, sånn at alle skjønner hvor vi er. Selv om jeg har jobbet med mange av musikerne i femten, tjue, femogtjue år, må de bli kjent med meg på nytt hver gang vi skal lage en ny plate – og jeg gir dem alltid en referanseliste, bestående av både låter og filmer. Den er ikke nødvendigvis så relevant for resultatet, som alltid blir litt annerledes enn vi tror, men den antyder en retning.
Apropos, så ankommer skivene dine gjerne med et komplett visuelt univers. Hvordan vil du beskrive det du har skapt rundt Acrobats?
SL: Acrobats er taktilt. Fysiske kropper, ikke en drøm eller en forestilling, men et menneske du faktisk tar imot. Da jeg fant coverfotoet av Phil Makanna, av de vakre akrobatene på line mot blå himmel, så falt ting på plass. Jeg sendte ham en mail umiddelbart uten å kjenne ham, la ved en tidlig versjon av låten Acrobats som jeg og Jørgen Træen holdt på å mikse akkurat da, og to timer senere svarte han fra San Francisco at han veldig gjerne ville la meg få låne bildet.
Jeg visste også at jeg ville fokusere på primærfarger, for å representere det krystallklare ved platen. Rødt, gult, blått.
Kan du si noe mer om knytningen mellom filminteressen din og arbeidet som musiker?
SL: Kino er den viktigste avkoblingen jeg har når jeg jobber med en plate, eller er midt i skriving. Det mørke kinorommet er siste skanse: Vekk med telefon og alt som forstyrrer, bli oppslukt av filmen, eller la tankene flyte og bli inspirert. Sånn sett er det en direkte forbindelse der. Og filminteressen vokser på seg med alderen – det er veldig mange filmer fra ungdommen jeg nå ser igjen med helt nye øyne. Hitchcocks beste, for eksempel, er som nye hver gang. Vertigo (1958) har vært med meg siden tenårene og er vel grunnen til at jeg ofte kan føle at jeg tenker mer som en regissør enn en popartist når jeg skal spille inn en sang og sette sammen en plate.
Replikker, tematikk og symbolbruk i en film finner ofte veien inn i musikken min. Første gang jeg sang ordene «Drive Me Away From You», så jeg for meg en filmplakat. «Love Is All» kan jeg forestille meg som en regntung, mørk science fiction. Menneskene samles på klamme barer for å søke tilflukt fra dystopien og krigene ute i mørket. «Follow The River» er en musikal nærmest – nesten hver linje i teksten tegner et bilde. «In The Time Before I Knew Her Well» er to elskende sin origin story, før de endelig møtes, og her har jeg faktisk skrevet inn kamerainstrukser i hvert refreng: «And the camera pans a new pair of lovers…»
Den neste platen min, som jeg har jobbet med i sommer, er full av filmreferanser, fra Lidenskapens vinger (1987) til Gilda (1946) og Natteffekt (1973). Sistnevnte så jeg for første gang for noen måneder siden, den er så tilgjengelig og løssluppen i formen, og så synes jeg den engelske tittelen «Day For Night» er helt jævlig fin. Selve innholdet i låten «Day for Night» er i større grad hentet fra Wim Wenders sin Lidenskapens vinger (1987), som jeg også hadde gleden av å oppleve for første gang tidligere i år. Filmen sier noe treffende om det å være menneske og kunstner, jeg fikk masse å tenke på og skrive om – hele fire låter har sprunget ut av denne.
Du stod for originalmusikken til suksessen Dan In Real Life (2007) og Mona Fastvolds spillefilmdebut The Sleepwalker (2014) – har du vurdert å videreutvikle deg som filmkomponist? Sea Of Sighs, den forrige EP-en din, som jeg har skjønt ble til imens du var på turné i Japan, kunne jo vært et score.
SL: Jeg er absolutt åpen for tilbud. Både Sleepwalker og Dan In Real Life var forløsende prosesser. Jeg er nok for besatt av å være auteur for mine egne prosjekter til å kunne gjøre filmmusikk på heltid, men det kan være forfriskende innimellom å tre inn i den rollen og tjene en annens visjon. Jeg lærte mye fra The Sleepwalker.
Etter Dan in Real Life fikk jeg en komponistagent i Hollywood, en «big shot» som allerede hadde Oscar-vinnere på klientlisten. Mitt amerikanske management ville at jeg skulle kapitalisere på suksessen, flytte til LA og bli en «minion» hos Hans Zimmer, gå i lære hos mesteren. Men tanken på å være én av mange i det systemet var ikke drømmen min; jeg ville skrive låter og dra på turné, og det utelukket å forfølge en potensiell filmkomponist-karriere.
Dag Johan Haugerud brukte forresten et av stykkene fra Sea Of Sighs i teaterstykket sitt, Sykdom og sosial nød. Han er en filmskaper jeg har stor glede av å følge.
Sondre Lerche holder på med vin, er filmnerd og dessuten skuespiller i sceneversjonen av musikalen Moulin Rouge! Hvor mye plass gir dokumentaren til livet utenfor studio?
TR: Jeg vil prøve å få med alt, også for å vise hvor mange ben man trenger å stå på for å bevare en karriere som kunstner.
Når kan vi forvente at Wonderboy Sondre Lerche får premiere?
TR: Som det alltid stod i klipperommet hos Speranza Film (nå Margreth Olin sitt eget selskap): «Filmen skal ikke bare bli ferdig, den skal bli BRA!» Så premieren er ikke bestemt ennå. Vi har skutt mye, men det gjenstår mange intervjuer blant annet. Og så driver jeg og tenker på hvordan vi skal dekke konsertserien på Parkteatret…
For øvrig mener jeg av prinsipp at man bør unngå engelske titler på norske filmer. Likevel velger jeg engelske titler selv litt for ofte, gjerne oppkalt etter låter (red.anm.: Dancing Queen, Louder Than Bombs)…
*
Wonderboy Sondre Lerche er co-regissert og fotografert av Åsmund Hasli (Ping Pong Family, 2023). Ettersom Thomas Robsahm har en annen dagjobb, har Hasli filmet det meste så langt, mens Robsahm har gjort intervjuene. I tillegg har Sondre Lerche filmet seg selv med mobilen i tidlige faser av låtskrivingen.