Omakase #13: Venninner på film

I spalten Omakase – en filmmeny fra Montages byr vi på spesialkuraterte filmprogrammer til våre gjester, der et utvalg titler blir presentert som et helhetlig, cinematisk måltid. Omakase (お任せ) er et japansk begrep fra gastronomiens verden, som løst oversatt betyr «jeg lar det være opp til kokken». Våre filmmenyer i Omakase-spalten blir satt sammen av redaksjonen i Montages. Prosjektet er støttet av stiftelsen Fritt Ord fra deres ekstrabevilgninger under koronakrisen.

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Claudia Weills Girlfriends (1978) vises fra og med torsdag 11. november – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek. 

*

Det finnes utallige eksempler på filmer om mannlig vennskap, kameratgjenger og guttastemning, mens filmer om venninner er et noe sjeldnere fenomen. Høydepunktene kommer likevel tett for de som vet hvor man skal lete, så i denne Omakase-menyen ønsker vi å servere noen av våre favoritter blant vennskapsskildringer på film med kvinner i fokus.

Her behøves kanskje en liten definisjon av hva vi tenker på som venninnefilmer – for det er lett at «sjangeren» blir uhåndterlig om vi skal trekke inn alle mulige filmer med nære venninner som sentrale rollefigurer. Det føles viktig at tematikken i seg selv skal behandle venninnedynamikk og ikke minst la karakterene eksistere i en relasjon der selve vennskapet er det sentrale; at spørsmål om kjærlighet, karriere, familie og andre relasjoner ikke er hovedfokus. Som regel spiller dette uansett også inn i vennskapsskildringer, all den tid nære venner nettopp snakker om og deler tanker rundt livets mange spørsmål.

Velkjente Hollywood-filmer som Beaches (1988), Thelma & Louise (1991) og Clueless (1995) – eller de populære rølpekomediene Bridesmaids (2011) og Girls Trip (2017) – kunne lett inntatt en prominent plass på menyen nedenfor, men vi har forsøkt å gå utenom de aller mest berømte titlene, og i den andre enden forsøkt å holde et ganske tett fokus på selve vennskapsportrettet, som gjør at en anarkistisk, filmspråklig leken film med to venninner i fokus som Vera Chytilovás Daisies også spares til en annen servering.

Claudia Weills innflytelsesrike indiefilm Girlfriends (1978) er å regne som et nøkkelverk blant moderne venninnefilmer, der fortellingen helt tydelig dreier seg rundt nettopp vennskapet mellom hovedpersonen Susan (Melanie Mayron), som blir etterlatt til seg selv og må finne en ny leieboer, og venninnen, Anne (Anita Skinner), som er i ferd med å forsvinne dypt inn i sitt forhold til en eldre mann. Og det er ingen tvil om hva som venter henne rundt neste sving: barn, hus, ut av byen, voksne par-middager, aldri mer fest. Selv om Susan og Anne har speilet seg i og definert hverandre i den første fasen av voksenlivet, er sprekken et faktum – og der den ene har bykset fremover, henger den andre igjen i fortiden.

Dette er premisset for Girlfriends, som for mange nok har vært en vanskelig film å få sett frem til Criterion relanserte den i 2020. Men rent filmhistorisk er den viktig, og inspirerte blant annet Greta Gerwig og Noah Baumbach da de lagde sine to viktige samarbeidsprosjekter Frances Ha (2012, inkludert i menyen nedenfor) og Mistress America (2015), og sin tid ble også selveste Stanley Kubrick begeistret for Girlfriends – dog ble han aldri inspirert nok til å lage en venninnefilm selv.

I menyen nedenfor har vi som vanlig gjort et utvalg – det finnes sikkert flere titler som hadde egnet seg – og vi befinner oss denne gangen ikke på kjøkkenet, men ved kafédisken, der serveringene er mikset frem.

For good times and bad times
I’ll be on your side forever more
That’s what friends are for

*

«Girlfriends»

*

Kaffe latte

Fra Susan Seidelmans Smithereens (1982) til Greta Gerwigs Frances Ha (2012) og Lena Dunhams serie Girls (2012-2017): Unge, ambisiøse kvinner som søker lykke, karriere og en følelse av sammenheng i New York, er nærmest å regne for en subsjanger, og alle springer de ut av Claudia Weills helskjønne og morsomme Girlfriends. Her møter vi to venninner som vokser ifra hverandre, i en fase av livet der andre forpliktelser begynner å sette en stopper for de «deilig retningsløse tyveårene». Tiden renner gjennom timeglasset, og skal Susan kunne leve som fotograf, er det på tide å være mer frempå; hvis Anne faktisk drømmer om å stifte familie, bør prosessen igangsettes, i god tid før den biologiske klokka tikker. På hver sin kant savner de hverandres selskap. Voksenlivet spiser vennskap til frokost!

Susan søker bekreftelse, ofte fra eldre menn, og føler seg flat som en pannekake i møte med diverse kuratorer, gallerister og bedrevitende kunstnersjeler. Hun avspises med de underligste begrunnelser for hvorfor arbeidene hennes ikke passer inn akkurat her eller der, og begynner å zoome inn på ikke bare sine egne fotografier for å lete etter feil, men hele sin livsførsel. Bør hun legge kunsten på hylla og satse på å finne seg en livsledsager? Eller er hun simpelthen for skremt av de kleine kveldene ute hos Anne og Martin (Bob Balaban) – inkludert lysbildefremvisninger av ferieturer – til å noensinne vurdere mann og barn igjen?

Weill er en fremragende skuespillerinstruktør, som får det beste ut av den naturlig karismatiske og sjarmerende Melanie Mayron, i rollen som susete Susan med masse briller og hår. Filmens stil er så kjøkkenbenk-realistisk og grovkornet at noen scener virker mer improvisert enn skrevet, men det briljante manuset kommer til syne når dialogen liksom triller ut gode poenger og skarpe observasjoner, under en liten middag eller tilfeldig passiar ute på gaten.

Se filmen på Cinematekene denne uken. (Også tilgjengelig i nyrestaurert utgave på fysisk format hos Platekompaniet.)

*

Smoothie

Greta Gerwig og Noah Baumbachs Frances Ha er en energisk og hodestups sjarmerende fortelling og et treffende generasjonsportrett, hvor vi inviteres til å få holde fingeren vår på pulsen til et ungt, vibrerende New York anno 2012. Hovedpersonen Frances (Greta Gerwig) er vakker, morsom, intelligent og svevende – og innser at hun er på søken etter retning.

Hun er en talentfull danser, men uten fast jobb, og skifter leiligheter i Brooklyn og på Manhattan om hverandre, mens venner og kjente beveger seg videre i sine liv. Samtidig føler Frances at hun står stille i sitt eget, og speiler seg i det nære vennskapet med Sophie (Mickey Sumner), som på sin side tar helt andre livsvalg (ikke ulikt Anne i Girlfriends).

Frances Ha er en film så rik på detaljer og motiver at det er lett å glemme at denne sentrale vennskapsskildringen fungerer som fortellingens bankende hjerte, og det oppsummeres godt i filmens siste, sorgmuntre scene mellom de to, der den platoniske kjærligheten mellom Frances og Sophie uttrykkes i en helt enkel, men usedvanlig gripende blikkveksling – som sier alt.

Se filmen gratis på Filmoteket (digitalt, med nasjonalt lånekort), eller hos SF Anytime (digitalt, leie fra kr. 39,-)

*

Tekopp

Nybølgeregissør Éric Rohmer etterlot en rikholdig filmografi da han døde i 2010, 89 år gammel. Han var aktiv fra 1950-tallet og frem til Les amours d’Astrée et de Céladon, i 2007, og selv om man i en oppsummering ikke kan gå utenom hans innflytelsesrike «Seks moralfortellinger» fra perioden 1962-1972, er det for mange av oss i Montages særlig Rohmers åttitallsfilmer som er karrierens høydepunkt.

I denne perioden laget han filmserien «Komedier og ordspråk», der mesterverk som Pauline på stranden (1983) og Den grønne solstrålen (1986) inngår, men presenterte også «frittstående» arbeider, og i 1987 kom den nydelige venninnefilmen Fire eventyr med Reinette og Mirabelle, der vi får følge de to tittelfigurene fra deres første møte til et gradvis mer komplisert vennskap. Etter å ha røket på et punktert sykkelhjul under en ferie i landlige omgivelser, får byjenta Mirabelle (Jessica Forde) hjelp av Reinette (Joëlle Miquel), som inviterer Mirabelle til å bli over på gården hennes, slik at de kan bevitne «den blå timen» sammen. Dette viser å være det første av fire kapittelinndelte «eventyr» de to unge kvinnene opplever sammen, og i løpet av sin utforskning av dette gryende vennskapet benytter Rohmer anledningen til å diskutere både moralske og sosiale spørsmål, som løfter frem ulikheter og kontraster mellom Reinette og Mirabelle.

Gjennom sine uenigheter og diskusjoner finner likevel de to venninnene et kompaniskap og blir ledsagere på hverandres landevei, og som tilskuere får også vi være med å reflektere over hvordan ulike relasjoner i livet både kan styrke og utvide oss som medmennesker.

Se filmen på MUBI (digitalt, abo)

*

 Rødvin

Hustruer, Anja Breiens mest kjente film, har blitt stående som en vesentlig kommentar til kjønnsrolledebatten og som et treffende stikk til det mannsdominerte samfunnet. Feminismen var allerede på full fremmarsj da filmen hadde premiere i 1975, men Hustruer er ikke laget i en feministisk ånd som var typisk for tiden den ble laget i. Den er leken og forfriskende, og fokuserer på vennskapet mellom de tre sentrale kvinnelige rollefigurene, fremfor å eksplisitt «angripe» mannen. Vi får være flue på veggen til scener som diskuterer hva som skjer om man beveger seg bort fra samfunnets regler og forventninger. Breien ble inspirert av John CassavetesHusbands (1970) der tre fedre drar på flere dagers spontan rangling, og hun spør seg hvilke konsekvenser det får om kvinner og mødre gjør det samme.

Den naturalistiske formen gjør at Hustruer aldri blir formanende med sitt budskap; vi blir kjent med kvinner i forskjellige livssituasjoner og kommer bak fasaden deres på en «hverdagslig» måte. I de naturlige og åpne samtalene er det vevd inn kommentarer til samfunnsspørsmål og kjønnsroller, men fremstillingen er diskuterende, ikke moraliserende. Det er her det briljante ved Breiens tilnærming blir synlig: for første gang i en norsk film får vi se hvordan kvinner er for seg selv, uten mannens tilstedeværelse.

Se filmen gratis på Filmoteket (digitalt, med nasjonalt lånekort), eller hos Filmarkivet (digitalt, abo/leie kr. 39,-)

*

Milkshakes

De fleste har opplevd å bli invitert til gjenforeningsfest med gamle skoleklasser, og i Romy and Michelle’s High School Reunion (som fikk den teite norske tittelen «Blond og blondere» i sin tid) igangsetter dette en slags reality check for bestevenninnene og samboerne Romy (Mira Sorvino) og Michelle (Lisa Kudrow), som har hengt sammen siden high school, der de var to sjarmerende utskudd som aldri helt klarte å kjempe seg opp i hierarkiet. Når de skal gjenforenes med sine tidligere medelever, oppstår et behov for å imponere, men faktum er at verken Romy eller Michelle kan skryte av store ambisjoner for livene sine. De er fortsatt single, bor sammen i en rotete, nedslitt leilighet og tar strøjobber for å tjene til livets opphold.

Høydepunktet inntreffer etter at den ene av dem har hatt en forskrekkelig drøm om hvordan gjenforeningen kunne ha utspilt seg om alt gikk galt, og som om dette har vaksinert dem ankommer de festen for å stå opp for seg selv – og konfrontere de fryktede undertrykkerne. Kjernefamilie og hus med stakittgjerde eller en fremgangsrik karriere gir inntrykk av å være de eneste aksepterte livsvalgene, men i midten står Romy og Michelle, uten noen av delene, og fremstår likevel som de lykkeligste og mest frigjorte i rommet. Romy and Michelle er en vidunderlig morsom og rørende film om å ikke la seg styre av andres forventninger, og om å holde ved like og prioritere vennskap.

Se filmen på Disney+ (digitalt, abo), eller via Google PlayiTunes (digitalt, leie: 29,-/39,- / kjøp: 89,-/99,-)

~~~

Céline Sciammas tredje spillefilm Girlhood fascinerer både som visuell kunst, sosiologisk skildring og kjønnspolitisk innlegg. Vennskapet mellom den i utgangspunktet sjenerte 16-åringen Marieme (spilt av debutant Karidja Touré) og den nye jentegjengen hun blir del av, er gripende skildret, og gjennom et Bresson-aktig fokus på ritualer, bevegelser og objekter, tilfører Sciamma det sosiale rollespillet en filmatisk åndelighet. Hun benytter seg av utsøkte fargekombinasjoner og utsnitt med mye luft for å fremheve menneskenes plass i rommet. I andre sekvenser lar hun kameraet studere dans (for eksempel) uten å seksualisere eller fortolke; bevegelsenes verdi ligger i bevegelsene i seg selv – ofte isolert fra resten av filmen, som frigjørende pauser. Den uforglemmelige scenen der venninnene synger og danser til Rihannas Diamonds er allerede en klassiker.

«Girlhood kan leses som en løpende og detaljert diskusjon av kvinneroller,» skrev Dag Sødtholt i 2014, i sin analyse av filmens visualitet, der han bl.a. peker på hvordan sosial bevegelse er nedfelt også i bildespråket. «Jentene framtrer i en lang rekke avskygninger av feminin/maskulin. Filmen inneholder også en rekke supplerende mønstre – som farger, hår og hender – med helhetsskapende, kommenterende eller generelt berikende effekt.»

Se filmen gratis på Filmoteket (digitalt, med nasjonalt lånekort), eller via Google PlayiTunes (digitalt, leie: 39,-/49,- / kjøp: 149,-/169,-)

*