I spalten Omakase – en filmmeny fra Montages byr vi på spesialkuraterte filmprogrammer til våre gjester, der et utvalg titler blir presentert som et helhetlig, cinematisk måltid. Omakase (お任せ) er et japansk begrep fra gastronomiens verden, som løst oversatt betyr «jeg lar det være opp til kokken». Våre filmmenyer i Omakase-spalten blir satt sammen av redaksjonen i Montages. Prosjektet er støttet av stiftelsen Fritt Ord fra deres ekstrabevilgninger under koronakrisen.
*
Denne helgen har Benjamin Rees kritikerroste kinodokumentar Kunstneren og tyven premiere. Selv om filmen ikke er noe kunstnerportrett i tradisjonell forstand – snarere skildrer den et møte mellom en billedkunstner og en desperat person som ønsker å bli sett – fikk den oss til å tenke på filmer om kunstnere, og hvorfor noen er vesentlig bedre enn andre.
«Kunstnerportrettet» er nemlig en belastet sjanger, både som fiksjon og dokumentar. Altfor mange fremstår monotont skrytende, tabloid utleverende eller bare patetisk selvelskende og -medlidende. I denne menyen ønsker vi å fremheve eksempler på det motsatte – at virkelig gode studier av fremragende kunstnere eller fascinerende kunstneriske prosesser og uttrykk kan være potent filmkunst i seg selv, enten de er skapt av beundrere og eksperter eller kunstnerne selv.
De fleste av filmene er lett tilgjengelige, men for å se Hiroshi Teshihagaras dokumentar om Antonio Gaudí med høy bilde- og lydkvalitet kreves et abonnement hos den amerikanske strømmetjenesten Criterion Channel. Et slikt anskaffes ved å benytte denne VPN-tjenesten innstilt på USA idet du tegner medlemskapet – deretter kan du fritt benytte deg av tjenestens eventyrlige utvalg uten å måtte skifte IP-adresse.
Vel bekomme!
*
Forrett
Hiroshi Teshigahara ble Oscar-nominert for Kvinnen i sanden (1964), som den eneste japanske regissøren ved siden av Akira Kurosawa (for Ran [1985], over tyve år senere). Før sitt internasjonale gjennombrudd spesialiserte Teshigahara seg på å skildre andre kunstarter på film, eksempelvis blomsterdekorasjoner i nydelige Ikebana (1957) eller sin fars skulpturer i Sculptures by Sofu – Vita (1963).
Førstnevnte er en særdeles vakker skildring av dette sær-japanske kunstuttrykket, som foreligger gratis på YouTube i akseptabel kvalitet:
https://www.youtube.com/watch?v=wk1Fbf6C4wU
*
Hovedretter
Teshigaharas dokumentar om den spanske arkitekten Antonio Gaudí er unik fordi den skreller vekk all annen informasjon enn selve verkene. Kameraet bringer oss tett på kreasjonene, faktisk nærmere og mer sanselig enn det er mulig å oppleve i virkeligheten – kameraet kjeler med detaljene, samtidig som det tar innover seg storheten i de veldige konstruksjonene. Ingen andre inntrykk får slippe til, foruten den eminente komponisten Tôru Takemitsus suggererende musikk – selve hjertet som slår blodet ut i filmens årer.
▷ Se filmen hos Criterion Channel (digitalt, abonnement) eller på YouTube.
~~~
Når man blar i kunstbøker med Pablo Picassos bilder, blir man ofte fascinert av hvor streken begynner og slutter – man blir uhyre nysgjerrig på selve metoden, selv om man fornemmer en intuisjon som slett ikke kan sammenfattes av læren om en fremgangsmåte. Om noe er Picassos mysterium – rent bortsett fra at han skapte utrolige malerier allerede som femtenåring (eks. Første altergang, 1895-96) – er det alle fasene, fascinasjonene, besettelsene, den enestående tekniske begavelsen som skjenket ham privilegiet å være en mester innenfor så mange sjangere og uttrykk. Hvordan gjorde han det? Og er det mulig for etterkommere å la seg inspirere av noe så originalt uten å henfalle til ren etterligning?
Det nær sagt geniale ved Henri-Georges Clouzots film fra 1956, er at regissøren konsekvent fokuserer på hvordan Picasso maler et maleri. Med unntak av noen gløtt «bak kulissene» – der en selvbevisst, poserende Picasso visper malingen med tusjene og penslene sine, nippende til en drink – ser vi ham fra den andre siden av lerretet, imens han påfører strekene og strøkene. En fisk blir til en høne som blir til et monsteransikt.
▷ Se filmen via Platekompaniet (fysisk format, DVD)
~~~
Spike Lee har laget to dokumentarer om Michael Jackson, og utgangspunktet er at han er en svoren fan, men samtidig aktivist. Med Michael Jackson – fra Motown til Off the Wall (2016) og Bad 25 (2012) har han et uttalt mål om å «ta tilbake» Jackson som sort artist fordi han opplever at «king of pop» er annektert og dekonstruert av hvite massemedier. Han vil tilbake til musikken, til skaperverket, rense luften for å lytte, i tillegg til å analysere hvorfor låtene på disse to albumene har vært betydelige for sorte amerikanere, og hvordan både tekstene og melodiene springer ut av sorte erfaringer. Blant disse to er Bad 25 (laget i forbindelse med det ikoniske albumets 25-årsjubileum) den soleklart mest kraftfulle, fordi Jackson på dette tidspunktet i karrieren virkelig hadde oppnådd verdensherredømme. Paranoianen og de eksentriske faktene var i full blomst, men den kunstneriske kontrollen var samtidig uovertruffen, merkevaren var så stor at den fullstendig dominerte populærkulturen.
For anledningen har Lee samlet studiomusikerne som samarbeidet med Jackson om å skape de ikoniske lydbildene og innflytelsesrike produksjonene for hver enkelt av de i alt 11 låtene. I tillegg intervjuer han både historikere, musikkeksperter og artister (fra Kanye West til Mariah Carey og Justin Bieber) om hvilken betydning albumet har hatt. Noe som er slående, er hvor udødelig og levende Bad oppleves, på tross av tidsspesifikke elementer, og denne erkjennelsen medvirker til at dokumentaren verken oppleves som nostalgisk eller påtatt rettshaversk, slik mange tilsvarende kunsterportretter gjør. For selv om temaet helt spesifikt er dette albumet, spor for spor, er Bad 25 uten sammenligning den mest grundige og fascinerende skildringen av kunstneren Michael Jackson. Vi får se ham i studio og ute på opptak, blant annet med Martin Scorsese under innspillingen av Bad-videoen, på en sliten t-banestasjon i New York, akkompagnert av samtaler med en konstant humrende Scorsese og hans faste klipper Thelma Schoonmaker.
At dette er en gjennomgående hyllest er vanskelig å komme unna, men anerkjennelsen føles aldri skjematisk og oppramsende, bare genuint storøyd, og de samme stemmene som skryter hemningsløst av beatsene i «The Way You Make Me Feel» ler godt av det faktum at Stevie Wonder-duetten «Just Good Friends» ikke ble en bedre låt; produsent Quincy Jones formidler sitt overraskende lunkne forhold til «Smooth Criminal», og de fleste later til å være enige om at gode video-ideer (eller short films, som Jackson insisterte på å kalle dem) viste seg dyre når man bare inviterte en flokk Hollywood-kjendiser til å være på utstilling i «Liberian Girl».
Dessuten er det herlig å høre Spike Lee le rått bak kameraet og ikke klare å dy seg for å dele sine egne følelser. Og følelser blir det mye av, men som en del av en større kontekst enn albumet i seg selv. Det er denne kulturhistoriske og revisjonistiske dimensjonen som gjør Bad 25 til noe langt mer enn bare enda en dokumentar om en klassisk, for lengst geniforklart skive.
▷ Se filmen på iTunes (digitalt, kjøp kr. 99,-)
*
Desserter
Dessertene er fiksjoner, og en av dem så kvalmende at gjestene bør medbringe spyposer – en real blodpudding uten sukker og melk!
Få europeiske filmskapere har vært mer markante og innflytelsesrike de siste tredve årene enn spanske Pedro Almodóvar og danske Lars von Trier. Utover denne dominansen har de så å si ingenting til felles, men i fjor kom begge med filmer som ligner regnskap og erkjennelsesbrev, og som dermed tegner opp selvportretter. I Smerte og ære møter vi Almodóvars alter ego, Salvadór (Antonio Banderas), som kapsles inn av sin aldrende kropp og flykter inn i rus og minner for å kjenne at livet ennå er på vei mot noe. I The House That Jack Built blir vi kjent med ingeniøren Jack (Matt Dillon) som lever i skam fordi han måtte oppgi drømmen om å bli arkitekt. Nå eksperimenterer han med «drapskunst», som en slags kompensasjon, og loggfører prosessen via en indre dialog med selveste Vergil (Bruno Ganz), den romerske poeten. De to diskuterer hvorvidt målet helliger midlene og menneskers forgjengelighet kan konkurrere med kunstens evighet og «ruinverdi», jamfør visjonene til nazitidens arkitekt, Albert Speer.
▷ Se The House That Jack Built hos Blockbuster (digitalt, leie kr. 29,-/kjøp kr. 79,-)
~~~
Von Trier foran speilet får glasset til å splintre, og må leses som et innlegg i den pågående debatten om kunstens frihet versus kulturens krav til hensyn. Almodóvar inviterer tilskueren inn i et til ham å være forbausende privat rom, der han som aldrende regissør avslører kunsten – og forventningene som stilles til den – sine fysiske og psykiske omkostninger. De umiskjennelig fargesprakende bildene og de følsomt skildrede situasjonene blir kontrastert med en streng, realitetsorienert tone: Vi skal ikke lenger ta nye filmer fra den spanske mesteren for gitt.
▷ Se Smerte og ære hos Blockbuster (digitalt, leie kr. 29,-/kjøp kr. 99,-)