I spalten Omakase – en filmmeny fra Montages byr vi på spesialkuraterte filmprogrammer til våre gjester, der et utvalg titler blir presentert som et helhetlig, cinematisk måltid. Omakase (お任せ) er et japansk begrep fra gastronomiens verden, som løst oversatt betyr «jeg lar det være opp til kokken». Våre filmmenyer i Omakase-spalten blir satt sammen av redaksjonen i Montages. Prosjektet er støttet av stiftelsen Fritt Ord fra deres ekstrabevilgninger under koronakrisen.
*
Denne uken vises Derek Jarmans egenrådige kunstnerportrett Caravaggio (1986) hos de digitale Cinematekene. Vi benytter anledningen til å invitere på vernissasje med absint, kanapeer, jordbær og champagne – med en meny av filmer om malere.
Men her har næringsmiddeltilsynet vært innom kjøkkenet, for dette er med rette en uglesett subsjanger. Å se en berømt skuespiller veive med armene for å liksom piske maling på lerretet, for så å ta seg til haken og myse med øynene, er grunnleggende pinlig. Selv en på mange måter vellykket film som Pollock (2000), om den abstrakte ekspresjonisten ved samme navn, der Ed Harris spiller og regisserer seg selv som action painter, er vanskelig å ta hundre prosent seriøst.
Og selv om Martin Scorseses Life Lessons (fra New York Stories, 1989) har mange kvaliteter, er ikke Nick Noltes bustete oppsyn og påtatte intensitet med pensel til hånds fremst blant disse. Mike Leighs tonedøve Mr. Turner (2014) er enda et eksempel på et karikert kunstnerportrett, i form av en brautende figur ved staffeliet, som dessuten vippes over i en annen fallgruve, gravd ut av den lumske biografifilm-forbannelsen: oppramsende fortellerstruktur.
Så, i vår meny nedenfor, har vi løftet frem filmer om billedkunstnere som stort sett unngår disse klisjeene. Noen av dem tar dessuten opp i seg kunstnernes umiskjennelige stil på en leken og diskuterende måte, i stedet for å bare «henge bildene på utstilling». Samtlige er tilgjengelige som enten kino-, video-, strømme- eller klikkefilm.
Vel bekomme!
*
Champagne
Multikunstneren Derek Jarman (regissør, forfatter, maler, designer, gartner) var en sentral figur innen queer cinema og regnes blant de mest markante stemmene i britisk filmhistorie. Hans mange talenter og forbløffende allsidighet gjorde seg utslag i en karriere som alltid var i bevegelse og søkte etter nye måter å formidle tanker og følelser på. Ofte er det som om tid og sted opphører i filmene hans, og historiene utspiller seg på en slags alternativ, grenseløs planet.
Før Jarman døde av AIDS-relatert sykdom i 1994, samlet han sine aforismer, dikt, essays og dagboknotater om farger i boken Chroma. A Book of Color (1995). Verket innledes med disse saftspente linjene:
Brilliant, gorgeous, painted, gay,
Vivid, flaunting, tearaway,
Glowing, flaring, lurid, loud,
Screaming, shrieking, marching, proud,
Mellow, matching, deep and sombre,
Pastel, sober, dead and dull,
Constant, colourful, chromatic,
Party-coloured and prismatic,
Kaleidoscopic, variegated,
Tattooed, dyed, illuminated,
Daub and scumble, dip and dye,
High-keyed colour, colour lie.
*
Kanapeer
Om fargen rød skriver Derek Jarman: «Red protects itself. No color is as territorial. It stakes a claim, is on the alert against the spectrum. Red adapts the eye for the dark. Infra-red.» Få har anvendt rødt bedre enn italienske Caravaggio; den revner opp hans dype svarttoner, skinner både vakkert og truende. Fotograf Gabriel Beristain fanger inn dette spillet i Jarmans biopic – like krevende og ugjestmild som den britiske auteurens mer utpreget eksperimentelle arbeider.
Her skjønnmales det ikke, bokstavelig talt: alle menneskene er heslige, skitne, virile og voldelige. Hver gang noen smiler, blottes en råtten tanngard, til skrekk og advarsel. For hvert øyeblikk av ømhet og varme, trekker noen blankt. Jarman levendegjør den historiske perioden på en måte som river i nesen, med god hjelp fra produksjonsdesigner Christopher Hobbs og den tre ganger Oscar-vinnende (og her debuterende) kostymemakeren Sandy Powell. Ikke dermed sagt at tidskoloritten holder seg til boken – se opp for anakronistiske innslag som lommekalkulatorer, motorsykler og lyspærer!
Caravaggio introduserte ikke bare verden for Powells kreasjoner, men også Tilda Swinton. Hun trives godt blant etterligningene av malerens chiaroscuro, og ble Jarmans muse inntil hans altfor tidlige bortgang.
▷ Se filmen på de åpne digitale cinemakene fra onsdag 12. mai. Sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
~~~
Nesten 300 år etter Caravaggios død i Italia blir Frida Kahlo født i Mexico i 1907, og akkurat som verden endret seg i stadig større tempo utover på på 1900-tallet, er Kahlos kunstnerskap forbundet med radikale skifter i malerkunsten. Fra figurative, pyntelige bilder i klassisismen på 1700-tallet, slynges vi i andre halvdel av 1800-tallet inn i ekspresjonisme og symbolisme av malere som Cézanne, Gaugin, Van Gogh og Munch, før modernismen – i Kahlos fødeår – ankommer «offisielt» med Picassos bilde Pikene fra Avignon. En grovt forkortet kunsthistorisk oppramsing, naturligvis, men det gir en idé om hva Frida Kahlos kunstnerskap springer ut fra og reagerer mot når det blomstrer på 1930-, 40- og 50-tallet, frem til hun dør i 1954.
Kahlos dramatiske livshistorie (som blant annet inkluderer livstruende lemlestelser etter en bilulykke da hun var 18 år) er også uløselig knyttet til kunsten hennes, ofte omtalt som kombinasjoner av uredd realisme og poetisk symbolisme, som i stor grad bestod av selvportretter og tematiske motiver hentet fra livet hennes: kroppslig deformasjon, fysiske smerter, kjærlighetssorg. De usigelig vakre og vonde kunstverkene, kombinert med Kahlos livsløp, gjør henne til en uimotståelig figur for historiefortellere, så da skuespiller Salma Hayek og regissør Julie Taymor virkeliggjorde sitt drømmeprosjekt med Frida i 2002, kom alt dette sammen i et verk der filmatiske virkemidler og Kahlos kunst blir symbiotiske.
Selv om Frida ikke klarer å frigjøre seg helt fra biografifilm-forbannelsen, er de mange idérike visualiseringene av Kahlos malerier pustet liv i på såpass virkningsfullt vis av Taymor, fotograf Rodrigo Prieto og produksjonsdesigner Felipe Fernández del Paso at den overstiger sine svake partier og blir noe større. Elliot Goldenthals utsøkte, Oscar-vinnende originalmusikk gjør også sitt til å løfte helheten. Per i dag er dessuten Frida Kahlo mer populær enn noen gang før (og ikke minst er hennes lidelsesfylte kunst popularisert og oversatt til «hyggeligere bruk» gjennom mote, fargetrender og instafiltre). Kommunisten Frida hadde kanskje ikke signert på all mytologisering og kapitalisering på et image som har inntruffet i nyere tid, men filmen Frida står i alle fall last og brast med sin tittelkarakter, og Salma Hayek vrenger hjertet med all sin kraft i sin Oscar-nominerte rolleprestasjon.
▷ Se filmen hos HBO Nordic (abo), Blockbuster (digitalt, leie/kjøp kr. 29,-/99,-) eller iTunes (39,-/79,-)
*
Jordbær
Når man blar i kunstbøker med Pablo Picassos bilder, blir man ofte fascinert av hvor streken begynner og slutter – man blir uhyre nysgjerrig på selve metoden, selv om man fornemmer en intuisjon som slett ikke kan sammenfattes av læren om en fremgangsmåte. Om noe er Picassos mysterium – rent bortsett fra at han skapte utrolige malerier allerede som femtenåring (eks. Første altergang, 1895-96) – er det alle fasene, fascinasjonene, besettelsene, den enestående tekniske begavelsen som skjenket ham privilegiet å være en mester innenfor så mange sjangere og uttrykk. Hvordan gjorde han det? Og er det mulig for etterkommere å la seg inspirere av noe så originalt uten å henfalle til ren etterligning?
Det nær sagt geniale ved Henri-Georges Clouzots film fra 1956, er at regissøren konsekvent fokuserer på hvordan Picasso maler et maleri. Med unntak av noen gløtt «bak kulissene» – der en selvbevisst, poserende Picasso visper malingen med tusjene og penslene sine, nippende til en drink – ser vi ham fra den andre siden av lerretet, imens han påfører strekene og strøkene. En fisk blir til en høne som blir til et monsteransikt.
▷ Se filmen via Platekompaniet (fysisk format, DVD)
~~~
Peter Greenaways aktelse for de flamske malerne trekker gjennom hele kunstnerskapet hans som terpentin, så da han laget en biografisk film om Rembrandt Harmenszoon van Rijn i 2007, fremstod det som et bestillingsverk fra fansens hoff. Nightwatching ble rost av kritikerne, og beskrevet som et comeback for Greenaway etter noen år med svært eksentriske prosjekter (eks. den encyklopediske Tulse Luper-serien). Den positive mottagelsen skyldtes særlig Martin «Bilbo» Freemans sprudlende rolletolkning, i tillegg til fotograf Reinier van Brummelens evne til å gjenskape Rembrandts dunkle, bronseaktige lys (på tross av digital video).
Mest overraskende er det kanskje at Nightwatching er strukturert som et konspiratorisk mordmysterium, med utgangspunkt i mesterverket Nattevakten (1642). Var den finkulturelle briten inspirert av noe så folkelig som datidens hysteri omkring Dan Brown og Da Vinci-koden? Neppe, men siden han sjelden er en mann av få ord, ble han allerede året etter Nightwatching nødt til å utbrodere mystikken i dokumentarfilmen Rembrandt’s J’Accuse…! (2008), som ligger på YouTube og er limt inn nedenfor.
▷ Se Nightwatching hos SF Anytime (digitalt, leie kr. 39,-)
*
*
Absint
Loving Vincent
Den hovedsaklig polske animasjonsfilmen Loving Vincent ble en forbløffende kritiker- og kinosuksess i 2017, og kronet det hele med en Oscar-nominasjon året etter. Ved hjelp av såkalt rotoscoping-teknikk, med bidrag fra til sammen 125 malere, forteller den historien om Vincent van Goghs selvmord og omstendighetene rundt via motiver fra den nederlandske kunstnerens berømte malerier, gjengitt i hans idiosynkratiske stil. Resultatet er like fascinerende som det er underlig, og takket være uttrykkets «rykkende» karakter vekkes assosiasjoner til Richard Linklaters filosofiske Waking Life (2001) – om vi ser bort ifra selve plottet, naturligvis.
Fortellingen i seg selv havner for øvrig i bakgrunnen når regissørene Dorota Kobiela og Hugh Welchman lar seg oppsluke av den uvanlige animasjonens potensial, og selv om teknikken ender opp med å forelske seg litt for mye i seg selv, kan Loving Vincent varmt anbefales i kraft av nettopp dette formgrepets helhetlige gjennomføring. Filmen nytes således også best som en nightcap, for de som på forhånd har fordypet seg i Van Gogh.
▷ Se filmen hos Blockbuster (digitalt, leie kr. 29,-/kjøp kr. 69,-) eller via Platekompaniet (fysisk format, DVD/Blu-ray)
*