I spalten Omakase – en filmmeny fra Montages byr vi på spesialkuraterte filmprogrammer til våre gjester, der et utvalg titler blir presentert som et helhetlig, cinematisk måltid. Omakase (お任せ) er et japansk begrep fra gastronomiens verden, som løst oversatt betyr «jeg lar det være opp til kokken». Våre filmmenyer i Omakase-spalten blir satt sammen av redaksjonen i Montages. Prosjektet er støttet av stiftelsen Fritt Ord fra deres ekstrabevilgninger under koronakrisen.
*
Galskapen og idérikdommen i Peter Greenaways beste åttitallsfilmer fortjener å bli oppdaget av en ny generasjon cinefile. Nå er mange av kultobjektene hans tilgjengelige i utsøkt restaurerte utgaver, og i tillegg bugner internett over av ekstramateriale fra en regissør med sterkt uttrykksbehov også utenfor sine egne produksjoners rigide rammer.
Druer, vin, myke mager, frodige bryster, hengende peniser, blod, bløtdyr, ornitologi, rysjer, parykker, glidende kamerakjøringer, harde treblåsere på lydsporet. Få filmkunstnere er mer idiosynkratiske enn Peter Greenaway. Idiotisk idiosynkratisk, vil noen si. Det er ikke rent få som avviser hans postmoderne appetitt for å sammenstille det høye og det lave, for å demonstrere sin kunsthistoriske ekspertise og samtidig runke til fetisjer; som mener filmene er hule og iskalde, akademisk «imponerende», men uten sjel, uten følelsenes temperatur og fylde.
På den annen side fortsetter Greenaway å inspirere regissører som søker etter annerledes måter å fortelle historier på; som ser verdien i film som kollasj om sammensetningen av elementer er tilstrekkelig gjennomtenkt og meningsbærende. Greenaway sine samarbeider med fotograf Sacha Vierny (også kjent for sine bidrag til Alain Resnais‘ og Luis Buñuels filmer), produksjonsdesignerne Ben van Os og Jan Roelfs, og ikke minst minimalistkomponist Michael Nyman, har resultert i mesterlige gesamtkunstwerk som A Zed & Two Noughts (1985), Drowning by Numbers (1988) og Kokken, tyven, hans kone og hennes elsker (1989) – titler som har tålt tidens tann langt bedre enn mange andre overskuddsbaserte skaperverk fra postmodernismens roteloft.
En viktig årsak til disse filmenes evige ungdom, er Greenaways sublime humor, preget av et skråblikk på eget behov for matematisk orden og symmetri. I dette henseende ligner han Wes Anderson – tydeligst i debutfilmen The Falls (1980), en over tre timer lang postapokalyptisk mokumentar som ironiserer over menneskers trang til å organisere in absurdum. (Syklisk inntil det enerverende, aldeles ornitologisk overveldende – ingen «fuglefilm» flakser like ellevilt som denne.)
Den britiske regissøren meldte seg raskt ut av filmen «som diskurs», og har benyttet enhver anledning til å poengtere at det er malerkunsten han sokner til, at han er billedkunstner i en bredere forstand, som kun har anvendt filmmediet som uttrykksmiddel fordi det har noen spesifikke fordeler («malerier har ikke soundtracks»). Det kollasjaktige ved uttrykket, at det gjennom montasjen kan sammenstille bilder på en dynamisk måte, at det kan navigere i det oppstilte og tablåaktige med uforutsigbare bevegelser, trakk den unge Greenaway vekk fra atelieret og inn i studioene.
Han hevder frykten for visuelle og auditive ideer som ikke kan temmes av den tenkte tanken og det skrevne ord, men som er avhengige av å få sveve fritt rundt som fnokker i luften før de sår frø og slår rot, er et problem. Filmprosjekter selges inn med penn og papir, tilpasset «visuelle analfabeter», og i denne prosessen skjer det noe skadelig for dem som opplever at det å arbeide med film er å arbeide med bilder og lyd, hevder Greenaway. Selv i sin imperial phase – for å sitere Neil Tennant og Chris Lowe i Pet Shop Boys – måtte han kjempe med produsenter ute av stand til å få grep om hans visjon om de ikke fikk servert sider på sider med skriftlige forklaringer og begrunnelser, uten tillit til hans audiovisuelle vokabular. Hvordan konkretiserer man man ideene i Drowning by Numbers (1988)? Ikke noe for filmbransjens omdiskuterte pitche-konkurranser, akkurat.
Da Greenaway gjestet Cinemateket i Oslo i 2018, fikk man inntrykk av at han oppriktig mente at alle burde systematisere og telle i stedet for å skrive, for på den måten å se forbi de litterære begrensningene en tradisjonell filmprosess kan druknes av. (Hans egen ustoppelige lek med diverse intertekstuelle organisasjoner er aller best eksemplifisert av de vidunderlig oppfinnsomme lekene i Drowning by Numbers, hvorav en av dem krever at deltagerne smører seg med tålmodighet og først opplever glede ved å mestre det uhyre kompliserte regelverket etter et visst antall timer.)
Er man godt kjent med filmografien hans, blir det imidlertid åpenbart at Greenaway er en motsetningenes mann, britenes svar på Lars von Trier. Mange av de virkelig kostelige øyeblikkene i filmene hans oppstår nettopp i dialogen mellom rollefigurene, som oftest i kryssilden mellom patetiske, kvapsete menn og ressurssterke, attraktive kvinner. Dette er tross alt regissøren som har laget en film om folk som skriver på hverandre (The Pillow Book, 1996), og som har kjærtegnet det skrevne ord på alle tenkelige og utenkelige måter i Godard-inspirerte Prospero’s Books (1991).
Pastisjen er et hedersord for Greenaway, en ivrig forkjemper for at regissører utforsker hele kunsthistoriens atlas – fra hulemaleriene og tidenes morgen til renessansen, de flamske mesternes gullalder, høymodernismen i europeisk sekstitallsfilm og «den digitale revolusjonen».
Greenaway ble dyrket av filmklubbevegelsen på åttitallet, men har mer eller mindre sunket ned i jorden de siste årene, og det er virkelig på tide at han løftes opp fra obskuritetens dyp, for maken til underholdende og imponerende konstruerte kunstfilmer skal man lete lenge etter. De som holder mot Greenaway at han er så utstudert og akademisk at kunsten blir kunstig, maniert og platt, må vaske øynene og rense ørene: Det er virkelig helt utrolig at han lagde disse filmene, på relativt lavt budsjett, og i et tempo som kan konkurrere med den franske nybølgens superstjerner: The Falls (1980), Tegnerens kontrakt (1982), ZOO: A Zed & Two Naughts (1985), Arkitektens mage (1987), Drowning by Numbers (1988) og Kokken, tyven, hans kone og hennes elsker (1989).
Disse mesterverkene er så komplisert uttenkt og montert at det ikke burde være noen overraskelse at flere av dem dukker opp som «pitcher» når hovedpersonene leser aviser i ZOO. (Mon tro om de mot alle odds faktisk egner seg for «pitchekulturen»?)
*
Forrett
Mokumentaren ble popularisert på åttitallet, ikke minst takket være Rob Reiners suksess med herlige This is Spinal Tap! (1984). Peter Greenaway lekte med formen allerede i sin encyklopediske debutfilm, som kaster oss inn i en absurd – men tross alt koronalignende! – situasjon der kloden er rammet av Violent Unknown Event/VUE, som blant annet har medført at menneskehetens interesse for fugler har nådd et bristepunkt vi aldri kunne forestilt oss. I det som må være tidenes mest ornitologiske og detaljorienterte film blir vi informert om 92 personer med det sjeldne etternavnet Fall sine utfordringer i møte med en ny verdensordning. Drikkeleken «en slurk for hver ornitologiske referanse» har så langt ingen overlevende ifølge landets intensivavdelinger.
Det er ikke mulig å se The Falls i sin helhet via strømming i Norge, men Platekompaniet selger stadig BFI sin DVD-utgivelse av filmen, som dessuten inneholder en annen utsøkt Greenaway-mokumentar, Vertical Features Remake (1978). Dessuten er det fullt mulig å ha glede av utdrag fra The Falls, i og med at filmen er inndelt i små enkeltstående minimokumentarer der én og én Fall-personlighet blir portrettert. Nedenfor kan du bli kjent med både Melorder Fallaburr og Pollie Fallory:
▷ Se filmen via Deichmanske bibliotek (fysisk, lån/fjernlån), Platekompaniet (fysisk, kjøp kr. 289,-)
~~~
Vi anbefaler også den tre og et halvt minutter lange dokumentaren Windows (1975):
*
Hovedretter
Underlige tilstander krever underlige filmer. Selv om vi nå kan lufte oss igjen, lever vi fortsatt i koronaens bur – og hva passer vel da bedre enn å ta en tur i dyrehagen?
Peter Greenaway staket ut sin karriere som superstjerne-auteur på åttitallet med denne filmen, om et tvillingpar som begge er ansatte i zoologisk hage og på fritiden arbeider med et forskningsprosjekt om forråtnelse. En omkalfatrende ulykke bidrar til et stadig mer perverst oppheng i symmetri – hvilket passer den professor-aktige Greenaway som hånd i hanske. Michael Nymans originalkomponerte musikk er så fengende at man dras inn i en underlig bevissthetsstrøm, der absolutt alt er mulig. Pet Shop Boys.
▷ Se filmen hos Blockbuster (digitalt, leie kr. 19,-/kjøp kr. 69,-)
~~~
Arkitektens mage er på mange måter den aller morsomste Peter Greenaway-filmen. Viktigst for auteurskapet er utvilsomt ZOO: A Zed & Two Naughts (1985), som på grunnvollene til Tegnerens kontrakt (1982) befester hans audiovisuelle signatur og nær sagt utallige besattheter – prossess, forråtnelse, dekadanse, symmetri – men i denne både svært typiske og litt annerledes Greenaway-filmen fremstår han mer personlig enn i sine – bare så det er sagt: aldeles vidunderlige – Bunuel-variasjoner.
Brorparten av filmene bærer preg av et rigid samspill mellom Michael Nymans taktfaste musikk, den eventyrlige klipperen John Wilsons saksing og fotograf Sacha Viernys (Hiroshima, min elskede, I fjor i Marienbad, Dagens skjønnhet) bildekomposisjoner og kamerabevegelser. Alt er så samstemt, systematisk og symfonisk, så planlagt og orkestert at det kan virke utmattende. Men i Arkitektens mage er det som om alt bare spruter ut, kanskje takket være det overraskende skiftet av komponist. For det er nemlig belgiske Wim Mertens som har skapt det aller mest hemningsløse og derfor fascinerende soundtracket til en Greenaway-film.
▷ Se filmen via Deichmanske bibliotek (fysisk, lån/fjernlån), Platekompaniet (fysisk, kjøp kr. 99,-)
~~~
Det er ikke mange på denne siden av Alain Resnais som like forpliktelsesløst har mikset en «porsjon» av bilder og lyd som Greenaway i Drowning By Numbers. Rent filosofisk kulminerer filmen i en sekvens der et utall rollefigurer sliter med å forstå, men samvittighetsfullt skjenker sin absolutte konsentrasjon til en selskapslek som først blir morsom etter at det kompliserte regelverket avtegner seg – til vanlig etter rundt seks timer.
Ved siden av ZOO er Drowning By Numbers Greenaways mest gjennomorganiserte, spillebrettaktige film, like vakker som den er vemmelig.
▷ Se filmen hos Blockbuster (digitalt, leie kr. 19,-/kjøp kr. 69,-)
*
Desserter
Som dessert serverer vi et av Peter Greenaways omfattende og selvsmakende, men morsomme foredrag om filmens posisjon som kunstuttrykk, samt den sjarmerende dokumentaren The Greenaway Alphabet, regissert av kona Saskia Boddeke, der datteren deres Zoë Greenaway intervjuer sin far om hans berømte besettelser. Fortellerstemmen er nederlandsk, men alle samtalene er på engelsk.
I ettertid er The Greenaway Alphabet fjernet fra YouTube.
https://www.youtube.com/watch?v=AoNj7f0fNII
~~~
Informasjon til gjester med stor arkitektmage og ditto appetitt: I denne menyen ønsket vi å fremheve noen av Greenaways beste, men i dag underkjente filmer. De to mest berømte filmene hans, Tegnerens kontrakt og den kulinariske Kokken, tyven, hans kone og hennes elsker, er også tilgjengelige for strømming:
▷ Se Tegnerens kontrakt hos Blockbuster (digitalt, leie kr. 19,-/kjøp kr. 69,-)
▷ Se Kokken, tyven, hans kone og hennes elsker hos Blockbuster (digitalt, leie kr. 19,-/kjøp kr. 99,-)